Monoteismen er eldre enn polyteismen

EVOLUSJONISTENE nøyer seg ikke med å tro at menneskene har utviklet seg gradvis fra livløs materie. De gjør også den høyeste Gud til et produkt av utvikling. Evolusjonistenes oppfatning går ut på at de primitive menneskene i begynnelsen ikke hadde noe begrep om en allmektig Gud. Menneskene utviklet først ideen om mange guder, og fra alle disse gudene utviklet forestillingen om en allmektig Gud seg. Ifølge denne teorien utviklet derfor monoteismen seg fra polyteismen, og det er dette syn som vanligvis blir forfektet med den samme overlegne raskhet og skråsikkerhet som læren om organisk utvikling.

Bladet Life for 12. desember 1955 offentliggjorde artikkelen «Religionens daggry» med undertitelen «Overveldet av naturens fenomener og livets og dødens mysterier utviklet menneskene en tro på høyere makter og ritualer til ære for åndeverdenen.» Artikkelen var skrevet av evolusjonisten Lincoln Barnett, og den sa blant annet:

«De første mennesker kunne bare forestille seg en eller annen allmektig og overnaturlig viljemakt bak slike ordnede fenomener som solens daglige oppgang og nedgang, årstidenes kretsgang og det stjernebesådde himmelhvelvs nattlige omdreining. De kunne ikke annet enn skjelve i frykt og undring over de uforutsigelige voldsomme hendelser i naturen — når jorden plutselig revnet og himmelens ugjennomtrengelige mørke ble flerret av blinkende lyn. Her fantes utvilsomt oprinnelsen til deres tro på det overnaturlige. . . .

«Men de første menneskene må ha vært oppmerksom på like mystiske og skremmende ting som fant sted, ikke i verden omkring dem, men inne i dem selv. Hva måtte de for eksempel tenke om søvn? Forskjellen mellom søvn og bevissthet fikk dem til å tro at det fantes noe inne i dem som var høyere enn legemet, noe som kunne forlate det og i drømme føre et aktivt liv på egenhånd, og på en forunderlig måte fare av sted gjennom rom og tid. Og til slutt stilte døden menneskene overfor det største mysterium. Når en døde, forsvant alt det som hadde kjennetegnet kroppen som levende — varme, bevegelse, tale, åndedrett, vilje. Hvor ble det av det? Etter som kroppen selv smuldret bort, kunne legemet bare være et bosted for den ånden som holdt til der mens en levde.»

Så blir det spekulert og sagt at menneskene til slutt utviklet sin oppfatning av en suverén allmektig Gud, som i Bibelen blir kalt «Jehova», fra disse naturmytene, stjernemytene, magien, totemismen, fetisjismen, animismen og polyteismen. Dette er ikke blitt bevist. Det er basert på en annen ubevist teori — teorien om menneskets organiske utvikling. Etter som menneskenes kropp utviklet seg, utviklet også deres hjerne seg, sies det, og etter som den utviklet seg, utviklet deres tenkning seg, og fra denne utviklede tenkning utviklet religionen seg. Som det er vanlig i evolusjonistiske skrifter, henviser denne artikkelen til en imponerende rekke lærde autoriteter som bevis for sin nøyaktighet. Dette er selvfølgelig ikke noe bevis annet enn for slike som er villig til blindt å følge mennesker.

Finnes det noen kjensgjerninger som kan bevise eller motbevise den påstand at polyteismen er eldre enn monoteismen?

Beviset fra primitive kulturer

Vitenskapsmennene finner opplysninger om religionens opprinnelse ved hjelp av arkeologiske undersøkelser av de tause levninger etter utdødde folkeslag, og ved å studere den religiøse tro til de mest primitive kulturer hvis medlemmer fremdeles lever på jorden. Lincoln Barnett er enig i dette og sier at for denne siste kategorien «er urinnvånerne i vår tids Australia de viktigste representanter». Han uttaler: «Det kan ikke dras i tvil at deres religion har sine røtter i forhistorien. Og det er også et ubestridelig faktum at en lignende, om enn mindre komplisert, form for tro fantes blant paleolitt-menneskene for 100 000 år siden.»

Men når vi undersøker disse primitive religioners røtter, finner vi ikke polyteisme, men monoteisme eller troen på høye guder, og vi oppdager at de mer naive og polyteistiske elementer i deres tilbedelse har kommet til senere og antyder en utarting fra en opprinnelig monoteisme til polyteisme. Av de australske stammene, for eksempel, er de som holder til i sørøst, de eldste, og med hensyn til deres religion skriver forskeren W. Foy: «Ved første øyekast er det overraskende å finne en tro på én gud, særlig i Sørøst-Australia, en gud som er kjent som ’far’ eller ’bestefar’ og som skal ha skapt menneskene og de viktigste fenomener i naturen.» Foy tilføyer at denne ene høye guden har en sønn ved sin side «som handler som mellommann mellom ham og menneskene».¹

En av de mest fremtredende forskere på dette område er professor Wilhelm Schmidt. Etter å ha vist at pygméfolkene er enda eldre enn Australias urinnvånere, sier han: «Man ser at hvert eneste et av pygméfolkene, som uten tvil hører til de eldste lag av menneskeheten, bare har en magisk tro og magiske skikker i forholdsvis liten utstrekning. På den annen side finner vi nå blant alle disse folkeslagene fra det laveste lag, og særlig blant dem, klart og bestemt en anerkjennelse og tilbedelse av et personlig og moralsk høyeste Vesen. Ved hjelp av den historiske forsknings metoder finner vi således et sikkert bevis for at denne religion omkring en opphøyd gud ikke er senere enn magien og heller ikke har utviklet seg fra den, men etter all sannsynlighet er eldre enn den.»²

Schmidt siterer en annen kilde som har følgende å si om pygméene: «Hvis vi nå går over til å foreta en positiv sammenligning på enkelte punkter, blir vi framfor alt slått av en meget bemerkelsesverdig kjensgjerning. Det er den klare anerkjennelse og tilbedelse av et høyeste Vesen. Han er overalt skaperen og hele verdens suveréne herre, og på den måten gjendrives teoriene til dem som tror at slike primitive folkeslag er fullstendig ute av stand til å betrakte universets forvirrende mangfoldighet som et hele, og enda mindre i stand til å føre det tilbake til en enkelt årsak.»³

Men monoteisme blant primitive folk er ikke begrenset til Australias urinnvånere og pygméene: «Slike opphøyde guder finnes ikke bare i Sørøst-Australia, men også blant pygméene, buskmennene, de eldste nordlige folkeslagene, de innfødte fra det nordlige Sentral-California, de primitive algonkiner, folket fra Ildlandet, kort sagt alle de primitive folkeslag vi har noe nært kjennskap til.»⁴

R. B. Dixon viser at en av disse primitive stammene fra Sentral-California, Maidu-stammen, har en suverén Skaper og en motstander som blir kalt «Coyote». Skaperen er velmenende og arbeider til beste for menneskene, for deres lykke og evige liv, men Coyote kjemper alltid imot og forsøker å gjøre livet vanskelig for menneskene. Med hensyn til dette tilføyer Schmidt: «Årsaken til at Skaperen tilsynelatende gir etter for Coyotes angrep er i virkeligheten at menneskeslekten lar seg selv bedra av Coyote til å følge ham og forlate Skaperen. Derfor lar den sistnevnte dem få sin vilje, og samtidig tilrettelegger han derved den mest velfortjente straff.»⁵

De følgende uttalelser finnes i Schmidts monumentale verk Origin and Growth of Religion [Religionens opprinnelse og vekst]: «På grunn av animismen med dens ofringer til de døde, dens nifse fantasifostre, dens fedredyrkelse og dens dødningehodekultus er monoteismen ofte blitt holdt skjult, skjøvet i bakgrunnen og dysset ned. Derved blir bildet av det høyeste Vesen fordunklet og forsvinner ofte fullstendig.» «Troen på et høyeste Vesen finnes i sin sterkeste og klareste form blant de eldste folkeslag i særdeleshet, og blant dem alle uten unntagelse.» «Vi er i stand til å vise at mytologi og magi ikke nådde sin fulle utfoldelse før i senere kulturperioder, og at jo tidligere de forekommer, jo svakere er de.» «Disse opphøyde guder i deres eldste form, slik vi finner dem i de primitive kulturer, kommer før alle andre elementer, enten det nå er naturmyter, fetisjisme, tilbedelse av ånder, animisme, stjernemyter, totemisme eller magi, enda det var et av disse elementer tidligere teorier fra forløpne tiår mente at religionen hadde sin opprinnelse i.» — Sidene 85, 147, 148, 220.

I 1924 talte Paul Radin om «Monoteisme blant primitive folkeslag» for det jødiske historiske selskap, og sa: «Ingen i vår tid benekter for alvor at mange primitive folkeslag tror på en suveren Skaper.» I 1954 sier han i et forord til denne avhandlingen som er blitt offentliggjort: «Det kan være liten tvil om at det finnes en eller annen form for monoteisme blant praktisk talt alle primitive folkeslag.»⁶

J. H. J. Leuba skriver: «Det er en gammel oppfatning at selv de mest lavtstående ville tror på et høyeste Vesen, hvor vag deres forestilling av ham enn kan være og hvor lite han enn blir dyrket. . . . Skjønt denne oppfatningen midlertidig ble ringeaktet . . . skaffer antropologiske undersøkelser som nylig er blitt foretatt, tilstrekkelig med beviser som berettiger en tilbakevending til dette syn.» Han konkluderer sin oversikt over dette bevismateriale med disse ord: «Det blir nå godtatt av de fleste antropologer at det finnes en alminnelig utbredt tro på opphøyde Guder.»⁷

Arkeologiens bevis

Spor etter de tidligste kjente folkeslags gamle religion er av enda større betydning enn den religion som nålevende primitive folkeslag har. Slike spor finner vi ved å vende oss til arkeologien. Man har oppdaget at jo lenger tilbake man undersøker polyteistiske rasers historie, jo færre guder har de og jo nærmere monoteismen kommer de. Med hensyn til India og Egypt har A. Rendle Short følgende å si:

«Indias litteratur dekker en tidsperiode fra omkring 2000 f. Kr. og fram til vår tid, og etter som man undersøker den bakover i tiden, er det alminnelig enighet om at strømmen etter hvert blir renere og at tendensen går mot monoteisme jo nærmere begynnelsen man kommer. A. A. MacDonell sier om rigveda-litteraturen at den har et ’monoteistisk anstrøk’. Vedaenes guder ble anslått til 33, men i senere tider ble det alminnelig å regne med 330 000 000. Det hele har vært en degenerasjonsprosess fra de tidligste tider og framover. . . .

«Også i Egypt finnes det tegn på at monoteismen er eldre enn polyteismen. En hel rekke vitenskapsmenn bekrefter dette, for eksempel Brugsch, Blum-Ernst og Renouf. Renouf skriver: ’Det er ubestridelig sant at de mer sublime deler av den egyptiske religion ikke er noe forholdsvis sent resultat av en prosess som har eliminert de simplere trekk. De mer sublime deler er påviselig meget gamle, og den egyptiske religions seneste form var uten sammenligning den mest fordervede.’»⁸

Historikeren dr. Albert Hyma skrev: «Ifølge mange nålevende eksperter hadde sumererne opprinnelig en monoteistisk tro, for de eldste skriftlige beretninger slår tydelig fast at de trodde på bare én Gud. Det er meget viktig å merke seg dette, for inntil ganske nylig (1937) trodde et stort antall historikere at menneskeheten opprinnelig var polyteistisk, og at menneskene etter hvert som de ble siviliserte, gradvis dannet seg en høyere forestilling av guddommen.» Og: «Som tidligere fastslått trodde sumererne opprinnelig på bare én Gud, men etter 3500 f. Kr. [Hymas tidfestelse] utviklet de forskjellige former for polyteisme. De begynte å tilbe et stort antall guder, og av disse overførte de til de senere babylonere sin viktigste gud, Marduk.»⁹

Stephen Langdon, som er professor i assyriologi ved Oxford universitet, skrev en artikkel om «Monoteismen som polyteismens forløper i den sumeriske religion.»¹⁰ Det blir hevdet at sumererne er det eldste folkeslag arkeologien kjenner til, og man kan lese om deres oppfatninger i deres gamle skrifter. Noen av de stedene hvor deres forhistoriske byer lå, er blitt utgravd helt ned til urørte jordlag. «Da jeg holdt på med dette ved Kis sammen med tre hundre arbeidere og over et tidsrom på tolv år,» sier Langdon, «kom jeg til den konklusjon at monoteisme hadde gått forut for det veldige sumeriske polyteistiske system. Denne konklusjon ble også gjort klarere for meg ved de utgravninger tyskerne foretok ved Erek og en by som heter Shuruppak mellom Nippur og Erek.»

Professor Langdon kommer med følgende uttalelser i sin artikkel: «Fra inskripsjoner fra omkring 3000 f. Kr. vet vi at det sumeriske panteon da allerede inneholdt om lag 750 guddommer. . . . Det er imidlertid sikkert at når vi beveger oss tilbake til religionens begynnelse ved hjelp av skriftlige dokumenter, skrumper dette panteon fra 3000 f. Kr. inn til fire og så til bare to guddommer.» «Da panteonet var på sitt høyeste, inneholdt det over 5000 store og små guddommer. Dette panteons tidligste historie kan følges tilbake gjennom inskripsjonene helt til den mest primitive billedskrift. En stor mengde tekster fra omkring 3300 f. Kr. omtaler et panteon med bare 500 guder. I alle teologiske avhandlinger om panteonet helt tilbake til 3300 [Langdons tidfestelse], plaserer babylonerne og sumererne alltid Himmelguden som den første.» «Jeg burde med en gang tilføye at det ikke finnes antydning til magi eller demoner i disse primitive beretningene. Alt peker hen på en primitiv personlig gud med navnet An, Himmel.» «Det later til at alle innrømmer at naturmyte-gudene i India, Grekenland og Italia og alle de indogermanske religionene begynte med en Himmelgud.»

Evolusjonistisk tenkemåte en snublesten

Professor Langdon la merke til hvor vanskelig det var for forskere som var påvirket av darwinismen, å undersøke religionens opprinnelse, og han sier at han frigjorde seg selv fra visse forutinntatte oppfatningers snare ved hjelp av sitt eget studium av semittiske religioner.

Schmidt bemerket angående den evolusjonistiske tenkemåtes fallgruver: «Ifølge dette måtte den mest lavtstående, dyriske og stygge også være den eldste; det beste var i ethvert tilfelle det høyeste, og derfor seneste, utviklingstrinn.»¹¹ «De [forskjellige retninger under påvirkning av evolusjonsteorien] gikk ut fra at religionen begynte med de laveste former, og forklarte at alle dens høyere ytringsformer, og da særlig monoteismen, var de seneste, produkter av en lang utviklingsprosess.»¹²

Paul Radin anklager denne evolusjonistiske tenkemåten for å være nettopp det som hindret mange vitenskapsmenn i å se at monoteismen kom før polyteismen, da beviset for første gang på en nokså vag måte ble lagt fram av Andrew Lang i The Making of Religion [Religionens tilblivelse], som ble utgitt i 1898: «Det er helt naturlig at profesjonelle etnologer og etnologiske teoretikere ville ha avvist denne tanken når man tar i betraktning evolusjonsteoriens voksende innflytelse på den tiden. . . . Å ha innrømt at det forekom monoteisme i noen som helst slags form blant de primitive folkeslag, ville for dem ha vært ensbetydende med at de forlot hele sin lære om forskjellige utviklingstrinn.»¹³

Videre: «Den groveste feilen er og har alltid vært den forutsetning at hvert eneste element i kulturen må ha hatt en utvikling . . . det er ingen som helst grunn til å anta at visse, begreper trenger en lang tidsperiode for å utvikle seg.»¹⁴

I sin kritikk av dr. Söderblom sier Radin: «For i likhet med de fleste ortodokse evolusjonister kan han ikke få seg til å tro at primitive menneskers mentalitet ikke er vesentlig forskjellig i sin natur fra vår. . . . for ham må både en avgjort og en underforstått monoteisme representere de siste faser i en lang og gradvis utvikling.»¹⁵

Radin sier til slutt: «Jeg er redd for at den påstanden jeg har framsatt, vil virke overdreven på mange, og stikk i strid med alle de ideer som vanligvis gjør seg gjeldende i forbindelse med primitive folkeslag. De fleste av oss er blitt oppdratt i den ortodokse etnologis lære, og den var hovedsakelig et entusiastisk og fullstendig ukritisk forsøk på å anvende Darwins evolusjonsteori på de sosiale erfaringer. Mange etnologer, sosiologer og psykologer holder fremdeles på med et slikt forsøk. Det kommer imidlertid aldri til å bli gjort noen framgang før vitenskapsmennene én gang for alle kvitter seg med den merkelige forestillingen at alt mulig har en evolusjonsmessig historie.»¹⁶

Det avgjørende bevis

Bibelen slår fast at Jehova Gud skapte menneskene og at han åpenbarte seg for det første menneske. Jehova åpenbarte seg for andre mennesker i århundrene som fulgte. Etter hvert som menneskene drev vekk fra Gud, antok de falske guder, først hundrevis og senere tusenvis av dem, og ga på den måten liv til polyteismen. Men Bibelen viser at monoteismen kom først, og både de faktiske forhold i primitive kulturer i vår tid og de kjensgjerninger som kommer fram av arkeologiske oppdagelser, bekrefter Bibelen og gjendriver teorien om at forestillingen om en høyeste Gud har utviklet seg fra polyteismen. Jehova Gud er ikke noe resultat av en utvikling. Når bladet Life og andre hevder at han er det, sprer de et dødens budskap.

Jehovas tjenere vil ikke famle om i blinde i den evolusjonistiske tenknings mørke, men de vil gi vitnesbyrd om den sannhet at det ikke fantes noen guder før Jehova og at det ikke er noen virkelige guder etter ham, bare polyteismens innbilte guder. «I er mine vitner, sier Herren [Jehova], og min tjener som jeg har utvalgt, forat I skal kjenne og tro meg og forstå at jeg er Gud; før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal det ingen komme.» — Es. 43: 10.

HENVISNINGER

¹ Origin and Growth of Religion av dr. Wilhelm Schmidt, professor ved Wien universitet, sidene 242, 243.

² Ibid., sidene 157, 158.

³ Ibid., side 191.

⁴ Ibid., side 88.

⁵ Ibid., side 190.

⁶ Monotheism Among Primitive Peoples av Paul Radin, sidene 8, 3.

⁷ Side 100 i Leubas bok A Psychological Study of Religion, Its Origin, Function and Future, slik den blir sitert av Schmidt på side 195 i Origin and Growth of Religion.

⁸ Modern Discovery and the Bible av A. Rendle Short, sidene 24, 25.

⁹ An Outline of Ancient History av Albert Hyma, sidene 10, 11, 14.

¹⁰ Offentliggjort i tidsskriftet Evangelical Quarterly for april 1937 og opptrykt i Sir Charles Marstons bok The Bible Comes Alive, sidene 189—200.

¹¹ Schmidts Origin and Growth of Religion, side 5.

¹² Ibid., side 12.

¹³ Monotheism Among Primitive Peoples, side 7.

¹⁴ Ibid., side 27.

¹⁵ Ibid., side 28.

¹⁶ Ibid., sidene 29, 30.

Bibelen sier: «Gud skapte mennesket som det skulle være, men de søker mange kunster.» Og hvordan ville Gud at menneskenes tilbedelse skulle være? Monoteistisk: «Du skal ikke ha andre guder foruten meg. Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem.» — Pred. 7: 29; 2 Mos. 20: 3—5.