De beste manerer
DE KRISTNE bør ha de beste manerer. Deres ekte kjærlighet til Gud og mennesker tilskynder dem til en fin, høflig og vennlig oppførsel. Som kristne er de sendemenn for Gud og Kristus, og har derfor den høyeste stilling som finnes i livet. Dette burde være grunn nok til å stimulere dem til passende høflighet. Men det har også behaget Gud å gjøre dem til ’et skuespill for verden, både for engler og for mennesker’. Han har satt dem til utstilling. Derfor blir deres liv og alle deres handlinger stadig lagt merke til og kritisert. De er levende eksempler, enten til ære eller vanære for Gud.
Apostelen Paulus visste dette, og derfor gir han dem følgende påminnelse: «Bare før eders liv således som verdig er for Kristi evangelium»; «ikke gjør noe av trettesyke eller lyst til tom ære, men i ydmykhet akter hverandre høyere enn eder selv, og ikke ser hver på sitt eget, men enhver også på andres beste». Peter forteller hvorfor de kristne må oppføre seg på den måten: «[La] eders ferd iblant hedningene være god, forat de mens de baktaler eder som ugjerningsmenn, kan se eders gode gjerninger og for deres skyld prise Gud på besøkelsens dag. Vær derfor all menneskelig ordning undergitt for Herrens skyld.» Det er denne rette ferd som i egentlig forstand er gode manerer. Det er kunsten å vite hvordan man skal leve sammen i fred. Det er den høflighet som utspringer fra kjærlighet til Gud og ens neste. — Fil. 1: 27; 2: 3, 4; 1 Pet. 2: 12, 13.
Jesus var en fullkommen gentleman. Ikke en eneste gang viste han dårlige manerer. Han praktiserte til fullkommenhet den guddommelige regel ’å gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg’. De som iakttok ham, lyttet til ham, hørte hans visdomsord og så hans kraftige gjerninger og pene manerer, og ble fylt med forundring. Hans gode manerer kom ikke fra regler i bøker om god tone, skrevet av mennesker, men utsprang fra et oppriktig hjerte og skyldtes at han fra ungdommen av hadde utviklet og praktisert den allmektige Guds rettferdige prinsipper, særlig hans kjærlighetens lov. — Matt. 13: 54—56.
Gode manerer har sin rot i kjærligheten til Gud og kjærligheten til menneskene. De koster intet og er verdt alt. Gode manerer består underlig nok ofte i betimelige ord betimelig talt. Å si den rette ting i det rette øyeblikk er en kunst. Det må være naturlig, fra hjertet for å være vakkert. Det må være umiddelbart og oppriktig hvis det skal godtas. Ellers vil det lyde platt, uoppriktig, og vil høyst sannsynlig bli oppfattet som smiger, som er en fornærmelse og ikke en kompliment.
«En pen oppførsel er bedre enn en pen form; den gir større glede enn statuer og bilder; den er den fineste av de fine kunster.» Akkurat som det er mulig å være vis uten å ha denne verdens visdom, er det også mulig å ha gode manerer, selv om man har liten eller ingen rede på de regler og former man finner i verdslige bøker om god tone, som i beste fall bare er en erstatning for sunn fornuft. Regler for god tone kan forandre seg akkurat som moter, og er forskjellige hos så godt som, alle folk, men gode manerer er de samme over hele, verden.
Årsaken til dårlige manerer
Hovedårsakene til dårlige manerer er forfengelighet, et grettent gemytt, lengsel etter sympati og mangel på sunn fornuft. Forfengelige mennesker ønsker at andre skal ha store tanker om dem, men selv tenker de sjelden på andre. Deres tanker kretser bestandig om dem selv. Forfengelighet fører til selvbevissthet. Vi må tenke på andre hvis vi vil behage Jehova. Høflighetens innerste vesen er å ha tanke for andre, ta hensyn til deres følelser. Men et menneske med dårlige manerer er ofte pralende og stolt i sin lovprising av seg selv og sin familie. Det er også en form for dårlige manerer å skryte av sine bedrifter i forretningslivet, å se ned på mennesker som er mindre heldig stilt enn en selv, og ha for vane ikke å kunne avstå fra å spøke på andres bekostning.
Ord er farlige våpen, og Jesus formante sine disipler til å være omhyggelige med hvordan de brukte dem: «Hver den som tiltaler sin bror med et usigelig nedverdigende ord, skal være skyldig for Høyesterett; men den som sier: ’Du foraktelige dåre!’ skal være skyldig til det brennende Gehenna.» Han sa også at «et godt menneske bærer fram gode ting av sitt gode forråd, og et ondt menneske bærer fram onde ting av sitt onde forråd. Men jeg sier eder at for hvert unyttig ord som menneskene taler, skal de gjøre regnskap på dommens dag; for etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du fordømmes.» (Matt. 5: 22, NW; 12: 35—37) En kristen som har gode manerer, vil ikke kalle sin bror en dåre eller tosk eller andre lite smigrende navn.
Noen mener om seg selv at de er av så god familie, er så dyktige eller så rike at de er høyt hevet over å bry seg om hva andre sier og tenker om dem. De mener at deres stilling gir dem frihet til å være uhøflige. De er en fornærmelse mot seg selv og dem som er sammen med dem. Andre viser forakt for sin neste på forskjellige uhøflige måter, for eksempel ved ikke å være ordentlig kledd når de er til stede, ved ikke å være rene på kroppen og i sinnet, eller ved å hengi seg til frastøtende vaner. Paulus advarer de kristne mot å være sammen med slike mennesker, fordi «dårlig omgang forderver gode seder».
Det er vanskelig å bedømme kvaliteten av et egg bare etter dets ytre utseende. Det er derfor heller ikke klokt å bedømme mennesker for meget etter deres ytre manerer. Mange mennesker har lite klær, andre har dårlig helse, noen er besvært og nedtrykt. Vi kan imidlertid ikke vente at folk i alminnelighet skal ta seg tid til å se hvorvidt vi er det vi ser ut til å være. Alle kan være rene. Vi kan si de rette ting like fra hjertet. Vi kan være hjelpsomme, gjestfrie, vennlige og elskverdige. Vi kan være oss selv. Vi kan være ærlige og høflige. Det er ting som ikke koster noe. De er gratis. Det er noe som alle kan nyte godt av — rike og fattige i samme grad. Det er dumt å bli stiv som en pinne eller rulle seg sammen som et pinnsvin med piggene ut når en fremmed nærmer seg. En kristen må være konversabel. Han kan snakke. Han er glad i mennesker.
Gode manerer overfor alle
Et menneske med gode manerer er høflig overfor alle slags mennesker og under alle forhold. Han behandler dem som står «under» ham (barn, sinnslidende, mindre heldige, etc.) med like stor respekt som sine like (sine brødre) og dem som han betrakter som sine «overordnede» (tjenere i særlige stillinger, herskere og konger). Han reserverer ikke sine gode manerer for dem som kan betale for dem, eller som gjør seg fryktet. I likhet med den varme sommersolen er hans vennlighet og høflighet for alle i samme grad. — 1 Pet. 2: 13—20.
Det er vanlig at man behandler fremmede med større høflighet enn venner eller familie, men de fortjener da sikkert ikke mer i retning av god behandling enn dem vi er glad i, gjør de vel? Vår familie og våre kamerater burde være enda mer berettiget til hensynsfull behandling enn utenforstående. Noen mener at gode manerer er en drakt som man tar på seg når man skal gå ut og besøke folk, men å ha virkelig gode manerer er å oppføre seg ordentlig bestandig.
Det rette sted å undervise i og lære de beste manerer, er i det kristne hjem. En familie er et fint maskineri, hvis enkelte deler står i intim forbindelse med hverandre. Det må kyndig smøring til hvis det skal gå glatt og knirkefritt. Når man vet hvordan man skal være hjelpsom og elskverdig, behagelig og høflig, er man langt på vei til å skape et lykkelig hjem. Å lære hvordan man skal si de godtatte, daglige uttrykk for høflighet og hensynsfullhet, er en god hjelp til å fjerne ødeleggende friksjon i vår daglige omgang. De er små ord, men de har stor betydning. Alle kan si dem på rette måte. De koster oss ikke noe, men vi kan skaffe oss venner med dem. Hvis vi praktiserer gode manerer daglig, vil de ikke svikte oss når vi trenger dem mest, det vil si når vi er borte fra hjemmet og ute blant folk.
Vi vil ta et eksempel. Under en sammenkomst av Jehovas vitner for ikke så lenge siden hendte det at en noe fiendtligsinnet fremmed trengte seg gjennom menneskemassen og støtte mot et vitne. Da vitnet fikk balansen igjen etter sammenstøtet, smilte han og ba om unnskyldning. Den fremmede ble målløs, for han visste at det var hans feil, og likevel var det vitnet som hadde bedt om unnskyldning. Den fremmede fortalte senere at det var denne høfligheten som fikk ham til å tenke seg om og undersøke Guds Ords sannhet. Han er nå selv et av Jehovas vitner.
En annen beretning som viser hvor nødvendig det er å være vennlig og høflig, kom fra en fremmed. Jehovas vitner hadde et internasjonalt konvent i nærheten, og trafikken var kolossal. Denne fremmede prøvde å krysse over hovedveien, men den kompakte raden av biler ville ikke slippe ham igjennom. Da han så en bil komme med en plakat som viste at eieren var et av Jehovas vitner, sa han til seg selv: ’Jeg undres om disse menneskene er så hyggelige som det sies at de er. Vil han slippe meg igjennom?’ Til hans behagelige overraskelse stoppet bilen og slapp ham igjennom. Det er stort behov for en slik vennlighet i denne gamle verden, og den overser ikke vår høflighet.
Dunellen Weekly Call for 23. juli 1953 uttalte: «Vi kommer til å savne disse Jehovas vitner når de har reist. . . . Disse menneskene later til å være det beste landet kan oppvise når det gjelder høflighet, vennlighet og enkelte andre ting som de fleste av oss glemmer nå for tiden. . . . Disse menneskene er like høflige når de sitter bak et ratt, som vi er når vi er i en hotellvestibyle, og det vil ikke si så lite.» En leder i The Morning Call (Allentown) for 28. juli 1953 hadde følgende å si om dem: «De er et beundringsverdig folk som vokser i antall og innflytelse. Og hvor de enn drar, er de velkomne. Ved sin oppførsel skaper de en slik godvilje at de blir inntrengende oppfordret til å komme tilbake.» En kristens oppførsel er enten til ære eller vanære for det gode navnet han bærer. Den ærer eller vanærer Gud og Kristus.
Ved måltidene
En sikker prøve på et menneskes manerer er hvordan han spiser. Vet han når han skal begynne? Hvordan han skal begynne? Hva han skal si, og hvordan han skal si det? Hvordan han skal spise i samsvar med sitt lands skikker, på den måten som det blir ansett for høflig der? Vet han når han skal slutte? En kristens måltid er en glad stund, en stund med samvær; det er en hyggelig begivenhet. Det er ikke bundet av en lang liste med latterlige regler, og det er heller ikke uordentlig. Det er en hyggelig stund da alle er hjelpsomme og hensynsfulle mot hverandre.
Etterat det er bedt en bønn, skal maten spises. Ingen skal kaste seg over maten. Man forsyner seg høflig når ens tur kommer. Hvor stor porsjon man tar, avhenger ikke av hvor stor ens appetitt er, men av familiens størrelse og av den mengde mat som er for hånden. Et grådig menneske med dårlige manerer tar mer enn han kan spise, eller tar en stor porsjon og lar lite eller ingenting være igjen til de andre. Hvis man i privatlivet i sitt eget hjem spiser på en måte som er støtende for andre, og neglisjerer den bordskikken som gjelder i det landet man bor i, så vil det føre til at man gjør feil når man er i selskap, og framkalle bemerkninger som denne: «Han har dårlige manerer til å være en kristen.» En kristen må være ulastelig.
I utseende og tale
Det hører med til høflighet å prøve å se ordentlig ut til enhver tid. Hvis du er velstelt og alltid ordentlig, taler du vel om deg selv og dem du er sammen med. Du viser da kjærlighet og hensynsfullhet overfor andre. En som ser deg, har kanskje ikke anledning til å snakke med deg, men han vil aldri glemme at du var et tiltalende syn (hvis du var det). En vennlig hilsen, enten det er ved et håndtrykk eller en omfavnelse eller en annen hilsemåte som er skikk og bruk, og et smil står godt til en hvilken som helst slags drakt vi kan ha på.
Grovt snakk bidrar ikke til ens kristne vekst, og det gjør heller ikke slang. Vulgære uttrykk blir mer og mer vanlig. Ord som engang bare ble brukt av samfunnets utskudd, blir nå brukt av noen mennesker i alle lag av samfunnet. De kristne må være på vakt mot slikt Paulus formaner: «Men utukt og all urenhet og havesyke må ikke engang nevnes iblant eder, således som det sømmer seg for hellige, heller ikke skamløs ferd og dårlig snakk eller lettferdig tale, som alt sammen er utilbørlig, men heller takksigelse.» — Ef. 5: 3, 4; Kol. 3: 8.
I menigheten
Når man skal til et møte i menigheten, er det et uttrykk for dårlige manerer å komme for sent. Vi bør vise hensyn overfor taleren og menigheten ved å være høflige. Mødre med barn vil finne det mer hensiktsmessig å sitte bak i salen og ytterst på benkeraden, slik at det ikke blir så forstyrrende for taleren og tilhørerne når barna må ut. Det må aldri forekomme noen favorisering av dem som kanskje er rike eller innflytelsesrike i verden. Det må ikke være noen partiskhet på grunn av rase, farge eller nasjonalitet. Hvisking eller knising under møtet er forstyrrende for dem som sitter i nærheten. Man kommer til et menighetsmøte for å lære, tilbe og tjene. Her, framfor noe annet sted, bør man derfor vise sine aller beste manerer.
I denne verden, som hungrer etter vennlighet, etter litt elskverdighet og høflighet, bør de kristne gavmildt strø gjestfrihet og gode manerer som brød på vannet, for meget av det kommer virkelig tilbake. Og selve det å kaste det, er så behagelig og lett og billig. Det er så lett å smile og være hyggelig, ja, også å gjøre de små, vennlige ting, at det ikke finnes noen unnskyldning for ikke å gjøre dem. Og dessuten er det de små vennlige ting vi gjør hver dag mot hverandre, som gjør livet vakrere for alle.
Vi må også huske at det er forskjellige skikker i forskjellige land, og at det som er høflig og passende, alltid blir godtatt. Vi er ikke trangsynte i våre uttalelser om dette spørsmålet, og vi mener heller ikke å si at levemåten i ett land må følges av alle kristne i andre land. Hvis alle gjør bruk av et sunt sinns ånd, vil de være vennlige i sin opptreden overfor alle mennesker.