«Kvinner snakker for meget»

Slik lød titelen på en artikkel av Sophie Kerr i det amerikanske tidsskriftet Saturday Evening Post for 11. desember 1954. Etter en innledende bemerkning om at «mange kvinner har utviklet en grufull taleferdighet uten at de har noe spesielt på hjertet eller i sinnet som fortjener å komme til uttrykk», sier hun følgende om konversasjon blant kvinner: «Ingen av partene får fullført en setning uten å bli avbrutt, ikke noe spørsmål blir noensinne besvart fullt ut, ingen kan få fortalt en historie ferdig, og hvis en fornuftig tanke skulle forville seg inn i samtalen, er det ingen som legger merke til den, langt mindre forfølger den.» Selv om man oppnår å få ordet, «må man ikke for et øyeblikk tro at motparten virkelig lytter, nei, motparten kryper sammen i sitt hjørne og tenker intenst på hva hun skal si» når det blir mulig å skyte inn en bemerkning. Forfatterinnen av artikkelen stempler våre dagers overstadig snakkesalige kvinner som de reneste «mitraljøser for utsprøyting av ord, som aldri slipper opp for ammunisjon». Men hun beklager seg over at det meste av det som blir sagt, er ubetydeligheter som ikke fortjener å bli sagt, og sier som en konklusjon: «La oss se dette i øynene: Kvinnene bør si mindre og tenke mer, skravle mindre og hengi seg mer til stille ettertanke, være mer kresne med hva de sier, og tilegne seg bedre manerer når de sier noe.»

Hvor annerledes kan det ikke være med de teokratiske kvinner i Jehovas synlige organisasjon! De har mange gode tanker i sitt sinn som fortjener å komme til uttrykk, men lytter likevel høflig når andre taler, for å finne ut hvordan deres svar kan bli til størst mulig hjelp. Den ovennevnte konklusjon om kvinner av denne verden, gjelder også menn — begge kjønn ville gjøre klokest i å bruke færre ord, men gi sine ord mer innhold, og begge kjønn kan tilegne seg et bedre utvalg av emner hvis de grunner over det Jehovas Ord har å si om de vanskelige tider den forvirrede menneskehet nå står overfor.