Spørsmål fra leserne

• Noen mener at det er galt å drive jakt og fiske, mens andre ikke synes det er noe galt i dette. Mange som mener at det er tillatt å gå på jakt, hevder imidlertid at viltet må tappes grundig for blod like etterat det er skutt, forat man ikke skal krenke forbudet mot å spise blod. Dette blir i alminnelighet ikke gjort. Hva er Bibelens standpunkt til disse ting? — A. A., USA.

Vi må hverken fordømme det som Jehova godkjenner, eller godkjenne det som Jehova fordømmer. Bibelen taler om «ufornuftige dyr, av naturen født til å fanges og forgå». Enkelte påstår at dette bare gjelder etter vannflommen på Noahs tid. Det gjaldt imidlertid i Eden da Jehova «gjorde kjortler av skinn til Adam og hans hustru og kledde dem med». Og lenge før vannflommen ble Abel godkjent da han ofret et dyreoffer, mens Kain, som ikke ble godkjent, ikke drepte dyr for å bruke dem som offer, men ofret blodløse jordbruksprodukter. — 2 Pet. 2: 12; 1 Mos. 3: 21; 4: 3—5.

Etter vannflommen fikk menneskene lov til å drepe dyr av forskjellige grunner. Moseloven fordret at forskjellige slags dyr skulle slaktes og frambæres som offer, og det var helt i sin orden å bruke dyrehuder eller lær ikke bare til klær, men også til ting som sko, belter, beholdere, skrivematerialer og deler og utstyr til tabernaklet. (3 Mos. 1: 5, 10, 14; 13: 59; Esek. 16: 10; Mark. 6: 9; 2 Kong. 1: 8; Matt. 3: 4; 9: 17; 2 Tim. 4: 13; 2 Mos. 26: 14; 4 Mos. 4: 6—14) Hvis et dyr drepte et menneske, skulle det dø: «Om en okse stanger mann eller kvinne så de dør, da skal oksen stenes.» Hvis dyr ødela menneskenes eiendom eller avlinger, kunne de fanges og ødelegges: «Fang revene for oss, de små rever som ødelegger vingårdene! Våre vingårder står jo i blomst.» — 2 Mos. 21: 28; Høys. 2: 15.

Dyrene kan også bli brukt som mat, bortsett fra blodet: «Alt det som rører seg og lever, skal I ha til føde; liksom jeg ga eder de grønne urter, gir jeg eder alt dette. Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete.» Mens vandringen i ørkenen sto på, måtte israelitter som ønsket å spise dyr som var egnet til å ofres, slakte dem ved tabernaklet, slik at presten kunne sprenge blodet på Jehovas alter. Da de hadde slått seg ned i det lovte land og det ville ha medført for store anstrengelser å føre slike dyr med seg til templet i Jerusalem, kunne de slakte dyrene hjemme og helle ut blodet på jorden og dekke det til med jord. Slik skulle det også gjøres med blodet av vilt, som for eksempel rådyr og hjort. (1 Mos. 9: 3, 4; 3 Mos. 17: 3—6; 5 Mos. 12: 15, 16, 20—24) Det var tillatt å drive jakt for å skaffe mat, men jegeren fikk en advarsel som gikk ut på at han måtte la blodet renne ut: «Og når noen av Israels barn eller av de fremmede som bor iblant dem, feller et vilt dyr eller en fugl som kan etes, da skal han la blodet renne ut og dekke det til med jord; for blodet er sjelen i alt kjøtt, fordi sjelen er i det; derfor sa jeg til Israels barn: I skal ikke ete blod av noe kjøtt, for blodet er sjelen i alt kjøtt; enhver som eter det, skal utryddes.» — 3 Mos. 17: 13, 14.

Hvis en jeger unnlot å la blodet renne ut av viltet, ble han med rette drept — «utryddet». Det å spise dyr som blodet ikke er tappet ut av, var ikke bare forbudt for israelittene under Loven, men er også forbudt for de kristne: «[Avhold] dere fra det som er ofret til avgudene, og fra blod og fra det som er drept uten at blodet er tappet ut, og fra utukt.» (Ap. gj. 15: 29; 21: 25, NW) Like etter befalingen til jegere om å la blodet renne ut og opplysningen om at det ville bety døden for dem å spise blod, står det: «Og enhver som eter noe selvdødt eller sønderrevet dyr, enten han er innfødt eller fremmed, skal tvette sine klær og bade seg i vann og være uren til om aftenen; så er han ren. Dersom han ikke tvetter sine klær og ikke bader sitt legeme, da skal han komme til å lide for sin misgjerning.» (3 Mos. 17: 15, 16) Et dyr som døde av seg selv eller av sår det var blitt tilføyd av et annet dyr, ville ikke ha fått sitt blod tappet ut på tilbørlig måte, og skulle derfor ikke spises. Straffen for en forsettlig krenkelse av budet om ikke å spise noe slags blod, er døden, men i det sistnevnte tilfelle kunne skylden bli visket bort ved en renselsesseremoni. Det antyder at budet i dette tilfelle ble overtrådt i uskyld eller uforvarende, noe som kunne forekomme når en kjøpte eller byttet til seg kjøtt eller spiste som gjest hos en annen. Nå som på Israels tid er det slik at en som overtrer befalingen angående blod ved et uhell, uten å vite om det, og ikke gjør det forsettlig, kan få tilgivelse ved å angre og passe på at overtredelsen ikke gjentar seg.

Når vår stilling til spørsmålene er basert på Bibelen, blir vår oppfatning avbalansert. Vi kommer hverken til å bli fanatiske motstandere av all dreping av dyr, eller til å drive en hensynsløs jakt på dem for sportens skyld. Jesus spiste kjøtt — både av fisk og får. Han ga retningslinjer for en bestemt vellykket garntrekning, og ga også befaling om at en fisk ved en anledning skulle fanges med krok. (Luk. 24: 42, 43; 2 Mos. 12: 3, 8; Matt. 26: 17—21; Luk. 5: 4—6; Matt. 17: 27) Etter alt å dømme var det ikke nødvendig å foreta seg noe spesielt for å tappe blodet av fisk, for det er ikke gitt noen instrukser om det, men kravene i forbindelse med vilt er bestemte og må etterkommes av teokratiske jegere som søker å variere sin kost med vilt av et eller annet slag. Blodet blir sjelden tilstrekkelig tappet av byttet ved sår etter geværskudd i vår tid, liksom det ikke ble det ved sår etter piler eller rovdyrenes tenner og klør på den tid moseloven gjaldt. En jeger må derfor gjøre grundig arbeid ved å bruke kniven, uansett om det ødelegger et jakttrofe.

• På side 84 i boken «This Means Everlasting Life» [«Dette betyr evig liv»] står det at Xerxes I ble etterfulgt på Persias trone av Artaxerxes III. Skulle det ikke være Artaxerxes I? — J. C., Canada.

I Vakttårnets publikasjoner er denne Artaxerxes blitt omtalt som Artaxerxes III av følgende grunn: Den bedragerske magiker Smerdes, som satt på Persias trone i mindre enn åtte måneder (522 f. Kr.), kalles på gresk Arthasastha’, som i alminnelighet blir gjengitt med Artaxerxes. Han er derfor den første Artaxerxes. (Esras 4: 7—24) Den greske Septuaginta omtaler dernest Esters kongelige ektemann som «Artaxerxes»; det var i virkeligheten Xerxes den store, og han var derfor den annen Artaxerxes. (Ester 1: 1) Den neste, som i alminnelighet omtales som Artaxerxes I, er den tredje Artaxerxes, og det var ham Nehemias hadde å gjøre med. McClintock & Strongs Cyclopædia sier om ham i bind 1, side 440, spalte 1: «Han er den samme som den tredje Artaxerxes, den persiske konge som i det tjuende år av sin regjering hensynsfullt lot Nehemias dra til Jerusalem for å fremme rent nasjonale formål, gjorde ham til stattholder blant hans eget folk, og tillot ham å bli der i tolv år (Neh. 2: 1; 5: 14).» Det er altså for å unngå forvirring med hensyn til disse kongers identitet at Xerxes den stores etterfølger blir omtalt som Artaxerxes III.