Kristen dåp innen den nye verdens samfunn

«Vi vil vandre på hans [Jehovas] stier.» — Mika 4: 2, AS.

1. Bør alle som nå innvier seg til Jehova, la seg døpe? Innbefatter dette Herrens «andre får»?

I DETTE og foregående nummer av Vakttårnet er det sagt meget om innvielse til Jehova og om dåpen, som symboliserer den. Vi skal nå fortsette denne drøftelsen. På grunnlag av det som før er sagt, vil vi spørre: Bør Herren Jesu «andre får» bli døpt? (Joh. 10: 16) Svaret på dette spørsmål er: Ja. Alle som innvier seg til å gjøre Guds vilje, bør la seg neddukke i vann som et tegn på at de har innvigd seg, og dette gjelder også dem som deretter kommer til å tilhøre Herrens «andre får», den «store skare», den klasse mennesker som har jordiske håp om evig liv. (Åpb. 7: 9) De ønsker å fullbyrde all rettferdighet. Det er riktig for dem å la seg døpe i den hensikt, i overensstemmelse med den uttalelse Jesus kom med angående sin dåp i Matteus 3: 15. En av de uttalelser i Bibelen som beviser at disse Jehovas tilbedere som nå blir samlet, foretar en personlig innvielse, er Mikas gamle profeti. «Og mange hedningefolk skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til [Jehovas] berg og til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier!» (Mika 4: 1—5) Dette vitner om hengivenhet til Gud, innvielse, beslutning om å «ferdes på hans stier». Det er nå nødvendig at vi setter oss inn i framgangsmåten, slik at vi kan være sikker på at vi utfører dåpen på rette måte.

Stenking, overøsing eller neddukking?

2. Hvordan kan vannet bli brukt av ortodokse religioner, og hva er mest vanlig i vår tid?

² Følgende sitat gir uttrykk for et utbredt ortodoks syn på dåpen: «I overensstemmelse med romerkirkens nå autoriserte rituale må dåpen skje ved at dåpskandidatens hode blir tvettet.» Det blir understreket at «vannet må flyte rikelig, ikke bare berøre». Videre heter det: «Ordet ’døpe’ betyr i seg selv, som vi har sett, en vasking. Tre former for renselse er blitt brukt blant de kristne, og Kirken anser dem alle for å være gyldige fordi de oppfyller den nødvendige betydning av dåpstvettingen. Disse former er neddukking, overøsing og stenking. Den form som vanligvis ble brukt i de eldste tider, var utvilsomt neddukking. . . . I romerkirken ser det ut til at det var vanlig å praktisere neddukking helt fram til det tolvte århundre.» — The Catholic Encyclopedia.

3. Betyr ordet «døpe» å «vaske»? Hva betyr det?

³ Ortodoksiens tilhengere har ført det så vidt med denne tanken om en slik tvetting at de også mener at den kan utføres på ufødte barn! Det oppstår da spørsmål om hvorvidt det er riktig å overøse eller stenke dåpskandidaten med vann i stedet for å dukke eller dyppe ham ned i det, og vi må være klar over at det som skjedde med Jesus, vårt eksempel, var neddukking i vann. Betydningen av døpe er ikke å vaske, men derimot å dukke ned eller dyppe i vann. Dette framgår av Bibelen overalt hvor det er tale om den kristne vanndåp, og også når ordet «døpe» blir brukt i andre forbindelser. Stenking eller overøsing tilfredsstiller kanskje kravene til den ortodokse religion som betrakter dåpen som et sakrament (noe den ikke er), etter som den legger vekt på sin lære angående tvetting. Bibelen viser imidlertid at den kristne dåp er et symbol på innvielse, på en begravelse med hensyn til ens tidligere livsførsel og en oppreising til å gjøre Jehovas vilje. Bare en full neddukking kan symbolisere dette på en slik måte.

4. På hvilken måte viser «død» og «begravet» betydningen av ordet «døpe»?

⁴ Det er viktig å merke seg at vårt ord «dåp», som er avledet av det gammelnorske ordet deypa med betydningen å dukke under vann, blir brukt til å oversette det greske ordet báptisma, som likeledes betyr neddukking, dypping, nedsenkning. Når det gjelder den kristne dåp som finner sted som et symbol på innvielse, betyr det en neddukking i vann. I Bibelen står det også meget om dåp og nedsenkelse uten at det sikter til den kristne dåp i vann som symboliserer innvielse. Vi kan for eksempel ikke forestille oss at et menneske bare såvidt kan stenkes med døden, men i Romerne 6: 3, 4 taler Paulus om kristne mennesker som blir døpt til Kristi Jesu død og som også blir begravet i samme slags dåp som ham. Når man blir begravet bokstavelig talt, blir man ikke bare stenket med litt jord eller overøst med en håndfull muld, men man blir fullstendig dekket med jord. Slik er det også når man går inn i Kristi Jesu død.

5. Hvordan gjør andre skriftsteder oss oppmerksom på at Bibelen bare lærer full neddukking?

⁵ Vi er på det rene med hvordan Jesus ble neddukket i Jordan, og i Johannes 3: 23 står det at det var meget vann der hvor døperen Johannes døpte. Legg også merke til hvordan en av de første som omvendte seg til kristendommen, forholdt seg. «Se, her er det vann; hva er til hinder for at jeg blir døpt? . . . de steg begge to ned i vannet . . . og Filip døpte ham. Men da de var steget opp av vannet, . . . drog han videre.» (Ap. gj. 8: 36, 38, 39, LB) Det kunne også anføres mange andre bibelske eksempler. Et av dem finner vi i 2 Mosebok 12: 22: «Og I skal ta et knippe isop og dyppe i blodet som er i skålen.» Ordet «dyppe» som betegner nedsenkingen av isopknippet i blodet i skålen, blir i den greske Septuaginta-oversettelsen gjengitt med det greske ordet baptein, som betyr «neddukke» eller «døpe». Det er ikke til å komme forbi at Bibelen lærer dåp ved fullstendig neddukking, og at den religiøse «dåp» som foregår ved stenking og overøsing, er oppfunnet av mennesker og ikke godkjent av Bibelen. Det katolske oppslagsverket The Catholic Encyclopedia hevder at Bibelen ikke er den eneste autoritet, men at man må stole på tradisjonen i spørsmålet om de såkalte «sakramenter». Selvfølgelig må de støtte seg til tradisjonen i dette spørsmålet, for Guds Ord støtter dem ikke.

6. Etter som «døpe» alltid betyr neddukking, blir det da i Bibelen utelukkende brukt angående neddukking i vann?

⁶ Ordet «døpe» blir også brukt om den neddukking i Guds hellige ånd ved Kristus Jesus som skjer med dem som er kalt til å bli medlemmer av Kristi legeme. (Ap. gj. 1: 5; 2: 1—4, 32, 33) Ordet «døpe» blir også ellers brukt uten at det sikter til den vanndåp som symboliserer innvielsen, nemlig for å betegne det å bli gjort til et lem på Kristi legeme, å bli innlemmet i ham. (1 Kor. 12: 12, 13; Gal. 3: 27, 28; Ef. 4: 4, 5) I Markus 10: 38, 39; Lukas 12: 50; Romerne 6: 3, 4; 1 Korintierne 15: 29 (NW), og Kolossenserne 2: 12 blir ordet «døpe» brukt i betydningen å dø Kristi død. Altså er det ikke bestandig tale om de kristnes neddukking i vann når ordet «døpe» blir brukt i Bibelen. Vi er nødt til å vite hva som blir behandlet i et bestemt stykke i Skriften, hva sammenhengen viser, og hvilket poeng som skal fram. Det er på den måten vi leser alle bøker og skrifter. Vi må ikke tillate at menneskelige tradisjoner får villede oss fra Guds Ords lære. Legg også merke til at den overveldende brennende ødeleggelse Jehova fører over sine fiender, blir omtalt som en dåp med ild. — Matt. 3: 11, 12; Luk. 3: 16, 17.

7. Hvordan kan vi oppsummere det som hittil er sagt om innvielse og dåp?

⁷ Vi håper at alt som hittil har kommet fram i drøftelsen av innvielse og dåp, nå må være fullstendig klarlagt. For å oppsummere det hele: Du bør innvie deg til Jehova Gud. Du bør la denne din innvielse bli symbolisert ved den lydighetshandling at du lar deg døpe i vann i nærvær av vitner som tilhører Jehovas folk. Hvilke krav stilles det så etterat innvielsen har funnet sted?

Kravene

8. Gjenta Jesu ord i Matteus 28: 19, 20. Utgjør de en sakramental formel? Hva viser de?

⁸ Noen sier at Jesu ord i Matteus 28: 19, 20 er en formel hvis hovedinnhold skal gjentas når dåpen finner sted, og at nettopp gjentagelsen av disse ord har en sakramental virkning. Det er ikke tilfelle. Saken er at de ordene Jesus her uttalte for å belære sine disipler, viser oss hva som kreves av de innvigde og hva man kan vente seg av dem. Ordene lyder slik: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» — NW.

9. Hva viser det at en blir ’døpt i Faderens navn’ angående den en har innvigd seg til?

⁹ ’I Faderens navn’ må dåpen selvfølgelig foregå, for innvielsen er jo en innvielse til Faderen, Jehova Gud. Å bli døpt i hans navn betyr å ha foretatt en innvielse til ham og bli døpt som en symbolisering av denne sin innvielse i full erkjennelse av hans stilling, hans overhøyhet og hans myndighet som den Høyeste. Som vår Leder uttrykte det: «Se, jeg kommer . . . for å gjøre, Gud, din vilje.» (Heb. 10: 7) Den innvigde nærmer seg Jehova gjennom Kristus Jesus, og «den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham». (Heb. 11: 6) Jesus selv sa: «Fader vår, . . . Helliget vorde ditt navn.» «Jeg er kommet i min Faders navn.» «De gjerninger jeg gjør i min Faders navn, de vitner om meg.» — Luk. 11: 2; Joh. 5: 43; Joh. 10: 25.

10. Hva krever Faderen av den som blir døpt i hans navn?

¹⁰ Det ventes av den innvigde at han skal fremme Faderens sak, den sanne tilbedelses sak, og at han forkynner til ære for Jehova Guds Ord og navn og fullt ut innfrir sine forpliktelser som en Ordets tjener, en forkynner i tjenesten fra hus til hus, også andre måter fullt ut deltar i den nye verdens samfunns virksomhet for å fremme forkynnelsen av Riket og den sanne tilbedelse av Jehova. Den innvigde må såvidt det er mulig for ham, vitne fra hus til hus liksom Kristus Jesus og apostlene gjorde, og han må også på andre måter være et vitne og en forkynner om det rettferdige teokratiske rike. Det er Guds vilje at den innvigde til stadighet studerer hans Ord, at han forkynner hans Ord, og at han gjør framskritt i rettferdighet. Den innvigde står i et personlig forhold til Gud, og han må vise rettskaffenhet overfor Jehova.

11. Hva vil en som er ’døpt i Faderens navn’ foreta seg med hensyn til den nye verdens samfunns organisasjon?

¹¹ Kjærligheten til rettferdighet må opprinnelig ha bidratt til at han omvendte seg til Jehova, og han må bevare sin kjærlighet til rettferdigheten for å kunne holde seg på rettskaffenhetens vei i trofasthet mot sine innvielsesløfter. Dette innebærer at han vil holde den nye verdens samfunn rent, redelig og harmonisk. Vanskeligheter mellom seg selv og et hvilket som helst annet menneske innen den nye verdens samfunn vil han ta seg av på en bibelsk måte, han vil ikke gjøre noen urett som går ut over menigheten og dens tjeneste, og han vil være mottagelig for privat irettesettelse og for mulige offentlige irettesettelser fra sine medtjenere i den nye verdens samfunn, den teokratiske organisasjon. Han vil ikke være med på å forurense læren, begå moralsk urenhet eller skape vanskeligheter. Både i disse og i andre spørsmål, både når det gjelder private anliggender og tjenesten som sådan, vil han bestrebe seg på å rette seg etter den himmelske Far, i hvis navn han er blitt døpt og som han har innvigd seg til, og han vil søke å gjøre Hans vilje.

12. Hvilket navn har Sønnen?

¹² ’Idet dere døper dem i Sønnens navn.’ Dåpshandlingen i seg selv finner sted som en etterligning av Sønnens eksempel, etter som han lot sin innvielse til Jehova symbolisere på den måten. Det er ham vi med rette bør følge. Hans himmelske Far sier: «Se, jeg har gitt ham som et vitne for folkene, en leder og fører for folkene.» (Es. 55: 4, AS) «Gud opphøyde ham til en høyere stilling og i sin godhet ga ham det navn som er over ethvert annet navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, enten det er i himmelen eller på jorden eller under jorden, og hver tunge skal åpent bekjenne at Jesus Kristus er Herre til ære for Gud Faderen.» (Fil. 2: 9—11, NW) Dette høye embete har Kristus Jesus, og når man blir døpt i hans navn, erkjenner man dette, man anerkjenner den myndighet han utøver i overensstemmelse med den utnevnelse Jehova har foretatt. Som det står i Åpenbaringen 19: 16: «Han [har] et navn skrevet: Kongers konge og herrers herre.»

13. Hva vil det si å bli ’døpt i Sønnens navn’?

¹³ Den frelse vi håper på og setter vår fortrøstning til, og som han til slutt iverksetter for oss ved sitt prestelige embete, beror på ham i hans egenskap som Jehovas storslagne gave til menneskene. Dette klargjorde Paulus da han skrev: «Han [ble] ansvarlig for evig frelse til alle dem som adlyder ham, fordi Gud uttrykkelig har kalt ham yppersteprest etter Melkisedeks likhet.» (Heb. 5: 9, 10, NW) Han kalles kongers konge, herrers herre og yppersteprest etter Melkisedeks likhet, og han skal også «kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste». (Es. 9: 6) Når man blir døpt i denne store fyrstes navn, viser man derfor at innvielsen til Jehova ikke skjer uten at Sønnen blir tatt i betraktning, men i takknemlighet for at vårt nære forhold til Jehova Gud kan tilskrives Sønnen, Kristus Jesus, og man bekjenner at han er Herre til Gud Faderens ære. Vi har fått se at grunnlaget for vår frelse og for tilgivelsen av synder er Kristi offer, ikke det at vi blir vætet med vann. «Vi vet nå at han sannelig er verdens frelser.» «Han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens.» (Joh. 4: 42; 1 Joh. 2: 2) Derfor anerkjenner vi med glede Sønnens «navn» — hans stilling og myndighet.

14. Hvorfor blir en ’døpt i den hellige ånds navn’?

¹⁴ ’Idet dere døper dem i den hellige ånds navn.’ Hva er den hellige ånd? Den er Guds virksomme kraft, som han benytter seg av for å fullføre sine hensikter. Selv Guds Ord ble skaffet til veie ved hans makt under inspirasjon av hans ånd, og det er også blitt bevart ved hjelp av hans ånd, og dette må vi erkjenne. Den som lar seg døpe i den hellige ånds navn, gjør det derfor i anerkjennelse av Guds hellige og rettferdige virksomme krafts funksjon og formål. Denne ånd virker på hans folk, og det å vandre i samsvar med den vil si å vandre i samsvar med rettferdigheten, for den er i sannhet en hellig ånd. (Gal. 5: 16—26; Ef. 5: 18) Det fordres av oss at vi gjør dette. Som det står skrevet: «Den som sår med henblikk på ånden, skal høste evig liv fra ånden.» (Gal. 6: 8, NW) Det kreves av de innvigde at de deltar i den kristne krigføring trofast og lojalt, uten å legge ned våpnene og uten å søke permisjon eller avskjed, og at de gleder seg over å kunne stå på Jehovas side og forsvare ham i alle stridsspørsmål. Vi har også et stort åndens sverd som vi må svinge: «Ta også imot . . . åndens sverd, som er Guds ord.» — Ef. 6: 17, NW.

15. Er sektvesen i overensstemmelse med kristne prinsipper?

¹⁵ En kristen kan derfor ikke bli døpt i dens navn som foretar neddukkingen, eller noe annet menneskes navn, og heller ikke i noen organisasjons navn, men i Faderens, Sønnens og den hellige ånds navn. Dette viser blant annet at kristendom ikke har noe med sektvesen å gjøre. «Er Kristus delt? Paulus ble ikke pelfestet for dere, ble han vel? Eller ble dere døpt i Paulus’ navn? Jeg er takknemlig for at jeg ikke har døpt noen av dere unntatt Krispus og Gajus, slik at ingen kan si at dere ble døpt i mitt navn.» — 1 Kor. 1: 13—15, NW.

16. Bør en overtales eller tvinges til å bli døpt?

¹⁶ Når vi har kommet til klarhet over hvilke velsignede guddommelige krav som må innfris av Guds innvigde tjenere, kan vi forstå at ens beslutning om å innvie seg må være en frivillig sak, og at ingen må overtales eller tvinges til å gjøre det. Vi «ber» folk om å la seg «forlike med Gud», men hver enkelt må selv når det kommer til stykket, treffe en personlig avgjørelse om hvordan han skal forholde seg til sannheten. (2 Kor. 5: 20) Apostelen Paulus uttrykte det på følgende måte i sitt første brev til korintierne: «For Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet, ikke med vise ord, forat Kristi kors [torturpel, NW] ikke skulle tape sin kraft.» — 1 Kor. 1: 17.

17. Hvordan forholder det seg med barnedåp?

¹⁷ Det er derfor utelukket at barnedåp kan være riktig, for spebarn kan ikke treffe denne viktige avgjørelse. Troen er grunnlaget for omvendelse til Jehova. Troen er igjen basert på kunnskap om Gud og på at man aksepterer hans sannhetsord. «’Enhver som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst’. Men hvorledes skal de kunne påkalle ham som de ikke tror på? Og hvorledes skal de kunne tro på ham som de ikke har hørt om?» (Rom. 10: 13, 14, NW) Dåpen er ikke et sakrament, men et symbol på innvielse. Dåp av spebarn eller barn som ikke har nådd ansvarlig alder, er derfor ukristelig, og burde ikke forekomme. Innvielsen finner sted etter en læretid. Opplæringen må vedvare. Dåpen finner sted etter innvielsen, og opplæringen må fortsette også etter dåpen. Det at den ortodokse romersk-katolske kirke endog har en ordning som muliggjør «dåp» av ufødte barn, er like latterlig som det er hedensk. Påstanden om at det er nødvendig med barnedåp, er grunnlagt på den falske forutsetning at dåpen er et sakrament, som vi alt har drøftet.

18. På hvilken måte gir man offentlig uttrykk for at man er kvalifisert til å la seg døpe?

¹⁸ Hvem kan døpes? Det kan de som i vitners nærvær kan stå og svare et høyt og tydelig «ja» på hvert av de nedenstående spørsmål når de kommer for å bli nedsenket i vann. 1) Har du framfor Jehova Gud erkjent at du er en synder som trenger frelse, og har du overfor ham erkjent at denne frelse kommer fra ham, Faderen, ved hans Sønn Kristus Jesus? 2) Har du på grunnlag av denne tro på Gud og på hans foranstaltning for frelse innvigd deg uforbeholdent til Gud for heretter å gjøre hans vilje slik han åpenbarer den for deg gjennom Kristus Jesus og gjennom Bibelen ved den hellige ånds opplysning?

19. Hvordan forholder det seg med dåp av større barn?

¹⁹ Kan barn svare «ja» på disse spørsmålene? Det er noen barn som kan det, nemlig de som forstår hva de da gjør, men andre kan det ikke fordi de ikke forstår. Det er foreldrenes sak å veilede barna i den rene tilbedelse, og det står til det enkelte barn å avgjøre hvorvidt det vil innvie seg eller ikke når det kommer opp i en ansvarlig alder; og hvis barnet innvier seg, bør det også bli døpt som et symbol på dette. Barnet bør imidlertid ikke bli døpt hvis det ikke har innvigd seg.

20. Fortell når et innvigd menneske som tidligere er blitt stenket med vann eller neddukket i det, med rette bør la seg døpe.

²⁰ Noen sier kanskje: Jeg er tidligere blitt døpt — neddukket i vann eller stenket eller overøst med vann — men den gang visste jeg ikke noe om dåpens betydning slik den kommer til uttrykk i de ovennevnte spørsmålene og det vi nå har drøftet. Bør jeg da bli døpt på nytt? I et slikt tilfelle må svaret bli bekreftende, altså hvis du har innvigd deg til å gjøre Jehovas vilje etterat du fikk kjennskap til sannheten og din tidligere dåp derfor ikke skjedde som et symbol på en innvielse. Selv om et menneske vet med seg selv at han har foretatt en innvielse tidligere, så er han ikke blitt døpt hvis han bare ble stenket eller overøst med vann i forbindelse med en eller annen slags religiøs seremoni, og det står da fremdeles tilbake for ham å bli døpt med den kristne dåp i vitners nærvær som symbol på den innvielse han har foretatt.

21. Hvordan bør man forholde seg ved et møte som blir holdt i anledning dåpen?

²¹ Når dåpskandidatene kommer sammen i anledning dåpen, passer det bra at en innvigd, døpt og dertil egnet Ordets tjener taler til dem i noen minutter, kanskje tjuefem minutter, og repeterer de viktigste punkter i forbindelse med innvielse og dåp. Dåpskandidatene må selvfølgelig innvie seg før de kommer til dåpsstedet, og de må allerede være klar over hva seremonien gjelder, men en slik repetisjon er likevel gagnlig åndelig sett fordi den hensetter alles som i den rette tilstand og samler oppmerksomheten og hjertet om den viktige symbolisering som finner sted. Etter talen og etterat dåpskandidatene har stått og svart «ja» med hørbar stemme på de to spørsmålene, slik at de andre som er til stede, kan bevitne deres påstand om å ha innvigd seg, passer det seg å komme med noen få bemerkninger om Jehovas velsignelse over dem og om at Jehova vil støtte dem og trøste dem ved hjelp av sitt Ord, sin ånd, sin organisasjon og sitt folk i den nye verdens samfunn. Deretter bør alle de tilstedeværende bøye seg i bønn og be om Jehovas velsignelse over anledningen og spesielt over dem som skal døpes, og om at hans vilje må skje da og i tiden som kommer. Så kan de som allerede er innvigd, men enda ikke er døpt, benytte anledningen til å la seg nedsenke i vann som et symbol på innvielsen.

22. Fortell i korte trekk hvordan man bør oppføre seg på dåpsstedet.

²² De som skal døpe, de som skal døpes, og andre som vil stå til tjeneste i den forbindelse eller iaktta dem, begir seg til slutt til dåpsstedet. Dette kan være i sjøen eller i en innsjø, en elv eller en annen ansamling av vann, også et innendørs svømmebasseng, og hvis forholdene gjør det påkrevet, et mindre kar, men det må under alle omstendigheter være stort nok til at det blir mulig å foreta fullstendig neddukking. Det passer seg ikke at noen driver noen form for lek på dåpsstedet ved denne anledning, for det er en alvorlig og høytidelig anledning. Jesus ba da han gikk for å la seg døpe. Han kastet seg ikke ut i vannet for å ta seg en svømmetur, og oppførte seg heller ikke på andre måter urolig eller upassende. Hopp derfor ikke ut i bassenget eller karet eller elven, og svøm ikke omkring mens dere venter på at dåpskandidatene skal bli ferdige, men påse at dere alle handler sømmelig og med tanke på hva som foregår og hvorfor det foregår, og hjelp derved dåpskandidatene til å gjøre det samme. Ved sin dåp lar de andre mennesker, innbefattet sine brødre, forstå at de er innvigd til Jehova Gud. «Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg med å bære fram et ord for Guds åsyn! For Gud er i himmelen og du på jorden; la derfor dine ord være få! Når du gjør Gud et løfte, så dryg ikke med å holde det, for han har ikke behag i dårer! Hold det du lover! Bedre er det at du ikke lover, enn at du lover og ikke holder det. La ikke din munn føre synd over ditt legeme og si ikke til Guds sendebud: Det var av vanvare jeg gjorde det! Hvorfor skal Gud harmes over din tale og ødelegge dine henders verk?» — Pred. 5: 1, 3—5.

23. Gjelder den kristne dåp som en ordinasjonsseremoni? Hvordan?

²³ Det er felles for alle som tilhører Guds innvigde folk, at den nye verdens samfunn står deres hjerte nær, og de sørger for at de holder seg sterkt knyttet til det, deltar i dets virksomhet og på alle måter støtter opp om det lojalt og kjærlig. Tidspunktet for dåpen kan derfor oppfattes som den tid da den kristne ordinasjon finner sted. Denne lydighetshandling som finner sted etter en oppriktig innvielse, viser menneskene hvilken handlemåte vedkommende har satt seg fore å følge, og den står i tilknytning til hans ordinasjon av Gud. Enhver bør merke seg datoen og betrakte den som datoen for sin ordinasjon. Handlingen er autoritativ fordi den skjer etter Guds befalinger. Den er høytidelig på grunn av det den representerer. Den anerkjennes av den nye verdens samfunn og dens redskaper, av Jehovas vitner og av deres tjener, Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. Den dåp eller neddukking i vann som Jehovas vitner utfører, er for dem en gyldig ordinasjonsseremoni, og i De forente stater er den også ifølge loven anerkjent som sådan. Det beste bevis en kan ha for at en deretter er en trofast Ordets tjener, er det som apostelen Paulus viste til som sitt skussmålsbrev, nemlig mennesker som på grunn av ens anstrengelser senere har innvigd seg til Jehova Gud. — 2 Kor. 3: 1—3.

24. a) På hvilken måte blir tilbedelsen av Jehova utbredt og den nye verdens samfunn oppbygd? b) Hva bør du overveie med forstand?

²⁴ Det er på denne måten tilbedelsen av Jehova utbrer seg. Det er på denne måten den nye verdens samfunn blir bygd opp. Du har en andel i denne tjenesten, eller du kan få en andel i den. Overvei da med forstand den velsignede framtid Bibelen lar seg skue inn i, og som du kan få oppleve hvis du er hengitt til og trofast mot den rettferdige Gud og hans høye prinsipper. Vær forstandig. Måtte Jehova ved Kristus Jesus velsigne deg i din beslutning om å tjene den Høyeste. Vi vil samarbeide med deg i din stilling som en innvigd, døpt og trofast tjener for den sanne Gud, og vil til gjensidig glede være delaktig med deg i å praktisere ren tilbedelse nå.