Hvorfor modenhet i skjelneevne er livsviktig
«Modne mennesker . . . har sine sanser oppøvd til å skille mellom rett og galt. . . . la oss . . . trenge fram mot modenhet.» «Han . . . vil øke fruktene av deres rettferdighet.» — Heb. 5: 14—6: 1; 2 Kor. 9: 10, NW.
1. Inntar advarsler en fremtredende plass i Bibelen? Hva fører det tanken hen på?
HAR det noen gang slått deg hvor mye det er i Jesu og apostlenes nedtegnede ord og skrifter som har karakteren av advarsler? Det ville ikke være noen stor overdrivelse å si at det er en advarsel på hver eneste side. Advarslene er kraftige og går rett på saken; det er ikke noe mildt ved dem. Foruten de mange advarsler som er rettet til kristenheten og resten av verden, framkommer det advarsler til Guds sanne folk under forskjellige overskrifter. Gang på gang bygger de på de hebraiske skrifter, som da Paulus skrev om beretningene om Israels misgjerninger: «De ble skrevet til advarsel for oss, som de fullbyrdede ender på tingenes ordninger er kommet til.» (1 Kor. 10: 11, NW) Alle disse advarslene fører ganske naturlig tanken hen på nødvendigheten av moden skjelneevne, og vi har til hensikt å ta noen av dem opp til behandling.
2. Hvordan bør man betrakte et slikt studium, hvilke viktige spørsmål leder det til og hvilket formål har det?
2 Er det noen som sier: Jeg frykter for at dette studiet kommer til å bli temmelig inngående, men jeg antar det må betraktes som et nødvendig onde? Som vi allerede har pekt på, består en betydelig del av Bibelen av advarsler, og det ville ganske sikkert mishage Gud og være galt å stemple hans ord, eller studiet av det, som «et onde». Et av de spørsmål som er av den største betydning for oss og som vekker stimulerende interesse, er i virkeligheten: Hva åpenbarer Bibelen med hensyn til Jehovas iakttagelsesevne og hans holdning til det onde og de onde? Og hva kan sies om Kristus i denne forbindelse, og hva med hensyn til oss selv? Når vi husker at modenhet i skjelneevne er særlig nødvendig nå i denne siste tid, bør vi være årvåkne overfor disse advarsler som Gud har gitt, og også være klar over hvor nødvendig det er for oss å ha Guds ånd for å kunne oppnå den nødvendige modenhet. — Åpb. 12: 17.
3. a) Åpenbarer Bibelen Jehovas iakttagelsesevne? b) På hvilket grunnlag er det fornuftig å slutte at han har en slik evne?
3 Vi spør da i forbindelse med det første spørsmålet: Hvordan er Jehovas iakttagelsesevne og hans holdning til det onde og de onde? Ved en omfattende betraktning av dette blir vi forbauset og grepet av ærefrykt for den gjennomtrengende iakttagelsesevne som den Høyeste er i besittelse av og anvender. Det følgende er bare to eksempler: «[Jehova] ransaker alle hjerter og forstår alle menneskers tanker og råd.» «Det finnes ikke en skapning som ikke er åpenbar for hans øyne, men alt er nakent og åpent blottlagt for hans øyne som vi må gjøre regnskap for.» (1 Krøn. 28: 9; Heb. 4: 13, NW) Denne iakttagelsesevne er ikke til å komme unna, er den vel? Særlig når vi husker følgende: «Gud, som utstyrte mennesket med sinnet, vet . . . hvordan sinnet arbeider . . . [Han] oppdager øyeblikkelig tilbøyeligheten i et menneskes sinn, og han vet hva den vil føre til. Det er grunnen til at han advarer oss imot det som sikkert kommer til å bli følgen.» (Vakttårnet for 1. april 1952, s. 100, § 11) Det samme gjelder de åndelige skapninger, innbefattende den kjerub som senere ble kjent som Satan Djevelen. (Joh. 1: 3; Kol. 1: 16) Jehova vet nøyaktig hvordan det onde virker helt fra dets første begynnelse. Det finnes ikke noe i sinn eller hjerte som er så uærlig eller så listig at ikke han kan lese det som en åpen bok. Men før vi går nærmere inn på denne spesielle side av saken, vil vi ta opp det neste spørsmålet vi lovte å behandle.
4. Uttrykker Bibelen seg bestemt om Kristi iakttagelsesevne?
4 Hvordan er det med Kristi iakttagelsesevne og holdning til det onde og de onde? Ikke bare ved sin første advent la han for dagen skarp skjelneevne i forbindelse både med venn og fiende, men ved sin annen advent har han enda meget større evne i den retning, ikke bare generelt, men også når det gjelder enkeltindivider. Dette framgår av hans egne ord: «Alle menighetene skal vite at jeg er den som ransaker de innerste tanker og hjerter, og jeg vil gi hver enkelt av dere etter deres gjerninger.» Og det er fornuftig å trekke den slutning at det levende Ord, Kristus Jesus, ikke har mindre iakttagelsesevne enn den som tillegges det skrevne Ord! — Joh. 1: 14; Åpb. 2: 23, NW; Heb. 4: 12; Luk. 9: 47; 20: 23.
5. Hvilken advarsel blir gitt og hvilken handlemåte blir anvist, i erkjennelse av at vi lever på dommens dag?
5 Begynner vi ikke allerede å få en bedre forståelse av hvorfor modenhet i skjelneevne er så livsviktig? La oss ta imot en betimelig advarsel, i forståelse av at vi nå lever på dommens dag. (Mal. 3: 1—3, AS) La oss ikke være så tåpelige at vi for et øyeblikk tror vi kan føre Ham bak lyset som Faderen har overgitt hele dommen til, eller skjule noe i vårt privatliv eller innerste hjerte for ham. La oss ærlig og ydmykt ransake våre egne hjerter, for «hvis vi ville skjelne hva vi selv er, ville vi ikke bli dømt. Men når vi blir dømt, blir vi tuktet av Jehova, forat vi ikke skal bli fordømt sammen med verden». — 1 Kor. 11: 31, 32, NW.
6. Åpenbarer Bibelen klart de høyere makters holdning til det onde, og hvordan kan man kalle svaret et modent svar?
6 Vi har ennå ikke sagt noe om Jehovas og hans elskede Sønns holdning til det onde og de onde. Det skriftstedet vi særlig vil henvise til, er rettet til Sønnen, men det åpenbarer også den himmelske Fars stilling til spørsmålet. Vi siterer fra Hebreerne 1: 9 (NW), som igjen er et sitat fra Salme 45: 8: «Du elsket rettferdighet og hatet lovløshet. Det er derfor Gud, din Gud, salvet deg med stor gledes olje framfor dine feller.» Uttrykket ’du hatet lovløshet’ gir ikke bare et greitt svar på vårt spørsmål, men også et modent svar. Det framstiller begge sider av saken, og gir et vel avbalansert, sant og sterkt begrep om Kristi egen modne holdning i sinn og hjerte overfor både rettferdighet og lovløshet, noe som skaffet ham ubetinget godkjennelse og en belønning som sto over alle andre.
7. a) Hvilken praktisk veiledning gir forståelsen av dette modne svar? b) Hvordan blir vi oppmuntret til å strebe etter en slik modenhet, og til hvilken nytte?
7 Legg merke til hvordan dette blir en uvurderlig veiledning for hver enkelt personlig. Det er liten hjelp i at du sier og hevder at du hater all lovløshet, hvis du ikke samtidig gir praktisk bevis for en like intens kjærlighet til rettferdigheten, Guds rettferdige sak og hans hellige tjeneste. Gjør du det? Det er på den annen side liten hjelp i at du sier at du har kjærlighet til rettferdigheten, hvis du samtidig overser eller medvirker i noe som strider mot Guds lov ifølge den høye norm som er gitt av Jesus i Matteus 5: 21—28. Vi blir oppmuntret til å trenge fram mot denne samme modenhet i vår holdning ved nøye å betrakte vår tros leder og fullender, som for den store glede som var satt fram for ham, tålte så meget og derved la for dagen sin brennende kjærlighet til rettferdigheten og sitt intense hat til lovløsheten. Til hvilken nytte for oss selv? «Forat dere ikke skal bli trette i deres sjeler og gi opp.» Det er en av de mest verdifulle velsignelser som modenheten fører med seg, nemlig standhaftighet og pålitelighet. — Heb. 12: 1—3, NW.
8. Hva består modenhet i, og hvordan kan dette illustreres?
8 Det ser nå ut til å være på sin plass å sammenfatte de punkter vi har behandlet, og vise hva modenhet består i, hvorfor det er så ønskelig å ha den og hvordan den kan oppnås. Det måtte bli som følger: I betraktning av den store vekt som blir lagt både på å elske rettferdighet og hate lovløshet, blir det livsviktig å ha en nøyaktig forståelse og verdsettelse av hva disse to store motsetningene omfatter. Uttrykt i Bibelens språk er det livsnødvendig å ha «visdoms og åpenbarings ånd i den nøyaktige kunnskap om ham ved at deres hjertes øyne er blitt opplyst». Og vi må ha våre «sanser oppøvd til å skille mellom rett [rettferdighet] og galt [lovløshet]». (Ef. 1: 17, 18; Heb. 5: 14, NW) Modenhet betyr med andre ord å ha en sann og sterk likevekt når det gjelder forståelse og verdsettelse. For å illustrere dette (i likhet med Hebreerne 5: 11—14) vil vi ta motsetningen mellom et lite barn og en fullvoksen, moden mann. Selv om barnet er lite, kan det vise sann likevekt ved å stå helt oppreist, men det har ikke noen sterk likevekt har det vel? Nei, bare et plutselig vindpust er nok til å få det til å vakle. (Ef. 4: 14) Men se på den mannen som har klart mangen storm, hvordan han står fast som et fjell med skrevende ben og med en sann og sterk likevekt, og dessuten i stand til å opprettholde den mens han går støtt i en bestemt retning. Er det ikke slik vi skulle opptre, «på en måte som er verdig det gode budskap. . . . at dere står fast i én ånd, . . . og ikke i noen henseende lar dere skremme av deres motstandere»? — Fil. 1: 27, 28, NW.
9. Hva er det bibelske svar til innvendinger mot det å gjøre framgang?
9 Ja, sier du, det høres bra ut, men jeg har ikke noe håp om å oppnå en slik grad av modenhet som nettopp er blitt beskrevet. Mine forhold gjør det så vanskelig for meg; jeg har så liten tid til studium, og jeg er hemmet av at jeg ikke bekymret meg noe større om min utdannelse da jeg var ung (eller ikke fikk noen i det hele tatt). Det er til og med besværlig for meg å lese. Vi svarer: Bry deg ikke om det, selv om du føler at du ligger etter alle de andre. I virkeligheten er det mange som er i samme båt. Ja, vi er alle i samme båt, for vi har alltid mye å lære og det er alltid mulig å gjøre framgang. Det kommer ikke noe godt ut av å jamre over fortiden. Det fører bare til et negativt syn og får en til å finne på unnskyldninger for seg selv. Hvorfor ikke gå over til en sunnere innstilling, som tidligere er uttrykt slik: «Idet jeg glemmer det som er bak, og strekker meg etter det som er foran, . . . La oss . . . i den utstrekning vi [allerede] har gjort framgang, fortsette å vandre ordentlig i samme spor»? (Fil. 3: 13—16, NW) Ja, fortsett å gjøre framgang i sannheten på den måten du allerede har lært og er blitt hjulpet til av Herrens organisasjon og dens tjenere, selv om du bare kan ta et skritt om gangen. Å holde seg til «samme spor» betyr ikke å komme i et «hjulspor» av fortvilelse, men det betyr å «vandre ordentlig» ved stadig å oppøve vår oppfattelsesevne ved å lese og studere, både for oss selv og sammen med andre, ved å ’tenke på disse ting og være opptatt av dem og holde ved med dem’, og stadig be om Jehovas hjelp og ånd, og også ved et annet middel som vi skal omtale senere. — 1 Tim. 4: 15, 16, NW.
Det ondes kjennetegn
10. a) Har vi fått opplysning om nøyaktig hvordan det onde begynte å virke? b) Hvordan ble hjertet og sinnet berørt?
10 La oss nå som en ytterligere hjelp til å oppnå modenhet i skjelneevne undersøke hva Bibelen lærer om hvordan det onde virker helt fra sin første begynnelse. Det vil hjelpe oss til å være på vakt og stå imot hvis noe slikt begynner i oss selv, og også lære oss å oppdage dets kjennetegn overalt hvor de finnes. Jehova har i sin godhet gitt oss nøyaktig opplysning i sitt Ord om hvordan urettferdigheten begynte og først ble funnet i den første opprører og løgnens far, Satan Djevelen. (Joh. 8: 44; 1 Joh. 3: 8) Legg merke til de tydelige ord som ble rettet til ham som den «skjermende kjerub»: «Du var fullkommen på dine veier fra den dag du ble skapt, til det ble funnet urettferdighet i deg . . . Ditt hjerte opphøyde seg på grunn av din skjønnhet; du fordervet din visdom på grunn av din glans.» (Esek. 28: 15, 17, AS) Legg merke til at både hjertet og sinnet kommer i betraktning her. Hjertet er setet for våre tilbøyeligheter og vår hengivenhet, selve drivkraften. For å kunne bevare sin fullkommenhet må en skapning legge for dagen kjærlig og uselvisk hengivenhet for Jehova, slik som Jesus var et eksempel på. Men den «skjermende kjerub» vendte med overlegg sin hengivenhet innover mot seg selv, og hans hjerte ble «oppblåst av stolthet» (AT). Sinnet er setet for visdommen, for tenkeevnen. Det er meget interessant å legge merke til at hans visdom ble fordervet [«ødelagt», AT]. Han kunne med andre ord ikke lenger tenke klart og trekke riktige og nøyaktige slutninger. Han kunne imidlertid selv ikke oppfatte dette. En av de ting det er mest viktig å forstå, er at synden har en så bedragerisk innflytelse. Den forblinder og formørker sinnet. Syndens naturlige virkning er å få onde mennesker til å «gå fra ondt til verre, idet de leder vill og ledes vill». — 2 Tim. 3: 13, NW.
11. Hvilken ytterligere opplysning blir gitt i Esaias 14: 13, 14, og hva er de spesielle kjennetegn på den «opprinnelige slange»?
11 I Esaias 14: 13, 14 får vi en nøyaktig beskrivelse av den forblindede tankegang og selviske, onde drivkraft som slo rot i Satans stolte og opprørske hjerte, og som drev ham til en slik ytterlighet som å si: «Jeg vil gjøre meg lik den Høyeste.» Hvor fullstendig fordervet, selvisk og stolt var han ikke i hjerte og sinn, og hvor sørgelig bedro han ikke seg selv! Den skjermende kjerub i Eden var for strålende og for stor i sine egne øyne. Det er noen av kjennetegnene på denne «opprinnelige slange». (Åpb. 12: 9, NW) Selv om detaljene varierer hos de forskjellige av hans avkom, er mønsteret stort sett det samme: stolthet, anmasselse, selvisk begjær, og uten unntagelse smiger og glatte ord, løgn, hat, mord og alltid et fordervet sinn, (Rom. 16: 17, 18) Dette siste er det som krever moden skjelneevne fra vår side; la oss derfor undersøke det litt nærmere.
12. Hvordan er Guds Ord til hjelp ved dets advarsler angående et fordervet sinn?
12 La oss til beskyttelse for oss selv gi akt på oppfordringen og advarselen i Romerne 12: 1—3 (NW), der apostelen etter å ha gitt råd til dem som har innvigd seg til Jehova, advarer hver enkelt om ikke å tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke; men å tenke slik at man har et sunt sinn». I hvilken hensikt? «Forat dere ikke skal bli oppblåst.» (1 Kor. 4: 6, NW) Men bortsett fra oss selv, legg også merke til hvordan den samme apostel oppfordrer oss til å være på vakt overfor andre ved å forfølge sporene til fordervelsen slik den ble begynt av den «opprinnelige slange». Han sier: «Jeg er redd for at liksom slangen forførte Eva med sin list, skal også deres sinn på en eller annen måte forderves og vendes bort fra den oppriktighet og renhet som tilkommer Kristus.» (2 Kor. 11: 3, NW) Les selv i 2 Korintierne 11: 12—15 hva slags mennesker han advarte imot, mennesker som listig skapte seg om til rettferdighetens tjenere, og inntok nøyaktig samme holdning som Satan da han nærmet seg Eva. Det må ha vært mange i Korint som var meget umodne, for han sier at når en slik falsk apostel kom til dem, «tåler dere ham lett». (2 Kor. 11: 4, NW) De manglet sann og sterk likevekt, og var ennå ikke faste og standhaftige, lik Jesus, som er «i går og i dag den samme, ja, til evig tid». Derfor kommer han med følgende passende advarsel: «La dere ikke rive med av forskjellige og fremmede lærdommer; for det er rett at hjertet får fasthet.» — Heb. 13: 8, 9, NW.
13. Er det verdt å trekke den slutning at når man først har fått kunnskap om sannheten, så er det ikke noe som kan bevirke at man mister den?
13 Gjør ikke den feilen å tro at når du engang er kommet i sannheten og har fått en klar forståelse av den, så er det ikke noe som kan forandre deg eller bedra deg. Sannhetens lys øker stadig, som lovt (Ordspr. 4: 18), og det er i seg selv en prøve på din virkelige hjertetilstand, din ydmykhet og lærvillighet, en prøve som mange har snublet i. Husk at det ikke så meget er kunnskapen om sannheten i ditt hode som vil frelse deg, som «kjærlighet til sannheten» i ditt hjerte. — 2 Tess. 2: 10.
En annen hjelp
14. I hvilke henseender er vi gjenstand for mektige granskende krefter, men også i besittelse av dem?
14 Vi vil gjerne gjøre deg oppmerksom på enda en ting som kan hjelpe deg til å få en likevektig oppfatning, så du kan bli fullstendig utrustet til all god gjerning. Vi i Herrens organisasjon er ikke bare gjenstand for en inngående granskning av det levende, mektige, skarpe og gjennomtrengende «Guds ord», men vi er også i besittelse av det. Vi har fått det forat vi skal bruke det i teokratisk krigføring og bli mestere i dyktig behandling av det, vårt eneste angrepsvåpen, «åndens sverd». Er du ikke enig i at dette er en ytterligere formaning om modenhet i skjelneevne? Vi inntar virkelig en enestående og meget begunstiget stilling. Vi er under stadig ransakelse av Jehova, men vi er ikke underlagt ransakelse av noen menneskelig skapning. Men samtidig har vi ved hjelp av Guds ånd frihet til å undersøke og ransake alle ting. — Heb. 4: 12; Ef. 6: 17; 1 Kor. 4: 4; 2: 15.
15. Hvordan blir de forskjellige synspunkter i vårt studium utmerket oppsummert i Salme 139?
15 Hvis det er beleilig og du leser dette for deg selv, vil vi foreslå at du leser gjennom Salme 139, for den gir i meget vakrere og mer anskuelige vendinger et storslagent utdrag av vårt studium i alle dets faser med hensyn til iakttagelse og holdning. Den folder seg ut som en silkeduk av gull, innvirket med et fullstendig avbalansert mønster av sannhetens sølvtråder, isprengt advarselens røde tråder. I versene 1 til 6 fortelles det om hvor grundig Jehova gransker og oppfatter alle ting i forbindelse med sine tjeneres tanker og ord og handlemåte. Etterat det så er beskrevet hvordan Jehova på en underfull måte danner og frambringer sin tjener fra mors liv (tilsvarende Esaias 44: 2, etc.), fortelles det i vers 17 og 18 hvordan denne tjeneren selv har den store forrett å granske og oppfatte Guds egne tanker: «Hvor dyrebare er dine tanker for meg, o Gud! Hvor stor deres sum! Skulle jeg telle dem — de ville være flere enn sand! Skulle jeg komme til slutten av dem, måtte min livslengde være lik din!» (AT) Forståelsen av Guds tanker vekker tjeneren til vrede imot Guds fiender som tar hans navn forfengelig, og han gir frimodig uttrykk for sin holdning imot dem: «Jeg hater dem med et fullkomment hat; de er mine fiender.» Og så til slutt, i fullstendig tillit til Guds ubegrensede oppfattelsesevne og miskunnhet, ber tjeneren: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangehånde tanker, og se om jeg er på fortapelsens vei [se om det er noen ond handlemåte i meg, AS], og led meg på evighetens vei! — Sl. 139: 22—24.