En misjonær i Korea skriver til sin lærer

Kjære dommer!a

. . . Vi har lært meget om nye mennesker og nye skikker, men aller mest er vi blitt klar over hvorfor vi egentlig gikk på Vakttårnets bibelskole Gilead. Vi trodde at vi visste det den gangen, men det er virkelig påkrevet å praktisere noe før man til fulle kan forstå dets store verdi. Nå vet vi hva ordet «misjonær» innebærer. Jeg har lenge ønsket å bli misjonær, og jeg er sannelig ikke blitt skuffet.

Det er fascinerende å bo i Korea. Forretningsfolkene kler seg i vestlige klær og er meget interessert i moderne ting. De er noen våkne og meget dyktige mennesker; de er glad i å snakke og stille spørsmål. Mot oss er de alltid høflige. De blir forbauset over at vi kommer til dem og snakker til dem på deres eget språk. Når vi forkynner, hører de oppmerksomt og alvorlig etter. Selv om de ikke ønsker noe litteratur, hører de på alt vi har å si. I Seoul er det derfor neppe et menneske som ikke vet hvem Jehovas vitner er.

Presteskapet advarer opphisset sine hjorder mot å høre på oss, men du vet vel hva det resulterer i. Det spørsmålet som oftest blir stilt, er: «På hvilken måte er deres tro forskjellig fra de andre religionene?» For å svare på det, tar vi ganske enkelt opp en lære som treenigheten, for eksempel, og slår bena vekk under den. Og når man først har vist dem en løgn, er det vanskelig å få dem til å ta det rolig nok til å studere sakene grundig. Plutselig vil de vite alt på én gang; de ønsker å studere to eller tre kvelder i uken, eller til og med hver dag.

De kommer på møtene, og når de først har begynt å komme sammen med menigheten, tar det ikke lang tid før de innvier seg. Skjønt de kommer til hurtig og ikke har stort mer enn en grunnleggende kunnskap, er de stabile, for sannheten fyller hele deres liv. De elsker å forkynne og å snakke om sannheten med hverandre. Man kan ikke annet enn å bli glad i dem.

På halvannet år har det vært gledelig å se vår menighet, en av åtte i Seoul, vokse og bli delt og nå være ferdig til å bli delt igjen. Dessuten har vi vært med på å hjelpe noen av dem vi studerer med, til å vokse fram til modenhet og bli døpt. Nå er vi bestemødre. Noen av dem vi har studert med, har sett sine egne velvillige interesserte bli døpt. Slikt får en virkelig en klump i halsen av.

Det er utrolig mange muligheter blant de velvillige her. Vi har mer å gjøre enn vi noensinne kan rekke. Jeg hadde en fin opplevelse for bare tre uker siden. Da jeg kom til et hus, traff jeg en ung skolegutt på om lag fjorten år. Han ville gjerne ha boken «Gud er sanndru», men han var ikke i stand til å gi noe bidrag for den, og derfor sa jeg at jeg skulle komme tilbake en annen gang, og ga ham en innbydelse til det offentlige foredraget på områdesammenkomsten som begynte den uken. Da jeg hadde gått derfra, skrev jeg ned adressen, og glemte det hele pr. omgående. Men hva annet fikk jeg se på sammenkomsten enn dette ivrige vesle fjeset som kikket opp på meg. Først kjente jeg ham ikke igjen engang (alle skolebarn går likt kledd i regulære uniformer), men så gikk et lys opp for meg. Han sa at jeg måtte skynde meg tilbake til hans hjem, for foreldrene hans måtte snakke med meg.

Kvelden etter var han der igjen for å se filmen «Den nye verdens samfunn i lykkelig samvær». Han hadde faktisk tårer i øynene da han så de scenene som skulle forestille den nye verden. Senere fikk jeg vite at hans mor og far også var der. Tirsdagen etter gikk en annen misjonær og jeg for å besøke dem. De ønsket oss velkommen til sitt hjem med åpne armer og åpne hjerter. De hadde vært metodister i årevis, men de følte at å benytte to timer til å be, synge og høre på moksaens (prestens) forkynnelse, ikke kunne være alt Gud forlangte av sann religion. Faren sa at han ønsket å få personlig kunnskap om Bibelen. Etter vårt studium forrige uke sa de at de følte det som om Gud hadde sendt oss. Deres hjerte er nå tilfreds, bortsett fra at de skjønner det er nødvendig med mer kunnskap.

På papiret er det vanskelig å forklare gløden i deres øyne og den glede som gjenspeiles i deres ansikt, men jeg synes dette var den mest vidunderlige opplevelse jeg noensinne har hatt. Vi har mange ualminnelige opplevelser her, for vi treffer så mange høytstående personer osv. som tar standpunkt. Men den med denne lille koselige familien har vært den kjæreste av dem alle.

Det finnes ikke noe liv i hele verden som kan måle seg med dette. Vår misjonærfamilie holder godt sammen, og vi har mye moro. Huset vårt er flott til å være i Korea. Selv om vi kan få noen midlertidige skuffelser, går det over igjen. Vi føler oss hjemme i Korea.

Jeg håper du og din hustru har det bra og er lykkelige. Men hvordan kunne noen være noe annet — hva kunne være bedre enn å tjene Jehova?

Mine beste hilsener til dere begge.

[undertegnet] Elaine Schiedt

[Fotnote]