Gode nyheter fra Korea!

Følgende beretning er innsendt av en av Selskapet Vakttårnets misjonærer som var i Korea da det ble gjort invasjon i denne republikken. Han ble senere evakuert av Sambandsstatenes hær til Japan. Nå er han tilbake igjen i Korea, og har sendt denne oppmuntrende beretningen om Jehovas vitners økning, tro og ustraffelighet i dette krigsherjede landet.

SIST jeg var i Korea, var i juni 1950. Da var det bare noen ganske få Jehovas vitner i hele Korea og bare én krets, nemlig i byen Seoul. Nå etter halvannet år med krig og savn, da mange brødre har gått sultne omkring, lidd av mangel på husly og klær, levd i huler og trær, blitt såret og noen drept, har kretsen av Jehovas vitner økt slik at det nå ikke bare er en kretsorganisasjon i Seoul, men også i Taegu, Chonju, Kunsan, Quejon og Pusan. Det gode budskap om Guds rike blir kunngjort over hele Sør-Korea og også på steder der det aldri før har vært forkynt.

I Pusan møtes 25 til 30 regelmessig, og 8 nye ble døpt i den første uken etterat jeg var kommet tilbake til Korea. I Taegu er det 25 som møtes regelmessig, og 12 nye ble døpt i år. I Kunsan kommer 20 på møtene, og 13 nye ble døpt. I Chonju kommer 20 på møtene, og 5 ble døpt. I Quejon møtes 7 regelmessig, og 2 ble døpt. I Seoul var det bare noen få søstre som ble igjen, men de fortsatte å forkynne, og 40 var regelmessig til stede på møtene. I forrige uke fikk kretstjeneren tillatelse til å vende tilbake til Seoul, og 56 var til stede der.

Den 17. november 1951 dro jeg av sted for å besøke disse stedene. Jeg fikk særlige papirer fra de militære for å få besøke Seoul. Brødrene ble overrasket over å se meg. De omfavnet og kysset meg, og følte på benene og armene mine for å se om jeg var frisk og i god behold. De ordnet det slik at jeg skulle få bo hos dem i deres hjem. Jeg satte stor pris på dette, for det var svært kaldt i Seoul. Koreanerne varmer opp husene sine ved å anbringe et fat med brennende trekull under gulvet eller undul, eller ved å tenne en tre- eller kullild der. Dette varmer opp gulvet og rommet. Koreanerne spiser, sover og sitter på gulvet, som alltid er gjort godt rent med en fuktig klut. Det er skikken å gi gjesten plassen rett over fyrfatet. Den fremmede som ikke er vant til denne skikken, kan nok av og til synes at det blir for mye av det gode. De koreanske forkynnere liker at misjonærene følger deres skikker og tar det som de har det. Om kvelden blir gulvet gjort rent og teppene blir spredt utover, så det blir en meget varm, men temmelig hard seng. Men etter en måned eller to har knoklene dine vent seg til det.

Den ettermiddagen spaserte vi gjennom byen Seoul til misjonærhjemmet. Nesten alle de store bygningene, unntatt de som er delvis reparert av de militære, er ikke noe annet enn tomme skall. Byen var like stille som landet. Den eneste trafikken som var, var militær. Langt borte kunne jeg se misjonærhjemmet. Alle bygningene rundt omkring det var fullstendig ødelagt, men misjonærhjemmet sto der, riktignok ikke uskadd. Det var blitt truffet i et hjørne av en granat, som hadde laget et hull på over en halv meter i muren. Alle vinduene var blåst ut, takpussen var falt ned, de fleste dørene var revet av, de elektriske ledningene var fjernet, men huset var fremdeles brukbart og kunne repareres. Vi ble overrasket over å finne noen få bord og stoler, et kjøleskap og en del av vaskemaskinen, som de røde uten tvil hadde funnet det for besværlig å dra med seg. Alt det andre var borte.

NOEN BLE DREPT

Foran misjonærhjemmet var det et stort hull. Noen fortalte meg at en søster som nylig var døpt, og hennes sønn, som ble døpt senere, fikk sitt hjem ødelagt, og så hadde de flyttet inn i kjelleretasjen i misjonærhjemmet. Da kommunistene forsto at de ville bli nødt til å trekke seg ut av byen, oppsporet de alle personer som de mente var mistenkelige, og drepte dem. De forhørte disse fem, søsteren og hennes sønn og tre andre medlemmer av familien som bodde i kjelleretasjen i misjonærhjemmet, og da deres svar ikke falt i deres smak, stilte de søsteren og hennes familie opp foran huset og skjøt dem ned. Den unge broren ble ikke skutt, men han falt med de andre og ble betraktet som død. Søsteren og de andre medlemmene av hennes familie ble drept øyeblikkelig. Hullet foran huset var deres grav inntil frigjøringen.

Den aftenen møttes om lag tretti-fem av brødrene (vesentlig søstre) for å høre en tjenestetale og få beskjed om arrangementene for gruppevitning de nærmeste dagene. Neste morgen dro 18 stykker ut på gruppevitning. Mange nye ble innvigd i forkynnerarbeidet. Seoul hadde hatt gjennomsnittlig 9 forkynnere siden den siste evakueringen, men før uken var gått, hadde 24 forkynnere rapportert, og de hadde oppnådd det høye gjennomsnitt for måneden av 29 timer pr. forkynner. De søstrene som var blitt tilbake i Seoul hadde arbeidet hardt med å forkynne for andre budskapet om Jehovas opprettede rike, og nå fikk de se fruktene av det.

Mens jeg var i Seoul, traff jeg Kim Kwang Je, en journalist som jeg hadde studert med. Da Seoul ble erobret første gang, ble Kim tatt av de røde og ført til Nord-Korea. I Pyongyang rømte han, og dro av sted for å melde seg som frivillig til FN-styrkene. (Inntil da hadde han ikke innvigd seg til å gjøre Guds vilje, og var ikke døpt.) Sør-koreanerne ville ikke tro ham, og anklaget ham for å være kommunist. Han ble dømt til døden. Før henrettelsen skulle foregå, oppnådde han å få snakke med en amerikansk offiser, og forklarte ham at han var en kristen. Han sa at han hadde studert Bibelen sammen med meg, og at han hadde studert for å bli et av Jehovas vitner. Offiseren undersøkte om jeg hadde vært i Seoul, og kontrollerte andre av hans uttalelser, og trakk den slutning at Kim ikke kunne være en av de røde og samtidig ønske å bli et av Jehovas vitner. Derfor ga han Kim fri. Kim er meget takknemlig overfor Selskapet Vakttårnet, for han gir Selskapet og vårt bibelstudium æren for å ha reddet hans liv. Vi har tatt opp igjen vårt studium nå, og jeg tror at han snart vil innvie seg til å gjøre Guds vilje og bli en forkynner av Riket.

Det siste offentlige foredraget jeg holdt her i Seoul var den 25. juni 1950, da sør-koreanerne fikk vite at deres hjemland var blitt overfalt. Underlig nok holdt jeg akkurat halvannet år senere et annet offentlig foredrag i den samme salen for 133 sårede koreanske soldater. Denne salen er nå gjort om til sykehus. Mange nye forkynnere ønsket også å bli døpt. Det ble truffet en ordning for å bruke et badehus tidlig om morgenen før FN-soldatene kom. Badehusene er utelukkende til bruk for amerikanske soldater. Lørdag morgen den 29. desember før kl. 8 om morgenen ble 27 nye brødre og søstre døpt, deriblant dronningens søster. Brødrene i Seoul har en meget fin ånd. De er ikke på noen måte motløse. De er mer fast besluttet enn noensinne på at det gode budskap skal bli gjort kjent over hele Korea. Og kjensgjerningene viser at det blir det.

UTBREDELSEN AV DET GODE BUDSKAP

I Taejon tilbrakte jeg aftenen sammen med en gruppe på fem isolerte forkynnere. Trass i vanskeligheter på grunn av restriksjoner i samband med krigen, har minst ti personer møttes hver uke. En ung forretningsmann og hans kone som studerte sannheten alvorlig før krigen, har siden innvigd seg til å gjøre Guds vilje, og de er nå meget virksomme i tjenesten i Taejon. Denne mannen har en meget god utdannelse, og kommer fra en kjent familie.

Det var en glede å høre hvordan han tok standpunkt for sannheten. Under den første okkupasjonen av Seoul tvang kommunistene alle unge menn inn i militærtjeneste, uten å gi dem noen mulighet til å sette seg imot. De fleste unge menn flyktet opp i fjellene, og denne unge broren var en av dem. Kommunistene hadde en dag oppsporet en flokk der han hadde gjemt seg. De røde forhørte hver enkelt, og de sa ofte krypende at de ville arbeide for kommunistene, eller noe annet. Alle som var blitt forhørt før denne brorens tur kom, var blitt ført til side og drept. Det så ut som han var den neste som skulle dø. Han bestemte seg derfor til å gi et så godt vitnesbyrd som mulig. Han ble spurt om hvorfor han hadde gjemt seg i fjellet. Han sa at han trodde på Jehovas løfte om den nye verden under Kristus Jesus, og at alle politiske regjeringer skulle bli ødelagt i Harmageddon, deriblant både nord- og sørkoreanere som motsto Kristi regjering, og at han ikke ville bryte Guds lov på grunn av noen menneskelig lov som stred mot Guds lov. Han fortalte dem at han ikke var redd for å dø, for han trodde på oppstandelsen. Den røde soldaten som forhørte ham, sa at han var den første som hadde sagt sannheten. Han sa at han ikke hadde den samme troen, men at han hadde tro på å vedkjenne seg sitt standpunkt, og så lot han ham slippe fri. Denne broren unnslapp senere til Sør-Korea. «Sannheten er mektig,» sier han, og hans livs mål er nå å gjøre den kjent for alle koreanere.

Det ble holdt en storartet sammenkomst i Kunsan og Chonju. Den nye kretsen i Kunsan viser stor begeistring. Dette er et av de steder der Rikets arbeid ikke er gjort tidligere. Det er omkring tjue som er tilsluttet kretsen her, og tretten ble døpt i 1951. I Chonju er brødrene litt bedre stilt enn enkelte andre steder. En bror eier en fabrikk her, og har arbeid til mange av de brødrene som er flyktninger. Han sa at han alltid har ønsket noen til å hjelpe til med å forkynne det gode budskap om Riket i Chonju, og nå blir det gjort. Det er blitt bygd en liten Rikets sal der. Det var førti-sju på det offentlige møtet. Inntil nå er det bare tre som har rapportert sin forkynnelse. Da brødrene fikk høre grunnene for å rapportere, var det en nitti år gammel søster, som var en av de første som vitnet i Korea, som gispet forferdet: «Jeg har forkynt, men jeg har ikke rapportert, men det skal jeg sannelig gjøre fra nå av.» I et badekar av tre ute i fabrikkens maskinverksted var fire personer blitt døpt under krigen. Mitt besøk i Chonju var, som alle mine andre besøk på denne lille halvøya, bare så altfor kort.

I desember besøkte jeg kretsen i Taegu. Denne kretsen har vært et slags hovedkvarter for arbeidet i krigens mørke dager. Kretstjeneren er en engelsklærer, og han er uteksaminert fra Jesuittenes Sofia-universitet i Tokio. Hans omvendelse fra katolisismen var rask og fullstendig i 1949 og 1950. Han fortsatte sitt oversettelsesarbeid under krigen, og mangfoldiggjorde sine oversettelser av studiematerialet og sendte det rundt til de andre brødrene på deres spredte bosteder, så de kunne ha det på sine ukentlige studiemøter. Taegu er overfylt med flyktninger, men ikke så ille som Pusan.

Siste gang jeg var i Pusan, var i oktober 1949. Havnen var i en dårlig forfatning, nesten uten trafikk. Det var ingen vitner her da. Nå, i november 1951, er det et myldrende liv i Pusans havn. Byen er fylt til trengsel av flyktninger. Alle som er her, innbefattet regjeringens embetsmenn, lever på flyktningemanér. Overalt er det tusenvis av små hakoban (kassehus), laget av sprinkelkasser og mudder, kledd innvendig med amerikanske aviser. På en av dem er det en plakat på engelsk, som oversatt til norsk lyder omtrent slik: «Jehovas vitne for Rikets sal» — litt bakvendt ordstilling, kanskje, men tanken er der. Tretti-en av oss trengte oss sammen sist søndag i en slik hakoban, som er om lag 3 meter i firkant, til Vakttårn-studium, etterfulgt av et offentlig foredrag. Ja, overfylt var det, men det var ingen som klaget. Den nyorganiserte kretsen rapporterte et høydepunkt på fjorten forkynnere i november.

Mange av Seouls flyktningsuniversiteter prøver å drive sin virksomhet her. Alle skolebygningene blir brukt av den nasjonale regjering eller av de militære, så de fleste av skolene bruker telt eller også samles elevene under åpen himmel og sitter på kasser. Det er omtrent ti prosent av det normale antall studenter ved universitetene. Dekanus ved Seouls Soongmyung kvinnecollege, som jeg studerer med, ba meg å holde et foredrag for studentene og fakultetet. Deres midlertidige college består av tre telt med primitive benker, men over 100 mennesker presset seg sammen i et telt for å høre foredraget. Jeg fikk en annen overraskelse mens jeg var her. Hvem andre skulle jeg møte i Pusan en professor Chois kone! Det var en stor glede å se henne igjen. Hun telefonerte straks til professor Choi, som gikk like fra sitt kontor bort til mitt lille hotellværelse. Han hadde også mange ganger bare med nød og neppe kommet seg unna. Han var engang president Rhees sekretær, og de røde drev hissig jakt på ham. Nå er han viseforsvarsminister. Til tross for sin høye stilling i regjeringen er professor Choi en meget ydmyk mann og oppriktig interessert i sannheten. Han har tatt eksamen ved Oxford universitet, og er en av de mest kjente translatører i Korea. Han skal oversette den nye boken for meg. For en tid siden ble han foreslått som nr. 2 til stillingen som ambassadør i England. Jeg sa til ham at han ville bli en bedre ambassadør for Teokratiet. Han sa: «Du mener at jeg burde bli pioner?» Han har ved mange anledninger brukt sin innflytelse i regjeringen til å hjelpe meg siden jeg kom tilbake. Han og hans kone hjalp meg til et sted å bo. Han lever på flyktningemanér selv, som alle andre.

Før krigen var høydepunktet av forkynnere i Korea seksti-en, iberegnet de åtte misjonærene. Da alle rapportene for desember var samlet inn, viste det seg at det var et nytt høydepunkt på åtti-en forkynnere. Denne økningen er ikke kommet ved hjelp av misjonærene, men som følge av flittig arbeid av de koreanske forkynnere selv. Deres leveforhold er foruroligende unormale. De mangler mat, klær og husly.a Men de har en vidunderlig ånd. De synes ikke de har lidd noe mer enn alle andre, og de er takknemlig for at de ved Guds ufortjente godhet har den forrett å forkynne til arbeidet er gjort. For dem kommer Rikets tjeneste i første rekke. De er fast besluttet på å drive på, komme hva det komme vil. Det er virkelig en velsignelse for meg å være tilbake igjen i mitt tildelte distrikt og å være sammen med slike vidunderlige brødre, som er fylt med udødelig tro og kjærlighet.

[Fotnoter]