Betydningen av dåpen i vår tid
VI HAR lagt merke til at Johannes’ dåp bare var for jødene. Vi har også sett at den var en del av hans forberedelsesarbeid for å gjøre jødene rede til å ta imot sin Messias. Vi har også sett at den var et bilde, ikke på det som Gud gjorde når han tilga deres synder, men på det de selv gjorde ved at de angret, og at den var noe annet enn og forskjellig fra den dåpen som ble utført i Kristi Jesu navn.
Hva er betydningen av dåpen i dag? Etter som den utføres i lydighet mot Jesu befaling, er det rimelig å trekke den slutning at den også må være en etterligning av det eksempel han satte. Da dette er tilfelle, må betydningen av dåpen for hans etterfølgere i dag være den samme som betydningen av hans dåp. Og hvilken betydning hadde så den? Den var et symbol eller et bilde, utført offentlig, som viste at han hadde innvigd seg til å gjøre sin Fars vilje, slik denne vilje var gitt til kjenne for ham i hans Fars Ord.
Dette kommer tydelig fram i Salme 40: 8, 9, som Paulus i Hebreerne 10: 5, 7 anvender på Jesus Kristus: «Derfor sier han idet han treder inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme laget du for meg. Da sa jeg: Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, Gud, din vilje.»
Paulus anvender denne profetien på den tiden da Jesus kom inn i verden. Når var det? Var det da han ble født i Betlehem og lagt i en krybbe? Det var det neppe, for som spebarn kunne han ikke gi uttrykk for noen beslutning om å gjøre Jehovas vilje. Var det da han var tolv år gammel? Alt vi vet om Jesu virksomhet fra han var tolv år og til han ble tretti, er at han lærte tømmermannshåndverket. Det er klart at å gjøre Guds vilje omfattet noe mer enn å være tømmermann. Jesus kom til jorden for å vitne om sannheten, for å bevare sin ustraffelighet under prøver og derved hevde og opphøye sin Fars navn, og for å gi sitt liv som en løsepenge for mange. (Joh. 18: 37; Heb. 5: 8; Matt. 20: 28) Når dette er tilfelle, er det da rimelig at Jesus ville si: ’Se, jeg er kommet for å gjøre din vilje,’ og så vente i atten år før han begynte å gjøre den?
I samsvar med Guds lov for den levittiske tempeltjeneste begynte Jesus å preke tretti år gammel, kort etterat han var blitt døpt. (4 Mos. 4: 2, 3; Luk. 3: 23) Vi kan altså ikke trekke noen annen slutning enn at han kom inn i verden for å gjøre Guds vilje da han ble døpt, og derfor var dåpen et symbol eller bilde på hans innvielse. Den var samtidig en offentlig bekjennelse av dette faktum. Den dåp han befalte skulle være en del av arbeidet med å gjøre disipler av alle folkeslag, måtte derfor likeledes være et bilde på innvielse til å gjøre Guds vilje. — Matt. 28: 19, 20.
Det rette symbol
Hvordan bør så dåpen utføres? Ved stenking eller overøsing, eller ved neddukking? Den form som er mest brukt i kristenheten, er stenking. De som bruker denne formen, er i alminnelighet enige i at det ble brukt neddukking på apostlenes tid, men de forsvarer stenking av bekvemmelighetshensyn.
Å omtale stenking som en dåp, er å bruke en misvisende benevnelse, for det opprinnelige greske ordet for dåp, báptisma, betyr å dyppe ned i vann, en neddukking. I gresk litteratur kan vi derfor lese at korken som flyter oppå vannet, ikke var døpt, men at nettet som ble senket ned, var det; og om sivet ved havet heter det at det var døpt bare når det var dekket ved høyvanne.
Det er derfor ikke overraskende at utpreget bokstavelige oversettelser, for eksempel Rotherhams og Wilsons, bruker de forskjellige bøyninger av «å dyppe» eller «å neddukke». Fordi dåp betyr en neddukking, sammenligner Paulus Israels folks overgang gjennom Det røde hav, med vann på begge sider og med skyen over dem, med en dåp. Og Peter omtaler det å følge Noah inn i arken før vannflommen kom, som en dåp. Ved begge disse anledninger fant det for øvrig sted to slags dåp: en dåp til frelse for Jehovas tjenere, og en dåp til ødeleggelse for Jehovas fiender, nemlig Farao og hans hær ved Det røde hav, og den onde verden på Noahs tid ved vannflommen. — 1 Kor. 10: 1—3; 1 Pet. 3: 20.
En annen bibelsk illustrasjon som også viser den rette betydning av dåpen, er beretningen om den syriske general Na’aman, som var spedalsk. Vi leser om hans dåp ifølge den engelske oversettelsen av Septuaginta: «Da dro Na’aman ned og dukket seg sju ganger i Jordan etter Elisas ord; og hans kjød kom tilbake til ham som et lite barns kjød, og han ble renset» for sin spedalskhet. (2 Kong, 5: 14) Det greske ordet som her er gjengitt med «dukket seg», er fortidsformen av baptízein, som betyr «døpte seg». Hva de kanoniske bøker angår, så er det i Septuaginta bare ett sted til hvor baptízein forekommer, og det er i Esaias 21: 4, der det står at «overtredelser overvelder meg» (og en fotnote viser at den bokstavelige oversettelsen skulle være «overtredelse døper meg»), skjønt rotordet báptein forekommer mange ganger.
Noen kommer med det argumentet at de bruker stenking av bekvemmelighetshensyn. Men ville det ikke også ha vært bekvemt for Johannes og Jesus å ty til stenking? Jo, det ville det sikkert, men de tok ikke det i betraktning. De dro tvert imot langt av gårde, og fikk de menneskemassene som ønsket å høre dem, til å dra langt av gårde så de kunne være der hvor det var tilstrekkelig vann, slik vi leser i Johannes 3: 23 at de «døpte, i Ænon, nær ved Salim, fordi det var meget vann der».
Det som avgjør saken til fordel for neddukking, er at dåpen, som vi husker, ikke er et symbol på at syndene blir vasket bort, men på at man innvier seg til å gjøre Guds vilje. Neddukking er et meget passende bilde på det som har funnet sted. Det at man blir dukket under vannet, illustrerer at man er blitt begravd eller er død hva ens egen vilje angår, og det at man så blir reist opp igjen, illustrerer at man blir gjort levende for å gjøre Jehova Guds vilje. Ja, alle disse momenter — den apostoliske, kristne menighets eksempel, betydningen av selve ordene, den måten disse ordene blir brukt på av de bibelske forfattere, og det passende i symbolet — tjener til å bevise at neddukking er den rette form for dåp.
Hva så med barnedåpen? Når vi tenker på det foregående, overrasker det oss ikke at vi ikke et eneste sted leser om at spebarn ble døpt, og enda mindre finner noen befaling om å gjøre det. For en forsømmelse det ville ha vært av Jesus og hans apostler ikke å advare foreldre om den evige ulykke som ville ramme deres barn hvis de døde før de ble døpt, som noen lærer, hvis dette virkelig var tilfelle! Bibelens taushet på dette punkt er et sterkt indisiebevis for at spebarn hverken ble døpt eller ansett for å være egnet til å bli døpt. Dåpen var for dem som angret og tok imot sannheten av hele sitt hjerte. Spebarn kan ikke gjøre noen av delene. — Ap. gj. 2: 41.
Dåpen i dag
Bibelen sier gang på gang at de som ble døpt på apostlenes tid, mottok den hellige ånd. Kornelius og hans husstand fikk til og med den hellige ånd før de ble døpt. (Ap. gj. 2: 38; 19: 5, 6; 10: 44—48) Guds vilje for dem som innvigde seg til ham dengang, var at de skulle bli åndelige sønner, og det ble sagt om dem at de var døpt inn i Kristi legeme. — Gal. 3: 27; 1 Joh. 3: 2.
Denne dåpen var imidlertid begrenset til forholdsvis få, bare en «liten hjord» på 144 000. De har håp om å få dele himmelsk herlighet med Kristus som hans brud eller legeme og regjere med ham i tusen år. (Luk. 12: 32; Åpb. 7: 2—4; 14: 1, 3; 20: 5, 6; 21: 2) For alle disse er dåpen også et bilde på at de blir nedsenket i Kristi åndelige legeme, og at de skal bli begravd med ham ved likheten med hans død. (Rom. 6: 4; Kol. 2: 12; 2 Tim. 2: 11) Bibelens profetier og deres oppfyllelse viser at dette antallet er så godt som fullstendig, og at det bare er en «levning» av dem som enda er igjen på jorden. Denne levning har i noen tid trofast utført det oppdraget de har fått, å vitne om Jehovas navn og trøste dem som sørger, med det gode budskap om Riket. — Es. 43: 10—12; 61: 1—3; Matt. 24: 14.
Som følge av dette forkynnelsesarbeidet er det kommet til syne en klasse av kristne som Jesus kalte «andre får», og som apostelen Johannes beskrev som en «stor skare, som ingen kunne telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger». Johannes så at de «sto for tronen og for Lammet», til forskjell fra den «lille hjord» som skal sitte på tronen sammen med Kristus Jesus. — Joh. 10: 16; Åpb. 7: 9; 3: 21.
De «andre får» legger tro for dagen på Jehova Gud og anerkjenner Kristus Jesus som sin Frelser og Gjenløser, og de innvier seg også til å gjøre Guds vilje slik at de kan oppnå hans godkjennelse og vinne evig liv, ikke i himmelen, men her på jorden. Bibelen viser nemlig at jorden skal stå evindelig, og at den en dag skal bli et herlig sted og at Guds vilje skal skje på den som den skjer i himmelen. — Pred. 1: 4; Es. 60: 13; Matt. 6: 9, 10.
I samsvar med Jesu instrukser i Matteus 28: 19, 20 blir de døpt i Faderens navn, som betyr at de anerkjenner Jehova Guds stilling og myndighet som deres Far og forstår og verdsetter sitt forhold til ham. De blir også døpt i Sønnens navn, idet de anerkjenner Kristi Jesu stilling og myndighet som Guds Sønn, hva han gjorde for dem, og sin forpliktelse til å adlyde ham og følge hans eksempel. Og de blir døpt i den hellige ånds navn, idet de har kunnskap om virkemåten til og formålet med Guds hellige ånd eller virksomme kraft, uten hvilken de ikke kunne oppfylle sine innvielsesløfter.
En ordinasjonsseremoni?
Meldingene fra Associated Press som berettet om massedåpen i forbindelse med Jehovas vitners internasjonale sammenkomst i 1953, uttalte at Jehovas vitner betraktet sin dåp som en ordinasjonsseremoni, og at hvert døpt vitne er en ordinert forkynner eller Ordets tjener. Hvilket grunnlag har de for sin påstand?
For det første blir dåpen, fordi den utføres etter Guds befaling, anerkjent av ham som en bemyndigelse. Den symboliserer at de har gått inn på å følge i Kristi Jesu fotspor, han som i sannhet var en Ordets tjener for Jehova Gud. Denne ordinasjonen blir også anerkjent som en bemyndigelse av det redskap Gud bruker nå i denne tiden for å gi et effektivt og harmonisk vitnesbyrd om sitt navn og rike, nemlig Selskapet Vakttårnet. Og den 30. november 1953 bestemte De forente staters Høyesterett at den dåp ved neddukking som praktiseres av Jehovas vitner, er en gyldig ordinasjonsseremoni for Jehovas vitner i lovens betydning. Jehovas vitners årbok for 1954 viser for øvrig at 50 665 Ordets tjenere ble ordinert på den måten i løpet av 1953.
Men er det ikke nødvendig å gå på en teologisk skole for å bli kvalifisert til å bli en Ordets tjener? Hvis det var tilfelle, da kunne hverken Jesus eller hans apostler, med unntagelse av Paulus, ha blitt anerkjent som Ordets tjenere. Det var også noen som spurte angående Jesus: «Hvordan har denne mann kjennskap til skrift, når han ikke har studert ved skolene?» Og den opplyste klasse på den tiden undret seg over Peters og Johannes’ frimodighet, for de la merke til at Peter og Johannes var ulærde og lege menn. Men dette holdt dem ikke fra å forkynne det gode budskap. Og det var ikke bare de som forkynte, men alle de første kristne. (Joh. 7: 15; NW; Ap. gj. 4: 13; 8: 4) Man kan bli tilstrekkelig utrustet til å forkynne ved å studere hjemme om aftenen og på fridager, og ved å delta i de forskjellige bibelstudier som arrangeres under ledelse av Selskapet Vakttårnet.
Det følger av dette at det ikke er påkrevd med noe eksamensvitnesbyrd fra en teologisk skole for å bli en Ordets tjener. Det beste bevis noen kan ha for at han er en Ordets tjener, er det som Paulus pekte på som sitt anbefalingsbrev, nemlig andre mennesker som på grunn av ens tjeneste har innvigd seg til Jehova Gud. — 2 Kor. 3: 1—3.
Når vi først har innvigd oss til Gud og har symbolisert det ved vanndåpen, må vi aldri la det slippe ut av våre tanker, for det er bedre ikke å love, enn å love og ikke holde det. (Pred. 5: 4) Jesus hadde alltid i tankene at han hadde gått inn på å gjøre Guds vilje, og han omtalte Guds vilje som en kalk eller et beger som han drakk av, og en dåp som han ble døpt med og fremdeles skulle bli døpt med. (Matt. 20: 22, 23: Luk. 12: 50) Det er bare ved å bevare vår ustraffelighet overfor Gud og ved å slutte oss til Guds folk, den nye verdens samfunn, at vi kan ha håp om å overleve ødeleggelsen av den onde verden i det kommende Harmageddon-slag og komme inn i den nye rettferdighetens verden, akkurat som Noah og hans familie kom inn i en ny verden etter vannflommen. — Matt. 24: 37—39; 2 Pet. 3: 7, 13; Åpb. 16: 14, 16.
Vi vil nå foreta en oppsummering av de punktene vi har behandlet. Vi har sett at Johannes’ dåp var et bilde på anger; at den kristne dåp i vann er et bilde på innvielse til å gjøre Guds vilje; at det bare er en dåp ved fullstendig neddukking som er vanndåp, at bare den er et passende bilde på innvielse, og at den tjener både som en offentlig bekjennelse av ens innvielse og som en ordinasjonsseremoni; at hverken opplæring ved en teologisk skole eller et eksamensvitnesbyrd er påkrevd for å være en Ordets tjener for Jehova Gud, og at vi ved å bevare vår ustraffelighet kan ha håp om å overleve ødeleggelsen av den onde tingenes ordning og komme inn i den nye rettferdighetens verden som medlemmer av den nye verdens samfunn.