Jehovas vitners virksomhet i Norge

Utdrag fra årboken for 1959

Jehovas vitner i Norge har hatt et storartet tjenesteår i 1958 og de har mottatt rike velsignelser fra Jehovas hånd. En av de lykkelige erfaringer de hadde i årets løp, var et nytt høydepunkt i antall forkynnere. De innser at alle disse nye som kommer inn i organisasjonen, trenger hjelp og må behandles som deres egne brødre. De husker skriftstedet i 3 Mosebok 19: 34, som lyder: «Den fremmede som bor hos eder skal regnes som deg selv.» Fra den ene enden av landet til den andre, på isolerte steder og der hvor behovet er stort, blir derfor de nye samlet inn og vist kjærlighet, en kjærlighet som alle innenfor Jehovas organisasjon blir møtt med. Av den grunn har arbeidet framgang. Her er noen få opplevelser som avdelingstjeneren beretter om.

Det å oppmuntre nyinteresserte til å overvære sammenkomster tjener som en virkelig spore for dem til å bli virksomme i tjenesten. Dette framgår av et tilfelle med et ektepar som hadde studert sammen med noen pionerer som hadde vært på deres hjemsted en tid. De hadde lest i Vakttårnet at det skulle holdes en sammenkomst, og de kom langveis fra for å overvære hele den fire dager lange sammenkomsten, som de likte meget godt. Da områdetjeneren besøkte deres isolerte hjemsted og snakket med dem, spurte mannen om han skulle gå ut i tjenesten, og om han kunne få være med. Det ble straks gjort avtale om møtetid og møtested. Den nyinteresserte mannen var på pletten med en helt ny bokveske som han hadde kjøpt til dette formålet og fylt med litteratur som han hadde skaffet seg på sammenkomsten. Den inneholdt også en ny bibel. De var ute i tjenesten sammen tre ganger i løpet av den uken områdetjeneren var der. Denne nye forkynneren ønsket å være regelmessig med i tjenesten og spurte derfor hvordan han skulle bære seg at. Områdetjeneren gledet seg over å kunne forklare ham hvordan han kunne være med, hvordan han skulle rapportere sin tjeneste, og nødvendigheten av å studere. «Hvis bare noen kunne flytte hit for å hjelpe disse menneskene og mange flere lik dem der hvor behovet er stort,» var områdetjenerens avsluttende uttalelse.

Flere brødre har flyttet for å arbeide der hvor behovet er stort. Fire nye menigheter er blitt organisert i år som et resultat av at menighetsforkynnere har reist ut. Flere vil snart bli organisert der hvor andre brødre har flyttet, og der hvor atter andre kommer til å flytte. I løpet av de siste måneder i dette året er det virkelig blitt lagt for dagen en stadig større interesse for å reise til nye steder. Alle de som virkelig flytter for å tjene der hvor behovet er stort, kommer uten tvil til å motta mange velsignelser fra Jehovas hånd, for han belønner sine villige tjenere. En bror som flyttet med sin hustru og to barn, skriver: «Det har nå gått 4 måneder siden vi reiste fra byen, og vi angrer ikke på at vi har tatt dette skrittet. Det hjem som vi forlot, var mitt barndomshjem, men ved å ha den rette innstilling til Jehova og Hans sak, så vil slike følelser av å ha forlatt noe som en ikke kan få tilbake, være av sekundær betydning, og særlig da når en får så meget mer av vår store Far i form av åndelig velstand og velsignelser. . . . Vi er nå en liten menighet på 10 forkynnere. Menigheten er ganske effektiv, og vi håper på at Jehova vil gi oss den veksten som Han må gi for at det skal bli økning hos oss.»