Hvem vil ta del i det avsluttende vitnesbyrd?
1. Hvilken historie gjentar seg? Skal vår slekt erfare det?
MENNESKENE sier at historien gjentar seg. Historien om fortidens guddommelige advarsler og eksekverte dommer kommer til å gjøre det, for Guds ord sier at «alt dette hendte dem forat det skulle være til advarsel for andre, og det ble nedskrevet i den hensikt at det skulle undervise oss, hvis skjebne det er blitt å leve i verdens avsluttende timer». (1 Kor. 10: 11, Moffatt) Hvem kan benekte det forbilledlige ved de regnskyll av vann og av ild og svovel i Noahs og Lots dager? Hvem kan bestride det forbilledlige ved de advarsler som ble gitt da, og som ble tatt imot med likegyldighet av mennesker som sorgløst fortsatte å la livet gå sin vante gang som om deres verden uforstyrret skulle fortsette på ubegrenset tid? At de var forbilledlige, var det ikke nettopp det Jesus sa, da han talte om sitt annet nærvær i disse «siste dager»? — «Som det var på Noahs tid, slik skal det også være i Menneskesønnens tid. Menneskene åt og drakk, tok seg hustruer og ga hustruer, fram til den dagen da Noah gikk inn i arken, og flommen kom og ødela dem alle sammen. Som det også var på Lots tid; de åt og drakk, kjøpte og solgte, plantet og bygde; men på den dag da Lot forlot Sodoma, regnet det ild og svovel ned fra himmelen og ødela dem alle sammen. Nøyaktig slik skal det være på den dag da sløret løftes vekk fra Menneskesønnen.» (Lukas 17: 26—30, Weymouth) Kristus Jesus har vært nærværende siden 1914, og det er gitt vitnesbyrd om de tegn som beviser det, men sløret kommer ikke til å bli løftet fra de blinde «forstandens øyne» som menneskehetens store flertall har, før hans makt blir åpenbart i Harmageddons voldsomhet.
2. Hva var Egypt og Babylon bilder på? Beviser?
2 Det Egypt som Moses advarte, og som fikk sin makt brutt da Jehova frigjorde sitt folk, var forbilledlig og symbolsk. Dette blir bevist av Åpenbaringen 11: 8: «Og deres lik skal ligge på gaten i den store by, den som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypt, der hvor og deres herre ble korsfestet.» Disse «lik» er et bilde på hvordan en bestemt fase av Guds vitnearbeid ble stoppet henimot slutten på den første verdenskrigen. Men Jesus ble for nitten hundre år siden forfulgt og drept i det samme symbolske Egypt som eksisterer nå i det tyvende hundreåret. Egypt, den første verdensmakt, representerer i åndelig forstand verdensorganisasjonen, «den nærværende onde verden» som gjennom århundrene har undertrykt Jehovas folk. Åpenbaringsboken viser også at det Babylon som fikk guddommelige advarsler gjennom Esaias og andre, var et bilde på et større, kommende Babylon, for lenge etter det bokstavelige Babylons sammenbrudd, forutsier det 18. kapitel hvordan «Babylon, den store» skal falle.
3. Hva ble forbilledlig vist ved Jerusalem og Juda? Hvordan passer det?
3 Og Jerusalem og Juda, som antok Guds navn, men kom så sørgelig til kort når det gjaldt å leve i samsvar med det, de var sannelig et treffende bilde på vår tids kristenhet! Kristenheten antar Guds og Kristi rikes navn, men i likhet med det Jerusalem som var på Jeremias’ tid, har den forlatt den sanne tilbedelsen og vendt seg til falske guder. Den tjener sine egne selviske interesser, forguder penger, makt, skapninger, statuer og bilder, ofrer sine barn til krigsguden og spotter, fengsler og til og med dreper Jehovas vitner, som advarer den om dens unnfallenhet og forsømmelser. I likhet med Jesu dagers troløse Jerusalem har den et skinn av gudsfrykt, men fornekter Guds kraft, dens prester og predikanter etteraper fariseerne ved sine drakter og titler, sin filosofi og tradisjon, sitt seremonivesen og sin trosbekjennelse, sitt hykleri og fromme oppsyn, ved sine ord og gjerninger som blir sagt og gjort for å vekke oppsikt. Det er også under tilsvarende forhold at Kristi sanne etterfølgere kan vandre i hans fotspor og gjøre det samme arbeidet, med de samme metodene, gjennom de samme prøvene, med den samme reaksjon overfor det samme budskapet og den samme advarselen. Men med én forskjell: Det nåværende vitnesbyrdet er det endelige og avsluttende vitnesbyrd for denne verden. «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» — Matt. 24: 14.
HVEM TAR DEL I ARBEIDET?
4, 5. Hvem tar ikke del i det avsluttende vitnesbyrd? Hvorfor ikke?
4 Hvem er med på å gi det avsluttende vitnesbyrd om Jehovas rike og denne verdens undergang i Harmageddon? Ikke de som er høyt aktet i denne verden, for de er en vederstyggelighet i Guds øyne. Ikke de som er verdslig vise, ikke de som har stor innflytelse, ikke noblessen eller sosieteten, ikke de som regner seg som realister og praktiske mennesker og som spotter det de anser for å være virkelighetsfjern og tåpelig evangelieforkynnelse. Jesus sa: «Det som er høyt i menneskenes øyne, er en vederstyggelighet for Gud.» Paulus skrev: «For, brødre, legg merke til det som hendte da Gud kalte dere. Ikke mange av dere var hva menneskene kaller vise, ikke mange av dere var innflytelsesrike, ikke mange var av høy byrd. Men det som verden kaller tåpelig, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som verden kaller svakt, det utvalgte Gud for å gjøre dens styrke til skamme, og det som verden kaller lavt og ubetydelig og uvirkelig, det utvalgte Gud for å gjøre dens realiteter til intet, forat intet menneske skal ha noe å skryte av overfor ham.» — Lukas 16: 15; 1 Kor. 1: 26—29, En am. overs.
5 Ingen vil eller kan ta del i å gi det avsluttende vitnesbyrd hvis de, enten på kommersielle, politiske eller religiøse områder, støtter og forsvarer denne verden og prøver å sikre dens eksistens trass i Guds advarsel om dens snarlige ende. De som vil behage Jehova Gud, kommer til å gi akt på hans advarende ord angående denne verdensorganisasjon: ’Kristus er ikke av denne verden; hans rike er ikke av denne verden; be ikke for denne verden; jeg har utvalgt dere kristne av verden; elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden; skikk eder ikke like med denne verden, men la eders hu stå til det som er der oppe; Satan er denne verdens fyrste, denne verdens gud, og hele verden ligger i denne ondes vold; og endelig, de som gjør krigstjeneste for Guds sak, blander seg ikke opp i denne verdens affærer, og venner av verden er fiender av Gud.’ (Joh. 17: 9, 14, 16; 18: 36; 14: 30; 15: 18, 19; Rom. 12: 2; Kol. 3: 2; 2 Kor. 4: 4; 1 Joh. 2: 15—17; 5: 19, Am. stand. overs.; 2 Tim. 2: 4; Jakob 4: 4) Blir ikke selv kristenhetens innflytelsesrike og høyaktede presteskap feid vekk fra de sanne kristne tjeneres rekker av denne sperreild av guddommelige erklæringer?
6. Men hvem viser seg å være Guds tjenere, for å bevitne hva?
6 Men på den annen side, viser ikke det foregående at den lite aktede, svake, ydmyke og ubetydelige gruppen som er kjent som Jehovas vitner, er Guds tjenere? Denne gruppen som ikke har noen innflytelse, og som holder seg atskilt fra verden? De blir betraktet som virkelighetsfjerne, uvitende og tåpelige av denne smarte verden. De er dessuten de eneste som forkynner den gode nyheten om Kristi opprettede rike og advarer om at Harmageddon skal hjemsøke denne slekt. Jehovas vitner har gitt vitnesbyrd ved hjelp av hundrer på millioner av bøker og brosjyrer, på åtte og åtti språk, og i tillegg til dette, ved hjelp av millioner av blad og traktater og tusenvis av offentlige foredrag hver uke. De har vitnet om at krigene, hungersnødene, farsottene, jordskjelvene, stridighetene og forfølgelsene, uroen og engstelsen, økingen av forbrytelser og umoral i verden, nederlaget og fiaskoen for nasjonale styresett og verdensregjeringer — at det alt sammen rett og slett er håndgripelige kjensgjerninger som passer på de tegn Jesus forutsa skulle ledsage hans annet nærvær, som blir etterfulgt av Harmageddon. Ved Jesu første komme ble en hel rekke profetier fra de hebraiske skrifter oppfylt, og dette beviste at han var Messias. På samme måte blir nå hans annet nærvær bevist ved at begivenheter inntreffer som oppfyller profetiene. Men liksom de innflytelsesrike religiøse og politiske lederne forkastet ham for nitten hundre år siden, så forkaster også de samme klassene ham i dag og vender seg til denne verden og dens planer om å styrke og bevare seg selv. — Matt. 24; Mark. 13; Lukas 21; 2 Tim. 3: 1—5; Salme 118: 22; Matt. 21: 42; 1 Pet. 2: 4—8.
7. Hvem tar imot forpliktelsen til å forkynne? Hva utfører de?
7 Kristne mennesker som er innvigd til å gjøre Guds vilje, vil anerkjenne forpliktelsen til å ta del i det avsluttende vitnesbyrd, som Kristus Jesus befalte. (Matt. 24: 14) Det løfte de ga da de innvigde seg, var ikke bare snakk som hurtig blir glemt, lik skvalderet til ordrike dårer: «Med for mange ord følger dårlig tale. Når du gjør Gud et løfte, så dryg ikke med å holde det, for han har ikke behag i dårer! Hold det du lover! Bedre er det at du ikke lover, enn at du lover og ikke holder det.» (Pred. 5: 2—4) De er heller ikke lik de tomme skyene og vinden som det tales om i Salomos ordspråk 25: 14: «Som skyer og vind uten regn er den mann som skryter av at han vil gi, men ikke holder ord.» Det er ikke slik at kristne mennesker bare kommer sammen noen få minutter én gang i uken i en bygning med et stort spir, og betaler en betitlet geistlig forat han skal preke for dem. Hver og én som er kristen, er en ordinert ordets tjener, og må preke for andre. — Jakob 1: 22—25.
HVORDAN VITNESBYRDET BLIR GITT
8. Hvilke stumme midler er også blitt brukt i forkynnelsen?
8 De kristne gjør med god virkning bruk av trykte bibler og bibelske hjelpemidler. Dette er ikke noe nytt. Moses framla bud som var skrevet på stentavler. Josva skrev på stenalter. Jeremias skrev et vitnesbyrd til fangene i Babylon, og Baruk skrev ned noen av Jeremias’ profetier på en bokrull som ble levert til kong Jojakim. En hånd fra Gud skrev et domsbudskap på veggen i kong Belsasars slott. Apostlene og andre av de første kristne skrev brev, og Paulus hadde særlig omsorg for noen skinnbøker. (2 Mos. 31: 18; Josva 8: 32; Jer. 29: 1; 36: 1—32; Dan. 5: 5, 25—28; 2 Tim. 4: 13) Dette er bare noen få av de mange eksempler på at skrivning ble benyttet i forkynnelsen, i tillegg til de skrevne ruller som til slutt kom til å utgjøre selve Bibelens seks og seksti bøker.
9. Har de trettet legemet eller ikke? Hva er grunnen?
9 Boktrykkerpressene arbeider i dag under høytrykk og spyr ut en endeløs strøm av lesestoff. Salomo sa advarende at det ikke var ende på all bokskrivingen, og at en granskning av alle disse bøkene trettet legemet, og denne advarselen er mer aktuell enn noensinne. Men kong Salomo unntok et bestemt slags lesestoff fra denne advarselen, for han sa: «De vises ord er som brodder, og visdomsspråk som er samlet, sitter fast som nagler; de er gitt av én hyrde [lærer, En am. overs.].» (Pred. 12: 12, 11) I oldtiden brukte de piggstokker, lange stokker med brodder, til å drive oksene framover i den riktige retningen. Vise ord fra Bibelen eller basert på Bibelen får de sanne kristne til stadig å bevege seg framover i Rikets tjeneste, og tillater dem ikke å bli liggende etter, holde seg tilbake eller forville seg ut på falske stier uten at de kjenner et skyldbevisst stikk i samvittigheten. (Ap. gj. 26: 14) Bibelske formaninger er poengterte og skarpe. Bibelens seks og seksti bøker, som er blitt inspirert av den ene lærer, Jehova Gud, og samlet under hans ånds ledelse, inneholder alle sammen skarpe sannheter som må bankes dypt inn i sinnet. Lik nagler som blir slått inn i et bord, faller de ikke ut, men en kan tillitsfullt holde fast på dem. De vil tjene som et sikkert anker og bevare oss fra å bli slått, drevet og kastet omkring av den verdslige pronagandas sterke vind. (Jakob 1: 6—8) Derfor er Bibelen og pålitelige bibelske hjelpemidler som de Jehovas vitner sprer, ikke trettende. I stedet for å trette legemet, vil kroppen bli så frodig som i ungdommens dager hvis deres råd blir etterfulgt! — Job 33: 25.
10. Hvordan blir dette spredd ut? Hvorfor er det en riktig metode?
10 I dag har Jehovas vitner veldige forsyninger med litteratur til sin hjelp når de skal gi det avsluttende vitnesbyrd. De har mye mer enn fortidens trofaste mennesker og de første kristne, som lot de tidligere advarsler lyde i de tider Bibelen beretter om. Men når mer er betrodd dem, forlanges det også mer av dem, nemlig et verdensomfattende vitnesbyrd til alle de folkeslag som er spredd over hele jorden. (Lukas 12: 48 ; Mark. 13: 10) De sprer bibler og bibelsk litteratur ved å gå fra hus til hus. Jesus brukte den metoden når han forkynte, og han lærte opp sine etterfølgere til å oppføre seg korrekt ved folks dører. (Matt. 10: 7—15) Og «de holdt ikke opp med å lære og forkynne om Kristus Jesus i alle husene». «Hvorledes jeg ikke holdt tilbake noe av det som kunne være eder til gagn, men forkynte eder det og lærte eder det offentlig og i husene.» Selv nede i Babylon flere hundre år før Kristi komme ble døråpningene betraktet som passende steder å drøfte Guds budskap på. — Ap. gj. 5: 42, Aut. eng. overs.; 20: 20; Esek. 33: 30.
11. Hva gjør de når de har plasert litteratur? Etter hvis eksempel?
11 «Jeg er ingen kremmer med Guds budskap.» (2 Kor. 2: 17, En am. overs.) I likhet med Paulus kan Jehovas vitner i dag si dette, for de betrakter ikke sitt arbeid som avsluttet når de har plasert litteratur i folks hjem. Bokselgere er ferdig med arbeidet sitt når de har levert varene sine, men slik er det ikke med en ordets tjener som plaserer bibelske hjelpemidler. Når han svinger «åndens sverd», støter han ikke til bare én gang ved å plasere en bok, for så å stikke sannhets-sverdet i skjeden. Nei, han slår et slag for å få opprettet et bibelstudium i hjemmet. Han er ivrig etter å gjøre gjenbesøk hos dem som er villig til å høre mer om disse livsviktige emnene. (Ap. gj. 15: 36; 17: 32) På slike gjenbesøk holder han bibelstudier uten å ta betaling for det. Jesus underviste i hjemmene, og han gikk tilbake til hjem der det var en særlig interesse. (Lukas 10: 38—42; Joh. 12: 1—3) Han har fortsatt å gjøre det fram til denne dag, ikke personlig, men representert ved sine etterfølgere: «Se, jeg står for døren og banker; om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.» — Åpb. 3: 20.
12. På hvilke offentlige steder tilbyr de også budskapet, og hvorfor med rette?
12 På travle gater stiller kristne ordets tjenere seg opp i strategisk gode stillinger og tilbyr livets ord til forbipasserende. Gatene og offentlige plasser ble for lang tid tilbake brukt når man skulle framholde Guds visdom: «Visdommen roper høyt på gaten, den lar sin røst høre på torgene; på hjørnet av larmfylte gater roper den, ved portinngangene, rundt omkring i byen taler den.» Og igjen: «Hør, visdommen roper, og forstanden lar sin røst høre. Oppe på hauger ved vegen står hun, der hvor stiene møtes; ved siden av portene, ved byens utgang, i inngangen til portene roper hun høyt.» (Ordsp. 1: 20, 21; 8: 1—3) Om Kristus Jesus sa folk: «Du lærte på våre gater!» (Lukas 13: 26) Paulus forkynte for dem som var å treffe på offentlige plasser eller torg. — Ap. gj. 17: 17.
13. Hvilke beviser framsetter vi til støtte for at vi forkynner på disse stedene?
13 Når mennesker som er vant med den tradisjonelle religiøse skikken å høre søndagsprekener i en kirkebygning, forlanger å få vite hvorfor vi ikke retter oss etter den metoden, kan vi bare henvise til de foregående skriftsteder og vise at vi retter oss etter vårt eksempel, Kristus Jesus. Vi kan tilføye: «Den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender.» (Ap. gj. 7: 48) Men vi kan også vise at liksom Jesus og hans apostler brukte templet og synagogene, bruker Jehovas vitner Rikets saler når de holder menighetsmøter, offentlige foredrag innbefattet. De holder også friluftsmøter i parker og på andre steder, liksom Kristus Jesus gjorde for nitten hundre år siden.
ER NOEN FRITATT?
14. Hvordan, i hvilken grad, forkynner noen under forskjellige forhold?
14 «Forkynn ordet, vær rede i tide og i utide.» (2 Tim. 4: 2) Dette gjør alle Jehovas trofaste vitner. Noen er i stand til å vie hele sin tid til forkynnerarbeidet; andre kan bare bruke en del av tiden sin, fordi de må gjøre en del verdslig arbeid for å tjene til livets opphold. Det forekommer omstendigheter som begrenser enkeltes virksomhet, men alle kan finne anledninger til å ta del i det avsluttende vitnesbyrd. Fysiske skavanker kan gjøre noen udyktige, men selv disse kan forkynne muntlig for naboer, venner, mennesker som kommer til deres dør, eller over telefonen eller ved å skrive brev og sende litteratur gjennom posten. Ja, hva er det egentlig som kan drive et trofast vitne helt ut av Jehovas tjeneste?
15, 16. Er noen for gammel eller for ung til å forkynne? Hva er det som viser dette?
15 Er noen for unge til å tjene? Paulus skrev 1 Tessalonikerne i år 50 e. Kr., og i dette brevet omtalte han Timoteus som en «Guds tjener». Han må ha vært en ung gutt under tyve år, for over ti år senere var han fremdeles ung, og Paulus ga ham dette rådet: «La ingen forakte deg for din ungdoms skyld.» (1 Tess. 3: 2; 1 Tim. 4: 12) Jesus forkynte da han var tolv år gammel, og de som hørte ham, var ute av seg selv av forundring over hans visdom. (Lukas 2: 42, 46, 47) Jeremias var meget ung da han begynte å advare Jerusalem om dets fall. (Jer. 1: 5, 6) Og vet du at Samuel tjente Jehova i tabernaklet og profeterte like etterat han var avvent? (1 Sam. 2: 11, 18; 3: 1—21) Er du yngre enn han da var?
16 Noen vil kanskje si at alderdom gir dem grunn til å trekke seg tilbake. Aron ble ordinert som prest da han var 83 år gammel, og Moses var 80 år da han ble ført inn i tjenesten som mellommann mellom Jehova og Israel. I denne stillingen var han et bilde på Kristus Jesus, og han tjente i den til han døde, 120 år gammel. (2 Mos. 7: 7; 28: 1—4; 5 Mos. 34: 7) Da Paulus første gang satt fanget i Roma på grunn av sin trofasthet mot Gud, kalte han seg selv «den gamle Paulus», men etterat han var løslatt, forkynte han enda i noen år. (Filem. 9) Og apostelen Johannes var omtrent hundre år gammel da han med sine skrifter fullendte Bibelens kanon. Er du over hundre år gammel?
17. Skulle legemlig skrøpelighet stoppe forkynnelsen fullstendig? Hvorfor ikke?
17 Dårlig helse begrenser vår tjenestevirksomhet, men skulle den fullstendig stoppe oss i å forkynne? Tenk på Job. Etterat han hadde mistet barna sine og sine materielle rikdommer, ble han slått med en motbydelig sykdom. Elefantiasis eller svart spedalskhet! Denne sårdannende sykdommen gjør at huden blir tildekt av mørke skjell, og den får bena til å svulme opp, så de blir to eller tre ganger tykkere enn naturlig og til slutt ligner slepende elefantføtter. Derfor kalles den svart spedalskhet og elefantiasis. Jobs legemlige virksomhet var sterkt begrenset, og han hadde fryktelige smerter, men da tre menn kom på besøk til ham, vitnet han likevel for dem med nidkjærhet og holdt fast på sin rettskaffenhet. (Job 2: 7, 8, 11; 3: 1) Selv den unge Timoteus hadde vanskeligheter med magen og «hyppige sykdomsanfall», og Paulus tjente til tross for en «lei fysisk lidelse». (1 Tim. 5: 23; 2 Kor. 12: 7, En am. overs.) I dag er det vitner som forkynner til tross for de verste fysiske hindringer. Noen er vanføre på grunn av lammelse, andre er blinde eller mangler evnen til å høre eller snakke.
18. Burde noen ha det for travelt til å kunne forkynne?
18 Har du det for travelt til å kunne forkynne? Er det enkelte som i likhet med noen på Jesu tid unnskylder seg med at de har en bondegård, en buskap eller en hustru som opptar tiden deres og ikke lar det bli noen tid til overs for den nye verden? (Lukas 14: 17—20) Lar de seg innfiltre i denne verdens torner, så dens bekymringer og rikdommer får kvele evangelieforkynnelsen? (Matt. 13: 7, 22) Får ikke de fleste tid til mindre viktige ting, som for eksempel verdslig arbeid? til å kjøpe inn mat? å lese avisen? å høre på radio? å besøke venner? å koble av ved en eller annen form for atspredelse? og kanskje også sove lenge en og annen søndags morgen? Dette spørsmålet minner om det neste — for lat? Salomos ordspråk 6: 6—11 sier: «Hvor lenge vil du ligge, du late? Når vil du stå opp av din søvn? [Du sier:] La meg ennå få sove litt, blunde litt, folde mine hender litt og hvile! Da kommer armoden over deg som en landstryker og nøden som en mann med skjold.» Men kanskje slike mennesker er altfor trette til å leve evig og foretrekker å sove evig, i døden, uten å bli forstyrret av larmende vekkerklokker eller oppstandelser!
19. Burde frykt for mennesker eller for manglende dyktighet stoppe oss? Hvorfor ikke?
19 Andre holder seg kanskje tilbake på grunn av sjenerthet eller frykt. Jeremias overvant denne hindringen. (Jer. 1: 6—9, 17—19) Den fullkomne kjærlighet til Gud driver ut menneskefrykten, som fører i snare. (1 Joh. 4: 18; Ordsp. 29: 25) Synes du ikke du kan klare å snakke i Rikets tjeneste? Både Jeremias og Moses hadde det på samme måten til å begynne med, men tenk på det oppildnende muntlige vitnesbyrd de ga etterat de hadde overvunnet denne falske frykten. (2 Mos. 4: 10—12) Vi bør heller ikke avholde oss fra å ta del i det avsluttende vitnesbyrd fordi vi er redde for spørsmål som er vanskelige å svare på. Teologisk utdannelse ved et religiøst seminar utruster oss ikke til Jehovas tjeneste nå, ikke mer enn det gjorde på Jesu tid da han og apostlene gjorde skam på dem som hadde en slik utdannelse. Et personlig studium av Bibelen og gruppestudium sammen med andre vitner, pluss Jehovas ånd, gjør oss like dyktige som andre til å besvare spørsmål. «Dine bud gjør meg visere enn mine fiender; jeg er aldri uten dem. Jeg har større innsikt enn alle disse orakler, for jeg grunner på dine påbud! Jeg vet mer enn disse vismenn, for jeg utfører dine befalinger!» (Salme 119: 98—100, Moffatt) Legg merke til hvordan den unge Elihu priser Jehovas ånd som en vesentlig faktor når det gjelder visdommen: «Jeg er ung av år, og I er gråhårede; derfor holdt jeg meg tilbake og torde ikke uttale for eder hva jeg vet. Jeg tenkte: La alderen tale og de mange år forkynne visdom! Dog, det er menneskets ånd og den Allmektiges åndepust som gjør forstandig. De gamle er ikke alltid vise.» — Job 32: 6—9.
STUDER OG FORKYNN SAMMEN MED ORGANISASJONEN
20, 21. a) Hvor stor tro må vi ha for å forkynne? Hvordan begrunner du svaret ditt? b) Hvordan utvikler vi den uimotståelige trangen til å forkynne? Hvilke eksempler viser det?
20 En må ha tro for å forkynne, men ikke meget. Så lite som et sennepskorn kan flytte et fjell. Enda mindre enn et sånt lite grann burde få oss ut i tjenesten på feltet, for vi er jo mye mindre enn fjell! Det burde ikke være nødvendig at noen skulle drives av andre eller av seg selv til å være aktive i vitnearbeidet. Men hva skal man gjøre hvis man ikke føler noen tilskyndelse til å forkynne? Studer. Tenk på Guds lov dag og natt. Snakk om Bibelen på menighetens møter og hør på andres kommentarer. La sannheten komme inn gjennom øyne og ører inntil den fyller hjerte og sinn, inntil den veller opp inne i deg og strømmer ut av munnen i tjenesten på feltet. Det vil den gjøre av seg selv. Vi snakker om det vi har i sinnet, om det vi har på hjertet. «Hva hjertet flyter over av, det taler hans munn.» (Lukas 6: 45) Noen sladrer, forteller rykter, prater om familievanskeligheter, beretter inngående om sine skrøpeligheter og beskriver sine operasjoner, eller de skjenner, klager eller kjekler. Det er dét som fyller tankene deres. Det vi tenker på, det vil vi gjerne snakke om. La derforsannheten oppta tankene dine og snakk om den i distriktet der du vitner!
21 Hvis vi lar sinnet vårt ta til seg av Guds sannhet og fyller hjertet med den, da vil vi snakke om den eller også revne, da må vi la den strømme ut over leppene våre for å få luft! Det var akkurat slik Elihu følte det da han utålmodig sto og hørte på de falske og bespottelige uttalelsene Jobs tre «trøstere» kom med. Da det ble et opphold i ordflommen deres, tok Elihu til orde og sa: «Også jeg vil nå svare for min del; også jeg vil uttale hva jeg vet. For jeg er full av ord; ånden i mitt indre driver meg. Mitt indre er som innestengt vin; som nyfylte skinnsekker vil det revne. Jeg vil tale, så jeg kan få luft; jeg vil åpne mine lepper og svare.» (Job 32: 17—20) Hvis vi tier stille, vil det pine oss mer enn den forfølgelse som det offentlige vitnesbyrdet kan føre over oss. Det oppdaget Jeremias: «Jeg er blitt til latter hele dagen, hver mann spotter meg. For så ofte jeg taler, må jeg skrike, må jeg rope om vold og ødeleggelse; for Herrens ord er blitt meg til hån og til spott hele dagen. Og jeg tenkte: Jeg vil ikke komme ham i hu og ikke tale mer i hans navn. Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben, og jeg trettet meg ut med å tåle det [holde på det, En am. overs.], men jeg maktet det ikke.» — Jer. 20: 7—9.
22. Hvordan må evangelieforkynnelsen bli ledet? Av hvilken grunn?
22 Ingen burde trette seg ut med å holde sannheten for seg selv. Legg vekk tomme grunner og unnskyldninger som innskrenker Rikets tjeneste. Det er mer trettende å gå og bære på dem og slåss med samvittigheten, enn å ta del i vitnearbeidet. La andre forkynnere i organisasjonen hjelpe deg til å rettlede din nidkjærhet, nå når kunnskapen gjør den helt glødende. Led den inn i en taktfull og organisert evangelieforkynnelse. Jehovas synlige organisasjon kan bruke deg, men kan også greie seg uten deg. Men du kan ikke greie deg uten den. De som ikke bærer frukt, blir til slutt skåret vekk, og de blir aldri savnet etter som nye blir podet inn. Avskårne grener visner snart vekk og dør, for de får ikke lenger den sirkulerende, livgivende sevjen. Det samme er tilfelle hvis en hånd eller en fot blir kuttet av menneskekroppen. Da vil den gå til grunne. Blir den holdt uvirksom i en fastklemt stilling, begynner den å sove, blir følelsesløs og mister evnen til å bevege seg. Blodet, som livet er i, får ikke sirkulere i disse lemmene, får ikke bringe ny næring og føre vekk avfallsstoffer. Slik er det også med Jehovas synlige organisasjon. Alle må komme sammen, få den livgivende åndelige føde som Gud lar sirkulere rundt til sitt folk gjennom organisasjonen, få tak i de nye sannheter som fjerner gamle idéer, og den formaning som holder merkelige personlige idéer nede. Alt dette holder oss friske og sterke og aktive, så vi er innbyrdes enige og kjemper skulder ved skulder. Bli ikke til en visnet gren eller en lammet fot. Avskjær ikke deg selv fra organisasjonen, så du begår åndelig selvmord. — Joh. 15: 1—8.
FOLKESLAGENE DELES
23. Hvilken skjebne venter spotterne og de likegyldige?
23 Overlat til denne gamle, urettferdige verden å følge en veg som er ensbetydende med selvmord. La den håne og spotte og si til oss, liksom Jerusalems innbyggere sa til Jeremias: ’Gud er ikke interessert i jorden. Han har forlatt den. Han vil hverken gjøre godt eller ondt. Og selv om Harmageddon engang kommer, blir det ikke i vår tid, ikke i denne slekt.’ Det advarende vitnesbyrd blir likegyldig feid til side av millioner, som kanskje ikke forfølger med vold, men som ganske enkelt ikke reagerer på det. Denne likegyldigheten er nok til å plasere dem i «gjetenes» klasse. (Matt. 25: 41—46) De selvtilfredse, likegyldige menneskene eller de som synes de er så klokeog intelligente at de ikke kan undersøke advarselen, som feier den til side med en overlegen bemerkning om at villedte og enfoldige tåper advarte om verdens ende også i deres fars eller bestefars dager, og som sier at alt kommer til å fortsette akkurat som før, de burde huske at spotterne resonnerte på samme måten i Noahs dager, i Lots dager og i Jeremias’ dager. Apostelen Peter advarte om at det skulle være slike overlegne spottere i de «siste dager». — 2 Peter 3: 3—7.
24, 25. Hvilken klasse uvirksomme holder seg sammen med oss? Hvilken skjebne venter dem?
24 Det er en annen klasse som kommer fram nå mens det avsluttende vitnesbyrd blir gitt. De kjenner til Jehovas vitners vitnearbeid. De tror at Jehovas vitner har den beste religion som er, og at deres skrifter gir den mest harmoniske forklaring på Bibelen. Sannhetene om de velsignede forhold menneskene skal leve under i Jehovas nye verden, synes de er særlig yndige og herlige, og de kommer og hører som om det skulle være en vakker sang. De kommer alltid på møtene når deres yndlingstalere er på programmet. De går sjelden glipp av konventer og aldri av minnehøytidene. Men de handler ikke etter det de hører, og de er tilbøyelig til å betrakte nidkjære vitner som fanatiske og ytterliggående. De vil komme for sent til fornuft, etter hva Esekiel 33: 31—33 sier:
25 «Så kommer de til deg i store skarer, og de setter seg foran deg som mitt folk og hører dine ord, men de gjør ikke etter dem; for det som er etter deres smak, det gjør de, og til vinning står deres hu. Og se, du er for dem som en yndig sang, som en som har en vakker røst og spiller fagert; de hører dine ord, men gjør ikke etter dem. Men når det kommer — og komme skal det — da skal de kjenne at en profet har vært iblant dem.» Kristus Jesus kalte denne klassen uforstandig da han sa: «Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem, han blir lik en uforstandig mann, som bygde sitt hus på sand; og skyllregnet falt, og flommen kom, og vindene blåste og slo imot dette hus, og det falt, og dets fall var stort!» — Matt. 7: 26, 27.
26. Hvem andre fører forkynnelsen fram i lyset? I hvor
26 Men om nå det avsluttende vitnesbyrd oppvekker spottere og forfølgere, og klør de dorske og selviske og uforstandige i øret, så fører det også en fårlignende klasse av rettferdselskere fram i lyset. De ikke bare lytter, men de gir også akt på det, ser tegnene som beviser Kristi annet nærvær, tror på advarselen om at Harmageddon nærmer seg og legger seg på hjerte formaningen om å fly fra den gamle verdens floker og snarer. Esaias forutsa denne herlige økning og innsamling, som skulle være et resultat av at sannhetens lys hadde fått skinne over hele jorden. Lik havets rikdom skulle de bli omvendt, lik duer som formørker himmelen når de kommer flyvende i store masser, skulle de komme til det eneste lyset, som de finner i Jehovas organisasjon. Organisasjonens porter er åpne til all tid, hverken dag eller natt er de lukket. Selv om den falske religionen, politikken, handelsvesenet, militarismen, demonene og Djevelen selv prøver å smelle portene igjen, skal de aldri lukkes for så meget som et øyeblikk. De skal stå åpne for å la lyset skinne ut, og for å motta Herrens «andre får»! Den minste blir til tusen, og den ringeste til et veldig folk, og Jehova lar det skje hastig mens hans tjenere gir det avsluttende vitnesbyrd. — Es. 60: 1—22.
FÅ DEL I VITNESBYRDET OG SEIEREN!
27. Hvilken handlemåte følger de, og hvor lenge?
27 Disse rettferdselskende menneskene kommer ikke til Jehovas synlige organisasjon for grådig å fortære den åndelige føde for å fete seg selv, eller for å få ørene klødd av behagelige sannheter om Rikets velsignelser. Nei, de blir ikke drevet av noen slike selviske motiver. De regner det for en større veisignelse å gi sannheten videre til andre, enn det var å få den selv til å begynne med. De kommer i takt med de andre Jehovas vitner, finner sin plass i rekkene, marsjerer fram i den motbilledlige gresshoppehær, utbasunerer vidt og bredt det budskap som brenner opp de saftige beitemarkene der presteskapet har avlet høy, brenner dem likså grundig som da Samson lot sjakalene føre brennende fakler inn i de troløse filistres kornakrer. Det eneste er at de salvede vitner og deres velvillige medarbeidere i dag ikke har noen sjakaler til å føre sannhetens fakler med seg. Men med forente stemmer lar de det voksende vitnesbyrdets rop lyde sterkere og sterkere, og de vil fortsette med det inntil det avsluttende vitnesbyrd er gitt til alle folkeslag, inntil enden kommer, «inntil byene er ødelagt og folketomme, og husene uten mennesker, og landet er ødelagt og blitt til en ørken». — Ap. gj. 20: 35; Joel 2: 1—11; Jer. 25: 36; Dom. 15: 4, 5; Es. 6: 11.
28. Hvilke erfaringer gjør vi nå fordi vi forkynner sannheten?
28 Foran de lydige menneskene vil det da ligge endeløse velsignelser i en ny verden, men for å kunne høste de velsignelsene da, må vi så sannhetens sæd nå. Når vi er trofaste i å gjøre det, kommer vi til å få forfølgelse over oss. Lik løver kommer menneskene til å gå løs på Guds vitner, rase mot dem, opphisse pøbelhoper til å angripe dem. Fiendene blir brent av domsbudskapet og satt i brann av de glødende dommene. De brennemerker derfor vitnene i pressen og fra prekestolene, og bruker sine tenner og tunger som spyd og sverd for å gjennombore vitnenes gode navn og rykte ved å baktale og tilsmusse dem. Som David sa: «Min sjel er midt iblant løver; jeg må ligge iblant dem som spruter ild [som blir satt i brann, Aut. eng. overs.], menneskebarn hvis tenner er spyd og piler, og hvis tunge er et skarpt sverd.» (Salme 57: 5) Men Jehova skaffer en guddommelig rustning som tar av for den ondes brennende piler, og når menneskelig makt og kraft svikter, gir hans ånd seier! — Ef. 6: 10—17; Sak. 4: 6.
29. Hvor lang tid er det nå igjen, og hvorfor må vi forkynne nå eller aldri?
29 Få del i den herlige skatt det er å gi det avsluttende vitnesbyrd nå, så du kan få nyte seierens frukter. Tiden er kort — selv Satan vet det! (Åpb. 12: 12) Tiden vil ikke falle lang hvis den blir brukt til nidkjært arbeid. Nei, Bibelen sier at Jakob tjente «i syv år for Rakel; og disse år syntes han var noen få dager, fordi han hadde henne kjær». Og da tiden ble lenger enn han hadde regnet med, gikk den likevel fort. (1 Mos. 29: 20, 27, 28) På grunn av den kjærlighet vi har til Gud og hans konge og Rikets arbeid vil den tiden som skiller oss fra Harmageddon, føles som en rask strøm av behagelige dager. Når disse dagene er forbi, vil det avsluttende vitnesbyrds historie bli skrevet, og det er en historie som ikke skal gjenta seg. (Nahum 1: 9; Matt. 24: 21) Denne gamle verden er blitt veid på vektskål og funnet for lett, dens dager er talte, og dens timer er talte, for Gud kjenner dens siste time. (Matt. 24: 36) De timer vi kan bruke i evangelieforkynnelsen, er talte med den. Djevelen bruker den tiden han har igjen, som en vill, rasende, brølende løve, for å prøve å bevise sin utfordring. Vi bør bruke vår tid likså nidkjært til det gode, som han bruker sin tid til det onde. Det vil ikke lenger være tid til å bevise at han er en løgner og til å ta del i det avsluttende vitnesbyrd når Guds store klokke slår og varsler Harmageddons skjebnesvangre time! Ta del i det avsluttende vitnesbyrd nå eller aldri!
stort antall?