Prestene og krigen — et forvirret bilde
DA JESUS avsluttet sin berømte bergpreken, «var folket slått av forundring over hans lære; for han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som deres skriftlærde». (Matt. 7: 28, 29) Han benyttet seg flittig av de inspirerte hebraiske skrifter og hentet stoff til sin preken fra dem, og det ga den et preg av gudfryktig myndighet. I motsetning til de skriftlærde og fariseerne brukte han ikke menneskers tradisjoner og bud til støtte for sine ord. Det er skrevet om Kristus: «Fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst.» (Joh. 10: 4) Hans røst var et ekko av Bibelen. De hørte i hans ord Bibelens rettferdige prinsipper. Hans tale var likefrem, hans ord enkle, hans mening klar og tydelig. Det var ingen dobbeltbunnet tale som kunne oppfattes og tolkes på forskjellige måter, ikke noe hårkløveri eller noen tvetydighet som minnet mer om en forslagen jurist enn om en fryktløs ordets tjener. Han gikk ikke på kompromiss, han slo ikke av på eller sviktet sine prinsipper under påskudd av en endeløs rekke hensyn til det som er «formålstjenlig». Han holdt seg til Bibelens sannhet uten hensyn til følgene. Det var denne slags tale som forundret dem som var vant til å høre de skriftlærde og fariseerne, som fryktet mennesker, prøvde å behage mennesker, bli beundret av mennesker, bli beriket av mennesker. Jesus behaget Gud og talte med myndighet fra Gud.
Hvordan er det med dem som påstår at de taler for Gud i dag? Gjør de det med et myndig bibelsk preg av sannhet og rettferdighet? Eller taler de som et ekko av menneskers mening, slik som de skriftlærde og fariseerne? La oss ta for oss noen prøver på deres synspunkter angående krig, siden det er et emne som stadig går igjen i deres prekener.
Den 29. november 1950 ble «National Council of Churches» offisielt stiftet i U.S.A. Det omfatter 31 000 000 medlemmer av Amerikas protestantiske sekter og kirkesamfunn. Rådet hevder selv at det «løfter sin røst til fordel for den kristne livsførsel». På grunn av krigsfaren var en kommisjon blitt «bedt om under Guds ledelse å søke et kristent ord som kan lede eller styrke våre medkristne og våre medmennesker i det mørke vi sammen står ansikt til ansikt med». Det «ord» som ble resultatet av dette, var en vidløftig og særdeles dunkel rapport. Den fordømte pasifismen og gjorde seg til talsmann for De forente nasjoner; den forsvarte total mobilisering, men ikke total krig; den kalte ikke noen kampmetoder pene, men den mente at noen var styggere enn andre. Men atombombene da? Hvis de ble brukt mot Amerika først, kunne «vi bruke dem som en gjengjeldelse med all mulig tilbakeholdenhet».
Hvilke skriftsteder ble brukt for å gi denne rapporten et preg av bibelsk myndighet? Ingen. To medlemmer av kommisjonen nektet å undertegne den. Den ene sa at erklæringen var innviklet og forvirret og at virkningen av den ville bli å «få de kristne til motstrebende å gjøre det som den militære nødvendighet krever», og den andre sa at rapporten inneholdt «selvmotsigende uttrykk» og ikke ga noen «klar, moralsk rettledning fra det kristne evangelium». Det er sikkert ingen som kunne tenke seg denne forvirrede ordflommen komme fra den fryktløse nasareerens munn.
ÅPENT STANDPUNKT FOR KRIG
Det hersker imidlertid ingen tvil når det gjelder det standpunkt som ble tatt av dr. Billington fra Akron baptisttempel, Ohio. Han hevdet at «som en Guds mann» så det ut for ham som om «Gud ikke er med oss», og han ga dette rådet: «Kast A-bomben og få en ende på den [Korea-krigen]. Gud ga oss den. La oss bruke den til å beskytte våre bibler, kirker, skoler og Amerikas levesett.» Guds ord blir evindelig, og det uten atombomber. Det samme kan sies om den sanne menighet. (1 Kor. 15: 50—58; 1 Pet. 1: 25) Hvis det var Gud som ga atombomben til Sambandsstatene, var det da også han som ga den til Sovjet? Kunne vi tenke oss at Kristus ville snakke slik som dr. Billington? Var det ikke mer sannsynlig at han ville framholde som et prinsipp at «De som griper til atombomben, skal falle for atombomben»? — Matt. 26: 52.
Kølns erkebiskop, kardinal Josef Frings, erklærte den 23. juli 1950 at «å føre krig er ikke bare en nasjons rett, det er også dens plikt» og at «ubetinget innsigelse mot krig av samvittighetsgrunner slik det blir forfektet av visse kretser, ikke stemmer med kristne prinsipper». (AP-melding offentliggjort i Albany, N. Y., Times-Union, 24. juli 1950) Hvilke kristne prinsipper? Det ble ikke anført et eneste skriftsted som kunne gi denne påstanden et preg av myndighet. Det ble heller ikke anført skriftsteder i Osservatore Romano da det ga Vatikanets bifall til Trumans beslutning om å framstille vannstoffbomben, fordi «det er ikke noen annen utveg». (N.Y. Times, 3. februar 1950) Sanne kristne stoler fremdeles heller på Gud som deres utveg enn på bombene.
Vise-rektor ved Georgetown universitet, den romersk-katolske Edmund A. Walsh, kom med enda et argument i samband med prestenes holdning til krig da han sa følgende om bruken av atombomber hvis landet mente det ville bli angrepet i nær framtid: «Hverken fornuft eller teologi eller moralbud krever at mennesker eller nasjoner skal begå selvmord ved å forlange at vi må vente til vi blir angrepet.» Han la til at om Amerika skulle bruke bomben først, ville det legge «et forferdelige ansvar» på dets etterretningsvesen for å kunne varsle et nær forestående angrep på landet med stor sikkerhet. Så fortsatte han å ta på seg dette «forferdelige ansvar» ved å si: «De høytidelige erklæringer i fredelige hensikter som Vysjinski kommer med i De forente nasjoner, er bare skuespillerens linjer i et utarbeidet manuskript som er beregnet på å trekke tilhørernes oppmerksomhet bort fra et Pearl Harbor som er i anmarsj.» — N.Y. Times, 25. desember 1950.
Dette argumentet om å slå først i en tredje verdenskrig ble videre utdypet av erkestiftet Bostons offisielle blad The Pilot, da det i sitt nummer for 1. september 1950 uttalte at en preventiv krig mot Russland kunne komme til å bli nødvendig. Det framholdt at angrepskrig er moralsk forsvarlig under visse forhold, nemlig hvis den blir utkjempet for en «moralsk sikker rett», og la til: «Det er atskillige beviser for den kjensgjerning at Sovjet er skyldig i virkelige forbrytelser og pønser på nye, og vi prøver bare å forsvare de grunnleggende menneskerettigheter.»
EN STRAFF ELLER EN VELSIGNELSE FRA GUD?
Når vi går videre i vår betraktning av dette mangesidige bilde, prestene og krigen, blir vi stilt overfor et synspunkt som ofte kommer til uttrykk, nemlig at det er Gud som fører krigene over oss som en straff for våre synder. Et eksempel på dette finner vi i et referat i New York Times for 24. juli 1950: «Våre synder har uten tvil ført denne nye straff over oss,» nemlig Korea-krigen, hadde assisterende biskop Joseph F. Flannelly, administrator ved St. Patrick’s katedral, uttalt dagen før. Det blir ikke anført noen skriftsteder for å få dette synspunktet til å lyde som om det var framsatt med myndighet, og en logisk betraktning viser at det er ufornuftig. Hvis krigen er en straff fra Gud, hvorfor da skjelle og smelle mot de koreanske og kinesiske kommunister, og mot Sovjet som står bak dem? Flannellys synspunkt forutsetter jo at vi anerkjenner disse kommunistene som redskaper i Guds hender.
Noen få uker senere ble det stikk motsatte synspunktet holdt fram fra den samme prekestolen. Da ble det ikke lenger jamret over at krigen er en straff fra Gud, men det ble forkynt at den er en velsignelse fra ham. Vi siterer fra New York Times for 11. september 1950: «Sørgende foreldre, hvis sønner er blitt innrullert eller gjeninnkalt til krigstjeneste, fikk i går i St. Patrick’s katedral vite at døden i krig er en del av Guds plan for å befolke ’himlenes rike’. ’Dette er noe man ikke alltid husker på,’ fortsatte han [monsignore W. T. Green], ’men det er kristne foreldres første plikt å gjøre alt som står i deres makt for å gi sine barn tilbake til Gud når som helst, hvor som helst og under hvilke som helst forhold han finner for godt å kalle dem, så de kan bli sanne borgere av det evige himmelske rike.’» Hvis krig var en del av Guds plan for å befolke himlenes rike, hvorfor prøver da katolikkene å krysse hans planer? Hvorfor ber de om fred? Hvorfor ikke heller gjøre alt som står i deres makt for å oppmuntre til krig, så deres barn gjennom den kan vinne Riket? Hvorfor vil de ha fred og forpurre Guds planer og la himmelen være ubefolket?
I århundrer før Kristus var Israel Guds hellige folk, og ble brukt i kriger som hadde Guds bifall, og fra tid til annen kjempet han også for sitt folk Israel. Men ikke engang under slike gunstige forhold kom israelittiske soldater som falt i kamp, til himmelen. (Joh. 3: 13) David var en kriger og kjempet i kriger som hadde Guds bifall, men han fór ikke opp til himmelen. (Ap. gj. 2: 31) Etterat Kristus kom, blir de kristne omtalt som soldater, men ikke av den vanlige slags: «For om vi enn vandrer i kjødet, så strider vi dog ikke på kjødelig vis; for våre stridsvåpen er ikke kjødelige.» (2 Kor. 10: 3, 4; Ef. 6: 10—17) De kristne greske skrifter åpenbarer hva som er Guds metode for å befolke himlenes rike, men det står ikke noe om at kjødelig krig er en del av denne metoden. Greens ord savner ethvert grunnlag.
DE NEDRIGSTE KRIGSPROFITØRER
Det blir snakket så meget om å hindre krigsprofitering. En av de mest hjerteløse former for krigsprofitering kan en se et eksempel på i et brev som ble skrevet til katolske foreldre under den annen verdenskrig. Det var fra erkebiskop Sinnot i Winnipeg, Canada, og var datert 1. mars 1944. Etter hilsenen «Mine kjære katolske foreldre», kommer den første lange paragrafen, og den lyder som et pengeutpresningsbrev:
«Jeg har fra prestene i de forskjellige sogn mottatt en liste over dem som har sønner i krigen. Som dere vet, oppfordret jeg for en tid siden katolske mødre til å innskrive sine sønner som faste medlemmer av Selskapet for troens utbredelse. Jeg sa: ’Det kan vel ikke være noen bedre garanti for en ung mann som er utsatt for alle krigens farer! Skulle han bli drept, er hans medlemskap en garanti for at han straks kommer til å gå til sin Skaper og få være hos Ham i all evighet, og også en garanti om det skulle være Guds vilje at han skal vende tilbake til sin kjære mor og til alle dem som er glad i ham.’ Dette er blitt forklart for dere fra prekestolen gang på gang, og dere er blitt inntrengende oppfordret til å innskrive deres sønner. Noen få som vi har vært i personlig kontakt med, har svart på oppfordringen, men alle de andre har opprettholdt en sløv likegyldighet. Hvis jeg nå trakk den slutningen at dere er likegyldige for deres sønners sikkerhet, gjorde jeg dere alvorlig urett. Dere er ikke likegyldige. Hva kan da være grunnen til deres treghet? Det er noen, ja i virkeligheten mange som sier at de ikke har råd til det. Dette er ikke en grunn, det er en dårlig unnskyldning, uverdig en katolsk mor. Dere får en del av deres sønns lønn, og hvordan kunne dere vel gjøre bedre bruk av den! ’Jo,’ svarer du, ’jeg vil forsøke å sette av en spareskilling som min sønn kan få når han kommer tilbake.’ Når han kommer tilbake. Ville det ikke være bedre å gjøre det beste du kan for å sikre deg at gutten kommer tilbake? Hvis han ikke kommer tilbake, hva i all verden kan han da ha for nytte av spareskillingen? Jeg råder deg ikke til å ta guttens penger, jeg ville absolutt foretrekke at du brukte dine egne penger. Men hvis du må ta guttens penger, ta dem da som et lån. Du kommer sikkert til å kunne betale det tilbake igjen i løpet av noen år. Tror du ikke at du med litt sparsomhet og ved å bruke litt mindre til kino kan klare å sette til side en dollar i måneden, inntil hele beløpet er betalt tilbake? Det er ikke nødvendig å betale de 40 dollar med det samme. Du kan betale akkurat den summen du vil i avdrag. Du kan betale, for eksempel 5 dollar i måneden, eller 10 dollar hver tredje måned. Du kan bruke ett år på det, du kan bruke to år, du kan til og med bruke tre år. Bruker du tre år, svarer det omtrent til én dollar i måneden. Hovedsaken er å trygge guttens sikkerhet, så langt det står til oss, — hans sikkerhet i tid og evighet.»
GUDS GUNST KAN IKKE KJØPES FOR PENGER
Det er vanskelig å begripe en slik hjerteløs pengetigging, hvilke forhold det enn blir gjort under. Men når det blir gjort i Guds navn, er det et grovt bedrageri og den verste gudsbespottelse. Et forstandig menneske nekter å tro at Gud skulle føre trygt tilbake fra krigen en sønn som hadde en førti dollars prislapp på seg, eller ta ham til himmelen hvis han hadde en førti dollars billett. Finnes det noe skriftsted som en på noen mulig måte kunne få vridd og vrengt til så meget som å antyde et slikt lavt pengebegjær hos Gud? Nei, ikke et eneste! I Mika 3: 11 blir det vist hvor uriktig det er å drive en slik utpresning i Guds navn: «Dets høvdinger dømmer for gave, dets prester lærer [gir orakelsvar, AT] for betaling, og dets profeter spår for penger, og enda stoler de på Herren og sier: Er ikke Herren midt iblant oss? Det kommer ingen ulykke over oss.»
Men det både kan og vil komme ulykke over dem som tror at Guds gunst kan kjøpes for penger. En mann tilbød ved en anledning Peter penger for å få en gave av Gud. Apostelen Peter svarte, svært lite pavelig: «Ditt sølv være forbannet, både det og du selv.» (Ap. gj. 8: 18—20) Det var Peter som sa til dem som var tilsynsmenn i menighetene: «Vokt den Guds hjord som er hos eder, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte.» (1 Peter 5: 2) Dette utelukker den uhederlige bruk av en hedensk skjærsild eller et brennende helvete, som ikke eksisterer, for å presse penger ut av den dødes gjenlevende venner. Bibelen viser at de døde er i graven og sover i døden, og venter på en oppstandelse til liv på jorden. (Pred. 9: 5, 10; Joh. 5: 28, 29) Ingen prest kan gripe inn i Guds hensikt hva dette angår, enten han nå får penger for det eller ikke.
Det framgår klart av det foregående at prestene ikke gir noe konsekvent, trøstende råd når det gjelder krig, ingen sikker ledelse bygd på Guds ords autoritet. Deres ledelse i andre vanskelige spørsmål er akkurat like forvirret. De fleste av dem som mener at krig er ukristelig, har ikke ryggrad nok til å si det i krigstid. Andre roper på krig for å kunne bli kvitt sine fiender, akkurat som fariseerne tvang den romerske militærmakt til å drepe ham som hadde avslørt dem, nemlig Jesus. Noen støtter forsvarskrig, andre preventiv krig, og andre igjen direkte angrepskrig. Den ene sier at krig er en straff fra Gud for våre synder, den andre sier at det er hans måte å befolke himmelen på. Andre kretser over sine menigheter som gribber, de er opportunister som i krigstid slår ned på sørgende foreldre for å presse penger av dem. De er krigsprofitører av usleste slag.
Alvorlige kristne vender seg bort fra disse forvirrede mennesker, og vender seg til Guds ords klare sannheter og kristne prinsipper. Der kan de finne ord som har myndighet. Der vil fårene høre den gode hyrdes røst, få vite hvilken veg de skal følge, og finne vegen til liv i en ny verden. — 2 Pet. 3: 13; Åpb. 21: 1—4.