Når håpet og kjærligheten vender tilbake

FORELDRE, lærere og andre som har med ungdommer å gjøre, innser at verken de eller de unge eller noen andre kan forandre verden. Det er krefter i sving som er som tidevannsbølger, som ingen kan stanse. Likevel er det mye vi alle kan gjøre for å bidra til at de unge blir lykkeligere og sunnere og veltilpassede mennesker.

Ettersom det er bedre å forebygge enn å helbrede, bør foreldre tenke nøye over hvordan deres livsstil og verdier kan komme til å forme barnas holdninger og oppførsel. Når de skaper et godt og kjærlig miljø i hjemmet, gir de barna trygghet, det som best kan forebygge selvødeleggende oppførsel. Noe av det som barn og unge trenger aller mest, er å ha noen som lytter til dem. Hvis foreldrene ikke hører på dem, er det kanskje andre, mindre ønskverdige personer som gjør det.

Hva betyr dette for foreldre i dag? De bør ta seg tid til barna sine når barna trenger det — i barne- og ungdomsårene. For mange familier er ikke dette lett. De sliter med å få endene til å møtes, og de ser ingen annen utvei enn at begge foreldrene må arbeide utenfor hjemmet. De som har vært villige til og i stand til å bringe ofre for å få mer tid sammen med barna sine, har i mange tilfeller fått lønn for det ved at de har sett sine sønner og døtre trives. Men som det har vært sagt tidligere, kan det hende at det oppstår alvorlige problemer med barna selv om foreldrene har gjort alt de kunne.

Venner og andre voksne kan hjelpe

Når unge har opplevd krig, voldtekt og mishandling, kreves det ekstra mye av voksne som virkelig bryr seg om dem, og som vil begrense skadene. Det kan være at ungdommer som har opplevd slike traumatiske ting, ikke reagerer positivt på forsøk som blir gjort på å hjelpe dem. Man må kanskje investere mye i tid og krefter. Det er klart at det ikke er klokt eller kjærlig å kritisere dem eller avvise dem. Kan vi gå inn for å engasjere våre følelser mer og for å vise den godhet og kjærlighet som trengs for å nå fram til dem som er i faresonen?

Ikke bare foreldre, men også venner og søsken trenger å være særlig våkne for tendenser som kan tyde på at en ungdom har følelsesmessige problemer og kanskje er kommet i ubalanse. (Se rammen «Behov for kyndig hjelp» på side 8.) Hvis det er slike faresignaler, bør en være snar til å lytte. Om mulig bør man forsøke å få slike unge på glid ved å stille vennlige spørsmål for å forsikre dem om at man er en sann venn. Venner og slektninger som slike betror seg til, er kanskje i stand til å hjelpe foreldrene til å mestre vanskelige situasjoner, men de bør selvfølgelig passe på at de ikke overtar foreldrerollen. Svært ofte er ungdommers selvmordstendenser et fortvilt rop om oppmerksomhet — foreldrenes oppmerksomhet.

En av de beste gavene noen kan gi en ungdom, er et sikkert håp om en lykkelig framtid, en grunn til å leve. Mange unge har kommet til at de kan stole på Bibelens løfter om at det snart skal komme en bedre verdensordning.

Reddet fra selvmord

En ung kvinne i Japan som ofte tenkte på å ta sitt eget liv, har dette å si: «Hvor mange ganger har jeg ikke ønsket å gjøre slutt på det hele! Da jeg var liten, ble jeg seksuelt misbrukt av en jeg stolte på. . . . Tidligere har jeg skrevet så mange lapper som sier: ’Jeg vil dø’, at jeg ikke har tall på dem. Senere er jeg blitt et av Jehovas vitner, og nå tjener jeg som heltidsforkynner, men denne trangen kommer fortsatt over meg fra tid til annen. . . . Men Jehova har latt meg få leve, og det virker som om han sier vennlig til meg: ’Fortsett å leve.’»

En 15 år gammel jente i Russland sa: «Da jeg var åtte år, begynte jeg å føle at ingen hadde bruk for meg. Foreldrene mine hadde ikke tid til å snakke med meg, så jeg prøvde å løse problemene mine på egen hånd. Jeg ble innesluttet og kranglet bestandig med familien. Så begynte jeg å tenke på å begå selvmord. Jeg ble så glad da jeg traff Jehovas vitner.»

Cathy, som bor i Australia og nå er i begynnelsen av 30-årene, kommer med disse oppmuntrende ordene, som viser at fortvilelse virkelig kan vendes til håp: «Jeg drømte hele tiden om forskjellige måter jeg kunne gjøre slutt på livet på, og til slutt prøvde jeg å begå selvmord. Jeg ville bort fra denne verden, der det er så mye vondt og så mye sinne og tomhet. Jeg var inne i en depresjon som gjorde det vanskelig for meg å komme ut av det ’spindelvevet’ jeg følte jeg var viklet inn i. Derfor virket det som om selvmord var løsningen på det tidspunktet.

Da jeg for første gang fikk høre om muligheten for at jorden skal bli et paradis, der alle skal leve i fred og lykke, begynte jeg å lengte etter det. Men det virket som en urealistisk drøm. Etter hvert fikk jeg imidlertid Jehovas syn på livet og forstod hvor dyrebar hver og én av oss er i hans øyne. Jeg begynte å bli sikker på at det er et håp for framtiden. Endelig fant jeg en vei ut av ’spindelvevet’. Men det viste seg at det var vanskelig å komme ut av det. Iblant ble jeg overmannet av depresjon, og jeg følte meg veldig forvirret. Men det at jeg lot Jehova Gud komme på førsteplassen i mitt liv, gjorde at jeg kom i et nært forhold til ham og følte meg trygg. Jeg takker Jehova for alt han har gjort for meg.»

Når ingen unge dør mer

Ved å studere Bibelen kan en ungdom få kjennskap til at det finnes noe bedre å se fram til — det som den kristne apostelen Paulus kaller «det virkelige liv». Han gav den unge mannen Timoteus dette rådet: «Pålegg dem som er rike . . . , at de ikke skal sette sitt håp til usikker rikdom, men til Gud, som gir oss rikelig av alle ting, for at vi skal nyte dem — at de skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, . . . så de i sikkerhet legger seg opp som en skatt en god grunnvoll for framtiden, for at de skal få et fast grep om det virkelige liv.» — 1. Timoteus 6: 17—19.

Paulus’ veiledning betyr i virkeligheten at vi bør engasjere oss i andre mennesker og hjelpe dem til å få et sikkert håp for framtiden. «Det virkelige liv» er det som Jehova har lovt i sin nye verden — «nye himler og en ny jord». — 2. Peter 3: 13.

Mange unge som tidligere var i faresonen, har forstått at narkotikamisbruk og en umoralsk livsstil ikke er noe annet enn en lang og snirklete vei mot døden, som selvmord bare er en snarvei til. De har skjønt at denne verden, med dens kriger, hat, mishandling og mangel på kjærlighet snart skal forsvinne. De har lært at det ikke er noe håp for denne verden. De er overbevist om at Guds rike er det eneste man virkelig kan sette sin lit til, for det skal innføre en ny verden, der ikke bare unge mennesker, men hele den lydige menneskehet aldri behøver å dø og heller ikke ønsker å dø. — Åpenbaringen 21: 1—4.

[Ramme på side 8]

Behov for kyndig hjelp

Et medisinsk oppslagsverk sier at «over 90 prosent av selvmordene er en følge av psykiske lidelser». Det nevner slike lidelser som alvorlig depresjon (cirka 15 prosent), schizofreni (cirka 10 prosent), avhengighet av alkohol (cirka 7 prosent), personlighetsforstyrrelse med antisosialt atferdsmønster (cirka 5 prosent) og en eller annen form for nevrose (mindre enn 5 prosent). Oppslagsverket kommer med dette rådet: «Alle selvmordsforsøk bør behandles alvorlig. Mellom 20 og 30 prosent av dem som forsøker å ta sitt eget liv, gjentar forsøket innen et år.» (The American Medical Association Encyclopedia of Medicine) Dr. Jan Fawcett skriver: «Over 50 prosent av dem som begår selvmord [i USA], er personer som ikke har vært i kontakt med psykiater.» Og en annen kilde sier: «Den viktigste delen av behandlingen er at vedkommende oppsøker psykiater så snart som mulig for å få hjelp til å komme ut av den bakenforliggende depresjonen.»