Du kan gjøre ende på sladderen!
«Nordenvind føder regn, og en tunge som hvisker i lønndom, volder sure miner.» — Ordspr. 25: 23.
1. Med hvilke illustrasjoner viser Jakob tungens makt og hvor inkonsekvent det er å bruke den til både velsignelse og forbannelse?
DISIPPELEN Jakob tok for seg den menneskelige tunge. Ved hjelp av noen slående illustrasjoner viste han hvor vanskelig det er å kontrollere dette lille lem på legemet. Et bissel i munnen på en hest kan brukes til å styre hele dens legeme. Små ror kan dreie store båter rundt. Likeledes kan den lille tungen tale store ord. Liksom en liten gnist kan sette en stor skog i brann, kan tungen være en ild som setter hele legemet i brann og ødelegger det. Menneskene kan temme markens dyr, «men tungen kan intet menneske temme.» Ja, «den som ikke snubler i tale, han er en fullkommen mann.» En kilde gir ikke av samme oppkomme søtt og beskt vann. Et fikentre bærer ikke oljebær, og heller ikke bærer et vintre fiken. Heller ikke kan en salt kilde gi søtt vann. Men likevel sender den samme tunge ut både velsignelse og forbannelse. Dette passer seg ikke. Intet menneske er fullkomment, og ikke noe menneske kan til fullkommenhet beherske tungen, men derfor tillates ikke sladder eller slibrig tale. Vi kan holde dens skadelige virkninger nede på et minimum. Vi kan sørge for at den ikke er full av gift som kan forderve et menneskes sinn og sette ham opp imot sin neste. Vi kan forhindre at den blir et sverd som hogger, eller en pil som gjennomborer, ved at vi ikke lar den få løpe løpsk og på en morderisk måte ødelegge andre menneskers gode navn og rykte med sladder. Hvis den har det travelt med å befatte seg med sannhetens vann, kan den ikke være opptent av sladder. Jakob viste at den må holdes i tømme på en eller annen måte: «Mine brødre! dette må ikke være så.» — Jak. 3: 2—12.
2. Hva kan delvis forklare hvorfor folk har lettere for å kritisere enn for å rose?
2 Hvis vi forstår hvorfor vi sladrer, kan det hjelpe oss til å slutte før vi får begynt. Det er et faktum at menneskene har lettere for å kritisere enn for å rose. Hvorfor er vi tilbøyelige til å fortelle det dårlige og tie med det gode? Tar vi det gode for gitt, og aksepterer vi det som noe rett og riktig uten å rose det? Plukker vi ut det dårlige fordi vi føler oss irritert eller endog rettferdig harm over det? Dette kan være tilfelle enkelte ganger. Kommer det av at vi uttaler oss om ytterligheter som fanger vår oppmerksomhet? Vi kommenterer det gode hvis det står i særklasse, og det dårlige hvis det er spesielt dårlig. Sladder gjelder imidlertid oftere ubetydelige småting. Det er derfor tydeligvis mer som spiller inn enn ytterligheter som fanger vår oppmerksomhet, eller overtredelser som er så alvorlige at de framkaller rettferdig harme hos oss.
3. Hvilken naturlig tilstand nå for tiden kan forklare tilbøyeligheten til å sladre, og hvilken konflikt oppstår i den forbindelse?
3 Menneskene er selskapelige skapninger som av naturen søker sammen i grupper. De liker å meddele seg til hverandre, og har en sterk tendens til å ville fortelle andre det de nettopp har hørt. Det å vite noe som en annen ikke vet, og levere fra seg en slik godbit, gjør at vi føler oss kloke. Men hvorfor er sladder den største lekkerbisken? Jo, for «hva hjertet flyter over av, det taler munnen», og om falne menneskers hjerte står det skrevet: «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, og ondt er det; hvem kjenner det?» Deretter står det at Jehova har makt til å ransake hjertet, og det blir bedt om at han må lege det. Falne mennesker med nedarvet synd er tilbøyelige til å gjøre galt, og deres hjerte, deres sete for motiver og hengivenhet, er svikefullt og egenrådig og sykt, og menneskene taler så ut fra det de har i dette skrøpelige organ i det falne kjød. Den syndige tilbøyelighet bevirker at de taler syndig, men mennesker som har fått sitt sinn opplyst av Jehovas Ord, bestreber seg på å følge Jehovas lov. Det oppstår da en konflikt mellom Guds lov, som vi har i vårt sinn, og syndens lov, som henger ved vårt kjød, og resultatet blir ofte: «Jeg gjør ikke det som jeg vil; men det som jeg hater, det gjør jeg.» Når vi har fart med sladder, angrer vi og ønsker at vi hadde holdt tett. Vi angrer at vi har vært svake nok til å la sladder komme inn gjennom vårt øre og gå ut av munnen. Vi må styrke vårt sinn med Jehovas lov og be om at han må helbrede vårt hjerte og hjelpe oss til å gjøre ende på syndens lov i vårt kjød og seire over den. Syke og egenrådige hjerter har lett for å se det som er sykt og egenrådig hos andre, og ut fra denne overflod taler munnen. Mange aviser utnytter denne tilbøyeligheten ved å slå nedrige forbrytelser stort opp og ha spesielle sladrespalter. — Matt. 12: 34; Jer. 17: 9, 10, 14; Rom. 7: 15.
4. Hvilke motiver kan ligge bak sladder?
4 Noen ganger er sladderen forsettlig og ondsinnet, slik at den tar sikte på å ødelegge for ett menneske og opphøye den som sladrer. Baktaleren ødelegger kanskje for en annen for å få hans stilling eller stjele hans venner eller få hans tjenerverv i en menighet. Han prøver kanskje å bygge opp motvilje eller motstand mot et menneske fordi han misliker vedkommende. Ofte ligger det en fiendtlighetens eller misunnelsens ånd bak sladder. Den som sladrer, er kanskje misunnelig på grunn av sitt offers fremtredende stilling eller anseelse eller gode gjerninger, som han selv ikke når opp til. Hvorfor drepte Kain sin bror Abel? «Fordi hans gjerninger var onde, men hans brors rettferdige.» Av samme grunn prøver slike som farer med sladder, å hevde seg selv ved å trampe på andre. Alle som prøver å opphøye seg på denne måten, skal i sannhet bli ydmyket og fornedret, og det samme gjelder dem som framhjelper slike menneskers planer ved å spre deres misunnelige baktalelse videre. For å fremme sine egne interesser og innynde seg hos en bestemt person kan renkesmeden også finne på å sladre om en han vet at vedkommende misliker. Dette kan være jevngodt med smiger, for den som hører på, blir kanskje stilt opp som en motsetning til den det blir sladret om. Da passer disse ord: «Deres munn taler skrytende ord, enda de smigrer for folk for vinnings skyld.» De kristne etterligner Paulus, som sa: «Hverken kom vi noensinne med smigrende ord, som I vet, eller med skalkeskjul for havesyke, Gud er vårt vitne.» Jehova hater «et hjerte som legger opp onde råd». — 1 Joh. 3: 12; Jud. 16; 1 Tess. 2: 5; Ordspr. 6: 18.
5. Hvordan kan man benytte seg av sladder for å avlede oppmerksomheten fra seg selv?
5 Et menneske sladrer kanskje for å avlede oppmerksomheten fra seg selv. Hvis han retter folks kritiske øyne på andre, hviler de iallfall ikke på ham selv. Han prøver derfor muligens å skjule sine egne uhumskheter ved å kaste smuss på andre. Eller han kritiserer andre for synder han selv begår. Han vil ha selskap, for da vil ikke misbilligelsen bare komme over ham, men spre seg til en hel gruppe. Hvis han blir anklaget for noe, kan han peke på at andre gjør det samme, og derved søke å rettferdiggjøre seg eller unnskylde seg. For øvrig ser man ofte at slike som farer med sladder, er de første til å beskylde andre for sladder. Fordi de vet at de selv er skyldige, dømmer de andre ut fra seg selv, men bare mye hardere enn de dømmer seg selv. De vil alltid ha det til at det var en annen som begynte. Derfor går det som Bibelen sier: «Derfor er du uten unnskyldning, menneske, hvem du enn er som dømmer. For idet du dømmer din neste, fordømmer du deg selv; for du gjør det samme, du som dog dømmer.» — Rom. 12: 1.
6. Hvordan opphøyer enkelte seg selv på en slu måte, og hva fører det til?
6 Ofte sladrer folk om andre for å opphøye seg selv. De er kanskje ikke klar over dette, men det ligger et skjult motiv bak deres tale. Hvis man kritiserer andre, opphøyer man faktisk seg selv. Andre må få den forståelse at etter som man misbilliger en bestemt feil, så er man ikke selv skyldig i den. Denne form for sladder kan være en måte å skryte av seg selv på. Du retter en anklagende pekefinger mot en annen, og føler deg overlegen selv. Du føler deg litt selvgod ved det. Du kan da minne om den fariseeren som i sin bønn til Gud sladret om andre og takket for at han ikke var som dem, «som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller og som denne toller». Men tolleren derimot, som også ba, «slo seg for sitt bryst og sa: Gud! vær meg synder nådig!» Han følte seg ikke i selvgodhet overlegen i forhold til andre, men beklaget ydmykt sin egen uverdighet. I den forbindelse ble følgende guddommelige regel uttalt: «Hver den som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, men den som ydmyker seg, skal bli opphøyet.» (NW) Hvis du opphøyer deg selv på en slu måte ved å sladre, fører det til ydmykelse. Forat du skal bli opphøyet av Jehova, må du ydmykt overveie dine egne feil, ikke andres. — Luk. 18: 9—14.
7. Hvilke andre faktorer kan bidra til sladder, men hva er sladder i bunn og grunn?
7 Også en mengde andre faktorer kan bidra til sladder. Hvis et menneske av en eller annen grunn ikke klarer å gjøre bestemte ting, vil han kanskje søke kompensasjon for det ved å kritisere dem som utfører dem, og få deres oppførsel til å ta seg uriktig ut. En føler seg muligens usikker, og han leter etter feil hos andre for å berolige seg selv. Hvis en person har en bestemt sterk side, er han kanskje meget kritisk overfor dem som er svake i denne henseende, han mangler barmhjertighet, og han tenker egoistisk at han er den norm som alle bør være på høyde med. Ved å kritisere denne svakhet hos andre henleder han listig oppmerksomheten på sin egen overlegenhet på dette punkt. I mange tilfelle sladrer folk for å vekke oppmerksomhet, for å vinne hørende ører. De føler seg smigret over å vite noe som andre gjerne vil høre — det får dem til å føle seg kloke. I virkeligheten er de temmelig innholdsløse, for innholdsløse eller for late til å tenke dypt og oppnå oppmerksomhet ved fornuftig tale. Det er lett å sladre, kritisere, rakke ned på andre og overdrive, og derfor gjør de det for å klø ører som er ivrige etter å høre sensasjonspregede historier. En sladrebøtte legger sammen to og to og får fem, og ved gjentagelser blir summen til både seks og sju. Det er utvilsomt mange årsaker og samvirkende grunner til at folk sladrer. Men når vi går til bunns i saken og ser hva sladder egentlig er — uvennlig, uredelig, skadelig, hatfull, uverdig, baktalersk, ondskapsfull, morderisk — da forstår vi hvorfor Jehova avskyr sladder, og hvorfor de kristne bør holde seg vekk fra det.
Stans sladderen på vei ut og på vei inn!
8. Hvorfor er det feigt å sladre, og hvilken tanke kan hjelpe en til å holde tungen i tømme?
8 Når vi ser hva sladder egentlig er, hjelper det oss til å forhindre den i å komme over våre lepper. Sladder er feig tale, og for en stor del også løgnaktig tale. Hvem liker en feiging og en løgner? Ikke Jehova. Hans Ord sier: «Men de feige . . . og alle løgnere, deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Dette betyr den annen død.» Det er feigt å si noe om folk bak deres rygg som en ikke våger å si direkte til dem. Gå ikke til bakholdsangrep på noen med kvasse ord. Motsetter du deg at den beskyldte får høre beskyldningen? Er du ikke villig til å gi ham en sjanse til å forsvare seg, til å framholde sin side av saken, til å bringe klarhet i spørsmålet, til å tilbakevise et rykte eller til å gjendrive en løgn? Hvordan kan han få gjort dette hvis du ikke henvender deg til ham? Behandler du din bror rettferdig og oppriktig? Når du skal til å si noe om en eller annen, bør du spørre deg selv: Er jeg villig til å si ham dette like opp i ansiktet? Hvis det er sladder, vil du sannsynligvis svare nei, men hvis du er en sladrebøtte, vil du antagelig si det likevel. Du forlanger kanskje at den du sladrer til, lover å holde tett. Det finnes imidlertid et ordspråk som påpeker at slik tale kommer den omtalte for øre: «Ikke engang i dine tanker må du banne kongen, og ikke engang i ditt sengekammer må du banne den rike; for himmelens fugler bærer lyden av sted, og de vingede skapninger melder dine ord.» Og kan du med rette beklage deg? Du kunne ikke holde på hemmeligheten selv: Hvorfor skulle du da vente at en annen burde klare det? Hvorfor vente mer av andre enn av deg selv? Det var for vanskelig for deg å tie. Hvorfor venter du da at en annen skal kunne motstå et press som du ikke selv klarte å stå for? Dessuten liker han kanskje den som du baktaler, og det kan være at han vil gi vedkommende en sjanse til å forsvare seg. Det vil være både rett og rimelig. Når du skal til å sladre, bør du derfor tenke over hvordan du vil ta det når ditt offer får høre det, sannsynligvis i overdrevet form. La denne tanken hjelpe deg til å styre din tunge. — Åpb. 21: 8, NW; Pred. 10: 20.
9. Hvilken bedre grunn er det til å holde opp med å sladre, og på hvilke forskjellige måter kan vi prøve å bryte med denne vanen?
9 Vi bør imidlertid ha et bedre motiv for å stenge vår munn for sladder enn frykten for å få unngjelde når vårt offer blir underrettet. Sladder behager Satan, det mishager Jehova. Hvem ønsker vi å behage? Hvem av dem vil vi tjene? Du tjener den du adlyder. Satan vil at du skal sladre. Jehova vil at du skal gjøre ende på sladderen. Sladder blir en vane. Jo mer du sladrer, desto mer inngrodd blir denne vanen. For å kunne bryte med den kreves det bevisste, standhaftige, bestemte og kraftige anstrengelser. Du kan ikke degge for deg selv. Prøv ikke å venne deg av litt etter litt. Stans nå! Før en utrettelig kamp! Hver gang du motstår fristelsen til å sladre, tilføyer du denne vanen et nederlag, og dens grep på deg løsner, men hver gang du faller for fristelsen, blir dette grepet fastere. Kjemp en innbitt kamp, uten å slappe av på kravene, uten å gi etter, uten å gi tapt. Ta ondet ved roten, og sørg for å rydde det ut av hjerte og sinn. Nøy deg ikke med å fjerne sladder fra ditt sinn, men fyll det med gode tanker i stedet. Jesus viste at når en uren ånd ble drevet ut fra et menneske, ville den vende tilbake med sju andre hvis ikke vedkommende ble fylt med Jehovas ånd. (Matt. 12: 43—45) Fortreng derfor ondsindig sladder med gode tanker. Be om Jehovas hjelp: «[Jehova], sett vakt for min munn, vokt mine leppers dør!» Sladrebøtter er på utkik etter det dårlige i folk. Gjør det til en vane å være på utkik etter det gode i dem. Akt ikke lenger på dårlige mennesker, men «akt på dem som vandrer således som I har oss til forbilde», sier Paulus. — Sl. 141: 3; Fil. 3: 17.
10. Hvilke tanker hjelper oss til å avholde oss fra å sladre også når andre sladrer om oss?
10 Men hva så hvis noen sladrer om oss? Kan vi ikke kjempe mot dem i selvforsvar? Jo, med sannhet, men ikke med sladder. Hvorfor skulle vi vel la andre egge oss til å synde, slik Moses gjorde ved en anledning? «De gjorde hans ånd bitter, og han talte overilte ord.» Hvorfor la en sladrebøtte oppnå å gjøre dere til sladrebøtter og få dere til å etterligne hans dårlige eksempel ved å gripe til sladder? Vis at dere er sterkere enn denne svekling, «så I ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord». «Gjengjeld ikke noen ondt med ondt.» Unnlat å legge mer brensel på sladderens ild; og bli ikke opphisset av eggende tale, men bevar en kald og rolig ånd: «Den bråsinte viser stor dårskap.» David innså faren ved hissige svar: «Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med min tunge; jeg vil legge munnkurv på min munn, så lenge den ugudelige ennå er for mine øyne. Jeg ble taus og var aldeles stille, jeg tidde uten gagn, og min smerte ble opprørt. Mitt hjerte ble hett inneni meg, ved min grublen opptentes ild; — jeg talte med min tunge.» Han tenkte så det kokte i ham, men da han talte, var det ikke het baktalelse av motstanderne, men hans tale var en bønn til Jehova. — Sl. 106: 33, RS; 1 Pet. 3: 9; Rom. 12: 17; Ordspr. 14: 29; Sl. 39: 2—4.
11. Hvorfor er det galt å høre på sladder?
11 Når du sladrer, hjelper du ingen, men du skader minst tre: Den du snakker om, den du snakker til, og deg selv. Det samme er tilfelle når du hører på sladder. Du skader da de samme tre personer. Vet du på hvilken effektiv måte du kan gjøre ende på sladder? Du kan nekte å høre på sladder. Den som sladrer, vil at du skal låne ham øre. Ikke gjør det. Han vil bare fylle dem med smuss. Og du kan bli fristet til å spre smusset til andre ører. Hjelp ham og beskytt deg selv ved at du ikke hører på ham. Når du låner øre til sladder, er du ikke en uskyldig utenforstående. Du bør hindre sladderen både i å komme ut og å komme inn. Hvis du setter ut sladder, synder du med din tunge, og hvis du tar imot sladder, synder du med dine ører. Hvis du lytter til sladder og tror det du hører, er det ensbetydende med at du svarer før du hører, for du har ikke hørt en sak fullt ut før du har hørt begge sider av saken. Ifølge Bibelen er du derfor urettferdig og dåraktig: «Når en svarer før han hører, da blir det til dårskap for ham.» Vend derfor det døve øre til sladder. Stans og tenk deg om: Hvis en sladrebøtte baktalte deg, ville du ikke da like at tilhøreren stanset ham? Gjør da mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg, som Jesus sa: «Derfor, alt det I vil at menneskene skal gjøre imot eder, det skal også I gjøre imot dem.» — Ordspr. 18: 13; Matt. 7: 12.
12. Hva bør vi huske angående folk som sladrer, og hvordan kan vi prøve å hjelpe dem?
12 Husk alltid på at en som sladrer, ikke er en sann venn. Hvis han sladrer til deg, vil han også sladre om deg. Ved å sladre tilskynder han kanskje også deg til å sladre, og på den måten pumper han deg, og «han går ut og taler derom». Dette er lumskt hykleri. En sladrebøtte behøver ikke å ha to hoder for å ha to ansikter. Han sladrer til hvem som helst han er sammen med fordi det er en inngrodd vane som behersker ham. Hvis du ved å la være å høre på ham kan stanse den tungen han selv ikke rår med, yter du ham hjelp, og han kan komme til å sette pris på det senere: «Den som irettesetter et menneske, skal siden finne mer yndest enn den som gjør sin tunge glatt.» Men uansett om han senere setter pris på det eller ikke, må du som en tilbeder av Jehova legge mishag for dagen og tilbakevise hans sladder med bestemthet: «Nordenvind føder regn, og en tunge som hvisker i lønndom, volder sure miner.» Hvis han ikke forbedrer seg og erstatter sine tåpelige ord med kloke og forstandige ord, bør du gjøre som Bibelen sier: «Forlat en dåre, for der møter du ikke kunnskaps ord.» Bare hans likemenn hører på ham: «Den onde akter på ondskaps leppe; løgneren lytter til ødeleggelses tunge.» Til vår egen beskyttelse må vi bryte forbindelsen med en uforbederlig sladrebøtte: «Far ikke vill! Dårlig omgang forderver gode seder.» — Sl. 41: 7; Ordspr. 28: 23; 25: 23; 14: 7, RS; 17: 4; 1 Kor. 15: 33.
Kjærligheten umuliggjør sladder
13. Hvordan blir sladder umuliggjort av kjærligheten?
13 Sladderen nærer seg av og mesker seg med svakheter og feil, men kjærligheten fratar sladderen dens næring ved å skjule slike ufullkommenheter: «Kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder.» Kjærligheten fratar sladderen alle samtaleemner og fjerner den fra våre samtaler, og de kristne blir derfor oppfordret til å legge vekt på kjærligheten og dens evne til å dekke over mangler: «Ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre!» Du elsker deg selv. Kjærligheten til deg selv viser en enestående evne til å finne unnskyldninger for dine egne feilgrep eller oppdage formildende omstendigheter som kan dekke over dine egne mangler. Den gjør at du er forutinntatt for deg selv, og det er derfor vanskelig for deg å se dine egne feil. Men «du skal elske din neste som deg selv». La den samme kjærlighet som dekker over dine egne mangler, også skjule din brors feil. La den gjøre deg like forståelsesfull og barmhjertig og villig til å tilgi overfor ham som overfor deg selv. Jehova «vet hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv». Du er glad for at han kommer dette i hu og ikke venter for meget, ikke sant? Husk da at også din bror er støv, og vent deg ikke for meget av ham. Du må tilgi for å få tilgivelse. I overensstemmelse med Jesu mønsterbønn ber du Jehova om å tilgi deg liksom du tilgir andre. Hvis du ikke tilgir, kan du ikke på en effektiv måte be om tilgivelse. Når du tilgir andres forgåelser, så glem dem. Hvis du senere gjentar dem og sladrer om dem, kom din tilgivelse fra svikefulle lepper og ikke fra et oppriktig hjerte. Du mangler den kjærlighet som skjuler en mangfoldighet av synder. — 1 Pet. 4: 8; Matt. 19: 19; Sl. 103: 14.
14. Hvilken god formaning gir Ordspråkene 16: 2, og hva kan vi fylle vårt hjerte med for å være sikker på å gjøre ende på sladderen?
14 Ordspråkene 16: 2 framholder: «Alle en manns veier er rene i hans egne øyne, men [Jehova] veier åndene.» Jehova veier på vektskåler som ikke lyver, og som ikke påvirkes av partiskhet eller fordommer, og han veier ånden, den innstilling eller de impulser som står bak et menneskes tanker eller ord eller handlemåte. Et menneskes kjærlighet til seg selv gjør ham partisk overfor seg selv, slik at hans veier er rene i hans egne øyne, men Jehovas upartiske vekt prøver ektheten av motivene bak hans tanker, ord og gjerninger. Vær derfor varsom, og stol ikke altfor trygt på at du er ren mens du betrakter andre som tvilsomme. Når Jehova leser av sin vekt, er hans øye upartisk og barmhjertig med alle. Prøv også du å vise en upartisk barmhjertighet når du betrakter deg selv og andre, vær ikke mild mot deg selv og streng mot andre. «Kjærlighet dekker over alle overtredelser.» Jehova har i sin kjærlighet skaffet til veie Kristi gjenløsningsoffer for å dekke over alle lydige menneskers overtredelser. Vi bør utvikle den slags kjærlighet som får oss til å tilgi og dekke over våre brødres overtredelser mot oss. Her følger en beskrivelse av den slags kjærlighet: «Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, oppblåses ikke, den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde; den gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannhet; den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.» Hvis vi taler ut fra et hjerte som er fylt med en slik kjærlighet, kommer vi aldri til å sladre! — Ordspr. 10: 12; 1 Kor. 13: 4—7.
15. Hvilken gjeld kommer vi aldri til å bli fri for, og hvilken feil bør vi passe oss for å begå?
15 Vi kan like godt først som sist innse at vi aldri kommer til å bli gjeldfri, uansett hvor lenge vi kommer å leve, ja, selv om vi får leve evig. Vi kommer alltid til å skylde andre noe, og hva det er, forteller Romerne 13: 8: «Bli ingen noe skyldige, uten det å elske hverandre!» Vi kommer alltid til å skylde hverandre kjærlighet. Vi bør begynne å betale på den gjelden nå, og aldri stanse betalingen. En måte å begynne på, er å stanse all sladder. Og hvis du tror at din tale om et menneske er ren, så husk at Jehova veier din ånd, og at hans vekt viser hvorvidt det finnes urenheter i din tale. Tenk over dette før du slipper din tunge løs på noen. Husk at gjetene i Jesu lignelse om fårene og gjetene ble overrasket da de fikk høre at de hadde vært likegyldige overfor Jesus og forsømt ham, men de ble gjort oppmerksom på at det de hadde gjort eller unnlatt å gjøre mot hans brødre, ble betraktet som om det var gjort mot ham. Ville du sladre om Kristus, finne feil ved ham, fortelle ondsindige historier om ham? Hvis du ikke ville gjøre slikt mot ham, må du heller ikke gjøre det mot dine brødre. Begå ikke den feil som gjetene begår. Den måten du behandler dine brødre på, er samtidig den måten du behandler Kristus på. Ja, Bibelen sier at hvis du påstår at du elsker Jehova, og du hater din bror, da er du en løgner, «for den som ikke elsker sin, bror, som han har sett, hvorledes kan han elske Gud, som han ikke har sett?» Begynn derfor med det samme å betale på den kjærlighetsgjeld du har til dine brødre, og hold aldri opp med det. — 1 Joh. 4: 20.
Vis respekt for det sinn Gud har gitt deg!
16, 17. Hvilke illustrasjoner viser hvor tåpelig det er å bruke sinnet til sladder, og hvilket sitat viser hvor forunderlig sinnet er?
16 Hvis du var i besittelse av den fineste personbil som noensinne var blitt laget — en bil som var konstruert med den største omhu mekanisk sett, og som hadde et flunkende nytt og blendende vakkert karosseri — ville du da bruke den foran plogen eller som gjødselkjerre? Hvis du hadde et pent, moderne hjem med store, dekorative vinduer og fargerike gardiner, et hus som var kunstnerisk utsmykket og smakfullt utstyrt med luksuriøse møbler i alle rommene, med skinnende parkettgulv i noen rom og bløte, tykke tepper fra vegg til vegg i andre rom, ville du da la en flokk med griser herje og romstere der? Du ville aldri misbruke slik en fin bil og slikt et vakkert hjem på den måten, ville du vel? De er beregnet til en edlere bruk, og fortjener en langt bedre behandling.
17 Slik er det også med det menneskelige sinn. Det fortjener å bli brukt til noe langt edlere enn å bli fylt med sladder, proppet med baktalelse og fullstappet med smuss, slik at det med tungen som redskap sprer dette smusset til andre. Hjernen er en forunderlig gave fra Jehova. Den er så komplisert og intrikat at selv ikke de klokeste mennesker tilnærmelsesvis kan fatte dens virkemåte fullt ut. En forsker har uttalt at den kan inneholde femti ganger så mange opplysninger som Kongressbiblioteket i Washington. I en artikkel i Det Beste for oktober 1954 heter det: «For å få et visst inntrykk av disse kontinuerlige prosesser i hjernen og ryggmargen, kan vi prøve å forestille oss 1000 telefonsentraler som hver er stor nok til å betjene en by på størrelse med London eller Paris, hvor det ustanselig svirrer med spørsmål og svar, ordrer og kontraordrer. . . . I brøkdelen av et sekund kan hjernen koble sammen tusener av strømkretser — som hver representerer en erindring eller en tanke — til en stor strømkrets, og under denne fantastiske prosessen samle alle de data vi trenger for å tenke og fatte beslutninger. Mange forskere mener at disse strømkretsene registrerer og oppbevarer alle de inntrykk vi mottar gjennom livet, innbefattet millioner av opplevelser og erfaringer som synes å være helt glemt. Psykiatrikere har konstatert at når en pasient anstrenger seg dag etter dag, kan han igjen framkalle totalt utviskede episoder fra barndommen, selv om han uvegerlig begynner med å si at han ’ikke husker et fnugg’.» Artikkelen kommer fram til den konklusjon at selv det klokeste menneske bruker «i hele sin levetid ikke mer enn en bitte liten del av sin hjernekapasitet».
18. Er vi «lekke kar», som enkelte har sagt?
18 Legg merke til den påstand at hjernen «registrerer og oppbevarer alle de inntrykk vi mottar gjennom livet». Hvordan stemmer dette overens med enkelte menneskers uttalelse om at vi er «lekke kar», en uttalelse de baserer på et skriftsted? Ifølge en randbemerkning til King James-oversettelsen av Bibelen står det følgende i Hebreerne 2: 1: «Derfor bør vi desto mer alvorlig gi akt på de ting vi har hørt, forat vi ikke på noe tidspunkt skal gå tørre som lekke kar.» I likhet med den alminnelige norske oversettelsen lar New World-oversettelsen den rette tanken komme til uttrykk: «Det er derfor det er nødvendig at vi viser mer enn vanlig oppmerksomhet mot de ting vi har hørt, forat vi aldri skal drive vekk.» Det er ikke de sannhetene vi hører, som forsvinner som om vi skulle være lekke kar, men det er vi selv som står i fare for å gli bort eller drive vekk hvis vi ikke viser en uvanlig, sterk oppmerksomhet mot det vi lærer. Våre sinn er derfor ikke lekke kar, og det vi lærer, blir registrert og oppbevart, men opplysningene kan bli begravet og bli borte for oss på den måten at vi ikke husker dem og kan benytte oss av dem dersom vi ikke har vist «mer enn vanlig oppmerksomhet» mot dem da vi hørte dem. Det blir vanskelig å grave dem fram, og det krever store mentale anstrengelser og en iherdig gransking av hukommelsen. Det at man ikke klarer å finne fram til noe bestemt, er ikke noe bevis for at det ikke finnes der. Sinnets forunderlige virkemåte berettiger i høy grad Davids takknemlige ord: «Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis.» — Sl. 139: 14.
19. Hva bør vi fylle vårt sinn med?
19 Takker du Jehova for ditt sinn, som er virket på forferdelig og underfull vis? Hvordan gjør du det? Ved å fylle det med sladder og bruke det til å spre sladder? Er dette den takk han får fra deg? Hvis det er tilfelle, er det på tide at du innstiller sladder og nedsettende tanker og viser at du har respekt for og verdsetter det sinn Gud har gitt deg, ved å fylle det med gode og edle tanker, pense det over på guddommelige veier og fylle det med Jehovas tanker: «Den ugudelige forlate sin vei og den rettferdige sine tanker, og omvende seg til [Jehova], så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate. For mine tanker er ikke eders tanker, og eders veier er ikke mine veier, sier [Jehova]; som himmelen er høyere enn jorden, således er mine veier høyere enn eders veier, og mine tanker høyere enn eders tanker.» Hans veier og tanker er beskrevet i Bibelen, og gjennom den taler han til oss. Og hva taler han om? Hvem Matteus var ute med i går kveld? Eller siste rykte om Priskilla? Nei! Han forsimpler ikke vårt sinn og appellerer ikke til det falne kjøds syndige tilbøyeligheter. Han søker å undervise og oppbygge og styrke oss i rettferdighet. Hans Ord åpenbarer hvilket høyt plan våre tanker bør ligge på: «Alt som er sant [ikke rykter eller baktalelse], alt som er ære verdt, [ikke ubetydeligheter eller bagateller], alt som er rettferdig [ikke urettferdig eller ondsindig], alt som er rent [ikke ond mistenksomhet eller skitten sladder], alt som er elskelig [ikke nedsettende eller hatfullt], alt som tales vel om [ikke misbilligende eller ondskapsfullt], enhver dyd [ikke dårlige egenskaper], og alt det som priselig er [ikke noe som er fordømt] — gi akt på det!» — Es. 55: 7—9; Fil. 4: 8.
20. Hvilken avsluttende oppsummering av dette studium blir gitt her?
20 Husk derfor at den første som fikk i stand sladder var Satan. Vær på vakt mot sladderen. Den er skadelig. Jehova forbyr den. Vær klar over de dårlige motivene som ligger bak den. La den ikke tilsmusse din tunge, og heller ikke ditt øre. La den ikke gjøre deg til sin slave selv om noen gjør deg til dens offer. Fortsett å være en virkelig venn og være kjærlig, og husk at en som sladrer, ikke er noen av delene. Og la ditt sinn, som er virket på forferdelig og underfull vis, få den rette behandling. Fyll det med gode ting. Såkalt melk og fast føde fra Jehovas Ord nærer og styrker menneskesinnet. Utvid din åndelige horisont og sørg for at ditt sinn blir modent nok til å verdsette verdifull føde. Et sinn som er hengitt til sladder, er uhyre innholdsløst, og en tom hjerne hører sammen med en skravlet tunge. Det er bedre å ha mer i hodet og mindre på tungen enn en tom hjerne og en ustyrlig tunge. Vi behøver på ingen måte være uvitende om sladderens onder, hvordan vi skal bekjempe dem, og hvordan vi skal bruke vår tunge på rette måte. Disippelen Jakob sa: «Den som altså vet å gjøre godt og ikke gjør det, han har synd av det.» (Jak. 4: 17) Når vi har Jehovas lov i vårt sinn, kan vi med vår forstand kjempe mot denne synd i vårt kjød. Vi må gjøre ende på sladderen og rense den ut av vårt liv før sladderen får Gud til å gjøre ende på vårt liv!