En Gud som advarer
«Når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg.» — Esek. 33: 7.
1. Slår Gud uten å gi advarsel? Hvilke tilfelle viser det?
JEHOVA Gud slår aldri uten å ha gitt advarsel. Lot han den første verden gå under i en ødeleggende flom uten å ha gitt advarsel? Brente han opp de fordervede byene Sodoma og Gomorra i et fryktelig ildregn uten å ha gitt advarsel? Gikk han overraskende løs på Egypt da han sendte bølge på bølge med ødeleggende plager over landet? Da Jehova la forholdene til rette slik at Israel og Juda ble omstyrtet ved at fremmede makter gjorde invasjon, hadde da ikke ofrene fått advarsel? Det mektige Babylon som hersket over folkeslag og nasjoner lik en strålende dronning, ble tatt med storm av fiendtlige hærer. Skjedde det overraskende, og kom det uforvarende over Babylon? Og hvordan var det med ødeleggelsen som rammet Jerusalem i det første hundreåret etter Kristus? Traff dette slaget uten at advarsel var gitt? Til hvert av disse spørsmålene svarer kjensgjerningene med et rungende Nei!
2. Advarer Gud personlig eller ved redskaper, og hvorfor?
2 Dermed er ikke sagt at Jehova Gud personlig besøker jorden for å gi en advarsel. Dette ville i seg selv bety ødeleggelse for menneskene, for hvis de kan bli stygt forbrent og midlertidig blindet av en forholdsvis liten sol som befinner seg nesten 150 000 000 kilometer borte, hvordan skulle de da ha mulighet for å overleve et besøk av «lysenes Fader»? (Jakob 1: 17; 2 Mos. 33: 20) Jehova Gud tar hensyn til at mennesket bare er forgjengelig kjød, og sender sine advarsler ved budbringere i menneskeskikkelse, budbringere som de som blir advart, i ro og mak kan høre på, og som de kan utspørre for å bli kjent med nærmere detaljer. Om denne framgangsmåten leser vi i Jeremias 7: 13, 25, 28: «Jeg talte til eder tidlig og sent, men I hørte ikke, og jeg kalte på eder, men I svarte ikke, .... Like fra den dag eders fedre dro ut av Egypts land, helt til denne dag sendte jeg til eder alle mine tjenere, profetene, daglig, tidlig og sent. .... Dette er det folk som ikke har hørt på Herrens, sin Guds røst og ikke tatt imot tukt [advarsel, En am. overs.].»
3, 4. Hvor mange gir akt på advarselen, som vist ved vannflommen?
3 Det er sjelden at flertallet har gitt akt på Jehovas advarsler, selv om han tålmodig har latt dem lyde gjennom lange tidsrom. Før vannflommen så Herren «at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfunn [hensikter og ønsker] bare var onde den hele dag» og at «jorden ble fordervet». (1 Mos. 6: 5, 11) Han bestemte seg til å vaske vekk skitten fra jorden, ikke bare ved et lørdagsbad som varte i noen få minutter, men ved et voldsomt styrtbad som varte i førti dager og førti netter, og vannet etter dette badet tørket ikke vekk fra jorden før etter ti måneder og tretten dager!
4 Jehova tilkjennega denne ødeleggelsen 120 år i forvegen. Over tyve år går, og Noah har tre sønner. Sønnene blir voksne menn og gifter seg, og igjen er det gått kanskje en femti, seksti år. Da er det Jehova Gud forteller Noah om vannflommen som truer, og pålegger denne rettferdig innstilte mannen å bygge en ark til beskyttelse for seg selv og sin familie. I en førti, femti år før flommen ga Noah et advarende vitnesbyrd om at den skulle komme, og derved gjorde han seg fortjent til benevnelsen «rettferdighetens forkynner». (1 Mos. 6: 3, 13, 18; 2 Pet. 2: 5) Men det store flertall av menneskene spottet Noah. De betraktet ham som en falsk værprofet, og tvilte på muligheten av at det kunne komme en verdensomfattende flom. Gud hadde skapt jorden, og han var også i stand til å gi den et bad. Etter å ha gitt et advarende vitnesbyrd gjennom Noah, ga virkelig Jehova jorden et bad, for å vaske vekk fra tilværelsen den skitten som hadde samlet seg på dens overflate.
5. Hvordan ble dette vist i forbindelse med Lot i Sodoma?
5 Flere hundre år senere er byene Sodoma og Gomorra så gjennomsyret av grove synder at de blir dømt til ødeleggelse. Det bor ikke engang ti mennesker med en rettferdig innstilling der, og da engler som er materialisert som mennesker, overnatter hos Lot, prøver en pøbelhop av menn og gutter å begå sedelighetsforbrytelser mot dem. De blir slått med blindhet. Dette skulle ha advart dem om deres ondskap, men de famler fremdeles etter sine offer. Da englene instruerer Lot om å gi et vitnesbyrd om den ødeleggelse som truer Sodoma, får hans budskap ham til å ta seg ut som en som spøker. Selv hans egen husstand blir splittet. Hans hustru tar ikke opplysningene så alvorlig at hun blir beskyttet. Bare Lot og hans to døtre unnslipper da det regner «svovel og ild — fra Herren, fra himmelen — ned over Sodoma og Gomorra. Og han ødela disse byer og hele sletten og alle dem som bodde i byene, og det som vokste på marken». — 1 Mos. 18: 20, 32; 19: 4—28.
6. Hvordan advarte Jehova Egypt, og hvordan var virkningen?
6 Nede i Egypt gir Jehova Gud i det sekstende hundreåret før Kristus en rekke advarsler til Farao gjennom sitt vitne Moses. Før hver av plagene blir herskeren advart; etter hver av dem forherder hans hjerte seg. Med ødeleggende virkning velter de ti plagene inn over landet: elver blir til blod, frosker kommer over landet, myggen vrimler så tett som støv, dernest følger fluesvermer, så kvegpest, plagsomme byller, ødeleggende hagl, raskt etterfulgt av gresshopper og mørke. Og så kommer den smertelige tiende plagen — Egypts førstefødte dør! Egypts hedenske religionsledere prøver å motvirke og mistyde disse håndgripelige kjensgjerninger som oppfyller de advarende vitnesbyrd Moses gir, men til slutt slår det feil for dem. Plagene ble sett og følt overalt omkring i landet som tilhørte denne første verdensmakt, og egypterne hadde sikkert seg imellom spredt ryktet om det vitnesbyrdet Moses hadde gitt. Israelittene hadde kontakt med egypterne, snakket med dem og fant mange hørende ører, så da de endelig dro ut av Egypt, dro det «også en stor hop av alle slags folk med dem» og ble vitne til ødeleggelsen av Faraos hærer i Det røde hav. — 2 Mos. 12: 38; 7: 1—14: 31.
ISRAEL OG JUDA ADVART OM AT DE SKULLE FALLE
7. Hvordan fikk tistammeriket Israel advarsel? Hvorfor?
7 Lenge etterat israelittene hadde dratt inn i Kanaan, etter de århundrene da dommerne styrte, og etterat nasjonen var blitt delt i to riker, fikk tistammeriket Israel som hadde Samaria til hovedstad, gjentatte advarsler fra Gud. Ved profetene Esaias og Mika og særlig ved Amos blir det gitt vitnesbyrd til Israel om det fangenskapet som skal komme. (Es. 10: 5, 11; Mika 1: 6; Amos 5: 27; 7: 11) Men det kraftigste vitnesbyrd mot tistammeriket strømmer gjennom snerten og gløden i Hoseas’ refsende og skremmende ord. Dets skyld er sannelig stor! — landet er besudlet med blod, røverbander gjennomstreifer det, prestene myrder og driver utukt, fysisk og åndelig hor florerer, avgudsbilder som brukes i demontilbedelse besmitter folkets brede lag, lik «en enfoldig due, uten forstand» setter det snart sin lit til Egypt, snart til Assyria, men aldri til Jehova Gud. «Vind sår de, og storm skal de høste!» roper Hoseas. «De dro opp til Assur .... Assur skal være hans konge .... Samaria skal bøte fordi det har vært gjenstridig mot sin Gud; for sverdet skal de falle, deres små barn skal knuses, og deres fruktsommelige kvinner oppskjæres.» (Hos. 6: 8—11; 7: 1—11; 8: 7—9; 11: 5; 14: 1) Israel var blitt advart før Assyria førte det i fangenskap i 740 f.Kr.
8, 9. Hvordan ble Juda rike advart, og hvordan ble deres spott gjendrevet?
8 Juda rike, som hadde sitt sentrum i Jerusalem, falt for Babylon et hundre og tre og tredve år senere. Kom det uforvarende? Jehovas profeter Hoseas, Mika, Sefanias, Habakuk, Esaias, Jeremias, Esekiel — alle sammen vitnet de om den kommende katastrofen. Mika, Hoseas og Esaias vitnet om det ca. 150 år før riket falt. (Mika 3: 10—12; 4: 10; Hos. 5: 5; Es. 3: 8; 5: 13; 39: 6, 7) I de førti årene som gikk like forut for ødeleggelsen, motsto Jeremias skjellsord og spott, mishandling og fengsling, for å vitne for den dømte byen inntil den falt. Han advarte til og med om hvor lenge den skulle ligge øde: «Derfor sier Herren, hærskarenes Gud, så: Fordi I ikke har hørt på mine ord, se, så sender jeg bud og henter alle Nordens folkeslag, sier Herren, og jeg sender bud til Babels konge Nebukadnesar, min tjener, og jeg lar dem komme over dette land og over dets innbyggere og over alle folkeslagene her rundt omkring, og jeg slår dem med bann og gjør dem til en forferdelse og til en spott og deres land til evige ørkener .... Og hele dette land skal bli til en ørken, til en ødemark, og disse folkeslag skal tjene Babels konge i sytti år.» — Jer. 25: 8, 9, 11.
9 Ødeleggelse var besluttet for denne byen som bar Guds navn, for den hadde forlatt tilbedelsen av Jehova, ofret røkelse til Baal, utøst drikkoffer for hedenske guder, ofret barn til Molok og spottet de profeter som ble sendt for å advare dem. Ja, sa folk, denne Jeremias og de andre som var lik ham, de var noen dystre ulykkesprofeter, asosiale, fanatiske, misfornøyde, imot alt og alle. Ned gjennom årene forutsa profetene undergangen, og hele tiden spottet folk dem. De sa: «Herren gjør hverken godt eller ondt.» De sa: «Herren ser oss ikke, Herren har forlatt landet.» De sa: «Tiden blir lang, og hvert syn blir til intet .... Det syn han skuer, oppfylles først etter mange dager, og det er om fjerne tider han spår.» (Sef. 1: 12; Esek. 8: 12; 12: 22, 27) Men Gud selv gjendriver dem: «Nå er tiden nær da ordene i hvert syn skal bli oppfylt! For det skal ikke mer være noe tomt syn .... for jeg, Herren, taler det ord jeg taler; og det skal skje, det skal ikke lenger utsettes; for i eders dager, du gjenstridige ætt, taler jeg et ord og setter det i verk.» — Esek. 12: 23—25, 28.
10. Hvem skulle advarselen oppfylles på? Ble den det?
10 De som var så gløgge, tok feil! Guds profeter hadde rett! Domsbudskapet gjaldt ikke noe som lå langt ute i framtiden, det gjaldt ikke fjerne tider. Det gjaldt deres egen tid, og etterat Esekiel gang på gang hadde sett syner av den overhengende ødeleggelsen, var han som vekter skikket til å rope ut advarselen: «Til vekter har jeg satt deg for Israels hus, og når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg.» (Esek. 33: 7) Jehova åpenbarte også gjennom Habakuk at ødeleggelsen ikke var noe som hørte fjerne dager til, men at den skulle komme over dem som hørte det advarende vitnesbyrdet: «For en gjerning gjør jeg i eders dager — I skulle ikke tro den når den ble fortalt. For se, jeg lar kaldeerne reise seg, det ville og voldsomme folk, som farer fram så vide som jorden når, for å ta i eie boliger som ikke hører det til. .... de samler fanger som sand.» — Hab. 1: 5—9.
11, 12. Hvorfor burde ikke Babylon og Assyria blitt overrasket over at de falt?
11 Jehova Gud profeterte om Babylons seierrike framstøt mot Juda, men han forutsa også dets fall. Babylon tok med bifall imot de profetier som begunstiget det, og viste særlig omsorg mot Jeremias på grunn av dem, men glemte forutsigelsen av dets fall, som han samtidig uttalte: «Men når sytti år er til ende, da vil jeg hjemsøke kongen i Babel og folket der, sier Herren, for deres misgjernings skyld, og jeg vil hjemsøke kaldeernes land og gjøre det til evige ørkener.» (Jer. 25: 12) Habakuks ord om at en rettferdig gjengjeldelse skulle komme over Babylons hode, gikk upåaktet hen. (Hab. 2: 8) Men mest forbausende var det vitnesbyrdet Esaias ga omtrent to hundre år i forvegen om Babylons sammenbrudd. Han spotter det mektige Babylon utførlig over dets fall, og redegjør i detaljer for hvordan det skal foregå. Erobrerne skal være mederne og perserne, den øverste militære leder blir Kyros og han skal finne byens porter skjødesløst åpnet. (Es. 21: 2, 9; 45: 1—4; kapitlene 13, 14, 47) Babylon skulle derfor ikke blitt overrasket da Daniel i 539 f. Kr. leste håndskriften på veggen, et vitnesbyrd som ble gitt i siste øyeblikk om undergangen. — Daniel 5: 25—30; 6: 1.
12 Det mektige Assyria burde heller ikke fått noe sjokk da det ble dets tur til å svelgje den bitre pille det engang hadde tvunget på Israel, nemlig, undergangen som Nebukadnesar førte over Assyria i 625 f. Kr. Jehovas profeter Mika, Esaias og Sefanias hadde omtalt den, og Nahum kom på forhånd med et detaljert vitnesbyrd om den. — Mika 5: 5; Es. 10: 12—16; Sef. 2: 13—15; Nahum kap. 1—3.
ADVARSELEN PÅ JESU TID
13. Med hvilket budskap advarte Jesus, og hvorfor?
13 Gjenopprettelsen av den sanne tilbedelse ved det gjenoppbygde tempel i Jerusalem etterat de var løslatt av fangenskapet, ble ikke varig. Etter som årene gikk, begynte et formalistisk seremonivesen og rabbinernes tradisjoner å spire og gro, og da Kristus Jesus trådte fram flere hundre år senere, var den sanne tilbedelsen blitt så godt som helt undertrykt og kvalt av slike frodige, innfiltrende vekster. Tiden var inne for en ny advarsel! Tiden var inne for et nytt vitnesbyrd til fordel for den sanne tilbedelsen! Kristus Jesus var ikke sen om å fylle dette behovet. Etterat han er døpt og mens han som pioner drar gjennom provinsen Galilea, lyder det elektriserende ropet fra hans lepper: «Himlenes rike er kommet nær!» Med brennende nidkjærhet tar han opp dette oppsiktsvekkende ropet som Johannes døperen tidligere hadde latt lyde. Han setter i gang en kraftig kampanje med å advare og vitne, som stiller alle foregående anstrengelser i skyggen. Det var en advarsel mot den hengemyr av religiøse tradisjoner som folkets store masser sank ned i til sin egen ødeleggelse, og det var et vitnesbyrd om de kjensgjerninger og profetier som identifiserte ham som Jehovas Messias Kristus!
14. Hvor forkynte han, og hvorfor der?
14 Han slo til midt i de områdene som var tettest befolket. Fra hus til hus gikk han, og advarte og vitnet. Men tiden var kort, store skarer måtte nås. Derfor forkynte han på gatene, på de offentlige plassene, i synagogene — hvor som helst, overalt. Etter hvert som han går fra landsby til landsby, fra by til by, vokser tilhørerskarene, og hans ry sprer seg, inntil store menneskemasser samler seg for å høre ham, ikke bare fra Galilea, men også fra Samaria og den sørligste provinsen, Judea, ja, selv fra den andre siden av Jordan. De voksende folkemassene skaper trengsel, og får ham til å dra vekk fra de overfylte byområdene for å holde offentlige møter på store, åpne områder, som kan gi plass til de tusener som kommer strømmende for å høre ham. Strandkanten, elvebredden, ørkenen, fjellskråningen, alle disse stedene kom til anvendelse når Jesus vitnet om Rikets velsignelser og advarte mot rabbinernes snarer. — Matt. 4: 12—25; 5: 1; 9: 35; 14: 13—15; 15: 32, 33; Mark. 4: 1; 8: 1—4; Lukas 8: 1; 20: 1.
15. Talte han rett ut når han advarte, og hvorfor?
15 Kristus Jesus var ikke slik at han fintet, gjorde utfall og skyggebokset med tvetunget diplomatisk snakk når han forkynte Guds advarsel. Denne advarselen gjaldt liv eller død, og den ble gitt tydelig og likefram, ren og usminket. De falske religionslederne på den tiden var blinde vegledere, og de førte andre som var blinde fram mot ødeleggelsens grøft, lærte tradisjoner som gjorde Guds ord til intet, var begjærlige etter å få smigrende titler, bar prangende drakter, stakk seg fram for offentligheten, ba lenge og omstendelig for å gjøre inntrykk på andre, gjorde gjerninger for å bli sett av menneskene, var hyklere som avsilte myggen, men slukte kamelen, og som utvendig var fromme og hellige å se til, men innvendig var bespottelig urene. Med støtte i kjensgjerningene stemplet han dem som løgnere og dårer, slanger og ormeyngel, barn av Satan, den største slangen. Han advarte disse onde geistlige om at det skulle komme blod over deres generasjon, at deres hus skulle lates dem øde, og at det ikke skulle bli sten tilbake på sten av templet, og forskende spurte han dem: «Hvorledes kan I unnfly helvetes dom?» — Matt. 15: 1—14; 23: 1—38; 24: 1, 2; Joh. 8: 44.
16. Hva ble reaksjonen på Jesu og hans disiplers forkynnelse?
16 Kristi Jesu advarsel og vitnesbyrd var så ødeleggende for de skriftlærdes og fariseernes religiøse beitemarker at de jamrende sa til hverandre: «I ser at I intet utretter; se, all verden løper etter ham!» (Joh. 12: 19) På Satans tilskyndelse brakte de ham til taushet ved å drepe ham. Men da hadde Jesus allerede utvalgt og opplært apostler og disipler som kunne følge i hans fotspor, og de drev kampanjen videre. De etterlignet hans metoder, brukte de samme stedene og ble velsignet med den samme framgangen. De oppnådde en økning i forkynnere av Riket ved at de forkynte «offentlig og i husene». (Ap. gj. 20: 20; 18: 28) I likhet med Kristus Jesus pådro de seg de forfølgende skriftlærdes og fariseeres vrede. Hvorfor? Jo, for resultatet av deres intense advarselsarbeid var det samme som resultatet av Jesu vitnekampanje som hadde gått som en hvirvelvind over landet. Det blir vist ved at de irriterte religionsdyrkerne i engstelse skrek ut at apostlene og disiplene ’oppviglet hele verden’. (Ap. gj. 17: 6) De mente sin egen lille religiøse verden som var bygd på et falsk grunnlag av pomp og prakt, på de muntlige overleveringers sviktende sandgrunn. De foretrakk å opprettholde sin tids religiøse forhold i en uforandret stilling.
17. Unnslapp de som ikke ga akt på advarslene? Hvorfor ikke?
17 Deres stilling og deres nasjon, som de prøvde å redde ved å utgyte Jesu og hans etterfølgeres blod, ble likevel ikke reddet. Ofrene for vannflommen kunne ikke gjøre Noahs advarsel til intet ved å drive vannmassene tilbake til sin plass i himmelrommet. Sodomittene kunne ikke slokke ildregnet. Den rasende Farao hadde ikke noe middel mot de ti plagene. Juda var like lite i stand til å kaste babylonerne tilbake, som Israel tidligere hadde vært i stand til å verge seg mot de angripende assyrerne. Da turen kom til disse hedningenasjonene, kunne heller ikke de gjøre Gud til en løgner ved å fortsette å eksistere lenger enn til den tiden som var fastsatt for deres sammenbrudd. Heller ikke den jødiske nasjon på Kristi tid kunne sende advarselen tom tilbake, den advarsel Jehova hadde kunngjort vidt og bredt gjennom sin elskede Sønns forkynnelse. (Es. 46: 10, 11; 55: 11) Denne «ormeyngel» ble i sin levetid vitne til at deres stilling og deres nasjon gikk tapt, at deres stad og tempel ble omstyrtet, og de unnslapp ikke «helvetes dom» eller «Gehennas dom». — Matt. 23: 33, Am. stand. overs., fotnote.
18. Hva så med «den nærværende onde verden»?
18 Og «den nærværende onde verden» kommer heller ikke til å unnslippe Harmageddons ødeleggende voldsomhet, som den blir advart om nettopp nå!