Hvilken form for dyd legger du for dagen?

EGENSKAPEN dyd, som kan sammenlignes med en kostelig perle, blir ikke særlig høyt verdsatt i vår tid. De fleste mennesker har i sitt jag etter å oppnå selvisk vinning og få sine ønsker oppfylt, skjøvet denne egenskapen i bakgrunnen i sitt liv. Bibelen viser imidlertid at dyd er en av de egenskaper som de kristne må ha. Den sier at de «til deres tro [må] føye dyd, til deres dyd kunnskap», og den formaner dem til å gi akt på «alt som er sant, . . . rent, . . . enhver dyd». — 2 Pet. 1: 5, NW; Fil. 4: 8.

Dyd blir definert som «en moralsk handlemåte eller en opptreden som er i overensstemmelse med en rett norm; . . . en moralsk fortreffelig egenskap; rettskaffenhet». Det blir også sagt at dyd er «moralsk godhet» og «det motsatte av lastefullhet». I de kristne greske skrifter er det greske ordet som er gjengitt med dyd, a^.re^.te’, som av greskkyndige er blitt definert som «egen verdi, moralsk godhet, dyd, . . . en hvilken som helst moralsk fortreffelig egenskap». Ordet «dyd» innebærer også tanken på moralsk styrke. Dyd kan derfor sammenlignes med et sterkt metall, for eksempel jern, som ved gjentatt oppvarming og avkjøling kan herdes til stål, som ikke bare er sterkere enn jern, men også seigere og ikke så lett brister når det blir utsatt for press.

Noen mennesker mener om seg selv at de er dydige fordi de tilsynelatende ikke overtrer noen av De ti bud. Men kan det ikke sies at de da i beste fall har en negativ form for dyd? Den slags dyd kan være mer eller mindre fortjenstfull. En person stjeler kanskje ikke, men grunnen til det kan være at han er rik. Det at han ikke stjeler, kan ikke sies å være særlig dydig av ham. Det kan heller ikke en som ikke stjeler simpelthen fordi han ikke har anledning til det, sies å være.

Så kan det være noen som ikke stjeler fordi de setter sin ære i å være «bedre» enn andre mennesker. Noe slikt får en til å tenke på Jesu lignelse om fariseeren som ba til Gud og sa: «Gud! Jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller og som denne toller. Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av all min inntekt.» Men var denne mannen dydig i Guds øyne? Jesus sa at han ikke var det. — Luk. 18: 9—14.

Det kan også være frykt for følgene, for straff eller vanære, som er det eneste som avholder noen fra å stjele. Selv om dette kan være et rett grunnlag for dyd, er dyd som bare er basert på dette, ikke den høyeste form for dyd. En slik dyd kan sies hovedsakelig å ha sitt utspring i egenkjærlighet og er mer basert på «klok politikk» enn på prinsipper. Noe som understreker dette, er apostelen Paulus’ formaning til de kristne om ikke bare å adlyde landets lover for straffens skyld, men «også for samvittighetens». — Rom. 13: 5.

En enda høyere form for dyd er den som er basert på kjærlighet til Skaperen, Jehova Gud, og frykten for å mishage ham. Salmisten, som skrev under inspirasjon, uttrykte det slik: «I som elsker [Jehova], hat det onde!» Ja, vi bør elske det som er rett, og virkelig hate det som er ondt, det som mishager Gud. Jesus Kristus hadde en slik form for dyd da han var på jorden. Om ham står det: «Du elsker rettferd og hater ugudelighet.» Det at han elsket det som var rett, og hatet det som var urett, hjalp ham til å holde stand mot alle de angrep Djevelen rettet mot ham i form av fristelser og forfølgelse. — Sl. 97: 10; 45: 8; Heb. 5: 8.

En slik kjærlighet til rettferdigheten og en slik frykt for å mishage Skaperen vil ikke bare hjelpe en til å unngå det som er ondt, men det vil også tilskynde en til å legge for dagen en mer positiv form for dyd, for når alt kommer til alt, er dyd noe mer enn bare det å avholde seg fra å gjøre det som er ondt. Ja, dyd, som ofte blir omtalt i Bibelen som rettferdighet, er noe mer enn en negativ form for godhet. Jesus viste dette da han sammenfattet hele Moseloven i følgende ord: «Alt det I vil at menneskene skal gjøre imot eder, det skal også I gjøre imot dem; for dette er loven og profetene.» — Matt. 7: 12.

Det er derfor slik at et lite barn kan betraktes som uskyldig på grunn av dets alder, men en kan ikke si at det er dydig. I virkeligheten må det være et meget lite barn hvis en skal kunne betrakte det som uskyldig på grunn av dets alder, for i vår tid finnes det seks år gamle mordere. Et barn drepte med fullt overlegg sin far med et haglgevær. En annen skjøt med fullt overlegg ned en lekekamerat. Slike barn skaper problemer for både politi og rettsvesen, ettersom det ikke finnes lover som slike unge forbrytere kan bli dømt etter. — New York Times for 24. oktober 1967; New York-bladet Sunday News, for 19. november 1967.

Noe som understreker den positive siden av dyd, er Jesu ord til den rike, unge rådsherren som kom til ham og spurte hva han skulle gjøre for å arve evig liv, og som tydeligvis var nokså fornøyd med seg selv fordi han for en stor del holdt de negative bud i Moseloven. Men Jesus gjorde ham oppmerksom på hva det var han manglet, nemlig å gjøre noe positivt, å vise godhet eller dyd. «Gi . . . til de fattige . . . ; kom så og følg meg.» Han var imidlertid ikke interessert i å vise en slik form for dyd. «Han ble ille til mote over den tale og gikk bedrøvet bort.» — Mark. 10: 17—22.

Det er tydelig at det finnes forskjellige former for dyd. Det er en negativ form for dyd, som hovedsakelig består i å avholde seg fra å skade andre eller gjøre noe som er ondt, og det er en dyd som er basert mer på «klok politikk» enn på prinsipper. Jesus Kristus sa angående en slik dyd: «Dersom eders rettferdighet [eller dyd] ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike.» (Matt. 5: 20) For å kunne bevare den positive form for dyd og høste belønningen for det, nemlig evig liv, må vi verne om den rette form for dyd og stadig bestrebe oss på å framelske denne egenskapen. La oss aldri bli selvtilfredse hva vår dyd angår, men gi akt på formaningen: «Den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller!» — 1 Kor. 10: 12.