Bevar Kristi sinnsinnstilling

DET som var mest om å gjøre for Jesus, var å kjenne og gjøre sin Fars vilje så han kunne behage Ham. Helt fra begynnelsen av var hans sinn innstilt på å fryde seg over hans Far, Jehova Gud: «Herren skapte meg som sitt første verk, før sine andre gjerninger, i fordums tid. Da han bygde himmelen, var jeg der, da han slo hvelving over avgrunnen. Jeg var ved siden av ham som hans fosterbarn; og daglig var jeg fylt med fryd; jeg lekte foran ham hele tiden.» — Ordspr. 8: 22, 27, 30. Vers 30 fra AT.

Jesus frydet seg over å reflektere over sin Fars Ord og instrukser: «Herre min Gud, du har gjort dine undergjerninger og dine tanker mangfoldige imot oss; intet er å ligne med deg; vil jeg kunngjøre og utsi dem, da er de flere enn at de kan telles.» «Hvor dyrebare dine tanker er for meg, o Gud! Hvor stor summen av dem er! Hvis jeg skulle telle dem, så ville de være flere enn sand! Hvis jeg skulle komme til slutten av dem, måtte min livslengde være som din!» Under hele sin tjenestetid la han for dagen den mest inngående kjennskap til sin Fars Ord. Han henvendte seg til det når det gjaldt å bevise sine påstander og motbevise sine motstanderes påstander. — Sl. 40: 6; 139: 17, 18, AT.

Uansett hva det ville medføre av lidelser, hadde Jesus den sinnsinnstilling at han frydet seg over å gjøre sin Fars vilje: «Da sa jeg: ’Se! Jeg er kommet (i bokrullen står, det skrevet om meg) for å gjøre din vilje, o Gud.’» (Heb. 10: 7, NW; Sl. 40: 8, 9) Det er grunnen til at Paulus gir oss følgende råd: «Bevar denne sinnsinnstilling i dere, som også var i Kristus Jesus, som, skjønt han var i Guds skikkelse, ikke tenkte på å foreta et maktran, nemlig ved at han skulle være Guds likemann. Nei, han uttømte seg selv og tok en slaves skikkelse og kom i menneskers likhet. Ja, mer enn det, da han fant seg av samme natur som et menneske, ydmykte han seg og ble lydig helt inntil døden, ja, til døden på en torturpel.» — Fil. 2: 5—8, NW.

Det går tydelig fram av Jesu eget vitnesbyrd at det til alle tider var mest om å gjøre for ham å gjøre sin Fars vilje: «Jeg kan ikke gjøre en eneste ting på eget initiativ; akkurat som jeg hører, slik dømmer jeg, og den dom jeg feller er rettferdig, for jeg søker ikke min egen vilje, men hans vilje som sendte meg.» «For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg.» Og videre: «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» — Joh. 4: 34; 5: 30, NW; 6: 38.

Hva var hans glede?

Angående det eksempel Jesus satte for oss, står det videre: «Se oppmerksomt på vår tros leder og fullender, Jesus. På grunn av den glede som var stilt fram for ham, holdt han ut en torturpel med forakt for skammen, og har satt seg ned på høyre side av Guds trone.» (Heb. 12: 2, NW) Hva var det for en glede som var stilt fram for Jesus og som gjorde at han kunne holde ut all skammen og lidelsen? Det var gleden over at han var i stand til å gjøre sin Fars hjerte glad ved å rettferdiggjøre ham. «Vær vis, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare den som håner meg!» Salmisten ga profetisk uttrykk for Jesu følelser på denne måten: «Jeg har kunngjort din rettferdiggjørelse i den store forsamling. Se, jeg lukker ikke mine lepper. O Herre, du vet det. Din rettferdiggjørelse har jeg ikke skjult i mitt hjerte; din trofasthet og din seier har jeg fortalt.» — Ordspr. 27: 11; Sl. 40: 10, 11, AT.

Det var nødvendig å ære og rettferdiggjøre hans Fars navn fordi den salvede kjerub, som senere ble Satan Djevelen, hadde ført forhånelser over det. Hans sinn var ikke slik at han frydet seg over å gjøre Guds vilje, men det var fylt med lovløshet. Han fulgte ikke den kloke løpebane i ydmykhet og lydighet som Jesus fulgte, men fordervet i stedet sin visdom med stolthet og opprør. Han hopet opp forhånelser over Jehovas navn ved sin egen onde handlemåte og ved å påvirke andre til å slå inn på en lignende løpebane. — Job, kapitlene 1 og 2.

Kristus Jesus var den rake motsetning til denne opprørske kjeruben. Han elsket sin himmelske Far og gikk ivrig inn for å ære hans navn. Han var fullt klar over grunnen til at han skulle komme til jorden, og benyttet enhver anledning til å ære hans navn ved å fortelle andre om hvor god og kjærlig hans Far er. Gang på gang står det om at han forkynte i folks hjem, i deres synagoger, i templet, i fjellskråninger og ved strandbredden. Selv da han hvilte ved en brønn, gjorde han god bruk av en anledning til å forkynne for en samaritansk kvinne som hadde dårlig rykte, og det førte til at det ble avlagt et stort vitnesbyrd for hennes by. — Joh. 4: 6—42.

Fordi det lå Jesus mest på hjerte å ære og rettferdiggjøre sin Fars navn, var han fylt med en brennende nidkjærhet etter å avsløre dem som hånte det. Det er grunnen til at han rett som det var gikk så voldsomt til angrep på de skriftlærde, fariseerne og de lovkyndige, og til at han både ved begynnelsen og slutten av sin jordiske tjeneste i rettferdig harme drev pengevekslerne ut av templet. Han utbrøt: «Det er skrevet: Mitt hus skal kalles et bedehus. Men I gjør det til en røverhule.» — Matt. 21: 12, 13; 23: 1—39; Joh. 2: 13—17.

Jesus var helt på det rene med hva Guds vilje var med ham, og benyttet sin egen vilje til å være fast besluttet på at ikke noe skulle rå lov til å vende ham vekk. De utspekulerte og smigrende piler Djevelen forsøkte å ramme ham med under deres møte i ørkenen, prellet av mot det troens skjold som Kristus var utstyrt med. Han ville heller ikke tillate den jødiske folkemasse å gripe ham med makt og gjøre ham til konge, for han visste at det ikke var Guds vilje med ham, og han hadde ikke noe ærgjerrig ønske om å opphøye seg selv. Da Peter prøvde å få ham bort fra å følge den ydmyke lidelsens vei som var stukket ut for ham av hans himmelske Far, irettesatte han ham: «Vik bak meg, Satan! Du er en snublestein for meg, for du tenker ikke Guds tanker, men menneskers tanker.» Vel vitende om hva som ventet ham, «vendte han besluttsomt sitt ansikt mot Jerusalem for å reise dit da tiden var inne. — Matt. 4: 1—10; 16: 23; Luk. 9: 51; Joh. 6: 15, NW.

Jesus gjorde tydelig rede for hensikten med at han var kommet til jorden da hans sak var oppe for Pontius Pilatus, og han sa til ham: «For det formål er jeg født og for det formål er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten.» Og at denne sannhet først og fremst angikk hans Fars navn, går fram av Jesu bønn til sin Far den natten han ble forrådt: «Jeg har herliggjort deg på jorden, idet jeg har fullført den gjerning du har gitt meg å gjøre. Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden.» — Joh. 17: 4, 6; 18: 37, NW.

Jesu sinnsinnstilling lar seg godt uttrykke med profeten Esaias’ ord (42: 19): «Hvem er blind uten min tjener og døv som det bud som jeg sender? Hvem er blind som min fortrolige venn, blind som Herrens tjener?» Ja, Jesus var blind og døv både når det gjaldt smiger og forhånelser og trusler fra Satan og hans redskaper. Det eneste han så og hørte var det hans Far hadde gitt ham å tenke på og gjøre.

Hvordan man etterligner Kristus Jesus

Det framgår av ovenstående at det kreves langt mer enn at man bare skal unngå grovere synder hvis man vil ha Kristi sinnsinnstilling, selv om Jesus var ærlig, ubesmittet og helt fri for synd. (Joh. 8: 46; Heb. 7: 26) Og det at man har en skinnhellig mine og bærer en religiøs klesdrakt, antyder absolutt ikke at man har Kristi sinnsinnstilling; det taler i virkeligheten for det stikk motsatte.

Ønsker vi å ha Kristi sinn, hans sinnsinnstilling? Da må vi først og fremst fryde oss over Guds Ord, akkurat som Jesus gjorde. Vi må fylle vårt sinn med kunnskap om Jehova Gud og hans hensikter; med opplysninger om hans vesensegenskaper, visdom, rettferdighet, kjærlighet og makt; om hans hovedhensikt, å rettferdiggjøre sitt navn og overherredømme, som er den viktigste grunn til at han lar skapninger bli frelst, til at han har tolerert de onde og til at han i tidens fylde skal utslette alle de onde; om den rolle Kristus Jesus har spilt med hensyn til å tilveiebringe vår gjenløsning og rettferdiggjøre sin Fars navn og hvilken rolle han fremdeles kommer til å spille i så henseende; om at det rike vi har bedt om, er nærværende og om de velsignelser det snart vil bringe i den nye rettferdighetens verden. Alle andre bibelske sannheter kretser om disse sentrale sannheter. — 2 Mos. 9: 16; Sl. 83: 1—19; Esek. 36: 20—22; Matt. 6: 10; 20: 28; 24: 1—44.

Det er imidlertid ikke nok å lagre disse sannheter i vårt hjerte og sinn ved å studere dem og tro på dem. Hvis vi skal ha Kristi sinnsinnstilling, må vi gi uttrykk for vår vilje i forbindelse med dem. Vi må beslutte oss til å foreta oss noe i forbindelse med disse sannheter, og så holde fast ved den beslutningen uansett hvilket press mennesker eller demoner vil øve mot oss. Dette betyr først og fremst at vi innvier oss til å tjene Gud, slik Jesus gjorde, og at vi alltid har vår lyst i å gjøre Guds vilje. (Sl. 40: 8) Guds vilje med oss, liksom den var med Jesus, er først og fremst at vi skal forkynne sannheten om hans navn og rike. — Matt. 24: 14; 1 Pet. 2: 9.

Hvis vi skal ha Kristi sinnsinnstilling, må vi være nidkjære for vår himmelske Fars gode navn. Vi må derfor avsløre de falske lærdommer som fører forhånelse over ham, og samtidig være varsomme så vi ikke selv gjør noe som kan føre hån over Jehovas navn. Vi må aldri skamme oss over å bekjenne Jehovas navn for menneskene, og aldri pakke sannheten inn i vatt for å unngå menneskers vrede. I likhet med ham må vi være blinde og døve både for den smiger verden kommer med for å lokke oss til å glemme vår beslutning, og for de trusler og forhånelser den kommer med i sine forsøk på å gjøre oss motløse. Vårt motiv må til alle tider være å vinne Guds godkjennelse, ikke menneskers godkjennelse.

I forholdet til våre medkristne må vi gi akt på Paulus’ råd: «Hvis det da er noen oppmuntring i Kristus, hvis det er noen kjærlighetens trøst, hvis det er noe åndens fellesskap, hvis det er noen øm hengivenhet og medlidenhet, så gjør min glede fullstendig ved at dere er av samme sinn og har den samme kjærlighet, er knyttet sammen i sjelen, holder den ene tanke i sinnet og ikke gjør noe av trettekjærhet eller av egoisme, men ydmykt anser de andre for å være høyere enn dere, og ikke med personlig interesse bare har øye for deres egne saker, men også med personlig interesse har det for de andres saker. Bevar denne sinnsinnstilling i dere, som også var i Kristus Jesus.» — Fil. 2: 1—5, NW.

Og slutt med å la dere forme etter denne tingenes ordning, men bli forvandlet ved at dere fornyer deres sinn, så dere kan bevise for dere selv hva som er Guds gode og antagelige og fullstendige vilje. — Rom. 12: 2, NW.