Teokratiets vekst
1. Hvorfor hadde den unge mannen en målesnor? Hva fikk engelen beskjed om å si til ham?
PROFETEN Sakarias, en som ble brukt av Jehova, hadde et syn av en mann med en målesnor. Beretningen i Sakarias’ annet kapitel forteller oss at denne unge mannen som hadde en målesnor i hånden, gikk for å måle Jerusalem og se hvor bred og hvor lang den var. Akkurat da den engelen som talte til Sakarias, skulle gå, kom en annen engel fram, møtte ham og sa: «Spring av sted og si til den unge mann der: Jerusalem skal ligge fritt og åpent [lik byer uten murer, AT] på grunn av den mengde mennesker og fe som skal finnes der. Og jeg, sier Herren, vil være en ildmur rundt omkring det, og jeg vil åpenbare min herlighet der.» (Sak. 2: 8, 9) Det er klart at denne unge mannen var interessert i Jerusalem, for ellers hadde han ikke tatt seg tid til å finne ut hvor bred og hvor lang den var.
2. Hvem er den unge mannen et bilde på? Hvorfor er byen uten murer?
2 I dag finner vi en gruppe kristne menn og kvinner på jorden som ligner på denne unge mannen, ved at de er oppriktig interessert i det Jerusalem som er der oppe, og som er mor for oss alle. (Gal. 4: 26) De har en ekte interesse for Guds organisasjon og dens utvidelse. Den er ikke begrenset av murer. Nei, det er en by i utvidelse, lik en by uten murer. Det ville være vanskelig å ta nøyaktige mål, for den er i stadig vekst på grunn av nye menneskemengder som kommer inn i den. Den skare av trofaste kristne som denne unsge mannen var et bilde på, var en ganske liten organisasjon i årene fra 1914 til 1918, for da var det bare en levning av Guds trofaste folk som virkelig gransket profetiene og prøvde å bli klar over betydningen av dem, så de kunne finne ut hva deres arbeid ville bli i denne store organisasjonen, Jerusalem. De ønsket å få vite dens mål, og de ønsket å få vite mer om Guds arbeid.
3. Hvordan skilte de verdslige religionsdyrkeres interesser seg fra «den unge mann»-skarens interesser?
3 Verden var i krig. Folk hadde reist seg mot folk, og rike mot rike. Sykdom, sorg og smerte herjet overalt, fra den ene ende av jorden til den andre, akkurat som det var forutsagt i Matteus’ 24. kapitel. Jordens nasjoner og folk var helt igjennom egoistiske, og bare interessert i å få det de ville ha. De hadde ingen tid til overs for Gud, og de prøvde heller ikke å holde mål med Guds prinsipper for sannhet og rett. Selv de religiøse menneskene i de store protestantiske og katolske organisasjonene, i de jødiske og de hedenske religiøse ordener, var innviklet i verdens affærer. Senere ble de opptatt med Folkeforbundet og problemene i denne gamle, døende tingenes ordning. Glemt var det som sto i Guds ord: «Den som ønsker å være venn med verden, gjør seg derfor til fiende av Gud.» (Jak. 4: 4, NW) Nei, jordens nasjoner hadde ikke tid til å søke Guds rike som menneskenes eneste håp. Det ble overlatt til en levning av Guds folk å søke dette rike, bare noen få trofaste etterfølgere som ble framstilt i et bilde av denne unge mannen i Sakarias’ syn. De var villige til å bruke målesnoren i Guds organisasjon.
4. Hvordan begynte organisasjonen å utvide seg etter 1918, lik en by uten murer?
4 Denne byen Jerusalem skulle ikke være lik en by med murer, som hadde sine faste grenser slik at ingen kunne komme inn eller ut hvis portene var stengt. Nei, den skulle være lik en by uten murer, uten begrensninger. Den skulle være i vekst, for store mengder av mennesker og dyr skulle komme for å bo i den. Den ville fortsette å spre seg utover og nå ut til nye områder. Det er nettopp det som nå skjer med Guds organisasjon. Fra 1918 og frametter fortsatte den lille levning av Guds folk iherdig å forkynne at Guds rike var kommet nær. Nasjonene var ikke interessert i dette riket. De var imot det. Men på den annen side var det også tusenvis av rettsindige mennesker fra alle disse nasjonene som hørte på det budskap Guds salvede forkynte, og de kom til Guds organisasjon, Jerusalem, denne voksende byen, og søkte råd og veiledning inne i den. Ifølge Selskapets egne rapporter var det i året 1918 bare 3868 som forkynte budskapet om riket for verdens folk og innbød dem til å søke tilflukt, oppmuntring og trøst inne i Jerusalem. Herrens ånd var over denne lille skare trofaste tjenere mens de stadig forkynte dette gode budskap og gikk ut med det til jordens ytterste ender. Det varte ikke lenge før mange mennesker som hørte på Jehovas vitner og studerte sammen med dem for å lære om Jehova, tok standpunkt på hans side. Byen fortsatte å vokse.
5, 6. Hvordan fortsatte Esaias 54: 2, 3 å gå i oppfyllelse trass i den annen verdenskrig? Hvordan ble det «én hjord, én hyrde»?
5 Da verdens nasjoner kastet seg inn i sin annen verdenskrig og førte større ensretting og totalitært styre over menneskene, da holdt fremdeles denne levningen på med å forkynne ordet sammen med de rettsindige menneskene. I dag ser vi at det inne i denne byen uten murer er samlet enda flere av dem Jehova vet hører ham til. Er det ikke nå slik det ble sagt av profeten Esaias for mange hundre år siden? «Utvid plassen for ditt telt, og strekk ut teppene til ditt hjem uten grenser; gjør dine snorer lange, og slå dine plugger fast! For du skal spre deg ut til høyre og til venstre, og dine etterkommere skal overta nasjonenes arv, og skal befolke ødelagte byer.» (54: 2, 3, AT) Jehovas vitner ser at dette utvidelsesarbeidet er i gang. De bor i den voksende byen.
6 Sammen med denne store «mengde mennesker» er det også en stor flokk med kveg, og dette kan på en treffende måte framstille rikdommen i Guds organisasjon. Kristus Jesus sa: ’Jeg har andre får som ikke hører til denne sti; også dem må jeg samle inn, så det kan bli én hjord, én hyrde.’ Kristus Jesus er den gode Hyrde for denne store organisasjon, som han samler sammen så den blir fullstendig like før slaget på Guds den Allmektiges store dag, som er Harmageddon.
7. Hvem vil ennå bli funnet og få et «tegn i pannen» og hvorfor?
7 I dag, i 1951, ser vi at levningen av Guds folk arbeider sammen med den store skare som har fått et tegn i pannen av den salvede skare. Profeten Esekiel (9: 1—11) ga oss et bilde av mannen med skrivetøyet som gikk gjennom byen og satte et tegn i pannen på dem som sukket og jamret over det vederstyggelige som skjedde i deres by eller organisasjon. Sikkert er det at det er tusener, ja, det kan ennå løpe opp i millioner, av mennesker som sukker og jamrer over de fryktelige forhold som rår i kristenheten og over hele jorden, og som søker trøst, sannhet og oppmuntring. Disse menneskene vil bli funnet, det er ikke tvil om det, for, som Paulus sa: «Jehova kjenner dem som hører ham til.»
8. Hvorfor blir ikke de som kommer inn i organisasjonen, redde når den er uten materielle murer?
8 Jehova Guds gode Hyrde, Kristus Jesus, utfører innsamlingsarbeidet i dag, og han har gitt sitt folk på jorden den oppgave å forkynne det gode budskap om den kommende nye verden. Dette gode budskap trekker de saktmodige til Guds ord, og derved blir de dratt nærmere til Jehova. Når de er kommet til denne frie, åpne byen, og stoler på Gud og har tillit til hans ord, da er de ikke redd for hva som kan hende dem. De er sikre på å bli beskyttet. Var ikke Gud i stand til å beskytte Israels menighet fra å bli slukt av det jordraset som begravde de troløse motstanderne? Var ikke Gud i stand til å beskytte Noah og hans familie, så de kom gjennom vannflommen? Og er da ikke Jehova Gud i stand til å beskytte dem som er kommet inn i denne byen uten murer? Jo, det er han! For ifølge Sakarias’ syn «vil [jeg] være en ildmur rundt omkring det, og jeg vil åpenbare min herlighet der». De som har kommet til Herrens organisasjon, Jerusalem, anerkjenner derfor Jehova som sin Gud og Jerusalem som hans organisasjon, og de føler seg trygge fordi Gud er deres beskytter. De behøver ikke sette sin lit til murer eller bolverk som denne verdens nasjoner lager for å beskytte seg med, for «Jehova kjenner dem som hører ham til».
9. Hvem er glansen i organisasjonen, og hvorfor?
9 Det er Jehova selv som er glansen og æren for hele denne organisasjonen, det Jerusalem som er der oppe, hans kvinne, for han sa: «Jeg skal selv ... bli til en strålende glans i den.» (MMM) Nå i denne gamle verdens siste dager er det Jehova Gud som har bygd opp denne organisasjonen, og som har gitt Teokratiet vekst. Dets vekst og herlighet skyldes ikke noe menneske eller noen jordisk organisasjon. Det er han som gjennom sin sønn samler sammen de hundretusener av «andre får», og derved skaper en stor by. Jehova gir den sin velsignelse og beskyttelse. Menneskene i denne store byen er ikke uvirksomme, men de fortsetter å spre og forkynne budskapet om Guds rike helt til jordens ender, forat alle kan få vite at Jehova er universets høye Herre, og at opphøyelsen av hans navn og ord er nær forestående.
FLUKTEN FRA DET STORE BABYLON
10, 11. Hva er blitt ropt til hans folk i Babylon? Er det blitt gitt akt på ropet, og av hvem?
10 I det tiende vers i denne profetien av Sakarias ropes det: «Hei, hei! fly fra nordens land.» Dette er et ord fra Herren eller en direkte befaling fra ham. «For som himmelens fire vinder har jeg spredt dere vidt omkring ... Hei! Redd deg, Sion, du som bor hos Babylons datter.... For sin egen æres skyld har han sendt meg til de nasjoner som plyndrer dere: — Sannelig, den som rører dere, rører ved min øyesten.» — Sak. 2: 10—12, Ro.
11 Det skyldes Guds barmhjertighet og miskunnhet at han har samlet sammen levningen fra nordens land, som er Babylon. Et annet sted sa han: ’Kom ut av henne, mitt folk. Få ikke del i hennes plager, og bli ikke besmittet av hennes synder.’ (Åpb. 18: 4) Han har sørget for at levningen av hans folk, Sion, har sloppet ut fra denne onde verden som blir styrt av Djevelen, og har fått et sikkert sted i hans by sammen med hans «andre får», som nå kommer ut. Denne verdens herskere har prøvd å ensrette alle mennesker i nasjonene og få dem til å underordne seg deres befalinger. Men Gud befaler at de skal flykte vekk fra Babylon og bli et fritt folk — om ikke i legemet, så i samvittigheten; og det gjør de! De kommer ut fra Babylon og går vekk fra dens undertrykkelse, trelldom og syndige livsførsel. De er ikke lenger slaver for denne onde organisasjonen. De vil gi keiseren det som er hans, men ikke det som tilhører Gud! De har fått øynene åpnet for en ny verden og en ny verdens samfunn. «Til en slik frihet frigjorde Kristus oss. Stå derfor fast, og la dere ikke bli bundet igjen i et slaveåk.» — Gal. 5: 1, NW.
12. Hvorfor er de ikke tilfreds bare med å ha frihet selv?
12 Selv om noen ennå befinner seg i fengsler, arbeidsleirer eller konsentrasjonsleirer, er de allerede frigjort fra Babylons undertrykkelse. Ingen av dem som er frigjort, er tilfreds med å ha denne friheten for seg selv. Ved alle anledninger vil de snakke med fremmede, selv om de fysisk sett fremdeles er fanger i Babylon. De vil hjelpe fremmede til klart å se livets veg, ved at de leder dem vekk fra denne gamle ordningen og inn i en ny ordning som fører til evig liv. Paulus sa, i Hebreerne 13: 1: «La broderkjærligheten vare. Glem ikke å være god mot fremmede.» — NW.
13. Hvordan virker det på Jehova når forfølgere rører ved hans folk? Men hvorfor tillater han det?
13 De som avstår fra urettferdighet, og helt og fullt tar standpunkt på Jehovas side, dem vil han passe på som sine egne, for «Jehova kjenner dem som hører ham til». Hvis noen rører ved dem han har utvalgt og velsignet, er det som om de rører ved hans øyesten. Jehovas organisasjon, det frie Jerusalem, er vår mor, og den som står Herren nærmest. Han har skapt den, og gjort den til pris for seg. Enkeltpersoner eller nasjoner som kjemper mot Gud eller hans vitner, vil det gå meget ille. Hans vitner tilhører ham, og når tiden er inne, vil han fullbyrde dommen over motstanderne. Dette betyr ikke at Jehova ikke vil tillate at enkeltpersoner eller en del av hans organisasjon lider skade. Han vil tillate det, forat de enkeltpersoner som blir berørt av det, kan bevise sin ustraffelighet og troskap. Men han kommer til å merke seg hvem de skyldige er, og samtidig gir han oss dette råd: «Såfremt det er mulig, da hold I på eders side fred med alle mennesker! Hevn eder ikke selv, mine elskede, men gi vreden rom! for det er skrevet: Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, sier Herren [Jehova, NW].» — Rom. 12: 18, 19.
14. Hvordan viste han forutviten om måten vi skulle bli behandlet på? Hvilket innsamlingsarbeid fortsetter trass i dette?
14 Jehova holder øye med det som foregår overalt i hele hans organisasjon. Han vet hvordan hans folk vil bli behandlet. «Men I skal forrådes endog av foreldre og brødre og frender og venner, og de skal volde noen av eder døden. Og I skal hates av alle for mitt navns skyld. Og ikke et hår på eders hode skal gå tapt.» (Luk. 21: 16—18) Selv under slike forhold vil det bli gitt et større vitnesbyrd enn noensinne til opphøyelse av Jehovas navn. Vi lever i denne gamle verdens siste dager, og vi må vente oss alt dette. Det er nå en stor skare skal samles inn for hans navns skyld, og denne skaren blir i hast samlet inn fra jordens ytterste ender. Derfor er det at et skarpt og kraftig rop lyder til jordens ytterste ender og oppfordrer alle dem av Babylons innbyggere som sukker og jamrer, til å fly fra henne og unnslippe fra de misgjerninger hun begår nå, og fra den ødeleggelse som kommer over henne senere. Hvis du elsker Herren, så søk hans beskyttelse og kom til hans stad, den frie og åpne byen, for Jehova er en ildmur omkring den. Han elsker dem som bor i den, og å røre ved en av hans trofaste tjenere, er som å røre ved hans øyesten.
15. Hva vil han om kort tid gjøre med nasjonene? Hva blir vi derfor befalt å gjøre?
15 Den tid er ikke langt borte da Jehova Gud skal plyndre nasjonene og ødelegge dem. Da Jesus ble spurt om hva tegnet på denne verdens ende skulle være, nevnte han for sine disipler mange ting som de kunne se etter, og vi ser at disse ting blir oppfylt i dag. Det er derfor ikke noen lang tid til Harmageddon. De som har lært Herren å kjenne, kan gjøre som det er befalt: «’Rop av glede, og fryd deg, du Sions datter! For se, jeg kommer for å bo i din midte,’ sier Herren. Mange folkeslag skal slutte seg til Herren på den dag; og de skal bli hans folk, og han skal bo midt iblant dere; og dere skal kjenne at hærskarenes Herre har sendt meg til dere. Og Herren skal ta Juda i besittelse.» (Sak. 2: 14—16, AT) Tror du det? Vil du fortelle til andre det du vet? Vil du vise tålmodighet og utholdenhet når du forteller dem om det?
16. Hva vil vi hjelpe de enkelte til å bestemme seg for? Hvorfor og hvordan?
16 Det er vanskelig for et menneske å bestemme seg for hva han skal gjøre: enten å bli i denne gamle, døende verden med dens rikdom, fornøyelser og nåværende popularitet; eller, som han uttrykker det, «ta sjansen» på at den nye verden kommer. Vil du som kjenner Gud og som er kjent med hans ord, vise din tro ved gode gjerninger? Når en studerer og blir kjent med Guds ord og tror på dette ord, da har ikke dette noe med sjansespill å gjøre. Da er en sikker på hva utfallet blir. Og hvis du er sikker, vil du prøve å overbevise andre som er rede til å trekke seg vekk fra Babylon. Hva blir utfallet hvis et menneske flykter fra den gamle verden og fra de nasjoner som plyndrer ham? Først og fremst betyr det at vedkommende har mulighet for å få evig liv. Han vil få anledning til å tilbe den høyeste Gud, sin Skaper, i all evighet. Men for å motta dette livs velsignelser, må han godta Sønnen Kristus Jesus, for Skriften sier at hver den som tror på Ham, vil kunne få evig liv. Skal du, som en kristen, hjelpe ham til å lære dette? Det blir ikke lett. Det vil kreve tålmodighet og tid for begge parter.
17, 18. Hvilken holdning inntar den verden vi lever i? Hva må vi likevel ta standpunkt for, og hvem etterligner vi da?
17 Alle sammen må vi huske på at vi lever i en gammel verden, den verden som er imot opprettelsen av Guds rike. Den har kjempet mot Riket i hundrevis av år. Da Kongen Kristus Jesus befant seg på jorden og var opptatt med sin vidunderlige forkynnelse, sørget verdens nasjoner for at han ble drept og ødelagt ved at de hengte ham på en pel. Han døde som en fordømt synder, som en oppvigler, en mann som var imot den romerske keisers styre, og som en mann som var forhatt av de sterkt religiøse jøder som søkte etter Messias. Han måtte gjennomgå stor forfølgelse. Det var ikke lett for Kongen Kristus Jesus å leve i denne gamle verden. Han visste at de var ute etter ham for å drepe ham, og de greidde det jo til slutt, men alt dette skremte ham ikke. Han hadde sitt arbeid å utføre, og han gjorde det slik at det ble alle tiders største vitnesbyrd for den allmektige Guds navn og ord.
18 Kristi Jesu trofaste etterfølgere må gå fram på samme måte. Det er ingen veg utenom. De må være for Jehovas rike. De ønsker ikke å bli plyndret av nasjonene lenger og komme under deres makt. Derfor flykter de fra denne gamle verden, Babylon, og dens djevelske styre, og stiller seg under Kristi Jesu herredømme. Han er himmelens konge, og de vet at han nå hersker i himlene. Jehova Gud satte ham på hans trone og gjorde ham til hersker i 1914.
EN STOR SKARE FORKYNNER OM RIKET
19. Hva sier nå en stor skare som en oppfyllelse av Åpenbaringen 19: 6, og hvorfor?
19 For noe vidunderlig som er hendt! I dag finner vi en stor skare mennesker som har hørt på budskapet om Riket, og som sier: «Pris Jah, dere folk, for Jehova vår Gud, den Allmektige, er begynt å herske som konge.» (Åpb. 19: 6, NW) Ja, tiden er kommet da Jehovas navn skal opphøyes, og de som har flyktet fra den babyloniske organisasjon, ser at Jehova er blitt konge ved at han har satt sin Sønn på tronen forat han skal herske midt iblant sine fiender. På denne dag må vi glede oss.
20, 21. Hva var resultatet av de mirakler apostlene og deres medarbeidere gjorde? Men hvordan ble de også misforstått og avskydd?
20 Gjennom sin hellige ånd eller virksomme kraft ga Jehova Gud i menighetens første dager makt til apostlene, så de kunne utføre mirakler. Dette trakk mange mennesker til budskapet og til det apostlene sa. Da apostlene døde, ble det imidlertid slutt med disse særlige eller mirakuløse gavene, og nå i tiden ser vi dem ikke i virksomhet.
21 Du husker nok beretningen i Apostlenes gjerninger 14. kapitel, der det står at apostlene Paulus og Barnabas forkynte det gode budskap, og at de hadde utført et mirakel. Da menneskene hadde sett de under disse menn gjorde, ville de gjøre dem til guder, for de trodde at himmelens guder var kommet ned til jorden og var blitt mennesker. «Men da apostlene Barnabas og Paulus hørte det, sønderrev de sine klær og sprang inn blant folket og ropte: Folk, hva er det dere gjør? Også vi er bare mennesker, under samme kår som dere [har samme skrøpeligheter som dere, NW], og vi forkynner dere det gode budskap, at dere skal vende om fra disse tomme avgudene til den levende Gud, han som har skapt himmelen og jorden og havet og alt hva i dem er.» (Ap. gj. 14: 14, 15, LB) Paulus og Barnabas tok ikke selv æren for å ha utført dette miraklet. De visste at det var gjort ved Guds kraft, og derfor ga de ham all æren. De fortalte dem som sto omkring dem, at han som ga dem kraft til å gjøre dette miraklet, var himmelens og jordens Skaper, og at de selv bare var alminnelige mennesker. Alt de hadde til hensikt med å forkynne og gjøre miraklet, var å vende menneskene til den eneste sanne Gud, det og intet annet. De ønsket å vise folk at deres hedenske guder i templene, der hedningene frambar offer, ikke var levende guder som var tilbedelse verdt. De satte sannheten fra Guds ord opp som kontrast til den falske religion. Men enda de var oppriktige og ærlige og prøvde å gjøre godt mot menneskene, ble de forfulgt og plaget av folk andre steder på sine reiser, fordi de gjorde mirakler og særlig på grunn av det budskap de forkynte. Men sannheten fikk likevel et solid fotfeste i denne første tiden.
22. Hvordan forholder det seg med slike mirakler i dag? Hva må vi gjennomgå fra nasjonenes hånd, og hva viser vi likevel utholdenhet til å gjøre?
22 På samme vis forholder det seg med evangeliets tjenere i dag. Det gode budskap blir fremdeles forkynt, og selv om de ikke har kraft til å utføre mirakler, har de fra Gud fått kraft til og påbud om å forkynne dette evangelium til verdens ytterste ender. Herrens folk er blitt utfridd fra den babyloniske organisasjon og fra de nasjoner som plyndret dem. Fordi de flyktet fra disse organisasjonene, blir de pint av babylonerne. Ja, de er nok fremdeles i verden, men de er ikke lenger noen del av den. De er kommet til den frie, åpne byen som står under Jehovas beskyttelse, og de vet at «Jehova kjenner dem som hører ham til». Kristi Jesu trofaste etterfølgere vil uansett undertrykkelse fortsette i rettferdighet og gudfryktig hengivenhet. De vil stå fast mot all den motstand som blir ført over dem, for de vet at liksom Kristus og apostlene ble forfulgt og fikk gjennomgå mange prøvelser og trengsler, så må også de gjennomgå det samme i dag. Det er bare ved utholdenhet de blir i stand til å vinne seier. Jehovas vitners mål er å hjelpe folk, og derfor kan de ikke gi opp.
23. Med hvilke egenskaper må vi holde ut i forkynnerarbeidet? Hvorfor?
23 Da Paulus skrev til Timoteus, påpekte han at vi må ha tro, kjærlighet og utholdenhet, og at vi må ha et mildt sinnelag når vi fortsetter i vårt forkynnerarbeid. Vi må ikke bli sinte og rase og bråke sånn som folk i denne gamle verdens nasjoner gjør. Vi skal ikke gå fram slik deres fremste representanter gjør ved konferansene i De Forente Nasjoner. De høyrøstede, grove talemåter som blir brukt når det skal være valg, viser tydelig deres mangel på kjærlighet til hverandre. De kristne kan ikke gjøre bruk av den slags snakk. Det er upassende. I stedet må de vise utholdenhet med et mildt sinnelag ved at de legger for dagen en stø, trofast kjærlighet og hengivenhet. Den slags innstilling vil de få bruk for når de snakker med folk i verden, og de vil kunne overtale alle slags mennesker til å høre på det budskapet de har. De kan ikke føle seg stolte eller hovmodige, og de synes heller ikke at de er bedre enn andre. De må kjempe for å vinne seier i denne troens strid, og derfor må de forkynne ordet på en måte som behager Gud, og som vil tiltrekke de mennesker som søker sannhet og rettferdighet. Ønsker ikke Gud å se alle slags mennesker frelst? og føler ikke Jehovas vitner det på samme måten?
24. Hvordan avlegger vi en rett bekjennelse over hele verden, og hvordan har resultatene vært siden 1945?
24 Paulus sa: «Kjemp for seier i troens rette strid, grip fast tak i det evige liv som du ble kalt til, og som du avla den rette bekjennelse offentlig for mange vitner om.» (1 Tim. 6: 12, NW) Forat en kristen derfor kan kjempe for seier i troens rette strid, må han avlegge en offentlig bekjennelse og fortelle alle slags mennesker hva han tror. Det er nettopp dette Jehovas vitner gjør overalt på jorden, og resultatene i de seks år som er gått, viser Jehovas store velsignelse. Nedenfor står oppført tallet på Rikets forkynnere eller ordinerte tjenere som har forkynt budskapet om Riket hver måned i de år som er nevnt. Det siste tallet viser økningen i antall forkynnere over det foregående året.
Forkynnere i 1945: 127 478; økning over 1944: 16 973.
Forkynnere i 1946: 158 034; økning over 1945: 30 556.
Forkynnere i 1947: 181 071; økning over 1946: 23 037,
Forkynnere i 1948: 230 532; økning over 1947: 49 461.
Forkynnere i 1949: 279 421; økning over 1948: 48 889.
Forkynnere i 1950: 328 572; økning over 1949: 49 151.
25. Hvor stor økning av ordinerte tjenere har det vært årlig? Hvordan kjemper de for seieren?
25 Legg merke til at det i de siste tre år har vært en årlig økning på omtrent 49 000 ordinerte tjenere som har forkynt ordet. Med andre ord, 49 000 mennesker har hvert år kommet ut av den gamle verden, tatt avgjort standpunkt for Guds rike og forkynt om dette standpunkt offentlig for mange vitner. På denne måten kjemper de for seieren. De har riktignok hatt mange prøver og vanskeligheter, men «Jehova kjenner dem som hører ham til», og den som rører ved ett av disse vitner, rører ved hans øyesten. Jehova elsker deres trofasthet, og han gir vekst! Har du en andel i den?