Når du føler at alle stirrer på deg

«Tortur» er det ordet Jerry bruker for å beskrive det. Han forteller: «Hver gang jeg kom inn i et klasserom, begynte jeg å svette fryktelig, og det føltes som jeg hadde hele munnen full av bomull. Jeg var sikker på at jeg ikke ville greie å snakke — selv ikke om det stod om livet. Så begynte jeg å føle en slags intens varme som krøp opp gjennom armene og bena og ansiktet, og jeg ble knallrød — som om jeg rødmet over hele kroppen.»

JERRY lider av sosial fobi, en tilstand som kjennetegnes av intens frykt for å bli gjenstand for andres kritiske gransking og for å bli ydmyket i andres påsyn. «En person med sosial fobi tror at alle stirrer på ham,» sier en brosjyre om angstnevroser. (Utgitt av Anxiety Disorders Association of America.) «Angsten kan føre til panikklignende anfall som innbefatter slike symptomer som hjertebank, svimmelhet, kortpustethet og sterk svetting.»

Noen er tilbøyelige til å bagatellisere den frykten som er forbundet med sosial fobi. De sier at fobikerne bare skal tvinge seg til å glemme sin sjenerthet og «komme seg ut og treffe folk». Det er sant at en del av botemidlet mot sosial fobi er å gå offensivt til verks. Men det er stor forskjell på sjenerthet og sosial fobi. Jerilyn Ross forklarer: «I motsetning til vanlig sjenerthet er sosial fobi så alvorlig at det griper forstyrrende inn i de daglige aktiviteter på arbeidet, på skolen og i nesten alle mellommenneskelige forhold.»

Undersøkelser tyder på at livskvaliteten blir forringet hos millioner av mennesker på grunn av sosial fobi.a Tenk over noe av det som skaper frykt hos dem som har denne psykiske lidelsen.

Det personer med sosial fobi frykter

Å tale til en forsamling. Doug husker at han ble grepet av panikk mens han holdt en kort tale for en gruppe lokale borgere. «Plutselig begynte jeg å kaldsvette,» forteller han. «Hjertet hamret. Jeg ristet og skalv. Det føltes som halsen snørte seg sammen, slik at det ble vanskelig å få fram ordene.» Det skal innrømmes at nesten alle blir nervøse når de står foran en forsamling. Men personer med sosial fobi opplever en bølge av intens og vedvarende redsel, og denne redselen avtar ikke etter hvert som de får øvelse. Doug kom derfor til å se på det å snakke til en gruppe i selv den mest uskyldige sammenheng som om det skulle være noe livsfarlig.

Å spise i nærvær av andre. Ettersom personer med sosial fobi tror at andre gransker dem med et kritisk blikk, kan selv et enkelt måltid bli et mareritt. De er redde for å skjelve på hendene, for å søle, for ikke å få maten inn i munnen eller til og med for å kaste opp. Denne frykten kan bli som en selvoppfyllende profeti. Boken Dying of Embarrassment sier: «Jo mer du bekymrer deg over muligheten for at du skal gjøre noe pinlig, desto mer nervøs blir du. Jo mer nervøs du blir, desto mer sannsynlig er det at du virkelig begynner å skjelve eller å gjøre brå, klossete bevegelser. Dette problemet kan bygge seg opp til et punkt der det blir vanskelig å spise og drikke uten å søle eller miste noe.»

Å skrive i nærvær av andre. Mange med sosial fobi er redde for å skjelve på hånden eller for å vise at de skriver uleselig, og derfor får de panikk når de må undertegne en sjekk eller skrive et eller annet i andres påsyn. Sam, for eksempel, følte seg såret i sin stolthet da arbeidsgiveren hans krevde at han skulle skrive i en journal i påsyn av en sikkerhetsvakt ved begynnelsen av hver arbeidsdag. «Jeg klarte det ikke,» forteller Sam. «Jeg skalv så fryktelig på hånden at jeg måtte holde i den med den andre hånden for å treffe linjen, og dessuten var det umulig å lese det jeg hadde skrevet.»

Å bruke telefonen. Dr. John R. Marshall sier at mange av pasientene hans innrømmet at de unngikk å bruke telefonen hvis det overhodet var mulig. «De var engstelige for at de ikke skulle svare på rette måte,» sier han. «Andre var redde for at de ikke skulle finne på noe å si, slik at det oppstod en pinlig taushet, eller for at de skulle begynne å famle etter ordene og føle så sterk angst at de fikk en fordreid, skjelvende eller pipende stemme. De var vettskremte ved tanken på at de kunne begynne å stotre og stamme eller på andre pinlige måter røpe at de var ute av likevekt.»

Å ha med andre å gjøre. Noen personer med sosial fobi er redde for så å si alle situasjoner som innebærer at de har med andre å gjøre. Ofte er de særlig engstelige for øyekontakt. «Personer med alvorlig sosial fobi er ofte plagsomt usikre på hvor de skal rette blikket og hvordan de skal reagere når andre ser på dem,» sier The Harvard Mental Health Letter. «De unngår øyekontakt fordi de føler at det er umulig å vite når de skal se andre inn i øynene, og når de skal se bort. De innbiller seg at andre vil feiltolke blikket deres.»

Det er også andre ting som skaper frykt hos dem som lider av sosial fobi. Mange tør for eksempel ikke å bruke offentlige toaletter. Andre gruer seg for å gå inn i en butikk og bli betraktet av en ekspeditør. «Jeg kjenner meg så beklemt at jeg ofte ikke legger merke til hvor jeg retter blikket,» sier en kvinne. «Jeg antar eller innbiller meg alltid at de bak disken skal kreve at jeg straks bestemmer meg for hva jeg vil ha, så jeg ikke kaster bort tiden deres.»

Hva gjør de for å mestre problemene?

De som ikke har denne psykiske lidelsen, har vanskelig for å forstå hvor plagsomt det er å ha sosial fobi. Én fobiker beskriver det han opplever, som «den verste form for flauhet det er mulig å forestille seg». En annen innrømmer: «Jeg tenker på selvmord hele tiden.»

Sørgelig nok er det mange personer med sosial fobi som begynner å misbruke alkohol i et forsøk på å døyve angsten.b Selv om dette kan gi midlertidig lindring, skaper det bare økte problemer på lang sikt. Dr. John R. Marshall forteller: «Mer enn én av mine pasienter som har hatt liten erfaring i å drikke i selskapelig samvær, har drukket seg fra sans og samling — i et forsøk på å roe nervene før eller i en sosial situasjon, noe som bare har forverret nettopp den ydmykelsen i andres påsyn som de fryktet så intenst.»

Den strategien personer med sosial fobi kanskje oftest bruker for å mestre problemene, er å vike unna. Ja, mange holder seg rett og slett borte fra de situasjonene de frykter. «Jeg unngikk så mange situasjoner som mulig, selv det å snakke i telefonen,» sier en fobiker som heter Lorraine. Men med tiden oppdager mange fobikere at det å vike unna er noe som hemmer dem i stedet for å beskytte dem. Lorraine sier: «Etter en tid ble jeg overveldet av ensomhet og kjedsomhet.»

Det å vike unna kan bli «en selvforsterkende felle,» advarer Jerilyn Ross. Hun tilføyer: «Hver gang man viker unna, blir det lettere å gå i denne fellen neste gang — inntil det å vike unna blir en nesten automatisk reaksjon.» Noen fobikere sier konsekvent nei takk til middagsinvitasjoner og til tilbud om jobber som innebærer at de får med andre mennesker å gjøre. Resultatet er at de aldri lærer å se frykten i øynene og overvinne den. Som psykologen Richard Heimberg sier det: «Livet deres er fylt av innbilte avvisninger som aldri har forekommet, og innbilte fiaskoer i jobber de aldri har prøvd fordi de har unngått dem.»

Det finnes imidlertid gode nyheter om sosial fobi: Det går an å gjøre noe med det. Det er selvfølgelig umulig — ja ikke engang ønskelig — å fjerne enhver form for frykt helt og holdent. Personer med sosial fobi kan likevel lære å få kontroll over angsten, og Bibelen inneholder praktisk veiledning som kan være til hjelp.

[Fotnoter]

[Bilder på side 5]

For en person med sosial fobi kan det være et mareritt å ha med andre å gjøre