Når håpet og kjærligheten slokner
EN 17 år gammel jente i Canada skrev ned grunnene til at hun ville dø. Hun skrev blant annet: ’Jeg føler meg ensom og er redd for framtiden; jeg føler meg så dum i forhold til dem jeg jobber sammen med; atomkrig; ozonlaget; jeg er så stygg, så jeg kommer aldri til å bli gift; jeg kommer til å ende opp alene; jeg tror egentlig ikke det er særlig mye som det er verdt å leve for, så hvorfor gå og vente på å oppdage det; jeg er bare til bryderi allikevel, så alle kommer til å bli glad for det; ingen kommer til å såre meg mer.’
Kan dette være noen av grunnene til at unge mennesker tar sitt eget liv? I Canada «er selvmord nå den vanligste dødsårsaken blant [de unge] nest etter trafikkulykker». — The Globe and Mail.
Professor Riaz Hassan ved Flinders universitet i South Australia sier i sin avhandling «Forkortede liv: tendenser angående selvmord hos ungdom»: «Det er en rekke sosiologiske grunner som har med spørsmålet å gjøre, og som ser ut til å ha stor betydning for økningen i tallet på selvmord blant tenåringer. Disse er høy arbeidsledighet blant ungdom; forandringer i den australske familie; økt bruk og misbruk av narkotika; økt ungdomskriminalitet; den mentale helse; økt skille mellom ’teoretisk frihet’ og erfaringsmessig selvstendighet.» Avhandlingen sier videre om resultatene av flere undersøkelser at de vitner om et pessimistisk syn på framtiden og tyder på at «en stor del av de unge betrakter sin og verdens framtid med frykt og engstelse. De ser for seg en verden som er ødelagt av atomkrig og herjet av forurensning og miljøskader, et umenneskeliggjort samfunn der teknologien er ute av kontroll og arbeidsløsheten enorm».
En gallupundersøkelse der 16- til 24-åringer ble spurt, viste at andre årsaker til selvmord er den voksende kløften mellom fattig og rik, økningen i antall aleneforelderfamilier, den stadig mer utbredte våpenbruken, misbruk og mishandling av barn og en generell «mangel på tro på morgendagen».
Newsweek sier om situasjonen i USA at «det kan være at tilgangen til skytevåpen er den vanligste fellesnevneren [når det gjelder selvmord blant tenåringer]. I en undersøkelse der tenåringer som ikke hadde noen åpenbare psykiske lidelser, og som hadde tatt sitt eget liv, ble sammenlignet med ungdommer som ikke hadde begått selvmord, kom man fram til bare én forskjell: et ladd skytevåpen i huset. Påstanden om at skytevåpen ikke dreper, holder ikke stikk». Og millioner av hjem har ladde skytevåpen!
Frykt og et ukjærlig samfunn kan fort føre til at ungdommer i faresonen får selvmordstanker. Tenk over dette: Det blir begått over dobbelt så mange voldsforbrytelser mot 12- til 19-åringer som mot befolkningen i sin alminnelighet. Undersøkelser har vist at «unge kvinner fra 14 til 24 år er de som er mest utsatt for overfall,» melder bladet Maclean’s. «Kvinner blir oftest angrepet og myrdet av noen som sier at de elsker dem.» Hva fører dette til? Disse og andre former for frykt «bryter ned disse jentenes tillit og trygghetsfølelse». Nesten en tredjedel av de voldtektsofrene som ble intervjuet i en meningsmåling, sa at de hadde hatt selvmordstanker.
En rapport fra New Zealand ser ungdommenes selvmord fra en annen synsvinkel: «De alminnelige materialistiske, verdslige verdier som sidestiller et individs suksess med velstand, pent utseende og makt, får mange unge mennesker til å føle seg helt verdiløse og som utstøtte.» Og tidsskriftet The Futurist sier: «[Ungdommer] har en sterk tilbøyelighet til å ønske seg øyeblikkelig tilfredsstillelse; de vil ha alt, og de vil ha det fort. Yndlingsprogrammene på TV er såpeoperaer. De kunne godt tenke seg å leve i en verden som var full av slike pene mennesker som var kledd i siste mote, hadde massevis av penger og nøt anseelse og ikke behøvde å arbeide særlig hardt.» Selve omfanget av slike urealistiske, uinnfridde forventninger ser ut til å forårsake en viss fortvilelse og kan føre til selvmord.
En livreddende egenskap?
Shakespeare skrev: «Kjærligheten trøster lik solskinn etter regn.» Bibelen sier: «Kjærligheten faller aldri bort.» (1. Korinter 13: 8) Egenskapen kjærlighet har mye å si når unge mennesker får selvmordstanker — de lengter etter kjærlighet og kontakt. Et medisinsk oppslagsverk sier: «Selvmordskandidater føler seg vanligvis forferdelig ensomme, og en mulighet til å få snakket med en medfølende, forståelsesfull tilhører er noen ganger alt som skal til for å forhindre den fortvilte handlingen.» — The American Medical Association Encyclopedia of Medicine.
Unge mennesker har stort behov for å bli vist kjærlighet og ha en følelse av tilhørighet. For hver dag som går, blir det vanskeligere for dem å få dekket dette behovet i en verden der det er lite kjærlighet og mange nedbrytende krefter, en verden der de har lite eller ingenting de skulle ha sagt. Når tenåringer føler seg avvist av foreldrene sine fordi familien har gått i oppløsning, kan det bli en medvirkende årsak til at de begår selvmord. Og denne avvisningen har mange ansikter.
Noen foreldre er sjelden hjemme hos barna sine. Det kan være at både mor og far lever og ånder for jobbene sine, eller at de er opptatt med en eller annen form for avkobling som barna ikke kan være med på. Barna kan oppfatte dette som en tydelig avvisning. Den framstående journalisten og forskeren Hugh Mackay sier at «foreldre blir mer og mer egoistiske. De tenker først og fremst på seg selv for å opprettholde sin livsstil. . . . For å si det brutalt så har barn gått av mote. . . . Livet er tøft, og det er ikke fritt for at folk blir selvopptatte».
Og i noen kulturer kan det være at menn med et macho-selvbilde ikke ønsker å bli sett i en omsorgsrolle. Journalisten Kate Legge uttrykker det på denne måten: «Menn som er innstilt på å gjøre noe for andre i samfunnet, velger vanligvis livredning eller brannslokking framfor omsorgsoppgaver. De foretrekker det sterke, tause heltemot som er forbundet med det å kjempe mot ytre krefter, framfor jobber som innebærer mer intens kontakt med andre mennesker.» En av de jobbene i vår tid som innebærer mest intens kontakt med andre mennesker, er jo nettopp det å være forelder. Hvis man ikke tar oppgaven som forelder alvorlig, føler barnet seg avvist. Som følge av det utvikler barnet kanskje et negativt selvbilde og dårlige sosiale ferdigheter. Tidsskriftet The Education Digest sier: «Uten et positivt selvbilde har ikke barn det grunnlag de trenger for å kunne treffe avgjørelser som er til deres eget beste.»
Resultatet kan bli en følelse av håpløshet
Forskere mener at håpløshet er en viktig medvirkende faktor når det gjelder selvmord. Gail Mason, som har skrevet en del om selvmord blant unge i Australia, sa: «Man går ut fra at håpløshet har større sammenheng med selvmordstanker enn det depresjon har. Håpløshet blir noen ganger definert som ett symptom på depresjon. . . . Det gir seg som regel utslag i en generell følelse av fortvilelse og oppgitthet angående unge menneskers framtid og særlig deres økonomiske framtid; og i mindre grad en følelse av håpløshet angående verdenssituasjonen.»
Når ledende personer i samfunnet er dårlige eksempler med hensyn til ærlighet, blir ikke de unge inspirert til å høyne sin egen etikk og moral. Da blir holdningen: «Hva er vitsen?» Harper’s Magazine sier om de unges evne til å oppdage hykleri: «De unge, som har en fin nese for hykleri, er i virkeligheten flinke til å lese — men ikke lese bøker. Det de leser så nøyaktig, er de sosiale signalene som kommer fra den verden de blir nødt til å skaffe seg et levebrød i.» Og hva forteller disse signalene? Forfatteren Stephanie Dowrick sier: «Vi har aldri vært så overøst med informasjon om hvordan vi skal leve. Vi har aldri vært rikere eller bedre utdannet, men likevel er det fortvilelse overalt.» Og det er få gode forbilder i de øvre sjiktene i det politiske og religiøse samfunnet. Dowrick stiller noen treffende spørsmål: «Hvordan kan meningsløse lidelser gi oss visdom, tæl og endog mening med tilværelsen? Hvordan framelsker vi kjærlighet i et klima som er preget av egoisme, irritabilitet og griskhet?»
Du finner svar på disse spørsmålene i den neste artikkelen, og det kan være at svarene overrasker deg.
[Uthevet tekst på side 6]
«En stor del av de unge betrakter sin og verdens framtid med frykt og engstelse»
[Uthevet tekst på side 7]
«En mulighet til å få snakket med en medfølende, forståelsesfull tilhører er noen ganger alt som skal til for å forhindre den fortvilte handlingen»
[Ramme på side 6]
Faresignaler som kan tyde på selvmordstanker
• Har søvnproblemer, liten matlyst
• Isolerer seg og er innesluttet, blir lett utsatt for ulykker
• Har rømt hjemmefra
• Har forandret utseendet drastisk
• Misbruker alkohol og/eller narkotika
• Blir lett hissig og aggressiv
• Snakker om døden; skriver selvmordslapper; lager kunst som skildrer vold, særlig mot en selv
• Sliter med skyldfølelse
• Føler håpløshet, angst, depresjon; får gråtetokter
• Gir bort personlige ting
• Har fått dårligere konsentrasjonsevne
• Har mistet interessen for hyggelige aktiviteter
• Er selvkritisk
• Har løse seksuelle forbindelser
• Gjør det plutselig dårligere på skolen og skulker timer
• Er med i en sekt eller en gjeng
• Kommer i gledesrus etter depresjon
Basert på Teens in Crisis (American Association of School Administrators) og Depression and Suicide in Children and Adolescents av Philip G. Patros og Tonia K. Shamoo
[Bilde på side 7]
Kjærlighet og medfølelse kan hjelpe en ungdom til å være glad i livet