Jehova — en produktiv Gud
«Min fader arbeider inntil nå; også jeg arbeider.» — Joh. 5: 17.
1. Hvordan vet vi at Jehova er den mest produktive i hele universet?
JEHOVA er den mest produktive i hele universet. «Himlene er skapt ved [Jehovas] ord, og all deres hær ved hans munns ånde.» (Sl. 33: 6) Kan vi tvile på dette? Gjør som Abraham i fortiden og betrakt himlene, og tell stjernene om du kan. Jehova har skapt alle de millarder av stjerner som finnes. (Sl. 147: 2—4) Ja, når en skuer ut i himmelrommets prakt, fortoner det seg som om Skaperen har spent ut et glitrende, juvelbesådd teppe over det uendelige rom. Vi er nødt til å bli imponert over vår Skapers majestet, skaperkraft og produksjonsevne. Salmisten var også imponert for, han skrev: «Jehova min Gud, du er i sannhet stor; du er ikledd ære og majestet: . . . som utbrer himlene som et teppe . . . som la jordens grunnvoller, forat den ikke skal rokkes i all evighet.» — Sl. 104: 1, 2, 5, AS.
2, 3. a) Hvilke opplysninger om universet og vår store stjernetåke øker vår verdsettelse av Jehovas skaperevne? b) Hvem kan vi ligne ham med?
2 Jehovas skaperverk er så veldig at vår hjerne er for begrenset til å kunne fatte det. Utallige himmellegemer som for det blotte øye ser ut som juveler, er stjerner i likhet med vår sol, noen større og noen mindre. De kan hver for seg være sentrum i et planetsystem i likhet med det vår jord hører med til. Engang trodde menneskene at alle stjernene befant seg i samme avstand fra jorden, men nå kan astronomene påvise at rommet er uendelig, og med kraftige teleskoper kan de oppdage fjerne deler av universet — myriader av tidligere ukjente stjerner. Noe som kan fortone seg som en enkelt stjerne for menneskenes blotte øye, viser seg ofte å være et helt system av stjerner, en stjernetåke, når man retter et teleskop mot det. Ja, universet er så enormt at astronomene betrakter slike stjernetåker som universer i universet. Menneskene har ved hjelp av sitt kraftigste teleskop kunnet påvise milliarder av stjernetåker.
3 Vår verdsettelse vil kanskje øke ytterligere hvis vi tar de mer nære ting i betraktning. Vi befinner oss i en veldig stjernetåke av milliarder av stjerner. Det meste av den kan vi ikke se på grunn av store skyer av interstellart stoff i rommet, men en vet nå at den er skiveformet med spiralarmer som går ut fra et navlignende sentrum. Hele dette spiralsystemet kalles Melkeveien, og hver enkelt av spiralene består av millioner av stjerner som kan sammenlignes med vår sol. Selv om stjernenes tall er stort, finnes det rikelig med rom, for vår nærmeste nabo i stjernevrimmelen skal være nærmere 40 billioner kilometer borte. Avstandene i verdensrommet er så store at de blir målt i lysår. Et lysår er den strekning lyset tilbakelegger på et år (eller 9,46 billioner kilometer). Ved hjelp av denne måleenheten kan vi danne oss et begrep om hvor stor vår stjernetåke er, for lyset fra en stjerne som befinner seg i den ene ytterkanten av «skiven», trenger 100 000 år på å nå fram til den motsatte ytterkanten, og det vil ikke si så lite. Men hele dette enorme skaperverk vil allikevel bare fortone seg som en enkelt liten stjerne sett fra andre stjernetåker, som befinner seg milliarder av lysår borte! Det er ikke så underlig at Jehova inspirerte sin profet Esaias til å skrive: «Hvem vil I da ligne meg med, så jeg skulle være ham lik? sier den Hellige.» — Es. 40: 25.
4. Hvordan gjenspeiler det livløse skaperverk sin Skapers herlighet?
4 I himmelrommet ser vi et fullkomment verk som er preget av orden og harmoni. Himlene reflekterer sin Skapers storhet og majestet, og derfor heter det: «Himlene forteller Guds ære, og hvelvingen forkynner hans henders gjerning.» (Sl. 19: 2) Der kan ikke menneskene påvise noen konflikter eller at noe av det skapte forlater sin plass, for alt beveger seg uopphørlig i de baner Jehova har trukket opp. Vitenskapsmennene mener nå at universet stadig utvider seg. Bibelen sier at Gud stadig arbeider og gjør gode gjerninger. (Joh. 5: 17) Kan da vi driste oss til å trekke opp grenser for Jehovas virkeområde, makt og produksjonsevne? «Se, Gud er stor, og vi forstår ham ikke; hans års tall er uutgrunnelig.» (Job 36: 26) Hvis vi fylles med ærefrykt ved tanken på hans skaperverk, bør vi i langt høyere grad fylles med ærefrykt ved tanken på Gud selv, for Skaperen er større enn alt han har skapt. «Løft eders øyne mot det høye og se: Hvem har skapt disse ting? Han er den som fører deres hær ut i fastsatt tall, som kaller dem alle ved navn; på grunn av hans veldige kraft og hans mektige styrke savnes ikke én.» (Es. 40: 26) Ja, det såkalte livløse skaperverk er i harmonisk bevegelse i himmelrommet. Det er et produkt av den store Jehova.
5. a) Hva var det første Gud skapte? b) Hvilket forhold har denne skapning senere stått i til Jehova?
5 Selv om denne delen av skaperverket er milliarder av år gammel, slik enkelte hevder, så ble det likevel ikke til før det ble skapt fornuftbegavede personer. Jehovas mesterverk var hans første skapning, en åndeperson som ham selv, som var utstyrt med hans egenskaper rettferdighet, kjærlighet, makt og visdom. Om ham står det skrevet: «[Jehova] skapte meg som sitt første verk, før sine andre gjerninger, i fordums tid . . . før jorden var. . . . Da han bygde himmelen, var jeg der.» (Ordspr. 8: 22—27) Jehova gjorde denne mektige ånd til sin talsmann. Han gjorde ham til Guds Ord (Log’os). (Joh. 1: 1, 2) Jehova gjorde ham også til sin medarbeider i den skapergjerning som fulgte etterpå. «Ved hjelp av ham ble alle andre ting skapt i himlene og på jorden, de synlige og de usynlige ting.» (Kol. 1: 16, NW) I sin tid skapte han en hærskare med åndepersoner, engler, og han skapte også en veldig stjernevrimmel som pryder himlene. Alt sammen ble frambrakt i overensstemmelse med den guddommelige produksjonsplan. Jehova og hans Sønn har alltid vært og er fremdeles i harmoni med hverandre. Deres forhold til hverandre har alltid vært og er fremdeles preget av glede og produktivitet. «Da var jeg verksmester hos ham, og jeg var hans lyst dag etter dag, jeg lekte [frydet meg, AS] alltid for hans åsyn.» — Ordspr. 8: 30.
6. Hva i Jehovas skaperverk er enda mer iøynefallende enn kvantiteten?
6 I sin produksjonsplan har ikke Jehova bare sørget for kvantitet; han har også til enhver tid sørget for kvalitet. Ja, alt det vår Skaper har gjort og gjør, er fullkomment. Han behøver aldri å gjøre noe om igjen. Det finnes ingen «sekunda vare» eller «feilvare» blant det han har frambrakt. Når han skaper, blir resultatet et fullendt produkt som ikke kan få blitt bedre. «Gud, hans vei er fullkommen.» (2 Sam. 22: 31) Moses ble inspirert til å skrive følgende om Jehova: «Klippen! — fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.» (5 Mos. 32: 4) Sannelig, det er ingen som Jehova vår Gud.
Jorden
7. Hva var Jehovas hensikt med å frambringe jorden, og spesielt hvor blir dette åpenbart for oss?
7 Noen vitenskapsmenn sier at vår jord ble dannet for seks og en halv milliard år siden. Dette kan nok være mulig, men det er fremdeles bare gjetning fra deres side, for om denne sak nøyer Bibelen seg med å si: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» (1 Mos. 1: 1) På hvilket tidspunkt dette skjedde, er av uvesentlig betydning for oss nå. Det som bør legge beslag på vår interesse i dag, er jordens rolle i Jehovas store produksjonsplan, for han spiller aldri sine anstrengelser og skaper aldri forgjeves. Både dette faktum og hans formål med å skape vår jord framgår av Esaias 45: 18 (AS): «For så sier Jehova som skapte himlene, den Gud som dannet jorden og gjorde den, som grunnfestet den og ikke skapte den til å ligge øde [forgjeves, fotnote], som dannet den til å bli bebodd: Jeg er Jehova; og det er ingen annen.» Ved at jorden ble bebodd av levende materielle skapninger, kunne den bli brukt til fremme av hans hensikter som har med produksjon å gjøre. Første kapitel i 1 Mosebok gjør oss kjent med dette.
8. Hvilke skapninger frambrakte Gud på jorden fra den tredje til den sjette skapelsesdag, og hvilken evne var felles for dem alle?
8 Der forteller Jehova om tildannelsen av jorden, en prosess som strakte seg over en lang tid — tusenvis av år. Denne tiden var inndelt i ’dager’, tidsperioder som ifølge Bibelen var på 7000 år hver. I løpet av de to første av disse dagene ble det gjort mulig for sollyset å skinne på jorden, og det ble dannet en atmosfære under det vannsvøp som omga den. Jordens overflate var dekket av vann, men på den tredje dag skilte vannet seg ved at det tørre land trengte seg opp av det. På den tredje dag inntraff også noe annet nytt: «Og Gud sa: Jorden bære fram gress, urter som sår seg, frukttrær som bærer frukt med deres frø i, på jorden.» (1 Mos. 1: 11) Legg her merke til at formeringsevnen kom til, og dermed det første kjente eksempel på produksjon bortsett fra produksjon ved direkte skapelse. Plantene begynte å mangfoldiggjøre seg og formere seg hver etter sitt salg ved hjelp av krefter som var nedlagt i dem. I de etterfølgende dager eller tidsperioder ble det frambrakt andre skapninger, levende sjeler, først de som skulle leve i vannet, dernest flyvende skapninger som skulle oppholde seg i luften, og deretter de dyrene som skulle ha sitt hjem på landjorden. Disse skapningene kunne ånde, se, spise, bevege seg omkring og formere seg ved hjelp av krefter som var nedlagt i dem. Da den sjette dagen nærmet seg slutten, og dette skapelsesarbeid hadde pågått i nesten 42 000 år, var jorden praktfullt utstyrt med vegetasjon og et myldrende dyreliv. Jehova var tilfreds med det hele. Han sa at det var «godt».
9. a) Hvorfor ble ikke de himmelske iakttagere av det som foregikk på jorden skuffet da Jehova frambrakte høydepunktet i sin skapergjerning på jorden? b) Hvordan utstyrte han de to siste som ble skapt, og hvilke store privilegier ga han dem?
9 Det kunne kanskje virke slik at verket dermed var fullbrakt, men Gud var enda ikke ferdig med sin produksjon på jorden. De jordiske skapninger som var blitt frambrakt inntil da, sto på et lavt intelligensnivå. Jehova hadde en virkelig overraskelse i beredskap for sine engleskarer i himmelen, som utvilsomt fulgte interessert med i det som foregikk på jorden. Gud talte til sitt Ord eller sin talsmann og sa: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse.» (1 Mos. 1: 26) Dette betydde at det skulle frambringes fornuftbegavede skapninger — skapninger som var utstyrt med Guds egenskaper og derfor kunne tenke, resonnere, treffe avgjørelser og gi uttrykk for kjærlighet til Skaperen ved å tjene, ære og prise ham. De ble skapt som mann og kvinne, og var derfor i stand til å formere seg. Dette ble også pålagt dem ved et forplantningsoppdrag: «Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden!» (1 Mos 1: 28) Legg merke til at menneskene foruten å formere seg, også ble pålagt å forskjønne og ta vare på sitt jordiske hjem og på rette måte føre tilsyn med alle lavere skapninger — fiskene, fuglene og landdyrene. Menneskene fikk altså en trefoldig oppgave i forbindelse med Guds hensikt angående jorden.
10. Hvordan kunne en nå ha forstått hvilken rolle jorden skulle spille i den universelle produksjonsplan?
10 Det var nå tydelig hvilken rolle jorden skulle spille i Jehovas produksjonsplan. Til rette tid måtte den være et hjem for en mangfoldighet av skapninger i havet, i luften og på landjorden og bli befolket av fullkomne mennesker som for alltid skulle bevare den i en skjønn, parklignende tilstand. Gud bestemte at dette skulle skje fullt ut i løpet av den sjuende skapelsesdag mens han selv hvilte eller holdt opp med sitt arbeid hva jorden angikk. Ved slutten av den dagen, 7000 år senere, vil jorden være fullendt, en fullkommen juvel i himmelrommet som vitner om Jehovas dyktighet og skaperevne.
Fredsforstyrrerens ende forutsagt
11. Hvilken hindring for den produktive virksomhet oppsto i begynnelsen, og hva førte det til?
11 På det nåværende tidspunkt, omkring seks tusen år etter menneskenes skapelse, ville Jehovas produksjonsplan ha nærmet seg fullførelsen hvis det ikke hadde vært for at det oppsto en arbeidstvist i begynnelsen. En av Jehovas engler, den første opprører, saboterte arbeidet, klekket ut en falsk plan og forledet det første menneskepar, Adam og Eva, til å forlate Jehova og i stedet følge seg. Han lovte dem høyere lønn. (1 Mos. 3: 1—7) Den lønnen de fikk, var imidlertid lav, ikke høy. Adam og Eva ble nemlig lønnet med døden. Dette har også ført til døden for alle deres etterkommere til denne dag, og det er nå mange mennesker som i uvitenhet hevder at Guds hensikter har slått feil. — Rom. 5: 12.
12, 13. a) Hvordan kan vi være sikker på at Jehovas hensikter ikke har slått feil? b) Hvilke motforholdsregler traff Jehova på det tidspunkt?
12 Men Jehovas hensikter har ikke slått feil. Aldri har noen katastrofe truet ham. (Es. 55: 11) Når for eksempel en arbeidskonflikt her på jorden griper forstyrrende inn i produksjonen ved en bilfabrikk, betyr ikke det at arbeidet vil bli hindret i det uendelige og at den nye bilmodellen ikke vil komme ut til fastsatt tid. Konflikten blir løst, og den nye bilen vil være ferdig på den opprinnelig fastsatte dato selv om det blir nødvendig med en intensere virksomhet i den tiden som er igjen. Slik er det også med Jehova, men i langt større målestokk. Åndeskapningen Satan, den største fredsforstyrrer, har plaget menneskeheten i seks sjuendedeler av den tiden Jehova har satt av for å la menneskene utføre forplantningsoppdraget og forvandle hele jorden til en hage. Men trekk ikke derfor den forhastede slutning at denne forstyrrelsen skal fortsette i det uendelige. De tiltak Jehova vil benytte seg av for å sette alt i rette skikk, innebærer at virksomheten må intensiveres de siste tusen årene (som nå ligger like foran oss). Hans hensikt vil bli fullbyrdet. Ikke noe kan få den til å slå feil. Han har bestemt tidspunktet. Produksjonsplanen vil være gjennomført til rette tid. — Es. 14: 27; 60: 22; Dan. 2: 21.
13 Den midlertidige forstyrrelse eller avbrytelse Satan forårsaket da han forledet Adam og Eva til å vende Gud ryggen, førte til at Jehova fattet motforholdsregler og satte dem i verk. Han begynte med å komme med den profetien som står nedtegnet i 1 Mosebok 3: 15. Der lovte han at det skulle komme en «ætt» som skulle knuse Satan til døde. Denne ætt skulle bli frambrakt ved hjelp av Guds kvinne eller hustruelige organisasjon (Es. 54: 5; Gal. 4: 26—31; Åpb. 12: 1, 2), og skulle ikke bare knuse Satan til døde, men også utslette virkningene av opprøret i Eden og på nytt sette i gang den produksjonsvirksomhet Jehova har bestemt, og sørge for at den blir fullført på rette måte. — Rom. 16: 20.
14. Ved hjelp av hvilket profetisk drama viste Jehova senere at han ikke hadde forandret sin opprinnelige hensikt?
14 Jehova tilkjennega dette ved et forbilde da han lot Noah og hans familie utspille et virkelighetens drama. Disse åtte sjelene var de eneste som overlevde den verdensomfattende flommen da alle de ugudelige ble tilintetgjort med vann. Da disse åtte gikk ut av arken og satte foten på en renset jord, frambar de takksigelsesoffer til Jehova. Samtidig sa Jehova til dem at de og de overlevende dyrene skulle formere seg og fylle jorden. «Og Gud velsignet Noah og hans sønner, og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden!» (1 Mos. 8: 15; 9: 1) Etter som dette forplantningsoppdraget til Noahs familie var forbilledlig, må menneskene vente til den lovte «ætt»s tusenårige rike før det blir oppfylt fullt ut. — Gal. 3: 29; Åpb. 1: 5, 6; 14: 1—5.
15. a) Hvordan ble Abraham og hans familie benyttet som et forbilde med hensyn til frambringelsen av «ætten»? b) Hva er «ætten», og hvilken rolle vil den spille i Jehovas produksjonsplan?
15 Jehova ga den trofaste Abraham visse løfter i forbindelse med denne «ætt». Prøv å forestille deg Abrahams glede da han hørte Jehova si følgende ved sin trofaste engel: «Jeg [vil] storlig velsigne deg og gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd, og din ætt skal ta sine fienders porter i eie; og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord.» (1 Mos. 22: 17, 18) I dette profetiske drama var Abraham et bilde på Jehova, og hans hustru Sara var et bilde på Jehovas organisasjon, som han benytter til å produsere. Sara var gammel og barnløs, men Jehovas engel forsikret henne om at hun skulle få et barn. Det fikk hun også i sin tid. Sara fødte Isak, som var et bilde på den lovte «ætt». Jehovas organisasjon hadde ikke frambrakt noe jordisk avkom fra Edens tid til Abrahams tid, og den gjorde det heller ikke da. Den var ufruktbar i denne henseende i hele fire tusen år. Elleve hundre år etterat Abraham fikk Jehovas løfte, skrev Esaias profetisk om den tid da denne ufruktbare tilstand skulle opphøre og avløses av stor produktivitet og glede og takksigelse. Kristi apostel Paulus forklarte senere hvordan de gamle løfter og profetier var gått i oppfyllelse. Han framholdt at «ætten» var Jesus sammen med andre mennesker Jehova hadde valgt ut fra alle jordens folkeslag. (Es. 54: 1—13; Gal. 3: 26—29; 4: 1—31) Kristus Jesus tilkjennegir selv i Åpenbaringen hvor mange som skal være forbundet med ham, nemlig 144 000. (Åpb. 7: 4; 14: 1) Denne utvalgte ætt er Jehovas nye verdens rike, og det er under dette rike overlevende mennesker av ’alle folk skal velsignes [velsigne seg selv, NW]’. Det er nemlig dette rike, denne «ætt», som skal lede den nye jords virksomhet. Dette rike, denne ætt, er en «ny skapning» og det herligste av alt det Jehova har frambrakt eller produsert. — 2 Kor. 5: 17.
Det produktive vitne
16. a) Sammenlign Jesu produktive tilværelse før og etterat han kom til jorden. b) Hvordan la Jesus for dagen sin dype verdsettelse av kvalitet?
16 Et menneske som aldri har hatt sin like her på jorden, er Jesus, hovedpersonen i den lovte «ætt». Johannes, en av Kristi apostler, identifiserer ham som Guds Ord, Jehovas aller første skapning og enbårne Sønn. På Jehovas ønske hadde Jesus samtykket i å bli et menneske på jorden. «Og Ordet ble kjød og tok bolig i blant oss, og vi så hans herlighet — en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far — full av nåde og sannhet.» (Joh. 1: 14) I et tidsrom av ukjent lengde hadde Ordet (Logos) arbeidet i fullstendig harmoni med sin Far, Jehova, og det fortsatte han med etterat han ble mennesket Jesus. Hans liv var preget av produktivitet, og det han produserte, var Rikets frukter, for hele hans jordiske tjeneste var viet arbeidet med å vitne om hans Far og hans Fars rike. (Joh. 17: 4, 6—10; Luk. 4: 43) Det var Guds vilje at han skulle gjøre dette, og det var hans lyst å gjøre Jehovas vilje. (Sl. 40: 9; Luk. 22: 42) Jesus hadde også en skarp sans for kvalitet. Det han gjorde, det gjorde han fullkomment, for han var et fullkomment menneske. Mens han var på jorden, tjente han som det mest enestående eksempel hva kjærlighet, medlidenhet og tålmodighet angår. Samtidig var han en uredd, fryktløs forkynner av Jehovas sannhet. Han talte med en oppriktighet og overbevisning som ingen før hadde utvist maken til. Om ham ble det sagt: «Aldri har noe menneske talt således som denne mann.» (Joh. 7: 46; 10: 31—39) Han forsto menneskene fullkomment, for han kunne lese deres hjerte og sinn. De menneskene han tok ut og gjorde til sine nærmeste medarbeidere, var derfor mennesker med et rett hjerte, mennesker han kunne lære opp til å bli produktive vitner som ham selv. Av hensyn til kvaliteten valgte han ikke ut mange, men bare de beste. Jesus var ydmyk. Han ga alltid Jehova æren for alle goder. (Mark. 10: 18) Angående sine gode etterfølgere sa han følgende i en bønn til sin Far: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker som du ga meg av verden . . . Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem.» — Joh. 17: 6—19.
17. Hvilken annen mulighet åpnet hvem for Jesus, og hvordan handlet han?
17 Hvis Jesus hadde latt kvantiteten gå foran kvaliteten, ville det ha vært en enkel sak for ham å samle disipler. Han kunne lett ha fått hele jødefolket til å ligge for sine føtter, ja, han kunne ha fått hele verden, mennesker av alle folkeslag, til å anerkjenne ham som sin overherre. Det eneste han behøvde å gjøre for å få det til, var å underordne seg en annen produksjonsleder. Denne andre lederen, Satan, prøvde å overtale Jesus til å gjøre dette like etterat Jesus hadde innvigd seg til å gjøre sin Fars vilje, og like før han begynte sin tjenestegjerning. Slik lyder beretningen om det som fant sted: «Atter tok Djevelen ham med til et uvanlig høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet, og han sa til ham: ’Alle disse ting vil jeg gi deg hvis du faller ned og foretar en tilbedelses-handling overfor meg.’» (Matt. 4: 8, 9, NW) Dette fristet ikke Guds Sønn. Hadde kanskje ikke først Eva og deretter Adam reflektert på lignende forslag fra den samme usynlige kjeltringen? Hva vant de på det? Jesus var fullstendig klar over hvilke følger det fikk for dem. Nei, han hadde funnet sin lyst i å samarbeide med sin Skaper, og nå var han besluttet på å fortsette å være produktiv i Hans tjeneste.
Han bar frukt i trofasthet
18. a) I hvilken henseende var Jesu vitnearbeid produktivt? b) Hva gjorde Jesus sine disipler oppmerksom på i sine avskjedsord?
18 Jesu tjeneste var preget av den største produktivitet selv om den var av kort varighet — den sto bare på i tre og et halvt år. Først og fremst bevarte han sin ulastelighet, og derved beviste han seg verdig til å rense og opphøye sin Fars navn ved å knuse Satan til døde. Dernest ga han sitt liv som en kjøpesum for lydige mennesker. Legg merke til dette: «Liksom Menneskesønnen ikke kom for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sin sjel som en løsepenge i bytte for mange.» (Matt. 20: 28, NW) Han gjorde kort og godt alt det Jehova hadde satt ham til å gjøre. I sin bønn til sin Far sa han også: «Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullbyrdet den gjerning som du har gitt meg å gjøre.» (Joh. 17: 4) Jesus foregikk sine omhyggelig utvalgte etterfølgere med et godt eksempel i sin tjeneste. Dessuten benyttet han meget tid på å lære dem om Jehova, om seg selv, om Riket og om det arbeid det ville bli nødvendig for dem å gjøre etterat han hadde vendt tilbake til sin Far. De merket seg hvert ord han sa, men de forsto ikke helt klart hva han mente. Jesus visste dette på forhånd. Derfor sa han til dem at hans Far etter hans bortgang skulle sende dem en trøster, den hellige ånd, som skulle lære dem mer og minne dem om de ting han hadde sagt dem. (Joh. 14: 26) Da han til slutt forlot dem, foreholdt han dem at deres tjeneste måtte være produktiv. «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» — Matt. 28: 18—20, NW.
19. Hvordan gjenspeilet Jesu produktivitet seg i hans disiplers virksomhet?
19 For å forstå at Jesu vitnearbeid var produktivt, behøver vi bare å tenke på hva hans etterfølgere utrettet i begynnelsen av den kristne tidsalder. De hadde behov for Guds ånd, og Jesus holdt ord og sendte dem den hellige ånd mens de var forsamlet ti dager etter hans himmelfart. Da Jehovas ånd kom over dem, begynte de å herliggjøre og prise Gud på mange språk som den hellige ånd satte dem i stand til å benytte ved den anledning. Folk av mange nasjonaliteter befant seg på det tidspunkt i Jerusalem, og de fikk høre at de åndsdøpte disiplene herliggjorde Gud på deres egne morsmål. De store mengder besøkende undret seg i høy grad over dette. Kristi apostel Peter sto derfor fram og avla offentlig et kraftig vitnesbyrd om Jesus og påviste at han var Messias. Dette førte til at mange trodde og ble døpt. I beretningen om det som fant sted, heter det: «Det ble på den dag lagt til [den kristne menighet] omkring tre tusen sjeler.» (Ap. gj. 2: 41) De begynte så å studere sammen med apostlene og læres opp til en produktiv tjeneste, noe som var påkrevet nå da de var innvigd. «Og de fortsatte å hengi seg til apostlenes lære og til fellesskapet, til å innta måltider og til å be. . . . Samtidig fortsatte Jehova daglig å føye dem som ble frelst, til dem.» (Ap. gj. 2: 42—47, NW) Kort tid etter var tallet bare på de menn som var med i tjenesten, hele fem tusen. For en gruppe Ordets tjenere som kunne begynne å frambringe frukter der i Palestina! — Ap. gj. 4: 4.
20. Hva ble utfallet av Jesu apostlers og disiplers vitnearbeid på den tiden?
20 Når et produktivt vitnearbeid fører til slike glimrende resultater, er ikke Satan sen om å gå til motaksjon, og det var han heller ikke i dette tilfelle. Forfølgelsen satte inn. Satans mål var å stanse arbeidet. I rask rekkefølge ble de trofaste disiplene utsatt for trusler, fengsling og slag, og en av dem, Stefanus, ble drept under dramatiske omstendigheter. Forfølgelsen førte til at de kristne Ordets tjenere ble atspredt, men ikke til at deres forkynnelse ble innskrenket. «De som nå var atspredt, dro omkring og forkynte evangeliets ord.» (Ap. gj. 8: 4) Når apostlene ble slått og kastet i fengsel, gledet de seg «over at de var aktet verdige til å vanæres for det navns skyld; og de holdt ikke opp med å lære hver dag i templet og hjemme [fra hus til hus, NW] og å forkynne evangeliet om Kristus Jesus». (Ap. gj. 5: 17, 40—42) Framgangen fortsatte trass i forfølgelsen. Etterat denne forkynnelsen hadde pågått blant jødene i Palestina i tre og et halvt år, lot Jehova også mennesker av alle andre folkeslag få anledning til å bli kristne Ordets tjenere og delta i det produktive vitnearbeidet. (Ap. gj. 10: 44—48) Den kjernen Jesus hadde dannet ved hjelp av de tolv apostlene, vokste raskt i det første århundre og bredte seg ut til de fjerneste steder i Romerriket, ja, enda lenger. Jesus hadde foregått med et fint eksempel ved å være et produktivt vitne. Hans apostler og disipler fulgte hans eksempel til Guds ære og til evig frelse for seg selv. — 1 Tim. 4: 11—16; 2 Tim. 4: 1—5.
21. Når skulle det produktive vitnearbeid igjen foregå i verdensomfattende målestokk ifølge Bibelens profetier, og med hvilket resultat?
21 Etterat Kristi apostler døde, var det ikke langt ifra at også det produktive vitnearbeid døde helt bort. (Ap. gj. 20: 29—35; 2 Pet. 2: 1—3) Men ble det dermed fullstendig og for alltid slutt på det? Nei. Både Jesu ord og hans apostlers og disiplers skrifter og de gudsgivne profetier som ble skrevet ned av trofaste mennesker før deres tid, vitner om at det på et senere tidspunkt skulle komme en periode da det skulle drives et produktivt vitnearbeid i verdensomfattende målestokk. (Åpb. 14: 6, 7; Es. 52: 7, 8; Esek. 9: 3, 4, 11; Dan. 12: 3) Jesus hadde sagt at det gode budskap om Jehovas opprettede rike skulle forkynnes over hele verden i slutten av Satans tingenes ordning, og at menneskene innen alle folkeslag skulle bli skilt fra hverandre som «får» og «gjeter» på grunnlag av hvordan de tar imot budskapet om Riket. (Matt. 24: 14; 25: 31—46; Mark. 13: 9—13) De «fårene» som skulle samles ut fra «alle ætter og stammer og folk og tunger», skulle bli til en «stor skare» som intet menneske kan telle. Ja, «den minste skal bli til tusen», og den åndelige velstand skal være stor. (Åpb. 7: 9; Es. 60: 22; 66: 14; Mika 5: 1—8) Den tiden som de så fram til, er nå kommet, nå i vår tid. Det vi nå har nevnt, og mer til, finner faktisk sted. Vi har det ubeskrivelige privilegium å delta i det produktive vitnearbeid til pris for den store Gud Jehova, den mest produktive av alle. — Salme 149; Esaias 12.