Oppstod universet av seg selv, eller ble det skapt?
MANGE forskere misliker tanken om at universet ble skapt av en intelligent Skaper. Derfor forestiller de seg at det på et eller annet vis oppstod av seg selv. Men ingen har vært i stand til å forklare hvordan dette kunne skje.
I virkeligheten er det slik bladet Scientific American skrev i nummeret for januar 1999: «Big bang-teorien beskriver ikke universets tilblivelse.» Bladet tilføyde: «En annen teori som beskriver enda tidligere tider, er nødvendig for å gi en forklaring på den opprinnelige skapelsen av universet.»
Men synes du det er rimelig å tro at universet på et eller annet vis skapte seg selv? Fysikeren Charles H. Townes sa: «Det er sant at fysikerne håper å kunne se bakenfor ’big bang’ og muligens forklare universets opprinnelse som, for eksempel, en form for fluktuasjon. Men da blir spørsmålet: Av hva er det en fluktuasjon, og hvordan ble dette i sin tur til? Etter min mening ser det ut til at spørsmålet om opprinnelse alltid forblir ubesvart hvis vi utelukkende undersøker det fra et vitenskapelig synspunkt.»
Det er nå alminnelig godtatt at universet en gang ikke eksisterte, og at det på et eller annet vis ble til. Kan det man har lært om universets lover, hjelpe oss til å forstå hvordan dette kan ha skjedd?
«To sider av samme sak»
Det ovenstående er blitt sagt om energi og materie. «Materie er ganske enkelt en form for energi,» sa bladet Scientific American. Dette forholdet mellom materie og energi blir uttrykt ved Einsteins berømte ligning E=mc2 (energi er lik masse multiplisert med kvadratet av lysets hastighet). Denne ligningen viser at en liten masse, eller en liten mengde materie, rommer ufattelig mye energi. Universitetsprofessoren Timothy Ferris sa: «Den forklarer hvordan en bombe på størrelse med en appelsin kan ødelegge en hel by.»
Hvis vi ser saken fra den andre siden, så viser Einsteins teori også at energi kan omdannes til materie. Det materielle universets tilblivelse kan derfor ha vært forbundet med det en kosmolog kalte «den voldsomste omdanning av materie og energi som vi har fått anledning til å stifte bekjentskap med».
Men hvorfra kom den materien og energien som krevdes for en slik «omdanning»? Vitenskapen har ikke noe tilfredsstillende svar. Derimot sier Bibelen interessant nok om Gud: «På grunn av den veldige dynamiske energi og på grunn av hans store kraft savnes ikke én av dem [himmellegemene].» (Jesaja 40: 26) Uansett hvilke midler Gud brukte for å skape universet, er han uten tvil i besittelse av den energi og kraft som skulle til.
Utgjør vitenskapelige fakta et grunnlag for å tro at en stor Intelligens har skapt universet? Et blikk på hvordan universet fikk sin begynnelse, hjelper oss til å besvare det spørsmålet.
En velordnet begynnelse
Tenk over dette: Den ukontrollerte omdanningen av materie til energi i en atombombeeksplosjon forårsaker kaos, noe som tydelig ble vist i Japan da Hiroshima og mye av Nagasaki ble fullstendig ødelagt av slike bomber i 1945. Universet er derimot slett ikke preget av kaos, men av harmoni og skjønnhet. Tenk også på den praktfulle jorden med dens forbløffende mangfold av livsformer. Den kunne umulig ha blitt til uten en form for intelligent ledelse og kontroll.
Bladet Newsweek for 9. november 1998 redegjorde for hva man kan utlede av de oppdagelsene som er blitt gjort med hensyn til skapelsen av universet. Ifølge bladet viser kjensgjerningene «at materie og bevegelse oppstod slik det er beskrevet i 1. Mosebok [i Bibelen], ex nihilo, av ingenting, i en veldig eksplosjon av lys og energi». Legg merke til de grunnene Newsweek oppgav for å sammenligne universets begynnelse med Bibelens beskrivelse av hva som hendte.
«De kreftene som ble frigjort, var — er — i bemerkelsesverdig (mirakuløs?) likevekt: Hvis big bang hadde vært litt mindre voldsomt, ville utvidelsen av universet ha foregått litt mindre hurtig, og universet ville snart (i løpet av noen millioner år eller noen minutter — i alle tilfeller snart) ha klappet sammen igjen. Hvis eksplosjonen hadde vært litt mer voldsom, ville universet muligens ha spaltet seg i en suppe som var for tynn til at det kunne dannes stjerner. Oddsene mot oss var — dette er akkurat det rette ordet — astronomiske. Forholdstallet mellom materie/energi og rommets volum ved big bang må ha vært innenfor en billiarddel av én prosent av det ideelle.»
Newsweek gav uttrykk for at universet må ha hatt en slags «Justerer». Bladet sa: «Gjør en ørliten endring (se ovenfor, feilmarginen på en billiarddel av én prosent), . . . og det som følger, er ikke bare disharmoni, men evig entropi og is. Så hva — hvem? — var den store Justerer?»
Astrofysikeren Alan Lightman erkjente at forskerne «synes det er merkverdig at universet ble skapt i en slik svært ordnet tilstand». Han tilføyde at «enhver god teori om kosmologi i siste instans bør forklare dette entropiproblemet» — hvorfor universet ikke er blitt kaotisk.
Hvorfor de har liten lyst til å tro
Er du enig i at en «svært ordnet tilstand» peker mot en Organisator? De fleste er det. Men de som bekjenner seg til ateismen, vegrer seg. Hvorfor? På grunn av tro! Som professor Ferris skrev: «Ateismen er, hvis vi skal være ærlige, en tro i likhet med alle andre.» Og det ville være bedre, hevdet han, «om vi utelukket Gud fra kosmologien helt og holdent».
Det er dette mange gjør — men med et visst besvær. Professor i astronomi George Greenstein beskrev for eksempel mange ting som kan betraktes som beviser på formgivning i universet, og så sa han: «Jeg ble overbevist om at slike ’sammentreff’ neppe kunne ha skjedd helt tilfeldig.» Men han hevder likevel: «Gud er ingen forklaring.» Noen forskere ofrer altså et fornuftig resonnement for å bevare sin «religiøse rettroenhet» på det vitenskapelige område.
Den berømte fysikeren Fred Hoyle begynte imidlertid å vakle i sin «tro» senere i livet. I 1980-årene innrømmet han: «En fornuftig tolkning av kjensgjerningene leder tankene hen på at en høyere intelligens har klusset med fysikken, og med kjemien og biologien, og at det ikke finnes noen blinde krefter av nevneverdig betydning i naturen. De tallene man kommer fram til på bakgrunn av kjensgjerningene, synes for meg å være så overveldende at det hever denne konklusjonen over nesten enhver tvil.»
Da den moderne vitenskaps tidsalder bare så vidt hadde begynt å demre, trakk sir Isaac Newton interessant nok lignende konklusjoner. På grunnlag av oppdagelsene sine ble han tilskyndt til å skrive: «Dette helt fantastiske systemet som solen, planetene og kometene utgjør, kan bare være et resultat av beslutningen og herredømmet til et intelligent og mektig Vesen.»
Tenk over én konsekvens av de bevegelseslovene som ble oppdaget av Newton og Johannes Kepler.
Hva som gjør romfart mulig
Tidlig på 1600-tallet beskrev Kepler lovene om planetenes bevegelse, og oppslagsverket The World Book Encyclopedia sier at en bruker disse lovene «når en skal bestemme banene til kunstige satellitter og planlegge romskipenes ruter». I 1687 offentliggjorde Newton sine berømte bevegelseslover, og «både Newtons og Keplers lover utgjør en grunnstein for romfartsplanene,» ifølge oppslagsverket. Hvorfor er det slik?
Jo, ved å anvende disse lovene kan menneskene ved hjelp av matematiske beregninger avgjøre hvor et bestemt himmellegeme vil befinne seg på et gitt tidspunkt. Det er mulig å foreta slike beregninger fordi himmellegemene, deriblant månen og jorden, beveger seg på en ensartet og alltid forutsigelig måte. Månen går for eksempel i bane rundt jorden med en gjennomsnittshastighet på 3700 kilometer i timen, slik at den fullfører sitt omløp på litt mindre enn en måned med forbløffende forutsigelighet. Jorden, som beveger seg rundt solen med en hastighet på over 100 000 kilometer i timen, gjennomfører sitt årlige omløp med samme forutsigelighet.
Under måneferder blir derfor romfartøyene skutt ut mot et punkt i rommet som ligger mange tusen kilometer foran månen, som beveger seg i sin bane. Ved å foreta forskjellige beregninger vet menneskene nøyaktig hvor månen kommer til å være til en bestemt tid. Og hvis romfartøyet blir styrt riktig og utrustet med tilstrekkelig drivkraft, vil det også befinne seg på det punktet da, slik at en månelanding blir mulig.
Hva er det som gjør det mulig å forutsi himmellegemenes bevegelse på denne måten? Den første amerikanske romfareren som kretset rundt jorden, John Glenn, sa med tanke på universets orden: «Kan nå alt dette være rent tilfeldig? . . . Det er jeg ute av stand til å tro.» Så tilføyde han: «En Makt satte alt dette i system og opprettholder det.»
Romfartseksperten dr. Wernher von Braun sa i ærefrykt for de lovene som styrer universet: «Bemannede romferder . . . har hittil bare åpnet en ørliten dør for oss til verdensrommets ærefryktinngytende områder. Det vi ser når vi titter gjennom dette kikkhullet og ut på det vidstrakte, gåtefulle universet, bekrefter bare vår tro på dets skaper.»
Den berømte fysikeren P.A.M. Dirac, som var professor i matematikk ved Cambridge universitet, gav uttrykk for det samme: «En kan kanskje belyse det ved å si at Gud er en meget dyktig matematiker, og at han gjorde bruk av en meget avansert matematikk da han skapte universet.»
Hvem er denne Mestermatematikeren, denne høyere Intelligensen, som står bak skaperverkets undere?
Skapt av hvem?
Hvis vi reiser gjennom et ukjent område og kommer over et vakkert hus som er omgitt av en velstelt plen og en praktfull hage, trekker vi ikke den slutning at alt dette oppstod av seg selv. Det ville være fullstendig urimelig. Det må opplagt være en fremragende byggmester og en dyktig gartner som står bak.
På samme måte må det storslåtte universet, som er så mye mer komplisert, ha en Skaper. I Bibelen omtaler han seg selv ved navn ved å si: «Jeg er Jehova. Det er mitt navn.» (Jesaja 42: 8) Personer som verdsetter Guds gjerninger, sier ifølge Bibelen: «Du er verdig, Jehova, ja vår Gud, til å få herligheten og æren og makten, for du har skapt alle ting, og på grunn av din vilje var de til og ble de skapt.» — Åpenbaringen 4: 11.
Ved siden av å åpenbare sitt personlige navn, som han har gitt seg selv, har Jehova også, i sitt skrevne Ord, åpenbart sin hensikt med å berede jorden til bolig for menneskene. Og Jesus Kristus, Guds egen Sønn, gikk god for at Guds Ord er til å stole på, da han sa: «Ditt ord er sannhet.» — Johannes 17: 17.
Forholdsvis nylig sa et vitenskapelig tidsskrift: «I motsetning til alle tidligere generasjoner vet vi hvordan det har seg at vi er her. Men i likhet med alle tidligere generasjoner vet vi ennå ikke hvorfor.» Svaret på dette spørsmålet, Hvorfor?, er imidlertid tilgjengelig — det finnes i Guds Ord. Tenk over det som blir sagt om dette svaret i den neste artikkelen.
[Bilde på side 6]
Under atombombeeksplosjonen i Hiroshima ble en enorm mengde energi frigjort fra en liten mengde materie
[Rettigheter]
Hiroshima Peace and Culture Foundation, fra materiale som ble tilbakelevert av United States Armed Forces Institute of Pathology
USAF-foto
[Bilde på side 7]
Energi som er omdannet til praktfulle, ordnede galakser
[Rettigheter]
Gjengitt med tillatelse av Anglo-Australian Observatory, fotografert av David Malin
[Bilde på side 9]
Hvilke lover gjør månelandinger mulige?
[Bilde på side 9]
«En Makt satte alt dette i system og opprettholder det.» — John Glenn
[Rettigheter]
NASA-foto