Bli kjent med den irske ulvehunden
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I IRLAND
«Den godlynte kjempen i hundeverdenen.»
Slik er den irske ulvehunden blitt beskrevet. Har du noen gang sett en? Riktignok finnes det ingen ulver i Irland nå for tiden. Men det gjorde det før. Det fantes også villsvin og elger. Det sies at den siste ulven i Irland ble drept for omkring 200 år siden. Før den tid var ulvehunden kjent for å jakte på ulver og andre store dyr. Fra nyere tid fortelles det om en ulvehund som ble sendt til Rocky Mountains i USA. I 1892 drepte den visstnok «40 ulver helt alene i løpet av én vinter». Men du behøver ikke å engste deg. Ulvehunder har det ikke med å jakte på og drepe mennesker!
IFØLGE noen historikere kan det godt være at det fantes ulvehunder i Irland omkring år 500 f.v.t. Kelterne brukte senere disse hundene til mer enn bare jakt. Legender og historier sier at ulvehunder også drog ut i kamp sammen med irske konger og krigere.
Ulvehundens ry som en helt spesiell hunderase spredte seg over hele verden. Noen ulvehunder ble til og med brakt til Roma for å bli vist fram på arenaen. Historiske opptegnelser om en romersk konsul ved navn Quintus Aurelius Symmachus forteller at konsulen skrev et brev i 393 e.v.t. der han takket sin bror for at han hadde sendt sju irske ulvehunder til Roma. Det ser ut til at hundene virkelig vakte romernes begeistring. Symmachus skrev: «Hele Roma betraktet dem med undring og forestilte seg at de måtte ha blitt fraktet hit i jernbur.»
Det var kanskje hundenes størrelse som fikk folk til å tro at de måtte ha blitt fraktet i jernbur. Hannene har en skulderhøyde på omkring 86 centimeter, men noen er enda større. Den høyeste ulvehunden man vet om, hadde en skulderhøyde på over 100 centimeter. Hunnene er vanligvis tre til fem centimeter mindre enn hannene. Fordi ulvehunden er så stor, kan den lett få tak i en ekstra matbit. Den skotske romanforfatteren sir Walter Scott varslet en av vennene sine om at han måtte være på vakt under middagen. Ulvehunden hans, som målte «omkring to meter fra nesetipp til hale», ville ellers «spise av tallerkenen hans uten å behøve å sette labbene på bordet eller stolen».
Disse hundene er forholdsvis små som nyfødte — de veier da bare rundt 700 gram — men de vokser raskt. Én hengiven eier sa at de er «fascinerende små skapninger» som valper, men at de forbausende raskt forandrer seg «fra å være lubne nøster til å bli hengslete, myke vesener som stort sett består av lange ben».
De bjeffer ikke særlig mye. De er mer den sterke, tause typen. Men når de først bjeffer, etterlater røsten et varig inntrykk. Folk forteller om en mann som etter å ha hørt en ulvehund bjeffe sa at det var «den dypeste og mest melankolske bjeffingen [han] noensinne [hadde] hørt».
Det er blitt sagt om den irske ulvehunden at den «har et bistert utseende, med stikkende øyne, buskete øyenbryn og stri, mørkegrå pels». Ved første øyekast ville du kanskje prøve å unngå en slik type hund. Men det er også blitt sagt at ulvehundene er «så snille at et barn kan leke med dem». Som en erfaren eier sa, er de i virkeligheten «særdeles hengivne». Og de er ikke bare grå i fargen. Noen har hvit, beige, rød eller svart pels.
Den berømte irske forfatteren Oliver Goldsmith gav dem mange lovord. Han sa: «Den store irske ulvehunden er ytterst vakker og majestetisk . . . , den mest fremragende hunderase som er å se i verden.» Han var tydeligvis imponert over ulvehundenes utseende, deriblant øyenbrynene, øyenvippene og værhårene, som gir dem det som er blitt kalt «det ekte irske preg».
Men hvorfor døde de nesten ut som rase? En av grunnene var deres store popularitet. Deres beundrere betraktet dem som den slags verdifulle presanger som de kunne sende til framstående personer, for eksempel konger. Derfor var de «etterspurt og ble sendt utenlands til alle verdenshjørner». Resultatet var at de ble spredt omkring i små antall overalt. Da det var slutt på den tiden da de gjorde nytte for seg som ulvejegere, ble de dessuten neglisjert som rase i Irland.
I 1839 beskrev en hundeelsker deres sørgelige situasjon på denne måten: «Det er et beklagelig faktum at denne edle hunderasen raskt dør ut, og at den utvilsomt kommer til å være utryddet om noen få år med mindre det blir gjort en ekstraordinær innsats.» Det var så få eksemplarer igjen at det ikke var uvanlig at folk omtalte den ulvehunden de eide, som «den siste av sin rase». Men de overlevde.
De ble reddet gjennom den ’ekstraordinære innsatsen’ til slike personer som George A. Graham. I 1862 ble han oppmerksom på situasjonen, og han samlet så mange av de gjenværende ulvehundene som han kunne få tak i. Ved å drive systematisk avl skaffet han til veie det grunnlaget som trengtes for at ulvehunden skulle gjøre et comeback og oppnå den posisjonen den har i dag. Uten ham, sa en historiker i 1893, kunne «levningen av en mektig hunderase allerede nå ha vært utryddet».
En av deres beundrere, Phyllis Gardner, som er en respektert oppdretter av irske ulvehunder, skrev: «Ikke noe er sikkert i denne verden, men med mindre det inntreffer en katastrofe, ser det ut til at denne edle rasen er blitt berget unna randen av utryddelse, og at dens popularitet stadig er økende.»
[Bilde på side 23]
Valper av ulvehund, omkring fire uker gamle
[Bilde på side 23]
Den godlynte ulvehunden, her i Newtownards i Nord-Irland