Vakttårnets navn og formål

HVORFOR heter dette bladet «Vakttårnet»? Har navnet noen bibelsk bakgrunn og betydning? Hva er formålet med bladet? Fyller det et behov som ikke blir dekket av noen av de hundrevis av andre blad som til stadighet ovrsvømmer aviskioskene? Vakttårnet står alene på sitt felt, dets verdi kan ikke måles i penger. Hvilke kjensgjerninger er det som beviser dette?

Bibelen taler ofte om tårn. Det var høye byggverk, mye mer høye enn de var brede til. De ble satt opp på mange forskjellige steder, og utgjorde et fremtredende trekk ved bygningskunsten i det gamle Israel. Ofte sto de i vingårder, som Jesus viste i sin lignelse om vingårdsmennene. (Es. 5: 2; Matt. 21: 33; Mark. 12: 1) Tårn ble brukt som utkiksposter, og kunne da stå utenfor murene som omga befestede byer, eller de kunne stå oppe på murene, der de tjente som observasjonsposter og bolverk. (2 Kong. 17: 9; 18: 8; 2 Krøn. 20: 24, KJ; 26: 9, 10, 15; Neh. 3: 1: Salme 48: 13) De bokstavelige tårn ble brukt som tilfluktssteder, og derfor sies det i billedsprak om Jehova Gud at han er et sterkt tårn for dem som setter sin lit til ham. — Dom. 9: 51, 52; Salme 18: 3, KJ; 61: 4; 144: 2, KJ; Ordspr. 18: 10.

Oppe i tårnene ble det plasert vektere. De skulle tjene som utkiksmenn, for å hindre fiender i å gjøre overraskende angrep eller for å rope ut alle viktige nyheter som de fikk greie på gjennom sine iakttagelser. Det kunne være både gode og dårlige nyheter. (2 Kong. 9: 17) Deres plikt var å våke, være på vakt og advare. Men i dette forbilledlige teokrati var det en kjensgjerning at «dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves». — Salme 127: 1.

Denne forbindelse mellom Jehova Gud og vekterne i vakttårnene var av enda større betydning når det gjaldt de menn som var utpekt til å holde utkik etter budskaper fra Herren og advare om farer som truet den åndelige velferd til Israels folk. Når vi kjenner pliktene til de vektere som sto på post i bokstavelige tårn, kan vi lettere forstå hvilket ansvar de hadde som var satt til vektere på den åndelige front, som var enda viktigere. Habakuk var en av dem, og han sa: «På mitt vakttårn vil jeg stå, på min post på tårnet, for å gi akt på hva han vil si til meg, hvilket svar han gir på min bønn.» — Hab. 2: 1, Mo.

VEKTERENS OPPGAVE

Den oppgave slike vektere hadde, blir trukket skarpere opp for oss i Esekiels tilfelle. Selv om han ikke sto på et bokstavelig vakttårn oppe på en bymur, talte Jehova til ham på denne måten: «Menneskesønn! Jeg har satt deg til vekter for Israels hus, og når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg. Når jeg sier til den ugudelige: Du skal visselig dø, og du ikke advarer ham og ikke taler og advarer den ugudelige for hans ugudelige ferd for å å holde ham i live, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den ugudelige, og han ikke vender om fra sin ugudelighet og fra sin ugudelige ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel. Og når en rettferdig vender seg bort fra sin rettferdighet og gjør urett, så legger jeg en anstøtssten i hans vei — han skal dø. Når du ikke har advart ham, skal han dø i sin synd, og de rettferdige gjerninger som han har gjort, skal ikke kommes i hu, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den rettferdige om at han, den rettferdige, ikke skal synde, og han da ikke synder, da skal han visselig leve, fordi han lot seg advare, og du har reddet din sjel.» — Esek. 3: 17—21.

Det er ikke bare vekterens frelse som blir sikret ved at han trofast utfører sine plikter, men derved blir det også mulig å få liv for de ugudelige som gir akt på vekterens advarsel. Jehovas nådige løfte er: «Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra eders onde veger! Hvorfor vil I dø, Israels hus? Og når jeg sier til den ugudelige: Du skal visselig dø, og han vender om fra sin synd og gjør rett og rettferdighet, så han, den ugudelige, gir pant tilbake, godtgjør det han har røvet, følger livets bud, så han ikke gjør urett, da skal han visselig leve, han skal ikke dø. Ingen av de synder som han har gjort, skal tilregnes ham; rett og rettferdighet har han gjort, han skal visselig leve.» — Esek. 33: 11, 14—16.

Etterat Jerusalem var beseiret av Babylon og hadde ligget øde i sytti år lik en kvinnelig fange, ser hun budbringeren komme over fjellene for å forkynne frelse og si til det frigjorte Sion at hennes Gud er blitt konge. I jublende tro ser hun så å si hvordan hennes murer og tårn er gjenoppbygd og hvordan hennes vektere står på sine poster og sammen med henne ser det kjærkomne syn av befrieren som nærmer seg: «Hør! Dine vektere oppløfter sin røst, de jubler alle sammen; for like for sine øyne ser de at Herren vender tilbake til Sion.» Det er i anledning av den samme herlige gjenoppbygging at det igjen tales om vektere som nidkjært lovsynger Jehova: «På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere; aldri skal de tie, ikke den hele dag og ikke den hele natt; I som minner Herren, unn eder ingen ro! Og gi ikke ham ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og før han gjør det til en lovsang på jorden!» — Es. 52: 1—10; 62: 1—12.

Budskapet om Babylons fall kom som en god nyhet fra vekterens lepper, for dette betydde jo gjenopprettelse for Jerusalem: «For sa sa Herren til meg: Gå og still vaktmannen ut! Det han ser, skal han melde. Da ropte han som en løve: Herre, på vakt [Vakttårnet, AS] står jeg alltid om dagen, og på min post er jeg stilt hver en natt; men se der! Der kommer et tog av ridende menn, par av ryttere! - Og han tok til orde og sa: Falt, falt er Babel, og alle dets guders bilder har han knust og kastet til jorden.» — Es. 21: 6, 8, 9.

Gir ikke alt dette oss det inntrykk at vekterne hadde en nøkkelstilling, enten de var utkiksmenn på bokstavelige vakttårn eller de var Guds tjenere som var vakne og rede til å motta budskaper fra Jehova og gi slike råd og advarsler videre til folket? I begge tilfelle måtte vekteren stå i en slik stilling at han kunne se og høre det som var nødvendig for at han kunne utføre sine plikter.

VÅR TIDS VEKTERE

Presteskapet i kristenhetens ortodokse religioner tiltar seg i dag en stilling som vektere over nasjonenes åndelige velferd. På grunn av sin opplæring burde de stå i en slik stilling at de var hevet over var tids grådighet og fordommer. Det burde være som om de sto på toppen av et vakttårn som løftet dem opp over verdslige stridigheter og ga dem et klart syn på sakene, uhemmet av de blindende fordommer som vår tid er så rik på. De burde kunne betrakte det som skjer, i lys av Bibelens profetier, og merke seg viktige hendelser som advarer om kommende fare eller utgjør oppmuntrende tegn på en bedre framtid. De burde være mottagelige for Guds ledelse, våkne for hans forskrifter og raske til å kunngjøre hans ord.

Men holder de mål med vekternes store ansvar? Når de snakker om de nåværende veer som skyldes krigen eller moralens sammenbrudd, og foreslår forskjellige botemidler, skulle man da ikke heller tro de var politikere eller sosialarbeidere enn Guds tjenere? Er de ikke blinde for tidenes tegn? Tause når det gjelder å forkynne et upopulært advarselsbudskap? sovende for den praktiske bibelske sannhet at Kristi rike er menneskenes eneste håp? Men hvor raske er de ikke til å fremme sine egne hensikter, hjelpe fram sin egen kirke, øke sin anseelse, styrke sin popularitet og forøke sine inntekter! Du kan si hva du vil, men en ærlig undersøkelse viser at beskrivelsen av fortidens utro vektere passer på dem: «Israels vektere er blinde alle sammen, de vet intet. Alle sammen er de stumme hunder, som ikke kan gjø; de ligger og drømmer og holder av å sove; de er grådige hunder, de blir aldri mette. De er hyrder som ikke forstår å gi akt; alle sammen har de vendt seg til sin egen veg, hver til sin egen vinning, fra den første til den siste.» — Es. 56: 10, 11.

En ærlig undersøkelse vil på den annen side vise at en annen gruppe kan lignes med den trofaste vekter Esekiel, som utførte sitt oppdrag: «Når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg.» Hvilken gruppe står i dag som en trofast vekter som modig framholder Guds budskap uten å nøle, selv om det kan være en upopulær advarsel? Jo, de av Kristi Jesu salvede etterfølgere som nå er igjen på jorden, og som ifølge Bibelen er kjent under navnet Jehovas vitner. (Matt. 24: 45—47; Es. 43: 10—12, AS) De gir akt på den guddommelige befaling om at de ikke skal være en del av denne verden, og de er derfor nøytrale hva dens stridigheter angår. (2 Tim. 2: 4; Jak. 4: 4) De taler Guds ord, ikke menneskers. De ser Guds veg, ikke menneskenes.

For å ta et eksempel: Når Jehovas vitner iakttar forholdene i dag, ser den store flokken av egoistiske storskrytere og gudsbespottere, legger merke til økningen av forbrytelser og mangelen på kjærlighet, betrakter forfølgerne og løftebryterne og innser at denne forlystelses-syke verden hyklersk ikler seg et skinn av gudfryktighet, men ikke har noen sann kjærlighet til Gud, da forstår disse trofaste vitnene at alt dette er de tegn som ble forutsagt om de «siste dager». (2 Tim. 3: 1—5; Jak. 5: 1—6) Når de ser de konsentrerte doser av krig, hunger, pest, jordskjelv, grusom forfølgelse av kristne og forfeilede politiske forsøk på å styre verden gjennom internasjonale sammenslutninger, da repeterer de ikke tankeløst den gamle fabelen om at det er historien som gjentar seg. De har øynene åpne for Bibelens profetier, og derfor ser de disse ting som oppfyllelser av profetiene. (Matt. 24: 3—21; Luk. 21: 25, 26) De har øyne som ser, ører som hører, sinn som forstår og tunger som er ivrige etter å tale. (Matt. 13: 14—17; Ef. 1: 18) De er dessuten blitt opplyst, så de ser at de nåværende veer snart skal vike plassen for en kommende ny rettferdighetens verden. — Luk. 21: 28—32.

BLADET «VAKTTÅRNET»

Men hva har alt dette med bladet Vakttårnet å gjøre? Svært meget, for Vakttårnet er det offisielle talerør for vår tids vekterklasse. Akkurat som de bokstavelige tårn var plasert på høye steder som ga god utsikt, er Vakttårnet bygd på den pålitelige visdoms tinde, nemlig Guds ord Bibelen. Dette hever det over partistrid, forutinntatte meninger, griskhet, propaganda, rasefordommer eller nasjonale fordommer, og frir det fra enhver innflytelse som kunne fordreie eller forkludre synet. Det er ikke trangsynt og ikke kortsynt, men tar et omfattende overblikk og ser så langt fram at det skuer inn i framtiden. Dette gjør det ved hjelp av de nedskrevne inspirerte profetier. Det betrakter vår tids forhold og begivenheter i lyset fra Guds ord, er mottagelig for Jehovas budskap og kunngjør raskt hans sannheter og dommer. Jehova befaler vekterklassen: «Rop av strupen, spar ikke! Oppløft din røst som en basun og forkynn mitt folk dets overtredelse.» (Es. 58: 1) Som talerør for vekterklassen har Vakttårnets utbasunert de synder som er begått av dem som bekjenner å tjene Gud. For tiden oppløfter det sin røst på tredve språk, og kan høres overalt blant jordens nasjoner.

I lys av dette kan det sies at Vakttårnet står som en vekter på en utkikspost, at det speider etter hva som foregår, årvakent merker seg tegn som varsler om fare og raskt peker på den veg som fører til liv i en ny verden. Det roper ut nyheten om at Jehovas rike ble opprettet ved at Kristus ble satt på tronen i himmelen, advarer om at vi lever i denne gamle verdens siste dager, bebuder at Jehovas Harmageddon-slag nærmer seg med raske skritt, gir medarvingene til riket åndelig føde, oppmuntrer velvillige mennesker med de strålende utsikter til evig liv på en paradisisk jord og trøster oss med løftet om oppstandelse for de døde. Alt dette gjør det med en tillitsfull klang i stemmen, for det det sier, er basert på Guds ord. Det er ikke en blind og stum vekter, men prøver å holde seg i harmoni med Gud ved å ransake hans ord og være mottagelig for hans ledelse, mens det alltid har øynene åpne for profetiene, så det vet hva det skal være på utkik etter i verdensbegivenhetene, og forstår betydningen av hva det ser. Det gir ikke sin egen tydning til profetordene, men gjør oppmerksom på håndgripelige kjensgjerninger, stiller dem side om side med profetiene, og så kan du selv se hvor godt de svarer til hverandre, hvor nøyaktig Jehova tyder sine egne profetier. — 2 Pet. 1: 20, 21.

Formålet med dette bladet er derfor at det skarpt og nøyaktig skal holde øye med Bibelens sannheter, med verdensbegivenheter som kan være en oppfyllelse av profetier, og med religiøse nyheter i sin alminnelighet. Av og til river det ned religiøse løgner, forat Bibelens sannhet kan bli bygd opp i stedet. Bibelen befaler at et slikt dobbeltsidig arbeid skal gjøres, og det er til gagn for alle mennesker som har en rett hjertetilstand at det blir gjort. (Jer. 1: 10; Hebr. 12: 5—13) Vakttårnet påstår imidlertid ikke at det er inspirert i sine uttalelser, og det slår heller ikke sine uttalelser dogmatisk fast. Det innbyr til en omhyggelig og kritisk granskning av dets innhold i lys av Skriften. Formålet med det er at det skal hjelpe andre til å kjenne Jehova og hans hensikter med menneskene, og forkynne Kristi opprettede rike som vårt eneste håp.

Jehova Gud er sitt folks Lærer, men vi må ’være årvåkne’ i å ta til oss hans undervisning. Vi må «ikke sove som de andre, men være våkne og edrue». Til dem som sover, må de årvåkne rope: «Nu er stunden kommet, da dere må våkne opp!» (Es. 54: 13; Rom. 13: 11, LB; 1 Kor. 16: 13; 1 Tess. 5: 6, LB) Hvis du har sovet og ikke sett tidenes tegn, ikke holdt øye med verdensbegivenhetene i lys av Bibelens profetier, da må du lyde befalingen om å våkne opp og være årvåken. La Vakttårnet hjelpe deg til å gi akt på den formaning som leder til liv, for det er derfor bladet er til.

Vakttårnet holder seg nøye i samsvar med sitt navn og sitt formål. Det står derfor virkelig alene på sitt felt, og dets verdi kan ikke måles i penger. Det kunngjør Guds visdom, som er «bedre enn perler, og ingen skatt kan lignes med den». Denne visdom «er et livsens tre». Vakttårnet oppfordrer deg til å gripe denne visdommen og vinne liv i en ny verden som skal vare i alle evigheter. — Ordspr. 3: 13—18; 8: 10, 11; Ef. 3: 21.