«Barna er svake»

’Barna er svake; jeg reiser i ro og mak, med den farten som passer for barna.’ — Jakob, far til mange barn, 1700-tallet f.v.t.

MISHANDLING av barn er ikke noe nytt. Sivilisasjoner i oldtiden — for eksempel aztekerne, kanaaneerne, inkaene og fønikerne — er beryktet for at de drev med barneofringer. Utgravninger i den fønikiske byen Kartago (nå en forstad til Tunis i Nord-Afrika) avslørte at det mellom 400-tallet og 200-tallet f.v.t. ble ofret så mange som 20 000 barn til guden Ba’al og gudinnen Tanit. Dette tallet ryster oss enda mer når vi tar i betraktning at Kartago i sin glanstid visstnok hadde en befolkning på bare cirka 250 000.

Det var imidlertid et samfunn i oldtiden som var annerledes, og det var Israels nasjon. Selv om nasjonene omkring var grusomme mot barn, behandlet ikke israelittene barna på den måten. Denne nasjonens far, patriarken Jakob, foregikk med et godt eksempel. Den bibelske boken 1. Mosebok forteller at da han vendte tilbake til sitt hjemland, sørget han for at hele hans følge tilpasset farten slik at det ikke ble for hardt for barna. «Barna er svake,» sa han. På det tidspunkt var barna hans et sted mellom 5 og 14 år gamle. (1. Mosebok 33: 13, 14) Hans etterkommere, israelittene, viste like stor respekt for barnas behov og verdighet.

Barna i bibelsk tid hadde mye å gjøre. I oppveksten fikk gutter praktisk opplæring av sin far i landbruk eller et håndverk, for eksempel tømrerhåndverket. (1. Mosebok 37: 2; 1. Samuelsbok 16: 11) Jenter ble, når de var hjemme, opplært av sin mor i huslige gjøremål og ferdigheter som de ville ha stor nytte av når de ble voksne. Rakel, Jakobs kone, hadde vært gjeterjente. (1. Mosebok 29: 6—9) Unge kvinner arbeidet ute på markene under kornhøsten og i vingårdene. (Rut 2: 5—9; Høysangen 1: 6)a Slikt arbeid ble vanligvis utført under foreldrenes kjærlige tilsyn og ble kombinert med utdanning.

Samtidig kjente barna i Israel til gledene ved atspredelser og fornøyelser. Profeten Sakarja snakket om ’torg i byen som var fylt med gutter og piker som lekte’. (Sakarja 8: 5) Og Jesus Kristus nevnte små barn som satt på torgene og spilte fløyte og danset. (Matteus 11: 16, 17) Hva var det som lå bak en slik verdig behandling av barna?

Opphøyde prinsipper

Så lenge israelittene holdt Guds lover, mishandlet de aldri barna og utnyttet dem ikke. (Sammenlign 5. Mosebok 18: 10 med Jeremia 7: 31.) De betraktet sine sønner og døtre som «en arv fra Jehova», som «en lønn». (Salme 127: 3—5) Foreldre betraktet barna sine som ’oliventrestiklinger rundt omkring sitt bord’ — og oliventrær var dyrebare i dette jordbrukssamfunnet. (Salme 128: 3—6) Historikeren Alfred Edersheim sier at i tillegg til ordene for sønn og datter hadde oldtidens hebreere ni ord for barn, alt etter hvilket stadium i livet barnet var på. Han trekker denne konklusjonen: «Det er tydelig at slike som fulgte så nøye med barna sine at de gav en billedlig benevnelse på hvert trinn i barnas utvikling, må ha vært nær knyttet til dem.»

I den kristne tid fikk foreldre formaning om å behandle barna sine med verdighet og respekt. Jesus var et godt eksempel ved den måten han behandlet andres barn på. En gang mot slutten av hans jordiske tjeneste begynte folk å komme til ham med sine små barn. Disiplene prøvde å stanse dem, tydeligvis fordi de mente at Jesus hadde det for travelt til å bli heftet. Men Jesus refset disiplene: «La de små barna komme til meg; forsøk ikke å hindre dem.» Jesus «tok barna i armene sine». Det er ikke tvil om at han mente at barn var dyrebare, og at de fortjente å få god behandling. — Markus 10: 14, 16; Lukas 18: 15—17.

Senere sa apostelen Paulus til fedre: «Gjør ikke deres barn forbitret, for at de ikke skal bli motløse.» (Kolosserne 3: 21) I tråd med denne formaningen ville kristne foreldre den gangen aldri la sine barn bli ofre for skadelige arbeidsforhold, og det vil heller aldri kristne foreldre i vår tid. De er klar over at barn trenger et trygt miljø preget av kjærlighet og omtanke for å kunne utvikle seg fysisk, følelsesmessig og åndelig. Det bør være tydelig at foreldrene virkelig er glad i barna sine. Det innebærer at de beskytter barna mot arbeidsforhold som har en skadelig virkning på dem.

Dagens realiteter

Vi lever nå i ’kritiske tider som er vanskelige å mestre’. (2. Timoteus 3: 1—5) På grunn av vanskelige økonomiske forhold kan det være at også kristne familier i mange land finner det nødvendig at barna deres tar seg arbeid. Som nevnt er det ikke noe galt med arbeid som er utviklende for barna og ikke er til skade for dem. Slikt arbeid kan fremme eller bidra til barnets fysiske, mentale, åndelige, moralske eller sosiale utvikling uten å gå ut over nødvendig skolegang, avkobling og hvile.

Kristne foreldre ønsker naturlig nok at barna deres arbeider under deres eget tilsyn, ikke som slaver for grusomme, ufølsomme eller skruppelløse arbeidsgivere. Slike foreldre ønsker å forvisse seg om at den form for arbeid barna deres utfører, ikke utsetter dem for fysiske, seksuelle eller følelsesmessige overgrep. De ønsker også å ha barna i nærheten. På den måten kan de gi barna åndelig undervisning, slik Bibelen pålegger dem: «Du skal innprente dem [Guds ord] i dine sønner og tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger deg, og når du står opp.» — 5. Mosebok 6: 6, 7.

De kristne har også fått påbud om å vise samfølelse, hengivenhet og inderlig medfølelse. (1. Peter 3: 8) De oppfordres til å «gjøre det som er godt, mot alle». (Galaterne 6: 10) Når man skal vise slike gudgitte egenskaper overfor mennesker i sin alminnelighet, hvor mye mer burde man ikke da gjøre det overfor sine barn! Den gylne regel sier: «Alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» I tråd med dette vil de kristne aldri tillate seg å utnytte andres barn, verken trosfellers barn eller andres. (Matteus 7: 12) Og siden de kristne er lovlydige borgere, ønsker de å være nøye med at de ikke bryter lovene for aldersgrensene til dem de har til å arbeide for seg. — Romerne 13: 1.

Den virkelige løsningen

Hva med framtiden? Det er bedre tider i vente for både barn og voksne. De sanne kristne har tillit til at den varige løsningen på problemet med barnearbeid er en kommende verdensregjering som Bibelen kaller «himlenes rike». (Matteus 3: 2) Gudfryktige mennesker har i mange hundre år bedt om dette når de har sagt: «Vår Far i himlene, la ditt navn bli helliget. La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden.» — Matteus 6: 9, 10.

Dette riket skal blant annet fjerne de forholdene som fører til barnearbeid. Det skal utrydde all fattigdom. «Jorden skal visselig gi sin grøde; Gud, vår Gud, skal velsigne oss.» (Salme 67: 6) Guds rike skal sørge for at alle får god nok utdanning basert på gudgitte egenskaper. «Når det kommer dommer fra [Gud] angående jorden, vil det fruktbare lands innbyggere i sannhet lære rettferdighet.» — Jesaja 26: 9.

Guds regjering skal avskaffe økonomiske systemer som skaper grobunn for ulikhet. Det blir slutt på all diskriminering — både rasediskriminering og forskjellsbehandling på grunn av sosial status, alder og kjønn — for denne regjeringens altoverskyggende lov vil være kjærlighetens lov, som innbefatter budet: «Du skal elske din neste som deg selv.» (Matteus 22: 39) Under en slik rettferdig verdensregjering vil problemene i forbindelse med barnearbeid bli fullstendig fjernet!

[Fotnote]

[Ramme på side 12]

En bordellvertinne lar jentene sine dra sin vei

CECILIAb eide og drev bordeller på en av øyene i Karibia i 15 år. Hun kjøpte 12—15 jenter om gangen, og de fleste av dem var under 18 år. Jentene var på bordellene mot sin vilje på grunn av gjeld som familien deres hadde pådratt seg. Cecilia betalte gjelden mot at jentene arbeidet for henne. Av det de tjente, betalte hun for deres underhold og satte også til side en liten del for etter hvert å få igjen det hun opprinnelig hadde kjøpt dem for. Det tok flere år før de ble frie igjen. De fikk aldri lov til å gå ut av huset uten at de hadde en vakt med seg.

Cecilia husker et bestemt tilfelle spesielt godt. Moren til en av de prostituerte jentene kom hver uke for å hente esker med mat — mat som var kjøpt for penger som datteren hadde tjent ved sitt «arbeid». Denne datteren hadde en sønn å ta seg av. Hun klarte ikke å nedbetale gjelden, og hun hadde ikke noe håp om et liv i frihet. En dag begikk hun selvmord. Hun hadde lagt igjen en lapp hvor det stod at hun ville at vertinnen skulle ta seg av sønnen. Cecilia oppdrog gutten sammen med sine egne fire barn.

En av Cecilias døtre begynte å studere Bibelen sammen med noen misjonærer som var Jehovas vitner. Cecilia ble spurt om hun ville være med på studiet, men til å begynne med ville hun ikke, for hun hadde aldri lært å lese og skrive. Men etter hvert som hun overhørte bibelske samtaler, lærte hun om Guds kjærlighet og tålmodighet og begynte å sette pris på hans tilgivelse. (Jesaja 43: 25) Fordi hun fikk et ønske om å studere Bibelen selv, lærte hun seg snart å lese og skrive. Hun fikk gradvis større bibelkunnskap, og hun skjønte at hun måtte rette seg etter Guds høye moralnormer.

En dag sa hun til jentenes store overraskelse at de var fri til å reise sin vei! Hun forklarte at det de holdt på med, var galt i Jehovas øyne. Ingen av dem betalte noen gang tilbake det de skyldte henne. Men to av dem flyttet inn til henne. En annen ble med tiden et døpt Jehovas vitne. Cecilia har gitt bibelsk undervisning på heltid i elleve år nå. På den måten hjelper hun andre til å bryte ut av et urett livsmønster.

[Fotnote]