Fra en brølende løve til et saktmodig lam
FORTALT AV ENRIQUE TORRES JR.
JEG ble født i 1941 på den karibiske øya Puerto Rico, hvor det alminnelige språket er spansk. Vi levde i trange kår. Mine foreldre var katolikker, men verken de, søstrene mine eller broren min (som døde som barn) og jeg fikk noen gang noen religiøs opplæring, og vi gikk nesten aldri i kirken.
Familien forlot Puerto Rico og drog til USA i 1949. Vi slo oss ned i New York i det østlige Harlem, kjent som El Barrio. Der bodde vi fram til 1953. Det var vanskelig for meg å lære engelsk. Denne språkbarrieren gav meg en følelse av utilstrekkelighet.
Dårlig påvirkning
Familien vår flyttet så til Prospect Heights-området i Brooklyn. Det var i den perioden jeg ble påvirket av kameratene mine til å bli med i en gategjeng. Senere ble jeg kalt gjengens krigsherre. Deretter ble jeg leder for en annen gjeng, som rotet seg borti biltyveri. Jeg ble også kurer (som drev med innkreving av ulovlig spillegjeld) for bookmakere i nabolaget. Så gikk jeg over til innbrudd og ble arrestert flere ganger før jeg var 15 år. Da hadde jeg sluttet skolen.
Da jeg var 16 år, sendte myndighetene meg til Puerto Rico som et ledd i en avtale om en mildere siktelse. Der skulle jeg være i fem år, og jeg ble sendt til bestefaren min og hans familie. Han var en kjent og respektert pensjonert politimann. Men et år senere sendte han meg tilbake til Brooklyn fordi jeg innlot meg på fylleslagsmål, var sammen med uønskede personer og begikk innbrudd.
Fars rolle i livet mitt
Da jeg kom tilbake fra Puerto Rico til New York, fikk jeg vite at far hadde begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Men livet mitt dreide i motsatt retning. Jeg fortsatte å leve et gudløst liv og begynte å misbruke narkotika og alkohol. Jeg ble medlem av en gjeng som drev med innbrudd og ran, og som følge av det ble jeg arrestert i 1960. Jeg ble funnet skyldig og dømt til tre års fengsel.
I 1963 ble jeg løslatt på prøve. Men jeg ble snart arrestert for innbrudd igjen og satt to år i fengsel på Rikers Island i New York. Jeg ble løslatt i 1965. Samme år ble jeg arrestert for mord. For et blodtørstig, løvelignende sinnelag jeg hadde utviklet!
Retten dømte meg til 20 års fengsel i Dannemora-fengselet i den nordlige delen av staten New York. Der ble jeg involvert i fengselets subkultur.
Som nevnt hadde far begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Han ble senere døpt og tjente som eldste i en menighet i Harlem. Han besøkte meg ofte i den tiden jeg satt i fengsel, og han snakket alltid med meg om Gud, hans navn og hans hensikt.
Mens jeg satt på Dannemora, ble jeg imidlertid med i en gruppe av lånehaier, som lånte ut penger til ekstremt høye renter. På denne tiden, i 1971, brøt det ut fangeopprør ved Attica-fengselet, et annet fengsel i staten New York. Dette opprøret skapte store overskrifter i mange aviser og ble dekket av radio- og fjernsynssendinger verden over. For å hindre at det ble gjort opprør på Dannemora, syntes fengselsdirektøren at han måtte plukke ut dem av de innsatte som kunne ha en dårlig innflytelse på de andre fangene. Disse ble isolert i en særskilt avdeling.
Av 2200 fanger ble omkring 200 av oss isolert. Etter ytterligere utvelgelse ble noen brutalt slått. Som en del av et «atferdsmodifiseringsopplegg» ble maten tilsatt medikamenter.
Dette var ikke første gang jeg ble isolert fordi jeg var uregjerlig. Men det var første gang jeg ble offer for slike grusomheter, og det gikk veldig inn på meg. Jeg fikk håndjern på, føttene mine ble lenket, og jeg ble atskillige ganger brutalt slått av vaktene. Jeg ble også til stadighet utsatt for diskriminerende spydigheter på grunn av min nasjonalitet. Som følge av ydmykelsen og slagene streiket jeg ved å spise minimalt i løpet av isolasjonsperioden, som varte i omkring tre måneder. Det førte til at jeg gikk ned nesten 25 kilo.
Fengselsbetjentene brydde seg ikke om fars spørsmål angående min svekkede helsetilstand. Dette gav meg en følelse av håpløshet, og i min fortvilelse skrev jeg til politikerne for å be om hjelp med hensyn til den urettferdige behandlingen.
Far gikk gjentatte ganger til avisene med opplysninger om slagene, ydmykelsen og tilsettingen av medikamenter i maten til innsatte som var anbrakt i den særskilte avdelingen. Det var bare én avis, Amsterdam News, som skrev en artikkel om de sørgelige tilstandene. Far henvendte seg også ved flere anledninger til en høyerestående embetsmann i Albany i staten New York, og han fikk alltid vite at jeg var anbrakt på en vanlig avdeling. Meldingen som jeg sendte til politikerne om forholdene i fengselet, falt for døve ører. Jeg ble mer fortvilt enn noen gang, for jeg visste ikke om noe annet sted jeg kunne henvende meg for å få hjelp.
Det var da jeg husket noe av det far hadde snakket med meg om. Jeg bestemte meg for å be til Gud om hjelp.
Jeg vender meg til Gud
Før jeg bad, husket jeg at far ofte hadde sagt at jeg ikke skulle be til Jesus, men til Jesu Far, som har navnet Jehova. Jeg falt på kne på gulvet i cellen og gav uttrykk for dyp sorg over det livsløp jeg hadde valgt, og som hadde resultert i at jeg hadde tilbrakt over halvparten av livet mitt i fengsel. Jeg bad inntrengende til Jehova om at han måtte hjelpe meg ut av denne vanskelige situasjonen, for jeg innså nå at det bare var han som hadde makt til å gjøre det.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg bad til Jehova, men jeg så tilbake på min fortid og bønnfalt ham i anger om tilgivelse. Jeg lovte at jeg skulle forsøke å lære mer om ham. Ikke lenge etter ble jeg løslatt fra enecellen, som lignet et underjordisk fangehull, og anbrakt blant de vanlige fangene. Da begynte jeg å spise normalt igjen.
I samsvar med mitt løfte om å lære mer om Jehova begynte jeg å lese Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter. Noe av det som gjorde at jeg ble interessert i denne bibeloversettelsen, var det grønne omslaget. Jeg likte denne fargen fordi alt ellers — fangedraktene, cellene, veggene og korridorene — var i grått, deprimerende grått. Til min forbløffelse ble fargen på alt dette senere forandret til grønn. Fengselsvesenet gikk over til denne fargen etter opprøret i Attica-fengselet.
Jeg begynte også å lese artikler i bladene Vakttårnet og Våkn opp!, som far hadde sørget for at jeg fikk. Det gjorde dypt inntrykk på meg å lese opplevelsene til mange Jehovas vitner som hadde sittet i fengsel fordi de hadde holdt fast ved sin tro, og som hadde gjennomgått mer enn jeg hadde. Dette var mennesker som ikke hadde gjort seg skyldig i noen forbrytelse, men som hadde lidd urett fordi de hadde vært trofaste mot Gud. Jeg hadde på den annen side lidd fordi jeg fortjente det. Disse opplevelsene rørte ved hjertet mitt, og jeg fikk lyst til å lære mer om Jehova og hans folk.
Ett år senere ble jeg endelig innkalt til benådningskommisjonen. Saken min ble vurdert på nytt, også de prøvelsene jeg hadde gjennomgått i isolasjonsperioden. Jeg var glad for å få vite at jeg skulle løslates på prøve i 1972.
To uker etter at jeg var blitt løslatt, oppsøkte jeg Jehovas vitners Rikets sal i Spanish Harlem. Men jeg følte meg fortsatt uverdig til å komme sammen med Jehovas folk. Og jeg hadde fortsatt mye å lære om Jehova, hans organisasjon og hans folk. Jeg trengte også tid til å tilpasse meg samfunnet på nytt etter å ha sittet så lenge i fengsel.
Jeg var dessverre ikke i stand til å legge av min gamle livsstil. Jeg begynte å bruke narkotika, begå kriminelle handlinger og leve et fordervet liv igjen. Det førte til slutt til at jeg ble dømt til ytterligere 15 års fengsel. Jeg føler likevel at Jehova må ha sett noe godt i hjertet mitt, for han gav meg aldri opp. Jeg kan bare si at Jehova aldri forlater eller gir opp dem som er innstilt på å lære om ham, enten de sitter i fengsel eller ikke.
Jeg studerer Bibelen i fengselet
Denne gangen, tilbake i Dannemora-fengselet, benyttet jeg muligheten til å ha et ukentlig bibelstudium sammen med en Ordets tjener blant Jehovas vitner. Senere ble jeg overført til Mid-Orange-fengselet, et fengsel i den nordlige delen av staten New York med ikke fullt så streng bevoktning. Dette var en forandring fra den strenge bevoktningen på Dannemora.
Etter at jeg hadde vært to år på Mid-Orange, begynte jeg med fengselsmyndighetenes godkjennelse å delta aktivt i et bibelstudium som ble ledet med en medfange. Hans mor, som var et av Jehovas vitner, hadde ordnet med at han fikk dette studiet. Ved å fortsette å ta til meg kunnskap begynte jeg til slutt å anvende bibelske prinsipper, noe som med tiden førte til at jeg gjorde åndelige framskritt.
Min søknad om prøveløslatelse var blitt avvist sju ganger, men den åttende gangen ble den motstrebende innvilget. Årsaken til at søknaden var blitt avvist tidligere, var min «tilbøyelighet til å begå kriminelle handlinger». Jeg ble løslatt etter å ha sonet 8 av de 15 årene jeg var blitt idømt.
Endelig fri fra mørket
Da jeg var blitt løslatt, kom jeg på avveier igjen, og i en kort periode falt jeg for fristelsen til å bruke narkotika. Jeg levde også sammen med en kvinne uten å være gift. Det hadde jeg gjort siden 1972. I 1983 gjenopptok jeg likevel studiet av Bibelen sammen med Jehovas vitner. Denne gangen begynte jeg å overvære kristne møter regelmessig. Men før jeg begynte å studere og gå på møtene, hadde jeg sluttet å bruke narkotika og å røyke.
I strid med Guds lover om ekteskapet var jeg imidlertid fortsatt samboer. Det plaget samvittigheten min, så jeg prøvde å få min samboer til å ta imot et bibelstudium og til å gifte seg med meg, slik at forholdet vårt kunne legaliseres. Men hun sa at Bibelen var mannens bok, skrevet av menn for å undertrykke kvinner, og at det ikke var nødvendig med noe ekteskap.
Jeg ble klar over at jeg ikke kunne fortsette å leve i umoral med en kvinne som ikke respekterte Guds lover om ekteskapet. Derfor gjorde jeg slutt på forholdet og flyttet til Brooklyn. Jeg visste at jeg ikke kunne snakke med andre om Gud og hans hensikt hvis mitt eget liv var i strid med hans lover.
Etter at jeg hadde ordnet opp i alt det ubibelske jeg hadde rotet meg borti, og studert Bibelen i tre år, innviet jeg med ren samvittighet mitt liv til å gjøre Guds vilje og symboliserte det ved å la meg døpe ved et av Jehovas vitners stevner. Jeg har aldri angret på det løftet jeg gav om at jeg skulle lære den Gud å kjenne som far alltid snakket om. Og det løftet jeg gav Jehova i fangehullet i Dannemora-fengselet, er et løfte jeg vil arbeide hardt for å oppfylle helt til han utøser de mange velsignelser han har gitt løfte om i sitt Ord.
Jeg ser fram til paradiset
Jeg ser med stor forventning fram til den tiden da Jehova skal forvandle hele jorden til et vakkert paradis. (Salme 37: 11, 29; Lukas 23: 43) Jeg ser også fram til et annet løfte som Gud har gitt — at de døde skal få en oppstandelse med mulighet til å leve evig på jorden. (Johannes 5: 28, 29; Apostlenes gjerninger 24: 15) For en vidunderlig tid det vil bli når jeg kan ta imot døde som blir oppreist fra gravene, deriblant far, lillebroren min og andre som døde så altfor tidlig! Jeg tenker ofte på dette håpet, og det fyller meg med glede. Noe annet som nå gir meg glede, er at mine to søstre og noen av deres barn har innviet sitt liv til Jehova og er blitt døpt.
Nå som jeg gir uttrykk for min tro overfor andre og deler min livserfaring med dem, finner jeg stor glede i å vise dem salmistens trøstende ord i Salme 72: 12—14: «Han skal utfri den fattige som roper om hjelp, likeså den nødstilte og den som ingen hjelper har. Han skal synes synd på den ringe og den fattige, og de fattiges sjeler skal han frelse. Fra undertrykkelse og fra vold skal han gjenløse deres sjel, og deres blod skal være dyrebart i hans øyne.»
Jehovas tålmodighet med meg har varmet mitt hjerte og satt meg i stand til å lære om og utvikle de karakteregenskapene som han ønsker at hans folk skal ha — ikke blodtørstige, løvelignende egenskaper, men egenskaper som kjennetegner et lam — saktmodighet, vennlighet og mildhet. Dette er nødvendig, for Guds Ord sier: «Overfor de saktmodige vil han vise velvilje.» — Ordspråkene 3: 34.
[Uthevet tekst på side 12]
«Jeg ble snart arrestert for innbrudd igjen og satt to år i fengsel på Rikers Island i New York. Jeg ble løslatt i 1965. Samme år ble jeg arrestert for mord. For et blodtørstig, løvelignende sinnelag jeg hadde utviklet!»
[Bilde på side 13]
Den dagen jeg ble døpt