GEHENNA, et sted med evig straff
UTENOM det forholdsvis lille antall mennesker som alvorlig studerer Bibelen, er det få som vet hva Gehenna virkelig er. De fleste er totalt uvitende om en sak som de skulle være meget interessert i. Det er synd, for som regel er de ikke selv skyld i sin uvitenhet. For mange hundre år siden ble visse greske ord feil oversatt i de mange bibeloversettelser, fordi oversetterne var bundet av sine trosbekjennelser. Det er én grunn til den almene misforståelse om hva den evige straff for de onde virkelig er. En annen grunn er at kristenhetens presteskap har gjort svært lite for å opplyse menneskene om Gehennas virkelige beskaffenhet, skjønt mange av dem i dette tilfelle vet hva som er sant.
Mot sør-vest og like utenfor det gamle Jerusalem var det en dal som på hebraisk først ble kalt gey ben [b’ne] hinnom, «Hinnoms sønns [eller sønners] dal». Senere ble den bare kalt gey hinnom, «Hinnoms dal», eller på gresk Gehenna. Det var en temmelig dyp og trang fjellkløft med bratte skråninger, og den lå ikke langt fra Salomos store tempel og slottet. En del av denne dalen ble senere kalt Tofet, og noen tror det var her musikk-lunden var, hvor Salomos kongelige sangere og musikanter samlet seg for å fylle dalen med sang og pris til Jehova. — Josva 15: 8; 2 Kong. 23: 10; Jer. 19: 2, 6.
Da Salomo ble gammel, ble imidlertid hans hjerte vendt bort fra tilbedelsen av den eneste sanne Gud, og han bygde vederstyggelige offerhauger i fjellkløfta for hedenske guder og gudinner, slike som Molok, Baal, Kamos og Astarte. (1 Kong. 11: 5—7) Det er sagt at det her ble stilt opp en veldig avgud av messing som ble varmet opp innenfra, og avgudsdyrkerne kastet sine sønner og døtre levende i dens rødglødende armer. På den måten ble den dalen som en gang hadde gjenlydt av Jehovas pris, fylt med skrikene av de små barna som ble ofret til ildguden Molok. — 2 Krøn. 28: 3; 33: 6.
Den trofaste kong Josias utryddet i sin tid denne djevletilbedelsen, og forat skikken ikke skulle oppstå igjen, gjorde han dalen uren ved å fylle den med døde menneskers ben. (2 Kong. 23: 10, 14; 2 Krøn. 34: 4, 5) Fra da av ble Gehenna byens søppelplass, hvor avfall og søppel fra hele Jerusalem ble kastet. Her slengte en også døde dyr og forbrytere som var blitt henrettet. Det var byens søppelforbrenning, og for å holde ilden ved like, kastet en svovel på. Fjellskråningene var ujevne, og noe av avfallet som ble kastet, ble liggende igjen på avsatsene. Når så forråtnelsen tok til, fortærte heller orm og mark det som kunne fortæres, enn svovelilden nedenunder. For jødene ble Gehenna et levende symbol på tilintetgjørelse, en styggedom, et heslig syn og en fryktelig stank.
Hvor høvelig det var for Jeremias å bruke Gehenna som bilde og eksempel! Da denne Guds profet holdt fram denne søppelplassen som et bilde på hva Jehova hadde til hensikt å gjøre med denne opprørske nasjonen, var de fullt klar over meningen. De forsto at den allmektige Gud aktet å tilintetgjøre dem like så fullstendig som det som ble kastet i det bokstavelige Gehenna. «Således vil jeg gjøre med dette sted, sier [Jehova], og med dets innbyggere; jeg vil gjøre denne by lik Tofet. Og husene Jerusalem og Judas kongers hus, de urene, skal bli som Tofet.» «Se, derfor skal dager komme, sier [Jehova], da en ikke mer skal si Tofet eller Hinnoms sønns dal, men Drapsdalen.» — Jer. 19: 12, 13; 7: 32, 33.
Og slik gikk det da Jerusalem ble endelig ødelagt i år 70 e. Kr. Ifølge den jødiske historiker Josephus, døde mellom 2 000 000 og 3 000 000 av innbyggerne av sult og sykdom eller ble slått i hjel av romerne, og det viser seg at mange av likene ble kastet ned i Gehenna etter denne forferdelige kampen.
Når vi således tar i betraktning hva Gehenna var, både bokstavelig og symbolsk, kunne da den store profet Jesus Kristus bruke noe bedre eksempel da han fortalte jødene hva som ventet den overlagt onde? Da han sa at visse personer var skyldig til Gehennas dom, visste hans tilhørere for to tusen år siden nøyaktig hva han snakket om. De visste at om ikke svovelilden tilintetgjorde deres døde legemer, så ville marken gjøre det. De visste fullt ut at det å bli kastet i Gehenna, betydde at de var forbrytere som ikke var verdig hverken begravelse eller oppstandelse, men bare utslettelse.
Men noen kan spørre: ’Når og hvor talte Jesus om Gehenna? I den katolske Douay-oversettelsen og i den engelske kong Jakob-bibelen og i den norske bibelen finner vi ikke ordet Gehenna.’ Ganske riktig. Som tidligere nevnt, var de menn som i begynnelsen av det syttende århundre oversatte Bibelen til engelsk fra hebraisk og gresk og fra den latinske Vulgata-bibelen, så åndelig bundet og innskrenket av menneskelagde trosbekjennelser om «evig pine» og «helvetes ild» at de ikke engang var frie nok til å lage en eneste pålitelig oversettelse. De tolv stedene hvor navnet Gehenna forekommer i de kristne greske skrifter, som vanligvis kalles det nye testamente, oversatte de derfor konsekvent med «helvete», og det ordet brukte de også når de oversatte det hebraiske ordet Sheol og de greske ordene Hades og Tartaros.
Alle ansette moderne oversettere, både katolske og protestantiske, er blitt nødt til å lage fotnoter og gjøre unnskyldninger når det gjelder den store feilen som er gjort i de følgende skriftsteder: Matteus 5: 22, 29, 30; 10: 28; 18: 9; 23: 15, 33; Markus 9: 43, 45, 47; Lukas 12: 5; Jakob 3: 6. Den reviderte engelske bibel, den amerikanske standard-oversettelse, den reviderte standard-oversettelse, den katolske brorskaps-oversettelse, Spencers (katolsk), Youngs, Rotherhams, Weymouths, Moffatts og Emphatic Diaglott og New World Translation, samt mange andre moderne oversettere retter enten feilen i selve skriftstedet eller gjør bemerkninger om det i sine fotnoter.
INGEN PINE I GEHENNA
Hva skal det bety? Ingen evig pine i Gehennas evigvarende ild? Nei, det er ikke det, trass i at folk flest tror det motsatte. Den vanlige oppfatning blant tilhengerne i den organiserte religion er at Gehenna bare er et annet navn på den fantastiske ildpølen som presteskapet lærer om. Det har ingen hensikt å overføre det greske ordet Gehenna til våre bibler hvis presteskapet fortsatt skal bedra folk og få dem til å tro at Gehenna er et sted med evig pine. Som Encyclopedia Americana (Utg. for 1942, bind 14, s. 81) sier: «Det er blitt årsak til mye forvirring og mange misforståelser at de første bibeloversettere stadig gjenga det hebraiske Sheol og det greske Hades og Gehenna med ordet helvete. I de reviderte bibelutgavene har oversetterne foretatt en enkel omskrivning av ordene, men det har ikke vært nok til å rydde vekk forvirringen og misforståelsen.»
Det er stor forskjell på evig pine og evig tilintetgjørelse. Gehenna er symbolet på det sistnevnte, et sted med evig tilintetgjørelse. Det var ingen som tenkte på pine i forbindelse med det gamle Gehenna utenfor Jerusalems murer, for intet levende ble kastet dit. For å bli pint må en være levende! Gehenna kan derfor ikke være et bilde på pine eller tortur, hverken midlertidig eller evig. Det er vel verdt å legge merke til hva moderne oversettere sier om saken. Fotnoten til Matteus 5: 22 i Det katolske brorskaps oversettelse av 1941 sier ikke at forbryterne ble kastet levende i Gehenna, for så å bli pint i dets svovelflammer. Den sier tvert imot at det var stedet «hvor forbryternes kropper ble brent etter fullbyrdelsen av dommen». I sin oversettelse av 1937 sier den romersk-katolske dr. F. A. Spencer i en kommentar til det samme skriftstedet at da kong Josias vanhelliget Gehennas dal «ble den deretter brukt som søppelplass for all slags avfall og for kroppene av døde dyr og forbrytere. For å hindre at det skulle bryte ut smittsomme sykdommer, holdt man alltid ilden ved like. Stedet ble et symbol på den straffetilstand de fortapte befant seg i.» Som en ser, var det riktignok ild i det bokstavelige Gehenna, men den ble ikke engang brukt til å pine selv de verste forbryterne, forbrytere hvis døde kropper ble kastet dit fordi de ble sett på som uverdige til å få en oppstandelse.
Etter en kort historisk oversikt om stedet sies det på side 891 i et tillegg til Benjamin Wilsons Emphatic Diaglott (1864): «Gehenna, slik som det framstilles i det nye testamente, symboliserer derfor død og fullstendig utslettelse. Ikke noe sted betyr det et sted med evig pine.» I tillegg til dette kommer følgende betydningsfulle avsnitt på side 767 i tillegget til New World Translation of the Christian Greek Scriptures (1950): «Ingen levende dyr eller mennesker ble kastet ned i Gehenna for å bli brent levende eller pint. Derfor kan stedet slett ikke være et bilde på et usynlig område hvor menneskesjeler blir pint i bokstavelig ild og angrepet av uforgjengelige, udødelige ormer i all evighet. (Es. 66: 24) Fordi de døde forbryterne som ble kastet dit, var nektet en anstendig begravelse i et minnegravsted, som symboliserer håpet om oppstandelse, ble Gehenna brukt av Jesus og hans disipler for å symbolisere evigvarende tilintetgjørelse, utslettelse fra Guds univers, eller den «annen død», en evig straff. Det ble derfor betraktet som den verste form for straff å få sitt døde legeme kastet i Gehenna. Det bokstavelige Gehenna og dets betydning blir billedlig framstilt som ’sjøen som brenner med ild og svovel’ i Åpenbaringen 19: 20; 20: 10, 14, 15; 21: 8.»
«Ild» er et bilde på fullstendig tilintetgjørelse. Åpenbaringen sier derfor i symbolske vendinger at de som ikke får liv, blir kastet i ildsjøen, som er den «annen død». På samme måte sies det i Judas 7 at Sodoma og Gomorra blir straffet med «evig ild». Dette er ikke en bokstavelig ild, for disse byene ligger nå under vann på bunnen av Det døde hav. Jesus sier i lignelsen at «fårene» får evig liv, mens «geitene» får det motsatte, «evig avskjærelse» i tilintetgjørelsen. (Matt. 25: 46, NW; ED) Fortellingen om den rike mann og Lasarus i Lukas 16: 19—31 er bare en lignelse, og kan derfor ikke tas bokstavelig. Det finnes ikke ett skriftsted til støtte for «evig pine», når det blir riktig forstått. Det Djevelen og hans ledsagere med rette får, er evig avskjærelse fra liv, idet de blir fullstendig tilintetgjort.