«Få et fast tak på det virkelige liv»

MANGE mennesker lever bare for å tilfredsstille kjødet. De betrakter de rikdommer de har samlet, som et middel til å skaffe seg kjødelige nytelser. Når helgen nærmer seg, planlegger de den bare med tanke på fornøyelser. Kanskje de er ute og bader eller drar på båttur om lørdagen, og går ut og spiser og danser om aftenen til langt på natt. Om søndagen ligger de lenge, og biler eller går så en tur. Om aftenen hører de på radio eller sitter foran televisjonsapparatet. Hele uken blir brukt til å dra omsorg for kjødet. Når de kommer på arbeidet mandag morgen, forteller de sine arbeidskamerater om alt hva de har gjort i helgen, og så utbryter de til slutt: «Ja, dette er virkelig å leve!»

Men det er ikke virkelig å leve. Det er i virkeligheten å dø. Å gå helt opp i å behage kjødet, er i virkeligheten å bli død i Guds øyne: «Den som går inn for sanselig tilfredsstillelse, er død selv om hun lever.» De graver sin egen grav ved sin selviske, kjødelige ferd, begraver seg dypere og dypere i sine synder, og synker lengre og lengre ned og utenfor rekkevidde av Guds Ord. Å gå på denne verdens vei er til slutt å dø med denne verden. De kristne må drepe kjødets begjæringer for å bli levende for åndens gjerninger: «Det [er] dere Gud gjorde levende enda dere var døde i deres overtredelser og synder, som dere engang vandret i etter tingenes ordning i denne verden, i samsvar med herskeren over luftens makt, den ånd som nå virker i ulydighetens sønner. Ja, blant dem oppførte vi oss alle engang i samsvar med vårt kjøds lyster, og gjorde de ting som kjødet og tankene ville, og vi var av naturen vredens barn liksom de øvrige. Men Gud, som er rik på barmhjertighet, har for sin store kjærlighets skyld som han elsket oss med, gjort oss levende sammen med Kristus, selv da vi var døde i overtredelser.» — Ef. 2: 1—5; 1 Tim. 5: 6, NW.

For å bli løftet ut av vår nedarvede døde tilstand og bli gjort levende for Gud, må vi bli levende for hans Ord, levende for hans vilje, levende for den gjenløsning han har skaffet til veie for lydige mennesker. Det er først når vi er blitt levende på disse måter, at vi kan utføre de gjerninger som vil bringe sanne rikdommer og sann nytelse, som vil bety en god grunnvoll for framtiden, og som vil gi oss et fast tak på det virkelige liv vi skal få nyte i Jehovas nye verden. Som Paulus sa: «By dem som er rike i den nåværende tingenes ordning, at de ikke skal være overmodige eller sette sitt håp til usikre rikdommer, men til Gud, som forsyner oss rikelig med alle ting som vi kan nyte, at de skal arbeide med det gode, være rike på rette gjerninger, være gavmilde, rede til å dele, så de legger seg opp sikkerhet en rett grunnvoll for framtiden, forat de kan få et fast tak på det virkelige liv.» Det er bare når vi er levende for Gud og levende i rette gjerninger at vi virkelig lever og er på vei til det virkelige liv. — 1 Tim. 6: 17—19, NW.

Den levende tro som millioner forsikrer at de har, er i virkeligheten død fordi den er uvirksom, uten gjerninger som kan vise at den lever. «Liksom legemet uten ånde er dødt, så er også tro uten gjerninger død.» (Jak. 2: 20, 26, NW) Å gjøre rette gjerninger er å erverve seg rikdommer — ikke slike som møll og rust fortærer, og som tyver bryter inn og stjeler — men slike som varer. «Slutt med å samle dere skatter på jorden, hvor møll og rust fortærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Samle dere heller skatter i himmelen, hvor hverken møll eller rust fortærer, og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler. For der hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.» (Matt. 6: 19—21, NW) Det er sant at «kjærligheten til penger er en rot til alle slags skadelige ting, og drevet av denne kjærligheten er noen blitt ført vill fra troen og har gjennomstunget seg selv med mange piner,» men «Jehovas velsignelse, den gjør rik, og han føyer ikke noen sorg dertil». — 1 Tim. 6: 10, NW; Ordspr. 10: 22, AS.

Når vi gjør Jehovas gjerning, beriker det vårt liv, og det er det som bringer oss virkelig glede og gjør livet verdt å leve. Det nåværende liv, slik verden lever det i dag, er ikke virkelig liv. Det er bare én ting som gjør dette liv godt, og det er å bli rik på rette gjerninger, å legge seg opp en rett grunnvoll for framtiden, å få et fast tak på det virkelige liv. Selv om vi hadde alt som dette liv har å tilby, men ikke eide rette gjerninger, ville det være bortkastet og verdiløst. Dette livs dager er få og fulle av vanskeligheter og smerte, sorg og lidelse, bedrøvelse og skuffelse, ondskap og død. (Job 14: 1) Dagene er få, men de er mange nok til at vi kan bli rike på rette gjerninger hvis vi ikke nøler. Mange husker kanskje fabelen om et kappløp mellom en hare og en skilpadde. Haren løp fort av sted og la seg så til å sove, mens skilpadden gikk langsomt, men trutt, og vant. Vi må imidlertid ikke etterligne noen av dem. Vi kan ikke ta en rask spurt en kort tid, og så ta oss en lur, for Harmageddon kommer ikke ruslende slik som skilpadden. Vi kan heller ikke rusle støtt av sted slik som skilpadden, for Harmageddon tar seg ikke en lur, slik som haren. Vi må løpe det kristne løp både hurtig og støtt. Dette livet er usikkert. I dette livet, som kommer og går lik blomster og gress og flyktige skygger, må vi være raske til å gripe de anledninger vi har til å tjene, til å arbeide med det gode, til å bli rike på rette gjerninger.

Hjelp andre til å gripe det virkelige liv

De som tror at de virkelig lever når de kjødelige begjær blir tilfredsstilt, kan ikke se det virkelige liv. De mennesker som ikke har mental oppfatningsevne og forstår med hjertet, har nok øyne, men kan ikke se, har ører, men kan ikke høre, har tunger, men kan ikke snakke. (Matt. 13: 13—15) En ting kan være noe mer enn det ens øye ser. En byhund kan løpe ut i skogen og komme over et stinkdyr, og den ser bare en liten svart og hvit kattunge som den kan leke med. Gjennom bitter erfaring får den vite noe annet, og neste gang den ser et stinkdyr, ser den noe mer i den enn en svart og hvit kattunge, skjønt det er det dens øyne ser. Det er på samme måte med et menneske; han kan se at denne generasjon har opplevd kriger, hunger, pest, jordskjelv, frykt, engstelse, forbrytelser og andre ulykker i et omfang som aldri før. Men hvis hans syn ikke rekker lengre enn dit, hvis han ikke i disse tingene ser tegnet på Jesu annet nærvær, da er han åndelig blind. — Matt. 24: 1—22.

En ting kan undertiden være noe mer enn bare det man hører. Et menneske kan få en pakke som tikker, og tro at han har fått en fin klokke fra senderen. Men når han åpner den, kommer det kanskje for dagen at den er en eksploderende, tidsinnstilt bombe. Hvis han overlever affæren, så vil han neste gang han får en pakke som tikker, høre noe mer i den lyden enn en harmløs klokke som tikker, skjønt det er bare det han hører. Slik er det også med mennesker som hører det både trøstende og advarende budskap som forkynnes av Jehovas vitner i dag. De aller fleste tar det ikke for noe annet enn ordene til de vitnene som snakker med dem. Men de som ennå er atspredte «andre får», kjenner stemmen eller budskapet og vet at det er fra Gud og Kristus. (Joh. 10: 4, 16) De har ører som hører både bokstavelig og åndelig. De som hører ordene, men ikke kan skjelne dem som står bak budskapet, er åndelig døve.

Det ligger undertiden mer i det som blir sagt enn i det som går ut fra tungen. Et barn er kanskje uskikkelig i et selskap eller på et møte, og faren sier: «Jeg skal snakke litt med deg senere.» Tungen sier i virkeligheten mer enn akkurat de ordene den uttaler, og det vet barnet. Barnet vet at faren ikke mener at han bare skal snakke litt med det senere, og det forstår at det vil bli foretatt ett eller annet med det. Slik må det også være med de kristne; det må være mer enn bare ord som går ut fra tungen. Ordene må være rette ord, og de må følges av handling. De skal ikke bare sies; de må også bli gjort, utført. Det må ikke bare være slik at vi sier: «Herre, Herre», men at vi gjør Guds og Kristi vilje. (Matt. 7: 21; Jak. 1: 22) Hvis ikke sinnet kan dirigere tungen til å tale rette lovprisningsord til Jehova og la dem bli fulgt av rette gjerninger da er tungen åndelig stum.

Det er med tanke på de nevnte åndelige betydninger at Esaias profeterte om det arbeid som skulle gjøres i vår tid. «Da skal de blindes øyne åpnes, og de døves ører opplates . . . og den stummes tunge juble.» (Es. 35: 5, 6) Dette åndelige helbredelsesarbeidet må gjøres før mennesker som trakter etter kjødelige ting og som tror at de virkelig lever, kan forstå at de i virkeligheten er i ferd med å dø. Det er Guds Ord som er det helbredende budskap, og de kristne må studere det flittig slik at de kan forkynne det effektivt for andre. Som Paulus sa: «Tenk på disse tingene, gå helt opp i dem så din framgang kan bli åpenbar for alle mennesker. Gi stadig akt på deg selv og på din undervisning. Hold ved med disse ting, for ved å gjøre det vil du frelse både deg selv og dem som hører på deg.» — 1 Tim. 4: 15, 16, NW.

Ved effektiv forkynnelse kan de som er åndelig døve og stumme og blinde, bli helbredet, hvis de er ydmyke og har ærlige hjerter. Den blindhet som Satan hyller deres sinn inn i, vil forsvinne når det gode budskap om Kristi rike opplyser dem, og videre studium vil sette dem i stand til å rette seg etter Romerne 12: 2, NW: «Slutt med å la dere forme etter denne tingenes ordning, men bli forvandlet ved at dere fornyer deres sinn.» Deretter vil de sky materialismens snare, uten derfor å svinge over til den annen ytterlighet, askesen: «Nettopp disse ting er jo i besittelse av et skinn av visdom i en selvpålagt form for tilbedelse og falsk ydmykhet, en hard behandling av kroppen, men de er uten verdi når det gjelder å bekjempe kjødets tilfredsstillelse.» — Kol. 2: 23; 2 Kor. 4: 4, NW.

De mennesker som nå får sine øyne opplyst av Guds Ord og sine ører åpnet for dets budskap og sine tunger løsnet så de kan tale det, forstår at det ikke er kjødelig tilfredsstillelse som er det virkelige liv. De forlater en slik dødens vei og blir levende for Gud og Kristus og Bibelen. Det blir nå mulig for dem å gjøre mest mulig ut av det nåværende liv, nemlig å gjøre det gode som er skissert i Bibelen, å gjøre de rette gjerninger som vil bety himmelske rikdommer, og gavmildt dele disse gjerninger med andre. Da, og bare da, «legger [de] seg opp i sikkerhet en rett grunnvoll for framtiden, forat de kan få et fast tak på det virkelige liv».