Har universet virkelig en begynnelse?

OPP gjennom tidene har mange løftet blikket mot de funklende stjernene på nattehimmelen og undret seg. Universets enorme omfang og fryktinngytende skjønnhet overvelder sansene. Hvem eller hva kan stå bak det hele? Hvorfor er det her? Har det alltid eksistert, eller har det en begynnelse?

Professor i astronomi David L. Block skrev: «Den tanke at universet ikke alltid har eksistert — at det har en begynnelse — har ikke alltid vært så populær.» Men i de senere tiårene har nye oppdagelser tvunget de fleste forskere til å anta det syn at universet virkelig har en begynnelse. Bladet U.S.News & World Report meldte i 1997: «Praktisk talt alle astrofysikere trekker nå den konklusjon at universet fikk sin begynnelse med et kjempesmell [big bang] som slynget materie utover i alle retninger.»

Robert Jastrow, som er professor i astronomi og geologi ved Columbia universitet, skrev om denne alminnelig godtatte konklusjonen: «Det er få astronomer som kunne ha forutsett at denne hendelsen — universets plutselige tilblivelse — skulle bli en bevist vitenskapelig kjensgjerning, men observasjoner av himmelrommet gjennom teleskoper har tvunget dem til å trekke den konklusjonen.»

Er «universets plutselige tilblivelse» virkelig «en bevist vitenskapelig kjensgjerning»? La oss se på noen historiske vitnesbyrd som har bidratt til å bekrefte dette.

Vitnesbyrd om en begynnelse

Ifølge Albert Einsteins generelle relativitetsteori, som ble offentliggjort i 1916, må universet enten utvide seg eller trekke seg sammen. Men denne forestillingen var fullstendig i strid med datidens aksepterte syn, som gikk ut på at universet er statisk, noe også Einstein trodde den gangen. Han justerte derfor beregningene sine ved å innføre det han kalte en «kosmologisk konstant», slik at teorien hans skulle stemme overens med den aksepterte forestillingen om det statiske og uforanderlige univers.

Men utover i 1920-årene ble det gjort oppdagelser som fikk Einstein til å kalle den justeringen han hadde foretatt i relativitetsteorien, for sin ’største tabbe’. Bakgrunnen for dette var at det ble bygd et stort teleskop med en speildiameter på 2,54 meter på Mount Wilson i California. De observasjonene som ble gjort ved hjelp av dette teleskopet i 1920-årene, beviste at universet utvider seg.

Tidligere hadde de største teleskopene bare kunnet påvise individuelle stjerner innenfor vår egen galakse, Melkeveisystemet. Observatører hadde riktignok lagt merke til noen uskarpe lysflekker som var kjent som stjernetåker, men det var vanlig å forestille seg disse som virvler av materie i gassform innenfor vår egen galakse. Ved å bruke det kraftigere Mount Wilson-teleskopet oppdaget imidlertid Edwin Hubble individuelle stjerner i disse stjernetåkene. Med tiden ble det slått fast at de uskarpe lysflekkene var galakser, akkurat som Melkeveisystemet. Ja, man regner nå med at det finnes mellom 50 milliarder og 125 milliarder galakser, som hver for seg rommer opptil flere hundre milliarder stjerner!

I slutten av 1920-årene oppdaget Hubble også at disse galaksene beveger seg bort fra oss, og at jo lenger unna de befinner seg, desto raskere beveger de seg bort. Astronomene kan beregne hvilken hastighet en galakse beveger seg bort med, ved å bruke en spektrograf, som måler spektret hos lys fra himmellegemene. Lys som kommer fra fjerne stjerner, rettes gjennom et prisme som splitter lyset opp i de forskjellige fargene det består av.

Lys fra en gjenstand som beveger seg bort fra en observatør, er rødaktig på grunn av det som kalles rødforskyvning. På den annen side kan man påvise blåforskyvning i lys fra en gjenstand som nærmer seg. Det er verdt å merke seg at alle kjente galakser, bortsett fra noen av de nærmeste, har spektrallinjer som er rødforskjøvet. Forskerne har derfor kunnet fastslå at universet utvider seg på en ordnet måte. Hvor raskt utvidelsen foregår, finner man ut ved å måle i hvilken grad linjene i spektret er rødforskjøvet.

Hvilken konklusjon er blitt trukket på bakgrunn av at universet utvider seg? Én forsker bad folk forestille seg det motsatte av denne prosessen, med andre ord se for seg en film av det ekspanderende univers som blir spilt baklengs, slik at tilskueren ser universets tidligere historie. Da ville man se at universet trakk seg sammen i stedet for å utvide seg. Til sjuende og sist ville universet dermed vende tilbake til et enkelt opprinnelsespunkt.

I boken Svarte hull og baby-universer og andre essays, som ble utgitt i 1993, trakk den framstående fysikeren Stephen Hawking den konklusjon at «vitenskapen ville kunne forutsi at universet måtte ha hatt en begynnelse».

For noen år siden var det imidlertid mange som ikke trodde at universet har en begynnelse. Fred Hoyle var en berømt vitenskapsmann som var uenig i forestillingen om at universet oppstod som følge av det han nedsettende omtalte som et ’kjempesmell’, eller et ’big bang’. Hoyle argumenterte blant annet med at hvis det hadde vært en slik dynamisk begynnelse, burde det finnes et spor etter denne hendelsen et eller annet sted i universet. Det burde finnes en form for fossil stråling, for å si det slik, en slags svak etterglød i rommet. Hva har forskernes søken etter en slik bakgrunnsstråling brakt for dagen?

Omkring 1965 «oppdaget astronomene Arno Penzias og Robert Wilson den allestedsnærværende bakgrunnsstrålingen, levningene etter glimtet fra den opprinnelige eksplosjonen,» fortalte avisen The New York Times for 8. mars 1998. Artikkelen tilføyde: «[Big bang-]teorien så ut til å være endelig bekreftet.»

Men i årene etter Penzias’ og Wilsons oppdagelse reiste noen den innvending at hvis big bang-modellen virkelig var korrekt, burde det være mulig å observere små uregelmessigheter i strålingssignalet. For at det skulle dannes galakser, måtte universet ha inneholdt kjøligere og tettere lommer, der materie kunne ha smeltet sammen. Likevel ble det ikke påvist noen slike uregelmessigheter ved hjelp av de eksperimentene Penzias og Wilson utførte fra jordens overflate.

I november 1989 skjøt derfor den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA satellitten COBE (Cosmic Background Explorer) opp i verdensrommet. Dens oppdagelser ble betegnet som epokegjørende. Professor Block forklarte: «De krusningene som ble registrert av differensialmikrobølgeradiometret om bord i COBE, var selve de fluktuasjonene som er preget inn i vårt kosmos, og som for flere milliarder år siden var opphav til dannelsen av galakser.»

En rimelig slutning

Hva kan vi utlede av den kjensgjerning at universet har en begynnelse? Robert Jastrow sa: «Du kan kalle det big bang, men du kan også treffende kalle det skapelsens øyeblikk.» Penzias, som var med på oppdagelsen av bakgrunnsstrålingen i universet, uttalte: «Astronomien leder oss til en unik hendelse, et univers som ble skapt av ingenting.» Og George Smoot, lederen av COBE-teamet, bemerket: «Det vi har funnet, er vitnesbyrd om universets tilblivelse.»

Er det rimelig å trekke den slutning at hvis universet har en begynnelse, eller er skapt, så må det finnes en som har satt det hele i gang, en Skaper? Mange mener det. Smoot sa om de oppdagelsene som ble gjort ved hjelp av COBE: «Det er som å betrakte Gud.»

Tenk også på at selv uten de vitenskapelige oppdagelsene som er blitt gjort i de senere tiårene, er det millioner som har festet lit til innledningsordene i Bibelen: «I begynnelsen skapte Gud himlene og jorden.» — 1. Mosebok 1: 1.

Men det er ikke alle som vil godta denne enkle uttalelsen i Bibelen. «Mange forskere likte ikke tanken om at universet har en begynnelse, et skapelsesøyeblikk,» bemerket fysikeren Stephen Hawking. «De likte ikke de utenomvitenskapelige konsekvensene av denne teorien og gjorde seg store anstrengelser for å finne alternativer,» skrev Michael J. Behe.

Spørsmålene er derfor: Oppstod universet av seg selv? Var det hele bare et slumpetreff, eller er det en intelligent Skaper som står bak? De neste to artiklene gir et opplysende svar.

[Bilder på sidene 4 og 5]

Mount Wilson-teleskopet bidrog til å påvise at universet har en begynnelse

[Rettigheter]

The Observatories of the Carnegie Institution of Washington