Den kristne kanal for meddelelse

«Dette skjedde forat Guds visdom i all sin mangfoldighet nå kunne bli gjort kjent for herredømmene og myndighetene i de himmelske steder gjennom menigheten.» — Ef. 3: 10, NW.

1. Hva stoler sann kristendom på?

DEN sanne kristendom, som er en åpenbaringsreligion, stoler fullt og fast på alle åpenbarelser av Jehovas hellige uttalelser som etter hvert er blitt overbrakt til jorden fra Adams tid av og fram til apostelen Johannes’ tid. Dessuten kan vi se hvordan Gud fra pinsedagen av i år 33 e. Kr. har forsynt sine kristne tjenere med en pålitelig kanal som veileder dem med hensyn til forståelsen av disse storslagne åpenbarelser av hans vilje og hensikter. Både de profetiske skygger og selve virkeligheten av dem lærer oss at den kanal Gud har gitt de kristne, er den samlede menighet av salvede som tjener som en profetlignende organisasjon under ledelse av sitt meddelende hode, Kristus Jesus. — Ef. 5: 23.

2. a) Hvordan tjente Moses som en profet? b) Hvilken juridisk forbindelseslinje ble opprettet?

² Etter Abrahams tid gikk Jehovas forbindelseslinje gjennom Isak, Jakob og Josef, som alle tjente som Guds jordiske kanaler. Deretter kom den store profet Moses, og i og med hans tjeneste også en periode som var rikere på guddommelige meddelelser enn alle andre perioder fram til den tiden. I førti år fløt det en nesten stadig flom av meddelelser mellom Jehova og Moses, og dette muliggjorde at Moses kunne bli inspirert til å organisere Israels menighet på en teokratisk måte, slik at den ble Jehovas folk, og til å føre dette folket fram til det lovte land som de skulle bosette seg i. Det styresett Gud forordnet for dem og satte i verk på Sions berg, var et rettferdig styresett som var grunnlagt på lov. Det var ikke et styre av personlige menneskelige herskere. Det ble bygd en jordisk helligdom som bevirket at de fikk en begrenset kanal hvorigjennom de kunne oppnå forbindelse med Gud og høre hans dommer. Ypperstepresten, som var utnevnt av Gud, var statens øverste juridiske tjener. Han fikk urim og tummim i forbindelse med sitt høye embete forat han ved hjelp av dem skulle kunne innhente et «ja» eller et «nei» når folket hadde et alvorlig juridisk problem som krevde en avgjørelse fra regjeringens høyeste dømmende myndighet, dens suverene konge, Jehova. — 1 Mos. 26: 24; 28: 13, 14; 41: 39; 2 Mos. 3: 2—22; 28: 30; Gal. 3: 19.

3. a) Hvorfor var det påkrevet med en annen forbindelseslinje for Israels folk? b) Hvordan virket den i forbindelse med «dommerne»?

³ Selv om ordningen med lovpakten holdt statens ledelse i gang med den begrensede, juridiske meddelelsesmulighet som ovenfor er beskrevet, fant Jehova det likevel av og til påkrevet å overbringe spesielle meddelelser til folkets teokratisk utnevnte herskere og gi folket åndelig veiledning. Denne ytterligere forbindelseslinje lot Jehova gå gjennom spesielt utvalgte menn og kvinner, først gjennom Moses, og senere gjennom andre personer som var bosatt på forskjellige steder i det lovte land. De ble oppreist for å tjene som slike bindeledd når det var nødvendig. Hver gang folket som et samlet hele mistet troen på Jehova, ble besmittet med hedensk religiøs tenkning og som en følge av dette ble undertrykt av sine uteokratiske nabofolk, oppreiste Gud spesielle trofaste tjenere som ble kalt «dommere». Han sendte guddommelige budskaper til disse «dommerne» ved hjelp av engler og sin hellige ånd, som sporet dem til handling slik at de kunne oppildne folket til å vende tilbake til rettferdighetens stier. Noen av dem ble stridsmenn som førte Israels styrker fram til seier over hedenske okkupasjonsstyrker, og de fikk drevet dem ut av landet. Av disse kan vi nevne Josva, Moses’ etterfølger, og likeledes Gideon, Debora, Barak, Samson og Jefta, som var noen av de mange. — Heb. 11: 32.

4. Hva var ’rekken av profeter’, og hvordan tjente de som kanaler?

⁴ Fra kong Sauls tid og utover, i den tiden da folket ville ha menneskelige konger som ledere for regjeringen, oppreiste Jehova hengivne mennesker som ble kalt «profeter» til å tjene som sine jordiske kanaler for meddelelse. Samuel var den siste i rekken av Israels «dommere» og den første i den lange rekke av «profeter» som ble brukt av Jehova i over tusen år til å veilede, irettesette og oppfordre til omvendelse. Døperen Johannes var den siste profet i denne rekken. Profetenes forkynnelse fikk stor kraft ved at de meddelte folket de guddommelige budskaper de mottok fra Jehova. De sto urokkelig på Guds side som Jehovas vitner uansett hvilke stridsspørsmål som var aktuelle på deres tid. De gikk gjerne imot den alminnelige oppfatning og var beredt til å tåle forfølgelse framfor å fire på sin hengivenhet som profeter for Jehova. — Heb. 11: 33—38.

5, 6. a) Hva skjedde med det guddommelige budskap fortidens profeter fikk? b) Hvem var «profetenes disipler»? c) Hvordan tok Israel imot profetene?

⁵ De fleste av alle de guddommelige meddelelser profetene mottok, er blitt nedtegnet for oss i Bibelens forskjellige bøker. Noen av disse bøkene har faktisk også fått navn etter de profetene som skrev dem. Alle de guddommelige uttalelser som skriver seg fra Gud og er blitt nedskrevet på denne måten, utgjør en verdifull arv. Deres åpenbarelser er blitt en del av den sanne kristne religion, og er det fremdeles. Fremtredende profeter som Elias og Elisa hadde disipler som fulgte seg, og som ble kalt «profetenes disipler». Disse følgesvenner ble liksom Noahs tre sønner forkynnere som samarbeidet med selve den profetiske kanal, og de utgjorde et lag av profeter eller en profetorganisasjon. Ved deres hjelp var det mulig for profeten å overbringe de budskaper han mottok fra Gud, til hele folket på kort tid. Det er interessant å legge merke til at Jehovas hellige ånd også virket på disse «profetenes disipler». — 1 Kong. 20: 35; 2 Kong. 2: 3, 15.

⁶ Til slutt gikk det så vidt med frafallet, med Israels utroskap, at de fullstendig forkastet Jehovas stadig gjentatte barmhjertige veiledning og guddommelige advarsel, og at Jehova derfor tillot den hedenske kong Nebukadnesar av Babylon å gjøre ende på Davids dynasti og ødelegge Jerusalem. «[Jehova], deres fedres Gud, sendte sine ord til dem ved sine sendebud tidlig og sent; for han ynkedes over sitt folk og over sin bolig [templet i Jerusalem]. Men de spottet Guds sendebud og foraktet hans ord og hånte hans profeter, inntil [Jehovas] vrede mot sitt folk ble så sterk at det ikke lenger var noen legedom.» Hvor hårdnakket var ikke den frafalne Israels menighet med å lukke sine ører fullstendig for Jehovas kanal for himmelske meddelelser! — 2 Krøn. 36: 15, 16.

Den store Profet

7. Når hadde menneskene den mest direkte kontakt det er mulig å oppnå med Gud? Hvorfor?

⁷ På den tid Gud hadde fastsatt, ble jordens innbyggere begunstiget med å få den mest direkte kontakt det er mulig å oppnå med den levende Gud i den forbindelseslinje han benytter, og med å få overleve det. Ikke noe menneske kan noensinne vente å få se den meddelsomme Gud personlig og likevel leve, for han er en fortærende ild. Tenk da på hva det innebærer at menneskene i tre og et halvt år offentlig hadde anledning til å se og høre den nest største myndighet i universet, «Ordet», Guds høyeste tjener eller talsmann! Dette foregikk ved at Ordet, som hadde personlig adgang til den levende Gud, og som hadde hørt Jehova selv overbringe sannhetens levende vann fra sin egen munn, ble sendt til jorden for å bli det beskjedne menneske Jesus. Ordet ble da kjød for å bo blant menneskene som Jehovas største profet eller kanal for meddelelse av uvurderlige visdomsord direkte til oppriktige mennesker. — 2 Mos. 33: 20; 5 Mos. 4: 24; Joh. 1: 14.

8. Hvorfor måtte Gud sende sin store profet for å meddele seg til Israel? Hvem ble den store profet?

⁸ Da israelittene femten hundre år tidligere hadde hørt Gud tale majestetiske ord til dem ut av en gruvekkende ild på Horebs berg (Sinai), ba de om en forandring med hensyn til den guddommelige meddelelsesmåte. Gud sa dengang at de hadde talt vel, og lovte i overensstemmelse med deres bønn at han i stedet skulle sende den store Profet, som nå heter Jesus: «Aldeles som du ba [Jehova] din Gud om ved Horeb den dag I var samlet der og du sa: Jeg kan ikke lenger høre på [Jehovas], min Guds røst, og denne store ild kan jeg ikke lenger se på, for da må jeg dø. Da sa [Jehova] til meg [Moses]: De har talt vel i det de har sagt. En profet vil jeg oppreise for dem av deres brødres midte, liksom deg, og jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal tale til dem alt det jeg byder ham. Og enhver som ikke hører på mine ord, som han skal tale i mitt navn, ham vil jeg kreve til regnskap for det.» Peter minnet sin tids jøder om denne alvorlige kjensgjerning. — 5 Mos. 18: 16—19; Ap. gj. 3: 23.

9. Hvordan var den meddelelsesmåte de første kristne fikk stifte bekjentskap med, overlegen i forhold til den meddelelsesmåte som ble benyttet overfor deres hebraiske forløpere?

⁹ Paulus gjør oppmerksom på at den meddelelsesmåte Jehovas kristne vitner har fått stifte bekjentskap med, er overlegen i forhold til den meddelelsesmåte som ble benyttet overfor deres trofaste forløpere, de hebraiske vitner om den sanne religion: «Gud, som for lenge siden talte ved mange anledninger og på mange måter til våre forfedre gjennom profetene, har ved enden av disse dager talt til oss gjennom en Sønn, som han har satt til arving over alle ting, og ved hvem han har gjort tingenes ordninger. Han er gjenskinnet av hans herlighet og det nøyaktige bilde av hans vesen, og han opprettholder alle ting ved sin makts ord, og etterat han hadde foretatt en renselse for våre synder, satte han seg ved majestetens høyre hånd i de høye steder. Således er han blitt bedre enn englene i den utstrekning som han har arvet et herligere navn enn deres.» — Heb. 1: 1—4, NW.

10. Hvordan reflekterte Jesus Jehovas personlighet?

¹⁰ Etter som Jesus i sin førmenneskelige tilværelse hadde vært Jehovas store, personlige medarbeider, var han i stand til å reflektere den levende Guds slående personlighet, gjenta ord og uttalelser nøyaktig slik de lød da de utgikk av Guds munn, og faktisk i samtaler her på jorden legge for dagen den opphøyde tenkemåte som har oppstått i selve Skaperens sinn. Det er noe av det samme vi erfarer når vi har en enestående venn som vi er fortrolige med i mange år, for da lærer vi hans personlighet svært godt å kjenne, og kan gjenta ord og vendinger han har sagt, på den måten som er egen for ham, og meddele andre hans typiske tenkemåte. Jesus bekrefter denne oppfatning i sitt svar på Filips oppfordring: «Herre! vis oss Faderen.» Jesus sa: «Så lang en tid har jeg vært hos eder, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen; hvorledes kan du da si: Vis oss Faderen? Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i meg [at jeg er i forening med Faderen og at Faderen er i forening med meg, NW]?» — Joh. 14: 8—10; 1 Kor. 2: 16.

Forberedelsen av en profetisk organisasjon

11. Hvordan viste Jesus at hans etterfølgere skulle tjene som en gruppe profeter, og hvilken forbindelseslinje ble derved antydet?

¹¹ I likhet med profetene Noah, Elias, Elisa og døperen Johannes, samlet også den store Profet Jesus om seg disipler som han lærte opp til å bli forkynnere. Men i motsetning til de andre rustet han sine disipler til å bli en kjerne som det kunne bygges opp en varig profetisk organisasjon eller kanal for meddelelse omkring. Som avslutning på sitt instruksjonsforedrag nevnte Jesus at hans disipler skulle bli anerkjent som profeter og bevirke at de som har ønske om å lære om Kristus Jesus, den nye verdens Konge, får en profets lønn. Nedenstående skriftsted åpenbarer også at forbindelseslinjen munner ut i de enkeltpersoner som utgjør profetgruppen, og at den kan føres tilbake gjennom Jesus til Jehova Gud selv. «Den som tar imot eder, tar imot meg, og den som tar imot meg, tar imot ham som sendte meg. Den som tar imot en profet fordi han er en profet, skal få en profets lønn, og den som tar imot en rettferdig fordi han er rettferdig, skal få en rettferdigs lønn. Og den som gir én av disse små endog bare et beger koldt vann å drikke fordi han er disippel, sannelig sier jeg eder: Han skal ingenlunde miste sin lønn.» Jesus sa også: «En profet blir ikke foraktet annetsteds enn på sitt hjemsted og i sitt hus.» Dette har også Jesu etterfølgere erfart som medlemmer av hans kristne, profetlignende organisasjon. — Matt. 10: 40—42; 13: 57.

12. Hvilket skriftsted viser at Jesu etterfølgere skulle tjene som en kollektiv kanal?

¹² Liksom ikke noe enkelt menneske har stått i noen særstilling med hensyn til oppfyllelsen av Bibelens profetier siden Jesu tid, har heller ikke noe enkelt menneske vært Guds spesielle profet siden Jesus, den store Profet, var det. Av den grunn traff Jesus tiltak for å la en salvet menighet av disipler bli den kollektive kanal som skulle bekjentgjøre Guds meddelelser på jorden. Jesus sa følgende med tanke på denne kanals virke: «Sannelig sier jeg til dere: Alt dere vil komme til å binde på jorden, vil være blitt bundet i himmelen, og alt dere vil komme til å løse på jorden, vil være blitt løst i himmelen.» Legg merke til at det som skulle bli bundet eller løst her på jorden, først måtte være bundet eller løst i himmelen, og at den organiserte gruppe på jorden således måtte ha fått underretning fra himmelen. Denne kraft gjelder en hel organisasjon som sådan, og ikke noe enkelt menneske som den katolske kirke hevder, når den sier at denne myndighet er samlet hos en mann, nemlig paven. — Matt. 18: 18, NW.

Den profetiske organisasjon blir opprettet

13. Når ble den kristne menighet gjort til en meddelelseskanal, og hvordan ble dette tilkjennegitt?

¹³ På pinsedagen i år 33 e. Kr. ble de første 120 medlemmer av Kristi menighet salvet med den hellige ånd samtidig med at det kom en brakende lyd fra himmelen liksom lyden av et framfarende veldig vær, og tunger av ild viste seg på alle dem som var samlet. Samme dag forklarte Peter i et offentlig foredrag at denne begivenhet var en oppfyllelse av Joels profeti, og at den tydelig tilkjennega at denne gruppen som en organisasjon betraktet var bemyndiget til å profetere. «Disse er ikke drukne, således, som I mener; det er jo bare den tredje time på dagen; men dette er det som er sagt ved profeten Joel: Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min ånd over alt kjød [alt slags kjød, NW], og eders sønner og eders døtre skal tale profetiske ord, og eders unge menn skal se syner, og eders oldinger ha drømmer; ja, endog over mine treller og over mine trellkvinner vil jeg i hine dager utgyte av min ånd, og de skal tale profetiske ord.» Det var sannelig en enestående kanal som fikk liv ved ånden og ble opprettet i året 33 e. Kr. for å representere Jehova på jorden. — Ap. gj. 2: 15—18; Joel 3: 1, 2.

14. Fortell om denne kristne, profetlignende kanals virksomhet og vekst i den første tiden.

¹⁴ Etterat de 120 hadde forkynt den første dagen og forklart mange av synene og drømmene i Bibelens profetier, og etterat Peter hadde holdt sin avsluttende tale, ble ytterligere tre tusen knyttet til den nyorganiserte kristne menighet. Alle ble forkynnere. De fylte hele Jerusalem med sin lære fra profetiene. Denne kanal-lignende organisasjon vokste snart til å omfatte fem tusen forkynnere, som alle var døpt med hellig ånd. Apostlene og andre eldste i Jerusalem ble et styrende organ, og gjennom dette organ ble det etter hvert kunngjort en videre og videre forståelse av de bibelske profetier som da ble oppfylt. Til tross for at mange av dem hadde forkynt sammen med Kristus Jesus flere år før den tiden, hadde de ikke full forståelse av alle ting. Apostlene trodde for eksempel at Jesus var kommet for å gjenopprette det bokstavelige Israels rike, men etter pinsedagen fikk de innblikk i stadig flere detaljer angående de mange hemmeligheter om riket, som er himmelsk. — Ap. gj. 1: 6; 2: 41; 4: 4, 31.

15, 16. Nevn eksempler som viser at denne kanal litt etter litt brakte forståelse av nye sannheter.

¹⁵ Vi kan også nevne andre eksempler på tiltagende forståelse: Peter, som tilhørte det styrende organ, forklarte oppfyllelsen av Joel 3: 1, 2, som før nevnt. Han åpenbarte også at Jesus vår livets store formidler eller høvding, og at det bare ved hans navn er mulig å oppnå frelse. (Ap. gj. 3: 15—4: 12) Noen få dager senere åpenbarte Peter og Johannes i fellesskap at de kristne bør lyde Gud mer enn mennesker. (Ap. gj. 4: 19) Om lag et år senere ble Stefanus inspirert til å åpenbare at han så Jesus som «Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd», og derved ble det tydelig vist at Jesus hadde vendt tilbake til sin himmelske tjenestestilling. (Ap. gj. 7: 56) Enda senere døpte Filip, en av de eldste, den etiopiske hoffmann etter å ha forklart ham betydningen av profetien i Esaias 43: 7, 8. (Ap. gj. 8: 29—33) I året 36 fikk Peter en annen åpenbaring fra himmelen angående hedningene, og den gikk ut på at tiden nå var inne til at det skulle åpnes en dør for dem slik at de kunne bli salvede medlemmer av Kristi legeme eller menighet på like linje med de andre. — Ap. gj. 10 og 11.

¹⁶ I en del år hadde mange kristne Ordets tjenere forkynt at det var nødvendig at de hedningekristne lot seg omskjære. Men i 49 e. Kr. ble det holdt en sammenkomst av Jehovas vitner i Jerusalem, og flere av de eldste som hørte med til det styrende organ, viste der ut fra bibelske grunner og ved guddommelig åpenbaring at hedningene ikke behøver å bli omskåret. Jakob, Jesu kjødelige halvbror og menighetstjener i menigheten i Jerusalem, erklærte seg enig i denne bestemmelsen ved å forklare oppfyllelsen av profetien i Amos 9: 11, 12. (Ap. gj. 15: 6—22) Fremdeles var det mange som forkynte at hedningene måtte underkaste seg moseloven når de ble kristne. I året 56 ble apostelen Paulus, som også tilhørte det styrende organ, brukt til å klargjøre ved hjelp av de hebraiske skrifter at innsamlingen av hedningene skjedde i overensstemmelse med Bibelens profetier, og at disse hedningene ikke var under moseloven, men under Guds nåde eller ufortjente godhet. (Rom. 6: 14; 15: 7—13; Kol. 2: 13, 14) I året 96 ble apostelen Johannes brukt til å åpenbare blant annet nøyaktig hvor mange salvede det skal være som skal leve og regjere med Kristus Jesus i himmelen, nemlig 144 000. — Åpb. 7: 4; 14: 1.

Den første tids uklare forståelse var ingen skamplett

17, 18. a) Hvorfor viser ikke dette at Guds kanal var svekket av feil? b) Var den første tids uklare forståelse til hindring for forkynnelsen av de åpenbarte nye sannheter?

¹⁷ Tyder alt dette på at Guds kanal på jorden ble svekket og fordervet med feil etter Jesu tid? Nei! Det viser tvert imot at sannheten ikke på noe tidspunkt kom som en overveldende flom, men at det stadig kom en rolig og jevn strøm av nye sannheter gjennom en bestemt kanal. De mange menn og kvinner som ble ført inn i denne profetiske organisasjon, den salvede menighet, hadde fra før av uklare forestillinger om Jehovas hensikter. Det ville ta sin tid å forandre deres tenkesett litt etter litt. Gud visste at etter som de bare var mennesker, kunne de ikke fatte, forstå eller holde fast på en flom av nye sannheter hvis de fikk alt på én gang, for da ville de kanskje figurlig talt miste fotfestet og drukne.

¹⁸ På grunn av sin barmhjertighet og kjærlige omtanke for sine svakere tjenere, sørget Jehova for at strømmen av nye sannheter ble ført til dem gradvis og gjennom en passende kanal. Slik kunne deres sinn litt etter litt bli korrigert og fylt med en hel rekke nye ting. Derved ville det også bli mulig for dem å forkynne disse nye ting til andre rettferdig innstilte mennesker på en gradvis og ordnet måte som kan sammenlignes med en vannstrøm i en kanal. Det at de ga uttrykk for en uklar forståelse med hensyn til om Mose sabbatslover og loven om omskjærelsen fremdeles gjaldt for de kristne, var for eksempel på ingen måte til hinder for den første strøm av nye sannheter eller for den første kristne menighets forkynnelse om Jesus Kristus. I Guds bestemte tid, 49 e. Kr., hadde imidlertid den sanne religion nådd det punkt i utviklingen da det var forstandig å kunngjøre hvilket standpunkt Jehova juridisk sett inntok til omskjærelsen og moseloven. Fra da av ble denne nye, klarlagte og tydelige oppfatning forkynt som sann lære og på en ensartet måte av sanne kristne Ordets tjenere.

19. Hvordan var det forutsagt at Guds sannheter skulle klargjøres litt etter litt?

¹⁹ Den strøm av åpenbarte bibelske sannheter som ble meddelt gjennom de salvede kristne, ga faktisk til og med engler oppsiktsvekkende opplysninger. «Dette skjedde forat Guds visdom i all sin mangfoldighet nå kunne bli gjort kjent for herredømmene og myndighetene i de himmelske steder gjennom menigheten.» Jesus antydet at den jordiske kanal stadig skulle ha framgang, da han sa: «Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør; og han skal gjøre større enn disse; for jeg går til min Fader.» I året 55, etterat det allerede var kommet strømmende en stor rikdom av nye, guddommelige meddelelser, antydet Paulus at framtiden likevel skulle bringe en enda større åpenbaring av nye ting. «For nå ser vi et uklart omriss i et metallspeil, men da skal det bli ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne nøyaktig, liksom jeg er nøyaktig kjent.» — Ef. 3: 10, NW; Joh. 14: 12; 1 Kor. 13: 12, NW; 1 Pet. 1: 12.

Tolv krav som stilles den kristne kanal i vår tid

20—32. Drøft hvert av de tolv bestemte krav som stilles den kristne kanal i vår tid, og forklar hvilken gruppe som legger for dagen at den oppfyller disse kravene?

²⁰ Hvordan forholder det seg med Jehovas kristne kanal for meddelelse i vår tid? Hvilken av de mange hundre sekter og menigheter som gir seg ut for å være kristne, er nå Jehovas talsmann på jorden, hans guddommelig utnevnte og organiserte kanal for meddelelse? Bibelen oppgir mange kjennemerker som alle må finnes samtidig hos en organisasjon hvis det skal vises uten skygge av tvil at den er den eneste guddommelig bemyndigede kanal. Nedenfor oppgis en rekke krav som Kristi sanne menighet må oppfylle for å godtgjøre at den er Guds kanal i vår tid.

²¹ For det første må Kristi menighet i det tjuende århundre kjenne sin Guds navn slik det ble åpenbart av Jesus for hans første disipler, og de må bli vitner om dette majestetiske navn liksom profetene i fordums tid, Jesus og de kristne i det første århundre. Det er bare levningen av Jehovas salvede vitner og deres medarbeidere som i vår tid har en rik forståelse av det guddommelige navn JEHOVA og derfor streber etter å leve som hans vitner på en måte som er dette navn verdig. — Es. 43: 12; Joh. 17: 6, 11, 26; Ap. gj. 15: 14.

²² For det annet består Kristi menighet, som ble opprettet av Jesus som Guds kanal, av alle salvede som er åndsavlede og har fått håp om å herske med Kristus i himmelen, og som i alt utgjør et fastsatt antall på 144 000. Hvilken gruppe kristne på jorden i vår tid legger ved sine gjerninger og ved sin tro for dagen at den er levningen av denne nitten hundre år gamle, modne Kristi-menighet? Det gjør bare levningen av Jehovas salvede vitner. — 1 Joh. 2: 27; Åpb. 14: 1.

²³ For det tredje må det være et særlig kjennetegn på Kristi menighet at den blir forfulgt blant nasjonene på grunn av sin trofasthet overfor Bibelens prinsipper og på grunn av at den standhaftig bevarer sin jomfruelige renhet med tanke på Kristus Jesus, den nye verdens Konge. Bare levningen av Jehovas salvede vitner og deres medarbeidere har dette kjennemerke, idet de blir forfulgt over hele verden. — Matt. 24: 9.

²⁴ For det fjerde må Kristi menighet akseptere alle de åpenbarelser angående den sanne religion som etter hvert er blitt gitt og beskrevet i de hebraiske skrifter ved alle profetene i fordums tid fram til døperen Johannes og i de greske skrifter ved Kristus Jesus og hans disipler. Dette gjør bare levningen av Jehovas salvede vitner og deres medarbeidere, de «andre får». — 2 Pet. 3: 15, 16; Åpb. 22: 18, 19; Joh. 10: 16.

²⁵ For det femte må Kristi menighet erkjenne at den har gjennomgått en periode med atspredelse som endte med at den ble ført i et åndelig «babylonisk» fangenskap, og at det må ha vært en gjeninnsamling av «hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra himmelbryn til himmelbryn». Det er bare levningen av Jehovas vitner, som er blitt gjeninnsamlet fra alle nasjoner, tungemål og religiøse samfunn, som erkjenner dette. — Matt. 24: 31; Åpb. 18: 4.

²⁶ For det sjette må Kristi menighet holde seg åndelig våken for sin Herre Jesu Kristi gjenkomst, og når han kommer usynlig tilbake med sin oppmerksomhet rettet mot denne jords anliggender, må den ta imot ham og glede og fryde seg over Kongens nærvær som Hersker. Det er bare levningen av Jehovas salvede vitner som har vært så våkne åndelig sett at de er klar over at denne store begivenhet, Kristi tronbestigelse i himmelen, fant sted i 1914. — Matt. 24: 3, 42—44; 25: 1—23.

²⁷ For det sjuende må Kristi menighet etter sin Herres gjenkomst få sin dom som «Guds hus» når Jehovas bud kommer til templet for å dømme, og dette må skje før testen av verden blir dømt. Det var bare levningen av Jehovas salvede vitner som erfarte denne dom og renselse da dette «bud» kom til sitt tempel i 1918. — 1 Pet. 4: 17; Mal. 3: 1—3.

²⁸ For det åttende må Kristi menighet etter sin renselse ha fått ros av sin Herre ved å bli kalt «den tro og kloke tjener, som hans husbond har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid». Det er bare levningen av Jehovas salvede vitner som har innehatt denne stillingen siden 1919. Fra den tiden av har de anstrengt seg til det ytterste for å tjene som kanal for ren åndelig føde for alle som er forbundet med dem som Kristi «tjenestefolk». — Matt. 24: 45—47.

²⁹ For det niende må Kristi menighet i de siste dager motta det spesielle oppdrag at «dette gode budskap om riket» skal bli «forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme». Det er bare levningen av Jehovas salvede vitner og deres medarbeidere som har kunngjort opplysninger om Kristi rikes opprettelse i 1914, en kunngjøring som nå har nådd ut til 160 av jordens land. — Matt. 24: 14, NW.

³⁰ For det tiende må Kristi menighet virke etter samme mønster i vår tid som i det første århundre ved at den får en stadig videre forståelse av Bibelens profetier og dermed av den levende Guds majestetiske hensikter, og dette nye sannhetens lys må bli kunngjort på en upartisk måte over hele verden av Guds profetlignende organisasjon. Det er bare levningen av Jehovas salvede vitner og deres medarbeidere som ’ikke ringeakter profetisk tale’, men forkynner profetienes oppfyllelser i sine bibelske publikasjoner etter hvert som det kommer klarhet over dem. — 1 Tess. 5: 20; Åpb. 11: 3, 4.

³¹ For det ellevte må Kristi menighet gå over fra å samle den «lille hjord», som skal få himmelske privilegier, til å samle de «andre får», som skal bli Rikets jordiske undersåtter og få leve lykkelig i all evighet på en paradisisk jord som er bestemt til å bestå evindelig, i overensstemmelse med det store løfte som ble gitt til Abraham. Bare den salvede levning har gjort dette, nemlig i tiden etter 1932 og 1935. — 1 Mos. 22: 18; Luk. 12: 32; Joh. 10: 16; Matt. 25: 31—33.

³² For det tolvte må Kristi menighet forstå til hvilken bestemt tid Jehova ’planter de nye himler og legger grunnvollen til den nye jord’ som et ledd i hans varige nye verdens tingenes ordning. Det er bare Jehovas vitner som har gjort dette og fått full forståelse av at en ny verdens samfunn siden 1919 har vært i utvikling og til slutt skal bre seg ut over hele jorden i rettferdighet. — Es. 51: 16; 65: 17; 2 Pet. 3: 13; Åpb. 21: 1.

Oppretthold en nær forbindelse med kanalen

33, 34. a) Hvilken lovformelig tjener blir brukt av den salvede levning i vår tid? b) Hvilket blad er et offisielt talerør for den «tro og kloke tjener»-klasse? c) Hvem bør holde seg i nær forbindelse med Guds kanal i vår tid, og hvorfor?

³³ Det er derfor overveldende beviser for at den salvede kristne levning blant Jehovas vitner i vår tid utgjør den kollektive kanal for meddelelse. En overflod av ytterligere, detaljerte kjensgjerninger blir kunngjort i artikkelserien om Jehovas vitners historie i Vakttårnet. Det finnes fremdeles om lag 17 000 av disse salvede tilbake på jorden, og de har et styrende organ på Betel i Brooklyn i New York. De har også 560 000 medarbeidere som tilhører de «andre får». Denne lille «tro og kloke tjener»-klasse av salvede, som de blir kalt, har en lovformelig tjener som heter Watch Tower Bible and Tract Society [Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap], et selskap som ble organisert i 1884, og som de benytter som sin representant.

³⁴ Bladet Vakttårnets amerikanske moderorgan, som nå har kommet ut i over 75 år, er et offisielt talerør for denne «tjener»-klasse. Dette bladet gjør ingen påstand om å være inspirert, men blir ledet av de inspirerte prinsipper og profetier som er nedtegnet i Bibelen, og som stadig går i oppfyllelse i vår tid. Ved hjelp av denne enestående kanal for pålitelig åndelig ledelse blir alle oppriktige mennesker som elsker rettferdighet, ført henimot den ’høylyse dag’ i den nye verden som følger etter Harmageddon. Du innbys til å gjøre framskritt sammen med den salvede levning og stadig gå over til mer og mer framgangsrike åndelige tilstander etter som Gud forordner det, som en oppfyllelse av dette løftet: «De rettferdiges sti er lik et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag.» — Ordspr. 4: 18.