Skal en lyde Gud eller mennesker?
NÅR dette spørsmålet blir reist, og en med mennesker mener makthaverne i verdslige regjeringer, svarer mange religiøse med å stille et annet spørsmål: Har ikke Bibelen befalt alle mennesker å lyde de «foresatte øvrigheter», og er ikke makthaverne i de forskjellige nasjoner de «foresatte øvrigheter»? Det er ingen tvil om at alle som har gått inn på å gjøre Guds vilje, må lyde og underlegge seg de «foresatte øvrigheter», som det står skrevet i Romerne 13: 1, 2: «Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter [høyere makter, Aut. eng. overs.]! for det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som er, de er innsatt av Gud, så at den som setter seg imot øvrigheten, står Guds ordning imot; men de som står imot, skal få sin dom.»
De «foresatte øvrigheter» eller «høyere makter» som er nevnt her, er imidlertid ikke kongene, diktatorene, presidentene eller andre av nasjonenes politiske ledere, og kristenhetens religiøse ledere hører heller ikke med til de «foresatte øvrigheter». Ikke en eneste av dem representerer Gud og Kristus Jesus; de er tvert imot behersket av denne verdens usynlige gud, Satan Djevelen. (2 Kor. 4: 4) Videre sier Bibelen til dem som ønsker å kjenne den rette veg: «For de styrende er ikke til redsel for den gode gjerning, men for den onde. Men vil du slippe å frykte for øvrigheten? Gjør det som godt er, så skal du ha ros av den; for den er Guds tjener, deg til gode. Men gjør du det som ondt er, da frykt! for den bærer ikke sverdet for intet; for den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det som ondt er.» — Rom. 13: 3, 4.
Alle vet at denne verdens herskere er onde og gjør mange onde gjerninger, og at de i stedet for å understøtte gode gjerninger forfølger dem som gjør det gode. Dette viser at de ikke er de «foresatte øvrigheter» som Bibelen taler om. Hvem er da de «foresatte øvrigheter»? Jehova Gud er den Høyeste, og Kristus Jesus er hans øverste embetsmann, som han har gitt all makt og myndighet til å sette i verk det Han beslutter. Derfor er det Jehova Gud og Kristus Jesus som er de «foresatte øvrigheter». (Matt. 28: 18) Det skriftstedet som er sitert ovenfor om de «foresatte øvrigheter», er rettet spesielt til dem som har gått inn på å gjøre Guds vilje, og som er blitt antatt av Gud og kalt inn i hans organisasjon. (Rom. 1: 7) Gud handler ikke med denne verdens herskere og har heller ikke bemyndiget dem til å være hans representanter.
Når det gjelder spørsmålet om de «foresatte øvrigheter», som er nevnt ovenfor, så er det dem som har tatt standpunkt for Riket, og bare dem, Gud underviser, og han viser dem at Kristus er «Guds tjener» og «en hevner til straff over den som gjør det som ondt er». Kristus Jesus er «kongen som den høyeste» i Guds organisasjon, og blir omtalt slik i følgende skriftsted: «Vær derfor all menneskelig ordning undergitt for Herrens skyld, enten det nå er kongen som den høyeste, eller landshøvdinger som utsendinger fra ham til straff for ugjerningsmenn, men til ros for dem som gjør godt.» (1 Peter 2: 13, 14) Med «landshøvdinger» menes her Jesu Kristi apostler, som var tildelt en særlig makt i Herrens organisasjon. Det er utelukkende Guds organisasjon som er omtalt i følgende skriftsted: «Lyd eders veiledere [dem som hersker over dere, Aut. eng. overs.] og rett eder etter dem! for de våker over eders sjeler som de som skal gjøre regnskap, så de kan gjøre det med glede og ikke sukkende; for det er eder ikke til gagn.» — Hebr. 13: 17.
Dette skriftstedet taler i det hele tatt ikke om verdslige organisasjoner. Det er klart at slike onde mennesker som Hitler og Mussolini og andre diktatorer aldri har representert Gud. Herskere av den typen har aldri ’våket over eders sjeler’. De forsøker tvert imot å gjøre det av med dem som har stilt seg på Herren Kristi side. I det foregående skriftstedet (1 Peter 2: 13) er «all menneskelig ordning» begrenset utelukkende til dem som har stilt seg på Herrens side og er i hans organisasjon. Da Herren sendte apostlene ut for å opprette kristne menigheter, ga han dem myndighet til å opprette en «ordning» eller fastsette visse bestemmelser, og på den måten var de trofaste apostlene «landshøvdinger» i Herrens organisasjon. De regler de fastsatte, skal lydes, og disse regler er nedskrevet i Bibelen.
BILDER, MENNESKER, FLAGG
Skal en kristen lyde loven i det landet hvor han bor? Ja, hvis ikke landets lov er i direkte strid med Guds lov. Det blir for eksempel forlangt at en skal betale skatt, som skal brukes til dekning av statens lovmessige utgifter. Jesus sa: «Gi da keiseren [keiseren står som symbol for staten] hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» (Matt. 22: 18—21) Den kristne bør følge denne regel som Herren holdt fram, og lyde alle dem av statens lover som ikke er i strid med Guds lov. Men hvis lydighet mot en av statens lover ville tvinge den kristne til å bryte Guds lov, da går Guds lov foran statens lov, og han må lyde Guds lov framfor menneskers eller statens lov.
En stat eller regjeringsform som lar alle sider av folkets liv og virksomhet være underlagt en diktators kontroll, er en totalitær stat eller regjeringsform. Under en slik regjeringsform blir folket ensrettet eller inndelt i klasser, og alle deres personlige rettigheter blir fastsatt av staten, hvis de da får ha noen i det hele tatt. Nazi-Tyskland var et eksempel på dette. Der ble det forlangt at alle mennesker skulle hilse på en bestemt måte og si «Heil Hitler», som faktisk betyr: «Frelse og beskyttelse kommer fra Hitler.» En som har inngått pakt med Gud den allmektige om å gjøre hans vilje, kunne ikke lyde denne nazistiske loven, som krevde at han skulle hilse på en bestemt måte og si de ordene som er nevnt ovenfor. Å gjøre det ville være en åpenlys overtredelse av Guds tydelige befaling som finnes i 2 Mosebok 20: 2—5. «[Jehova] hører frelsen til,» den kommer ikke fra noe menneske. (Salme 3: 9) En kristen som benekter dette, og lyder staten i stedet for Gud, følger en veg som fører til den visse undergang.
Et bilde, slik Bibelen definerer det, betyr «en framstilling, en avbildning, et symbol, det vil si noe som representerer og står i stedet for noe annet». Webster definerer det slik: «Noe som representerer noe annet; et symbol; en framstilling.» Uttrykket «bøye seg for», slik det er brukt i Bibelen, betyr å vise ærefrykt, underdanighet, å tilbe. Det er Djevelens hensikt å få menneskene til å vanære Guds navn slik at resultatet blir deres tilintetgjørelse. For å beskytte dem som har gått inn på å gjøre Guds vilje, har den Høyeste gitt denne befalingen: «Du skal ikke ha andre guder foruten meg. Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem; for jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg.» — 2 Mosebok 20: 3—5.
Ved å hilse en diktator, som nevnt ovenfor, og ved å bøye seg for bilder eller tilbe dem, tilskriver en det som bildet representerer, hva det så er, evnen til å gi beskyttelse og frelse. Det er derfor en åpenbar overtredelse av Guds lov, og en som er innvigd til Jehova, kan ikke og vil ikke lyde statens lov når den krever at han skal bryte Guds lov.
Israelittene hadde inngått pakt om å gjøre Guds vilje, og da de kom inn i Kanaans land, var de omgitt av hedenske folkeslag. Satan hadde innført hedenske religioner blant disse kanaanittene, og Guds folk hadde fått spesiell befaling om å holde seg til Mose lov, særlig med hensyn til befalingen om ikke å bøye seg for eller tilbe bilder eller noe som helst annet i disse hedenske nasjonene som var under Djevelens kontroll. (Josva 23: 6—8) Denne verden og dens nasjoner er ennå under usynlig herredømme av denne onde verdens djevelske gud. (Joh. 12: 31; 14: 30; 2 Kor. 4: 4; 1 Joh. 5: 19, Am. stand. overs.) Derfor vil ikke kristne bøye seg for bilder som representerer nasjoner under Satans kontroll, eller tilskrive dem frelsen, hvis de ønsker å behage Gud og rette seg etter hans befalinger.
De forskjellige lands flagg representerer regjeringene og det regjeringene står for. En lov som forlanger at en kristen skal hilse nasjonens flagg, forlanger at han skal hilse Djevelen, som er den usynlige hersker over alle verdens nasjoner. (Jak. 4: 4) Under nazismens styre i Tyskland ble tusenvis av Jehovas vitner sperret inne i konsentrasjonsleirer og torturert, og hundrevis av dem ble drept, fordi de ikke ville si «Heil Hitler» og hilse hakekorsflagget. Men er det også en krenkelse av Guds lov om en kristen, det vil si, en som har inngått en pakt om å gjøre Guds vilje, hilser det amerikanske flagget? Ja, det er det, for derved tilskriver han nasjonen makten til å gi beskyttelse og frelse, mens den kristnes beskyttelse og frelse kommer fra Herren.
Det er ikke noe ondt i selve flagget. Det representerer imidlertid rikets regjeringsmakt, og alle jordiske regjeringer er av Satans verden, og ingen av dem er for Guds rike ved Kristus. De forsvarer alle sammen sin egen form for styre. Den kristne støtter en annen form for styre, nemlig Kristi rike. Hvis han hilste et flagg, uansett hvilken verdslig regjering det representerer, ville det være det samme som å forkaste sin pakt med Jehova Gud, og slike paktsbrytere høster døden som lønn fra Gud. (Rom. 1: 31, 32) Det spørsmålet i virkeligheten gjelder, er dette: Skal en som er en kristen, frykte de ting som denne verdens regjeringer representerer, eller skal han frykte Jehova Gud og hans rike under Kristus?
Nå er Guds rike opprettet i himmelen, og Kristus har fått makten og regjerer, mens Satan ennå har herredømmet på jorden. Alle jordens nasjoner er motstandere av Gud og hans rike. Derfor er det ikke mulig for noe menneske å være i full overensstemmelse med denne verdens regjeringer og samtidig være helt i harmoni med Guds rike under Kristus. Han må tjene enten den ene eller den andre av de to herrer, det kan ikke være noe kompromiss. Vanskeligheten for nasjonenes herskere og for mange dommere og størsteparten av menneskene er at de ikke ser eller forstår hva Guds rike er eller betyr. Den sanne kristne vet at han ikke kan være for Gud og hans rike og samtidig tilskrive denne verdens regjeringer under Satan sin beskyttelse og frelse. Å hilse et lands flagg er i virkeligheten det samme som å si: «Jeg ser hen til det som dette flagget representerer, for å få beskyttelse og frelse.» Ingen kristen kan gjøre det, for han vet at alle nasjoner snart skal bli tilintetgjort av Gud i Harmageddon. Den nasjonen som flagget representerer, kan ikke gi beskyttelse eller frelse i det slaget.
Men betyr det at man hilser en nasjons flagg, for eksempel De forente staters, noe mer enn å vise det respekt? Ja, meget mer. Selv om det ikke betydde noe annet enn respekt for og lydighet mot alle lover som ikke er i strid med Guds lov, ser likevel de kristne på det å hilse et symbol som en overtredelse av det annet bud. Men legg merke til hva de verdslige autoriteter sier om flaggets betydning: «Flagget er hellig, liksom korset. Mange mennesker bruker uttrykket ’flaggets etikette’. Dette uttrykket er for vagt, for overfladisk og smaker av salongbelevenhet. Reglene og regulativene for menneskenes holdning overfor nasjonale faner bruker sterke, uttrykksfulle ord som ’tjeneste for flagget’, ’respekt for flagget’, ’ærbødighet for flagget’, ’hengivenhet for flagget’, ’oppførsel mot flagget’.» (Encyclopedia Americana, bind 11, side 316) «The Manual of Information», en håndbok som er utgitt av «Det nasjonale samfunn av den amerikanske revolusjons døtre», sier: «Amerika venter at de som kommer hit, skal elske, hedre og forsvare flagget, som beskytter dem.»
Har ikke staten rett til å tvinge sine borgere til å lyde de lover den vedtar? Nei, absolutt ikke! Om en stat vedtar en lov som er i direkte strid med Guds lov, vil den sanne kristne lyde Gud i stedet for mennesker. For mange hundre år siden holdt det verdslige, gamle Babylon Jehovas folk i fangenskap. Så vedtok denne nasjonen en lov som forlangte at folket, når et bestemt signal ble gitt, skulle falle ned og tilbe en stor billedstøtte. Tre trofaste israelitter nektet å gjøre dette. De fikk vite at en slik nektelse betydde at de skulle bli bundet og kastet i en brennende ildovn. Ble de redde? Falt de ned for billedstøtten, eller gikk de på akkord? De svarte: «Vi har ikke nødig å svare deg et ord på dette. Vår Gud, som vi dyrker, er mektig til å frelse oss; av den brennende ildovn og av din hånd, konge, vil han frelse. Men hvis ikke, da skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke dine guder eller tilbe det gullbilde du har stilt opp.» — Dan. 3: 16—18.
Et annet eksempel på den allmektige Guds vilje i denne sak og den rette handlemåte for dem som har inngått pakt med Gud, følger her: Jesu Kristi apostler ble arrestert og stilt for retten fordi de forkynte evangeliet om Jesus Kristus, og rettens dommere truet dem med en forferdelig straff om de ikke ville holde opp med å forkynne. Men de svarte retten: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde eder mer enn Gud!» «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Ap. gj. 4: 19; 5: 29) Et Guds barn har ikke noe valg. Han kan ikke gå på akkord og likevel oppnå evig liv. Hans frelse avhenger av om han er fullstendig trofast og lydig mot Gud.
Selve den handling å hilse flagget er ikke en overtredelse. Men den som har inngått en pakt om å gjøre Guds vilje, og som deretter handler i ulydighet mot Guds vilje, begår en urett som fører til hans ødeleggelse. De som ønsker å hilse flagget, bør gjøre det, men de som har gått inn på å tjene Jehova Gud, må lyde ham hvis de i det hele tatt skal få liv. Staten kan kanskje fengsle og til og med drepe dem som ikke vil lyde dens lover om flagghilsen, men de som dør på grunn av sin tro og lydighet mot Gud, har løfte om en oppstandelse, mens de som dør for Guds hånd fordi de er utro, ikke kan få noen oppstandelse. Staten kan bare drepe legemet, men har ingen makt til å føre noen fram fra døden igjen. Det er bare Gud som kan drepe både legemet og den nåderike foranstaltning for en oppstandelse. — Matt. 10: 22, 28.
Det er to herrer, Jehova Gud, som er herre over alle som ønsker rettferdighet, og Djevelen, som er herre over dem som er imot Gud. «Ingen kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre; I kan ikke tjene Gud og mammon.» (Matt. 6: 24) En må være klar over at det er mulig å tjene Satan uten å vite det. Det er et menneskes gjerninger og ikke hans ord som avgjør hvem han tjener: «Vet I ikke at når I byr eder fram for noen som tjenere til lydighet, da er I også tjenere under den som I så lyder, enten det er under synden til død eller under lydigheten til rettferdighet?» — Rom. 6: 16.
Den regelen de kristne bør følge, er derfor denne: Lyd dem av landets lover som er i samsvar med Guds lov, for det er rett og riktig. Hvis du setter din lit til Jehova Gud og hans rike, lyd da alltid hans lov, for han er den Høyeste.