De unge i den nye verdens samfunn

«En god lærdom gir jeg eder; mine bud må I ikke forlate. . . . Akt på mine ord, bøy ditt øre til min tale! La dem ikke vike fra dine øyne, bevar dem dypt i ditt hjerte! For de er liv for hver den som finner dem.» — Ordspr. 4: 2, 20—22.

1. Hva er det som virker bestemmende på egenskapene til de unge i den nye verdens samfunn?

DE UNGE av i dag er de voksne av i morgen. Hva slags to det skal være i morgendagens voksne og hvor modne de kommer til å bli, avhenger derfor av hvilken undervisning og oppdragelse de unge får i dag. Et av ungdommens opplæringssentrer bør være hjemmet, med kristne foreldre som lærere. Modne lærere i kristne hjem vil benytte Guds Ord, Bibelen, som den viktigste lærebok, og på denne måten får de unge i dag den rette bakgrunn for å kunne innta en rett plass i den nye verdens samfunn.

2. Hvem forestår opplæringen og oppdragelsen av barna?

² Undervisningen og oppdragelsen i denne verden er i alminnelighet likså variert som lærerne og deres tradisjoner og filosofier. Som en følge av dette blir en mengde variasjoner av åndelig føde frambudt til å bli fortært av menneskene, og da særlig av den yngre generasjon. «Man er hva man spiser,» hevder enkelte. Vårt sinn blir hva vi tilfører det. Etter som sinnet leder eller virker på mennesket, er det opplagt at det er viktig med et tilbørlig åndelig kosthold. Sinnet blir direkte næret ved de forskjellige læreanstalter, i hjemmet og i den kristne menighet ved hjelp av det talte ord. Det finnes også en indirekte måte å nære sinnet på, og det er ved eksemplets makt, for til og med en tiåring tar i høy grad etter foreldre, lærere og andre personer som kanskje er hans foresatte eller har innflytelse over ham. Vår læremester viser at vi skal følge det rette eksempel: «Det er et eksempel jeg har gitt dere: som jeg har gjort med dere, skal også dere gjøre.» I strid med dette er det imidlertid mange som lar seg forme etter begivenheter som hører fortiden til, eller etter den oppførsel de ser hos flere enn et enkelt menneske, kanskje hos en hel gruppe mennesker, eller de lar seg kanskje forme etter et undervisningssystem som bygger på en av de mange filosofiske retninger, eller etter det nasjonale eller lokale politiske syn, eller kanskje til og med etter den politikk som blir fulgt av de kommersielle organisasjoner deres omgangsvenner er knyttet til eller påvirket av. Følgende ord står skrevet forat vi skal passe oss for urette eksempler: «Nå fortsatte disse ting å hende dem som eksempler, og de ble skrevet til advarsel for oss, som de fullbyrdede ender på tingenes ordninger er kommet til.» — Joh. 13: 15, LB; 1 Kor. 10: 11, NW; 1 Tim. 6: 20, 21.

3. Hva avhenger den legemlige vekst av? Hvorfor er åndelig føde viktigere?

³ Menneskene ble utstyrt med evnen til å formere seg. Det ble tilrettelagt slik at avkommet gjennom et tidsrom på flere år skulle gjennomgå en fysisk utvikling. Denne utviklingsprosessen tar omkring 20 år, og forløper normalt når avkommet får alminnelig god mat. Selvfølgelig kan man utvikle et sterkere legeme hvis man oppøver det eller trener det med hardt arbeid, Det lykkes imidlertid bare i en viss grad, og apostelen Paulus nevnte det bare i forbigående med disse ord: «Legemsøvelser er nyttig til litt.» Etter som dette har så liten betydning, bør man overfor de unge i den nye verdens samfunn legge vekt på den viktigere føde, den åndelige føde. Dette bør man spesielt gjøre i betraktning av Paulus’ mer ettertrykkelige ord til den unge Timoteus: «Gudhengivenhet er nyttig til alt, for den gir løfte for det liv som nå er, og for det som skal komme.» — 1 Tim. 4: 8, NW.

Opplæringen i de første leveår

4. Hvorfor er det viktig å begynne å oppdra barna i en meget tidig alder? Og hvordan kan de ikke få lov til å bestemme over seg selv?

⁴ Den viktigste opplæring et barn får i løpet av sine første ti leveår, kommer i de fleste tilfelle fra foreldrene eller dets nærmeste foresatte. Barnet får til å begynne med en rekke påbud om hva det må og ikke må gjøre, og blir gradvis gjort kjent med de elementære vilkår som angår det. Denne opplæringen tas ofte lettvint, idet foreldrene av og til tror at et barn er for lite til å lære. Men enten foreldrene medgir det eller ikke, kan svært unge sinn tilegne seg mange opplysninger, og det er i løpet av denne tiden mange varige trekk blir dannet. Ofte kan barnet til og med være utspekulert nok til å oppdra foreldrene til å oppvarte det og la det få sin vilje. Dette er imidlertid ikke en kristen framgangsmåte. Foreldrene får denne oppfordring: «Lær den unge den vei han skal gå!» Barnet er ufullkomment og syndig (ikke uskyldig og syndfritt slik enkelte geistlige vil ha mange til å tro), og det har behov for å bli ledet til å handle rett. Hvis barnet fikk følge sine egne innfall, ville det ofte havne på en urett og selvisk vei. Jeremias bekjente med rette: «Jeg vet, [Jehova], at et menneske ikke selv råder for sin vei, at det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang.» Hvor sant er ikke dette, spesielt med hensyn til barn! — Ordspr. 22: 6; Jer. 10: 23.

5. a) Hvorfor er det så nødvendig med virkelig tukt? b) Vis med et eksempel hva som skjer når foreldrene er slappe med å gjennomtvinge sine påbud.

⁵ Som et eksempel på at barn kan dominere i hjemmet, skal vi nevne følgende episode fra et kristent hjem. Barnet tagg og maste om en bestemt rett mat og satte meget inn på å få den, alt på en forlangende måte. Moren ga etter og laget i stand denne retten. Da barnet fikk den servert, fant han ut at han ikke ville ha den likevel. Moren prøvde å overtale ham med godsnakk, men da barnet lot som det var sykt, tok moren vekk maten. Etterpå kunne man høre barnet mumle: «Den greidde jeg fint!» I dette tilfelle ble barnet ikke tuktet, og han utviklet sin selviskhet og ble egosentrisk. Foreldrene er kanskje ikke alltid klar over det, men det hender også ofte at barna setter dem på prøve. Det var for eksempel tilfelle da en fire år gammel gutt som fikk maten sin satt foran seg, kastet den på gulvet da moren gikk ut av rommet. Moren ga ham en mild irettesettelse; og satte så mer mat fram for ham. Den fikk samme medfart mens moren var i et annet rom. Han fikk seg forklart at han selv ville bli voksen en gang og få barn, og da han ble spurt om hva han ville gjøre hvis hans barn kastet maten på gulvet, svarte han uten å nøle: «Jeg ville gi ham ris.» Han visste hva som var riktig og at han burde ha blitt straffet på tilbørlig måte. Fra et oppdragelsesmessig synspunkt må han ha vært ganske skuffet over sine foreldre. Barn som opplever noe lignende, kan ikke betrakte sine foreldre som rette eksempler hva barneoppdragelse angår. Oppdragelsen består ikke bare i å framsette opplysninger for sinnet, men det gjelder også å leve i overensstemmelse med disse opplysningene. «Ved ord [ord alene, Mo] lar en trell seg ikke tukte; for han skjønner dem nok, men adlyder dem ikke.» «Den som forkjæler sin tjener fra barndommen av, vil til slutt ikke høste annet enn utakknemlighet.» Det er ikke det at barna ikke vet bedre. De vet ofte hva som er rett og riktig, men de vil ikke alltid gjøre det uten at de blir tuktet. For ytterligere å bli klar over at det ikke skal overlates til et barn å avgjøre hvorvidt det skal adlyde en befaling, kan vi med interesse legge merke til hva Jehova uttalte angående Abraham: «Jeg har utvalgt ham forat han skal byde sine barn og sitt hus etter seg at de skal holde seg etter [Jehovas] vei og gjøre rett og rettferdighet.» Det falt aldri noen inn at barnet skulle avgjøre saken, men foreldrene traff avgjørelser for barnet. — Ordspr. 29: 18, 19; 29: 21, AT; 1 Mos. 18: 19.

6. Hvorfor må foreldrene ofre meget tid på å oppdra barna riktig?

⁶ Når vi ser at det var så overmåte viktig at foreldrene instruerte barna for 3800 år siden, kan vi forstå at det i enda høyere grad er tilfelle nå i det tjuende århundre, da mange foreldre er så slappe med å føre tilsyn med sine barn og forbrytermentaliteten er så utbredt. Kristne foreldre bør derfor i sannhet ta seg tid til å undervise og forme sine barns sinn i samsvar med rett kunnskap, og dessuten tukte dem når det er nødvendig, for å hjelpe dem til å gjøre det de har lært. Etter hvert faller det da lettere for dem å gjøre det de er blitt bedt om, gjøre det på den rette måten og fortsette med å gjøre det. Ikke nok med dette, men det vil også styrke barnas sinn slik at de lettere kan skjelne mellom rett og galt, og slik at deres sinn kan holde stand mot falsk lære og unngå å bli fordervet av feilaktig verdslig opplæring ved skoler og fra andre kilder. Det er også fornuftig å innprente barnesinnene det råd Paulus ga da han sa: «Far ikke vill! Dårlig omgang forderver gode seder.» — 1 Kor. 15: 33.

7. Hvordan kan foreldrene være til hjelp for barna når de går på skolen?

⁷ Noen foreldre kvier seg nesten for å sende barna sine på skolen av hensyn til den dårlige og nedbrytende påvirkning de der kan bli utsatt for. Men når et barn stadig får den rette opplæring av foreldrene og gjennom den teokratiske organisasjon i de grunnleggende år ved en regelmessig møtedeltagelse og ved å være med på tjenesteskolen og i arbeidet med å vitne fra dør til dør, vil det bli i stand til å ’motstå Djevelens brennende piler’ på skolen og hvor som helst ellers. Mens barna går på skolen, kan de holde seg vekk fra skadelig virksomhet som ikke har noe med undervisningen å gjøre, særlig i betraktning av at mange skolekamerater benytter seg av uhederlige knep i spill og konkurranser og fører et skittent og tarvelig språk i sin omgang med andre. Nær forbindelse med slike utgjør en fristelse til å følge en lignende handlemåte og anta lignende vaner. Paulus gir oss denne formaning: «Ingen råtten tale gå ut av eders munn, men sådan tale som er god til nødvendig oppbyggelse, så den kan være til gagn for dem som hører på. Allslags bitterhet og hissighet og vrede og skrik og spott være langt borte fra eder, liksom all ondskap.» — Ef. 4: 29, 31.

8, 9. Hvorfor må den unge Ordets tjener ha en sterk tro mens han går på skolen? Hva virker styrkende på troen?

⁸ Barnesinnet kan være sterkt, og det kan også godtgjøre dette ved å motstå verdens falske attraksjoner, enten de nå finnes på skolen eller utenfor skolen. Vi har lagt merke til hvordan mange unge Ordets tjenere har gjennomgått forfølgelse uten engang å tenke på å vakle. Mange har den samme sinnsinnstilling som Timoteus, som Paulus skrev følgende om: «Jeg er blitt minnet om den uskrømtede tro som er i deg, den som først bodde i din mormor Lois og din mor Eunike, og som jeg er viss på også bor i deg.» Timoteus’ senere virke i forkynnelsen og standhaftighet i tjenesten bekrefter fullt ut Paulus’ inntrykk i denne henseende. Vi kan også merke oss at den ekte troens styrke skyldtes det gode grunnlag Timoteus hadde fått å bygge på ved sin opplæring i sine første leveår. Foreldre i vår tid har ansvar for å gi sine barn en lignende kristen oppdragelse, og de som gjør det, kan vente at barna vil legge den samme sterke tro for dagen. Når det så er blitt lagt et godt grunnlag, vil barnas sinn etter deres eget ønske være innstilt på og ta sikte på det som foreldrene har hatt fremst i tankene. Hvis det har vært heltidstjenesten, vil barna velge den skolegang eller de linjer på skolene som kan bidra sterkest til å forhøye kvaliteten av deres tjeneste. — 2 Tim. 1: 5.

⁹ De unge bør passe på å velge et yrke som gjør det lett for dem å skaffe seg deltidsarbeid, slik at de i likhet med Paulus kan forsørge seg selv når de er opptatt i heltidstjenesten. Når barna får en slik godt planlagt start, behøver de ikke være som de usikre og skeptiske unge menneskene i denne verden, som har en ulykkelig og uviss framtid foran seg og undrer seg på hva de kan sette sin lit til. De vil være av samme sinn som salmisten var: «Salige [lykkelige, Mo] er de hvis vei er ulastelig, som vandrer i Herrens lov.» De som lever etter Jehovas lov og viser respekt for den, behøver ikke å frykte eller være uvisse. Den ungdommelige Ordets tjener kan ha glede og fred, slik det framgår av sjette vers i den samme salmen: «Da skal jeg ikke bli til skamme når jeg gir akt på alle dine bud.» Og: «Dine forskrifter vil jeg holde; du må ikke rent forlate meg!» I disse ordene ligger en bønn fra den som mottar undervisning, om at han må sunne adlyde i enda større utstrekning. Salmisten fortsetter sine formaninger og sier videre: «Hvorved skal den unge holde sin sti ren?» Dette er i sannhet et spørsmål som opptar de oppriktige som ønsker å holde seg atskilt fra denne verdens korrupsjon og forbrytelser. Svaret er dette: «Ved å holde seg etter ditt ord. Av hele mitt hjerte har jeg søkt deg; la meg ikke fare vill fra dine bud!» Hvis skolenes undervisning var i overensstemmelse og harmoni med dette, ville barna ha den samme innstilling overfor det som er rett og overfor skolereglene. I dag er det imidlertid mange barn, og spesielt mange ungdommer, som nærer liten respekt for skolemyndighetene, fordi reglene ikke blir håndhevet og fordi det skorter på høye prinsipper. — Ap. gj. 18: 3, 4; Sl. 119: 1, 6, 8, 9, 11.

Forbryterondet i våre dager

10. Hvordan går det på skolene når det ikke blir holdt disiplin? Hvorfor?

¹⁰ Men hvordan går det med gutter og piker i tenårene når de ikke er blitt opplært til å rette seg etter Guds lover i sin tidligste barndom? Løft øynene og se deg omkring! Du vil få se bedrøvede foreldre og forvirrede pedagoger og myndigheter som avholder seg fra å bruke tuktens ris på grunn av falske forestillinger, med den følge at ungdomskriminaliteten tiltar. Fordi Guds Ord ikke betraktes som den eneste autoritet og veileder i oppdragelsesspørsmål, står de ansvarlige autoriteter splittet i spørsmålet om hva slags tukt de skal anvende, og mange psykologer går så langt at de hevder at det å tukte et barn er ensbetydende med å vise at man hater det. Utfallet av disse delte meningene kan man daglig lese om i avisene, og som beretter om de handlinger som blir begått av moderne barn som ikke er blitt opptuktet. Guds Ord sier imidlertid like ut:. «Ris og tukt gir visdom; men en gutt som er overlatt til seg selv, gjør sin mor skam.» «Tukt din sønn mens det ennå er håp for ham, og la ham ikke drive av sted til ødeleggelse.» — Ordspr. 29: 15; 19: 18, Mo.

11. Hvordan går det når latskapen får råde?

¹¹ Hvis barna blir oppdratt på en tilfeldig og likeglad måte, fører det til at deres sinn får en feilaktig opplæring og blir tilbøyelig til latskap. Foreldrene er ansvarlige for dette hvis de unnlater å veilede sine barn på rette måte og sørge for at de er beskjeftiget. Salomo skrev: «Lar en hendene henge, så drypper det inn i huset,» og dette viser at latskap med hensyn til tanke og handling fører til ødeleggelse, for en slik latskap er i strid med Guds formaning om at vi skal betrakte den flittige mauren som et godt eksempel. Beskjeftigede barn roter seg ikke bort i gale streker. Skriftstedene om den travle mauren kunne gjerne ha vært gjengitt i sin helhet på første side i kladdeboken til hvert eneste skolebarn. — Pred. 10: 18; Ordspr. 6: 6—8.

12, 13. a) Hva har bidratt til å skape forbrytere av skolebarn i vår tid? b) Hvordan kommer dårskapen til uttrykk?

¹² La oss nå se litt nærmere på ungdom som mangler opptuktelse. I dag er det ofte slik at nedrige fjorten år gamle gutter nyter stor anseelse blant andre råtasser i tenårene når de er brutale og hensynsløse nok til å få herskerstillingen i deres bande, som er dannet etter mønster av voksne forbryterbander, og slike gutter (og ofte kan det også være piker blant dem) etterligner eldre bøller når de går ut i natten for å røve, voldta, myrde og terrorisere. De tyr til og blir slaver av narkotika i den grad at de ikke engang nærer det minste håp om noensinne å kunne føre et bedre liv. For et dystert bilde! Slike barn blir opplært til synd i stedet for til rettferdighet. Alt dette kan føres tilbake til manien for å sluke alskens tegneserier i barnehagealderen, til kriminalhørespill i radioen og kriminalstykker på kino og i fjernsyn, som opptar fritiden til slike forbryterspirer. Etterat de på denne måten har lært om de mange slags forbrytelser, går de frekt ut i en syndefull verden for å praktisere det som er blitt ’forkynt’ for dem.

¹³ Man kan i sannhet se at «dårskap er bundet fast til den unges hjerte». Det er således en naturlig ting at ungdommen er befengt med dårskap, og når ikke foreldrene eller andre ansvarlige fjerner denne dårskapen, blir følgene at den tiltar og at «alt gutten kan kjennes på det han gjør». — Ordspr. 22: 15; 20: 11, MMM.

Tilbørlig kristen oppdragelse

14. a) Hvordan vil de unge forholde seg og opptre når de får en kristen oppdragelse? b) Er Jehova oppmerksom på små barn? Hvordan benytter han dem?

¹⁴ Som en motsetning til dette kan vi nå tenke på en ung mann eller kvinne som har fått en kristen oppdragelse og har et rent livssyn og et fast håp, som skriver seg fra Guds pålitelige Ord. Dette fører til rettferdighet, fred, sunnhet og framfor alt det fornuftige ønske om å tjene den rettferdige Gud, Jehova. Det er velbehagelig for Jehova at unge menn og kvinner frivillig benytter sitt liv til å tjene ham og holder seg vekk fra forbrytelser og synd og alle de urettferdige gjerninger som blir praktisert av denne verdens ungdom, og at de bare har tanke for å leve et rent og rettskaffent liv til hans ære. Da noen i dårskap prøvde å forhindre rettferdselskende barn i å komme til Jesus på hans tid, irettesatte han dem med disse ord: «La de små barn komme til meg, hindre dem ikke! for Guds rike hører sådanne til. Sannelig sier jeg eder: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, han skal ingenlunde komme inn i det.» Han tok barna i sine armer, og «la sine hender på dem og velsignet dem». Derved fikk de muligheter til å være virkelig lykkelige. De kunne fritt komme til Jesus, og han innbød dem uforbeholdent til å gjøre det. Om barna sa han: «Av umyndiges og diendes munn har du beredt deg lovprisning.» — Mark. 10: 14—16; Matt. 21: 16.

15. Under hvilke forhold og på hvilket alderstrinn er det riktig av et barn å innvie seg og la seg døpe?

¹⁵ Det at han innbød dem til å lovprise Jehova, betyr at det var rett av dem å innvie seg til å gjøre Jehovas vilje. Trofaste barn i vår tid ønsker å tjene Jehova kjærlig og lojalt og følge i samme fotspor som deres hengivne foreldre. Noen vil kanskje spørre: Er det riktig av meg som bare er i begynnelsen av tenårene, å gi et slikt innvielsesløfte og la meg døpe som et symbol på dette? Etter som mange barn blir døpt hvert år ved områdesammenkomster og andre konventer for Jehovas folk, kan man da si at det er riktig av så unge Ordets tjenere å gå til et slikt skritt? Hvis de ikke med seg selv vet hva de gjør, da er de selvfølgelig ikke modne nok til å ta dette viktige skritt. Det lar seg ikke gjøre å oppgi noen bestemt alder for når dåpen eller innvielsen bør finne sted. Hvis et barn har tilstrekkelig kunnskap om den allmektige Gud, Jehova, og om hans rettferdige hensikter, hvis dette barnet trofast holder seg til de gode prinsipper som finnes i hans Ord, og hvis det har nådd en ansvarlig alder og ønsker å innvie seg til Jehova, da er det helt i sin orden at vedkommende barn gjør dette og lar seg døpe i vann. Den unge Ordets tjener vil ikke befinne seg blant de urettferdige når han tar dette viktige og direkte skritt henimot livet. Innvielsen er et nødvendig skritt som må til forat man skal vinne Jehova Guds godkjennelse. Gi akt på Salomos kloke råd i denne henseende: «Tenk på din skaper i din ungdoms dager, før de onde dager kommer. . . . Frykt Gud og hold hans bud! Det er hva hvert menneske bør gjøre. For hver gjerning vil Gud føre fram for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.» — Pred. 12: 1, 13, 14.

16. Hvilket ansvar har de unge?

¹⁶ Foreldre, gi derfor akt på Guds Ord. Dere som er barn, gi villig akt, og adlyd med glede! Prøv alltid å legge for dagen sunn fornuft og styrke, og vær påpasselige, også før dere fyller 21 år. Dere gutter på 17 og 18, husk at dere nå er i ferd med å bli menn. Dere må treffe rette avgjørelser. Dere blir morgendagens menn, og hver enkelt av dere kan opptre som en mann i dag.