Den kristne tilbedelse og bevarelsen av enhver dyd

«For øvrig, brødre, alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er — gi akt på det!» — Fil. 4: 8.

1. Hva er det som nå virker betryggende på dem som elsker rettferdighet?

HVOR menneskene enn snur og vender seg, møter de tegn på at Jehova eksisterer — tegn som de ikke kan bortforklare. Selv om hans eksistens blir benektet og dratt i tvil, og selv om han blir ringeaktet av mange, står hans suverenitet og rettferdighet urokkelig fast og utgjør en fullstendig betryggelse for dem som tilber ham. (Sl. 14: 1; 53: 2—5) Er dette tilfelle også i dag, nå da tidene er så kritiske og menneskene i sin alminnelighet ikke elsker Gud? Ja, dette er i særlig grad tilfelle nå, for den utbredte og ytterliggående urettferdighet utgjør ikke bare et stort tegn på at de som elsker Jehovas rettferdighet, snart skal bli befridd, men får også Jehovas rettferdighet til å tre skarpt fram på grunn av den store kontrasten. — Luk. 21: 28—33; Salme 36.

2. Hvem setter pris på enhver dyd, og hva må de gjøre?

² Menneskene synes at disse kritiske tider er vanskelige å ha å gjøre med, men ikke fordi de holder sine tanker rettet mot ting som har med dyd å gjøre. Det kommer snarere av at de ikke følger formaningen: «Enhver dyd, og alt det som priselig er — gi akt på det!» (Fil. 4: 8) Sannheten er at bare et fåtall i vår tid vet å verdsette de forskjellige dyder. Hvordan er det med deg? Ønsker du å vende deg bort fra dem som er uten dyd? Den velkjente profetiske uttalelsen vi nå skal sitere, er meget viktig: «Men det skal du vite at i de siste dager skal det bli kritiske tider som vil bli svære å ha å gjøre med. For menneskene skal være egenkjærlige, pengekjære, brautende, hovmodige, spottelystne, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten miskunnhet, uten naturlig hengivenhet, ikke til å komme overens med, baktalerske, uten selvkontroll, voldsomme, uten kjærlighet til det gode, forræderske, egensindige, oppblåste av selvgodhet, mer glad i nytelser enn i Gud, de kommer til å ha en form for gudhengivenhet, men vise seg falske overfor dens kraft; og fra disse skal du vende deg bort.» (2 Tim. 3: 1—5, NW) Dette er en beskrivelse av mennesker som er blottet for dyd, og som de kristne må vende seg bort fra. Den viser kontrasten og uoverensstemmelsen mellom dyd og udyd.

3. Hva beviser at de forskjellige dyder eksisterer?

³ Hvis de egenskaper som utgjør de forskjellige dyder, i virkeligheten ikke eksisterte, ville dette skriftstedet vært uten kraft. Det er imidlertid noe som heter dyd. Selve den kjensgjerning at det eksisterer viktige stridsspørsmål eller konflikter mellom rettferdigheten og urettferdigheten, beviser at det finnes slike gode egenskaper, dyder. Striden eller konflikten mellom dyd og udyd framgår også av Titus 1: 16 (NW), hvor det står: «De kunngjør offentlig at de kjenner Gud, men de fornekter ham ved sine gjerninger, for de er avskyelige og ulydige og ikke godkjent til god gjerning av noe slag.» Guds Ord åpenbarer hva som er galt og i strid med Jehova Gud og hans rettferdighet, og til tross for at den gamle verden gjerne utgir seg for å være gudfryktig, beviser derfor dens gjerninger at den ikke er i harmoni med Jehova Gud.

4. Hvordan viser enhver dyd og de stridsspørsmål som har oppstått i tilknytning til dem, at det finnes en rettferdig Gud, nemlig Jehova?

⁴ Materialistiske bibelhatere kan ikke benekte at de prinsipper som danner grunnlaget for enhver dyd, faktisk eksisterer. Ved sin materialisme og sine anstrengelser for å underkjenne Jehovas stilling som Skaper og Gud, prøver de også å underkjenne enhver dyd. Hvis de vil fornekte Gud, må de fornekte høye moralske verdier, eller omvendt: Hvis de vil fornekte høye moralske verdier, må de fornekte Jehovas eksistens. En slik fornektelse er en umulighet. Dyder og høye moralske verdier skriver seg ikke fra livløse ting og heller ikke fra dyreskapningene, som ikke er blitt til i Guds bilde og likhet. Det var mennesket som ble skapt i Jehovas bilde og likhet. (1 Mos. 1: 26, 27) Hvis menneskene ikke var blitt skapt på denne måten, men var akkurat som dyrene eller den livløse del av skaperverket, ville de ikke befinne seg oppe i en konflikt som angår dyd. Selve den kjensgjerning at de befinner seg i en slik situasjon, viser at det eksisterer en Gud som er i besittelse av dyder. Ellers ville det nemlig ikke finnes dyder og konflikter som angår dyder.

5. Fortell hvordan menneskene skiller seg ut fra dyrene, og forklar hva som derfor er mulig for deg.

⁵ Hvis menneskene i denne henseende ikke var annerledes enn fisk, fugler, husdyr og krypdyr, hva skulle de da med et ordforråd som kan gi uttrykk for tanker som har å gjøre med dyd, moral, ulastelighet, tro, håp, lojalitet, ærlighet og andre egenskaper i forbindelse med tilbedelse? Dyrene hverken forkynner eller praktiserer slike egenskaper. På jorden finnes disse egenskapene utelukkende blant menneskene, og det at de finnes, viser at Jehova Gud eksisterer og er rettferdig, og at materialistiske mennesker er på villspor. Hvis du ønsker å ha Guds godkjennelse, og hvis du ønsker å få liv, da bør du vende deg bort fra de enkeltpersoner og organisasjoner som setter seg opp imot Gud, håner Jehovas navn og fornekter de forskjellige dyder.

6. Hva slags Gud er Jehova, og hva har han bevart?

⁶ Jehova er en kjærlighetens, rettferdighetens, visdommens og maktens Gud. Han er en ulastelig Gud, og han er pålitelig, lojal, ærlig og moralsk. Ja, de ordene vi benytter til å gi uttrykk for menneskenes edle tanker og deres forståelse og verdsettelse av disse gode og verdifulle egenskaper, strekker ikke til hvis en ønsker å gi en fullstendig beskrivelse av Jehovas rettferdighet. Ikke nok med at disse verdifulle egenskapene eksisterer, men det at det er mulig for menneskene å erverve seg dem, utgjør en storslagen forsikring for dem som elsker rettferdighet. Den allmektige Gud har alltid sørget for at tilbedelsen av ham er blitt bevart på jorden. Det at hans tilbedelse er blitt bevart, har ført med seg at menneskelig liv er blitt bevart på jorden. Det har også ført med seg at de forskjellige dyder er blitt bevart på jorden, slik at det i vår tid er mulig for oss å ’gi akt på enhver dyd’.

7. Beskriv den teokratiske organisasjon og et av dens særtrekk.

⁷ I egenskap av Gud og Konge for dem som tjener og tilber ham, er Jehova den store Teokrat, Gud-Herskeren, og menneskene ble skapt for å leve under denne rettferdige Teokrat. Det store system med Teokraten Jehova Gud på toppen og under ham rettferdige skapninger som er opptatt med å tjene og tilbe ham, utgjør en teokratisk organisasjon. Noe av alt det som er typisk for denne teokratiske organisasjonen, er at de skapninger og organisasjoner som ikke vil være dydige, som ikke vil støtte og holde seg etter de rettferdige prinsipper som kjennetegner den teokratiske organisasjon, blir utryddet eller avskåret fra den.

8. Nevn eksempler på utryddelse og bevarelse.

⁸ Dette prinsipp ble for eksempel satt ut i livet da menneskene ble drevet ut av Eden. (1 Mos. 3: 23, 24) En tid senere fant det sted en ny, stor utryddelse i og med at jorden ble renset med vann og en ugudelig verden derved ble ødelagt. Samtidig med at denne renselsen fant sted, ble både noen mennesker og en mengde dyr og dessuten Jehovas tilbedelse bevart på jorden — den opphørte ikke. I den forbindelse ble også enhver dyd bevart. Det kan ikke herske noen tvil om hvilken rolle ulasteligheten og tilbedelsen spilte på vannflommens tid. — 1 Mos. 6: 5—22.

9. Hva må hvert enkelt menneske gjøre i spørsmålet om dyd? Hvorfor?

⁹ Menneskene befant seg i en hjelpeløs tilstand og var fullstendig avhengige av Jehova når det gjaldt å få nyte det nåværende livs velsignelser, og langt mer når det gjaldt muligheten for å kunne håpe på evig liv. Jehova hadde gitt uttrykk for at det var hans hensikt å utvirke en befrielse til herliggjørelse for sitt navn, men hvert enkelt av menneskene måtte selv ved sin handlemåte legge for dagen hvorvidt de var i besittelse av verdifulle egenskaper, dyder. Hvis de ikke gjorde det, anstrengte de seg ikke for å støtte Jehovas side av stridsspørsmålet eller gjøre seg til talsmenn for hans suverenitet og hans rettferdighet. Det å følge en urettferdig handlemåte er ensbetydende med å fornekte rettferdigheten og derfor med å benekte den rettferdige Gud. En person som vedvarende følger en slik handlemåte, godtgjør at han ikke er interessert i rettferdighet og derfor ikke er interessert i den lovte nye verden hvor rettferdigheten skal bo. (2 Pet. 3: 11—13) Da den store utryddelsen og renselsen som fant sted i vannflommen, var gått over i historien, hadde de overlevende og deres etterkommere den storartede muligheten at de kunne holde fast ved det som Jehova Gud godkjente. En slik handlemåte var ensbetydende med tilbedelse av Jehova, det å legge for dagen dyder som blant annet består i den grunnleggende egenskapen kjærlighet, og dessuten i det å bevare sin ulastelighet, troen på Jehovas ord, et fast håp på grunnlag av hans løfter, lojalitet overfor ham og hans sak, ærlighet overfor ham og mennesker og en god moral i personlige og offentlige anliggender.

Den forbilledlige bevarelse

10. Hvilket privilegium fikk Israel?

¹⁰ Jehova førte sin hensikt videre og benyttet personer som beredvillig vedkjente seg ham og gikk inn for tilbedelsen av ham, til å organisere det forbilledlige, teokratiske Israels folk. Ved at han faktisk, men også forbilledlig, utfridde dem fra trelldommen under den djevletilbedende verdensmakten Egypt, gjennomførte han en avskjærelse eller utstøtelse av en hel hedensk verden, idet han atskilte sitt folk, Israel, fra den. Det forbilledlige teokratiske folk, Israel, måtte utelukkende være hengitt til tilbedelsen av den eneste sanne. Gud og på den måten bevare den rene tilbedelses gode egenskaper, rettferdighetens dyder, innen sine nasjonale grenser.

11. Forklar hvordan det ble avsagt dommer i det forbilledlige Israel, og hva dommene skulle tjene til.

¹¹ Guds lov ble overbrakt til Israel gjennom mellommannen Moses, og den var basert på rettferdige prinsipper som ikke forandrer seg. Jehova var Israels Gud, lovgiver, konge og dommer. (Es. 33: 22) Forat de rettferdige prinsipper ikke skulle bli krenket ved at enkelte personer i Israel gjorde seg skyldig i feilvurdering eller selviske handlinger, skulle både personlige og nasjonale problemer legges fram for Moses. Hans sinn var ledet av Guds ånd og virket i overensstemmelse med prinsippene i Hans lov. Det viste seg at det ble en for stor oppgave for en enkelt mann å yte denne velvillige hjelpen, og Moses organiserte derfor med Jehovas godkjennelse en fordeling av den religiøse dømmende myndighet ved å utnevne andre menn til ansvarsfulle stillinger i den teokratiske organisasjon, menn som skulle hjelpe til med å dømme i overensstemmelse med Guds lov i store og små saker. De stillinger som ble bekledd av Moses og de menn han utnevnte, var ikke bare æresverv de hadde for syns skyld, men de var viktige og tjente et praktisk formål og var opprettet forat rettferdige dommer kunne bli felt. Vi leser følgende om disse teokratiske utnevnelsene: «Han [Moses] valgte ut dugelige menn av hele Israel og satte dem til høvdinger over folket, til domsmenn, noen over tusen, noen over hundre, noen over femti og noen over ti. Og de skiftet rett mellom folket til enhver tid; enhver vanskelig sak kom de til Moses med, men i enhver liten sak dømte de selv.» — 2 Mos. 18: 25, 26.

12. Hvilke forpliktelser hadde israelittene i forbindelse med Guds lov?

¹² De rettsregler som styrte den israelittiske organisasjon, var Jehovas lover. De ansvarlige i organisasjonen underviste folket i loven, og folket var forpliktet til å skaffe seg opplysning om Guds lov. De kjente tilbedelsens prinsipper, og de var godt inne i hvordan disse prinsipper skulle anvendes når det gjaldt de spørsmålene loven befattet seg med, nasjonale spørsmål, familieanliggender og personlige saker. Det ble truffet foranstaltninger for å sone for de falne, kjødelige israelitters synder og svakheter. De forskjellige lovregler var beregnet på å bevare folket i harmoni med Gud og stimulere dem til å tilbe ham, anerkjenne ham til enhver tid og dessuten holde kjærligheten til Gud og nestekjærligheten og enhver dyd levende og livsfrisk. Jehova ville ikke tillate at tilbedelsen av ham og de gode egenskaper som er forbundet med den, ble fjernet fra jorden, men bestemte at de skulle bli bevart hos det forbilledlige Israel.

13, 14. Hvilke drastiske forholdsregler ble truffet, og i hvilken hensikt?

¹³ Enkelte ganger var det nødvendig å treffe drastiske forholdsregler for å bevare disse gode egenskaper. Det ble aldri firet på de teokratiske normer for å behage dem som nærte en større kjærlighet til urettferdigheten enn til rettferdigheten. Overtredere som trossig satte seg ut over soningsordningen, ble drept, og israelittenes menighet var direkte ansvarlige for at de ble drept. Religionen eller tilbedelsen var ikke atskilt fra nasjonens regjeringsmessige og økonomiske anliggender, for anerkjennelsen av Jehova måtte komme til uttrykk på alle livets områder. Loven inneholdt derfor denne bestemmelse: «Når det står fram en profet i din midte, eller en som har drømmer, og han . . . [sier]: La oss følge andre guder — sådanne som du ikke kjenner — og la oss dyrke dem, da skal du ikke høre på denne profets ord eller på ham som hadde drømmen; for [Jehova] eders Gud vil bare prøve eder for å kjenne om I elsker [Jehova] eders Gud av alt eders hjerte og av all eders sjel . . . Men profeten eller han som hadde drømmen, skal late livet, . . . således skal du rydde det onde bort av din midte.» — 5 Mos. 13: 1—5.

¹⁴ Dødsstraffen skulle ikke bare ramme den falske profeten eller den som hadde falske drømmer, for «om din bror, din mors sønn, eller din sønn eller din datter eller din hustru i din favn eller din venn, som du har så kjær som din egen sjel — om noen av disse lokker deg i lønndom og sier: La oss gå bort og dyrke andre guder . . . da skal du ikke samtykke og ikke høre på ham; du skal ikke spare ham og ikke ynkes over ham og ikke skjule ham, men du skal slå ham i hjel; du skal selv være den første som løfter hånden mot ham for å avlive ham, og siden skal hele folket gjør det samme. Du skal stene ham, så han dør, fordi han søkte å føre deg bort fra [Jehova] din Gud, som førte deg ut av Egypts land, av trellehuset, og hele Israel skal høre det og frykte, så det ikke mer blir gjort så ond en gjerning mellom eder». (5 Mos. 13: 6—11) Hva så hvis et helt samfunn ble ondt og vendte ryggen til tilbedelsen av den rettferdige Gud, Jehova? Da skulle hele dette samfunn utslettes. — 5 Mos. 13: 12—18.

15. Forklar hva dyd er, og hva religion har med dyd å gjøre.

¹⁵ Disse bestemmelsene skulle sikre at tilbedelsen av Jehova ble bevart mot forderv og at hans rettferdige bud ble holdt, og dermed også at enhver dyd ble bevart. Med dyd menes en moralsk handlemåte eller en opptreden som er i overensstemmelse med rettferdighet, fortreffelighet, ulastelighet, redelighet, rettskaffenhet og god moral. Dyd vil ikke bare si å avstå fra det onde, men er en aktiv egenskap eller kraft som kjennetegnes av fysisk eller moralsk styrke, mot og tapperhet. Uttrykket dyd brukes om all slags fortreffelighet, om fortjenstfullhet, verdifullhet, sedelighet og renhet. Etter som den rettferdige Gud, Jehova, er opphavet til alle disse dyder, har tilbedelsen av ham tilknytning til dem alle, og hvis en fjerner seg fra hans tilbedelse, fjerner en seg samtidig fra enhver dyd. Ved at de som praktiserte falsk religion ble drept og djevletilbedelsen således ble utryddet fra Israel, ble den sanne tilbedelse og enhver dyd bevart.

16. Hvordan blir det lagt vekt på ren tilbedelse i loven angående oppsetsighet?

¹⁶ Syttende kapitel i 5 Mosebok gir forskrifter som krevde at enhver israelitt måtte ha mot til å avlegge sannferdig vitnesbyrd mot enhver som var vederstyggelig i Jehovas øyne, og til å være den første som løftet sin hånd for å drepe den skyldige, en handling som hele folket skulle støtte opp om for å «rydde det onde bort av din midte». (5 Mos. 17: 7) De som satte seg opp imot prestenes rettferdige dommer, ble selv drept. «Når en sak er deg for vanskelig å dømme i, . . . da skal du gjøre deg rede og dra opp til det sted [Jehova] din Gud utvelger. Og du skal gå til de levittiske prester og til den som er dommer på den tid, og spørre deg for hos dem, og de skal si deg hva rett er. Og du skal gjøre etter det de sier deg . . . Etter den lov de lærer deg, og etter den dom de forkynner deg, skal du gjøre; du skal ikke vike fra det de sier deg, hverken til høyre eller til venstre. Men den mann som er så overmodig at han ikke hører på presten, som står der for å tjene [Jehova] din Gud, eller på dommeren, den mann skal dø; således skal du rydde det onde bort av Israel, og alt folket skal høre det og frykte og ikke mer bære seg overmodig at.» — 5 Mos. 17: 8—13.

17. Hva ble resultatet av disse strenge lovreglene i det forbilledlige Israel?

¹⁷ Dette var ikke et utslag av blodtørstighet. Det var tiltak Jehova Gud selv traff for å bevare den slektslinje løftets Ætt skulle komme gjennom, og som Kristus Jesus også til slutt kom gjennom. Takket være den foranstaltning til gjenløsning som er gjort i forbindelse med denne trofaste Jehovas tjener, og takket være den prestetjeneste han yter, har menneskene fått mulighet til å vinne evig liv i den rettferdige, nye verden. Vi er Gud takknemlig for at han traff positive tiltak for å bevare den lovte Ætts slektslinje intakt og ufordervet, og for at han likeledes bevarte sin tilbedelse på jorden og sørget for at hans tilbedere var fullstendig hengitt til rettferdigheten

18. Var både bokstavelige og symbolske overtredelser forbudt, eller bare en av delene?

¹⁸ Blant de personlige synder eller overtredelser Gud fordømte i sin lov til Israel, og som måtte unngås av dem som ville tilbe Jehova i renhet og i sannhet, var tyveri, ekteskapsbrudd og drukkenskap, for å nevne bare tre av dem. Disse bokstavelige krenkelser av alt som har med dyd å gjøre, var ikke alene forkastelige i seg selv, men de ble også antatt som symboler på åndelige synder, det vil si, synder som ikke ble begått i forbindelse med materielle ting som angikk den enkeltes forhold til Jehova Gud, men i forbindelse med usynlige ting som angikk den enkeltes forhold til Jehova. Slike bokstavelige overtredelser ble imidlertid ikke tilltatt i Israel selv om de kom til å stå som symboler for åndelige overtredelser. Dette blir understreket i forbindelse med den motbilledlige teokratiske kristne organisasjon som trådte fram på skueplassen da den mosaiske lovpakt, som Israel var organisert under, ikke lenger gjaldt.

Det kristne motbilde

19. Hvilken stor forandring innførte Jehova ved Kristus Jesus?

¹⁹ Jehova arbeidet stadig henimot virkeliggjørelsen av sine hensikter med tanke på den fullstendige renselse av sitt navn, og den tid kom da han både ville bringe Israels lov til opphør og samtidig la den få sin profetiske oppfyllelse ved sin elskede Sønn Kristus Jesus. Jesus påbegynte utviklingen av noe nytt, noe som var annerledes enn det forbilledlige teokratiske Israels folk, nemlig den virkelige teokratiske, kristne organisasjon. Men selv om lovpakten med Israel opphørte ved Kristi Jesu død og ikke har vært i kraft siden hans pelfestelse og himmelfart, har lovens rettferdige prinsipper fortsatt full gyldighet, ja, de har faktisk enda større kraft og gyldighet blant dem som tilhører den kristne organisasjon. På grunnlag av Jesu Kristi gjenløsningsoffer utviklet Jehova den kristne menighet under den nye pakt.

20. Hva kan man si med bestemthet i forbindelse med kristne dyder?

²⁰ «Gud har gjort oss tilstrekkelig kvalifisert til å være tjenere for en ny pakt, ikke for en skreven lovbok, men for ånd; for den skrevne lovbok dømmer til døden, men ånden gjør levende.» (2 Kor. 3: 2—6, NW) En vil legge merke til at Paulus ikke sier at det er en lovens bokstav og en lovens ånd og at det råder en motsetning mellom disse to ting slik at vi kan overtre Guds lov, men holde oss etter dens ånd. Det er ikke slik det forholder seg. Det Paulus peker på her, er forskjellen mellom den skrevne loven israelittene fikk gjennom Moses, og Guds ånd. Når Guds ånd får virke på de kristne, frambringer den rettferdighetens frukter i dem og setter dem i stand til å holde seg atskilt fra den ugudelige, fordømte verden. Den skrevne lovbok dømte israelittene til døden, men Guds ånd fører menneskene til evig liv ved hjelp av den nye pakt som er basert på Kristi Jesu gjenløsningsoffer. Her ser vi kontrasten. Når det var forbudt for de enkelte israelitter under lovpakten å praktisere de fordervelige laster som menneskene i sin alminnelighet praktiserte på den tiden, kan vi da så meget som et øyeblikk tro at det er mindre forbudt for de kristne å praktisere slike laster? Nei, selvfølgelig ikke. Tvert imot har de positive kristne påbud om å øve rettferdighet en kraftigere virkning enn moselovens negative bud, og Guds ånd hviler nå over dem som tjener og tilber ham som kristne i den nye verdens samfunns virksomhet, og hjelper dem til å bevare sin ulastelighet og holde fast ved det sikre håp om å oppnå fullkommen rettferdighet i en skjønn framtid.