Pumaen — alle steder og ingen steder

Av Våkn opp!s medarbeider i Brasil

HIMMELEN over Sør-Amerikas regnskog var i ferd med å skifte til den ubeskrivelige fargen den får like før den tropiske natten gjør alt svart. Da, plutselig og lydløst, var pumaen der! Den hadde beveget seg forsiktig ut på en rydning i skogen og bråstanset.

En kort stund stod den store katten urørlig, med unntak av haletippen, som beveget seg fram og tilbake som en vindusvisker på lav hastighet. Så, da pumaen oppdaget at den ble iakttatt, bykset den over rydningen og styrtet inn i skogen. Den ettermiddagen for noen år siden kunne jeg se hvorfor joggesko, raske biler og til og med jagerfly er blitt oppkalt etter den. Pumaen, eller kuguaren, Amerikas nest største kattedyr, er tydelig bygd med tanke på fart.a

En muskelbunt

På grunn av den ensfargede, gulbrune pelsen synes du kanskje at pumaen ligner på en løvinne. Men hos pumaen er ikke den forreste delen av hodet så rektangulært som hos dens afrikanske slektning. I stedet har pumaen et rundt og lite hode med ører som også er runde og små. Fra siden ser hodet ut som et prosjektil — strømlinjeformet og langt. Pumaen stirrer på deg med store, grønne øyne. Fordi den har en flekk av hvit pels rundt munnen, ser det ut som den har stukket snuten ned i en skål med melk og glemt å tørke seg om munnen etterpå. Kroppen, som er slank og spenstig, kan måle halvannen meter eller mer, den tykke halen med mørk tipp ikke medregnet.

De lange og robuste bakbena gjør bakkroppen høyere enn skuldrene. Med så kraftige ben får denne 60 kilo tunge muskelbunten nok akselerasjonskraft til å ta av fra bakken som en rakett. Man har sett pumaer hoppe hele fem meter opp i luften i ett, stort sprang. Det er som å utføre stavsprang uten å bry seg om å bruke en stav!

Pumaen kan imponere like mye når den hopper ned på bakken. Det har forekommet at pumaer har foretatt flygende sprang fra høyder på 18 meter. Dette er nesten det dobbelte av den høyden olympiadeltagere i tårnstup benytter, men pumaen har ikke den fordelen at den har et svømmebasseng under seg. Likevel er pumaen klar til å bykse av sted når den treffer bakken, som om den hadde landet på en trampoline.

«Dette er et sterkt, respektinngytende dyr,» sier biologen Kenneth Logan. «Når du først er blitt kjent med hvordan disse kattedyrene livnærer seg, kan du ikke annet enn å beundre dem.» Bemerkelsesverdig nok virker det som de er praktisk talt alle steder — men likevel ingen steder.

Nesten allestedsnærværende, men usynlig

Da de første kolonistene slo seg ned i den nye verden, omfattet pumaens utbredelsesområde hele kontinentet, fra Atlanterhavet til Stillehavet. Den greide seg godt både i fjell, i sumper, på prærier og i urskogen. Selv om jegere og jordbrukere nå har utryddet pumaen mange steder i Nord-Amerika, er den fortsatt det typisk amerikanske kattedyret, som streifer omkring fra Canada til spissen av Sør-Amerika. Hvis man måler et dyrs vellykkethet ut fra størrelsen på dets utbredelsesområde og mangfoldet av dets livsmiljøer, må pumaen i dag være det aller mest vellykkede av de pattedyrene som hører naturlig hjemme på det amerikanske kontinent. Hva er hemmeligheten bak suksessen?

Pumaen har gode forutsetninger for å klare seg. Den har en robust mage og behersker flere forskjellige jaktmetoder. Den kan tilpasse seg nesten alle typer av lokal føde. «Den er i stand til å drepe og slepe med seg et dyr som er fem ganger så stort som den selv, men den spiser også gresshopper hvis det ikke finnes noe annet i nærheten,» sier en veterinær som har undersøkt mageinnholdet til flere pumaer som er blitt drept i Brasil. «Når det gjelder føde, er pumaen mer allsidig enn noe annet kattedyr.»

Variert føde forutsetter varierte jaktferdigheter. Det er for eksempel nødvendig med en annen taktikk for å få slått klørne i en fugl enn for å nedlegge en hjort. Hvordan klarer pumaen dette? I skogene ved kysten av Brasil trekker den til seg tinamuen ved å imitere fuglens fløytelignende låt. «Det er en perfekt imitasjon,» sier én iakttager. «Tinamuen pleier bare å gi lyd fra seg noen få ganger, men pumaen fortsetter å fløyte, 10—20 ganger.» Ikke desto mindre fungerer det. Tinamuen tror at en bråkete hannfugl har trengt seg inn på dens territorium, og bestemmer seg for å tre fram og ta et oppgjør med rivalen — et skjebnesvangert trekk.

Enten du leter etter pumaen i Nord-, Mellom- eller Sør-Amerika, klarer den stort sett å holde seg ute av syne — i likhet med luften er den allestedsnærværende, men usynlig. De adjektivene som oftest blir brukt av forskere som studerer pumaen, er «hemmelighetsfull, sky og forsiktig». Etter å ha drept omkring 70 pumaer innrømmet en jeger at «han aldri hadde fått øye på noen av ofrene før hundene hadde drevet dem opp i et tre». Det er ikke til å undres over at frustrerte forskere har kalt pumaen «vanvittig sky»!

Et kattedyr med mange navn

Dette typisk amerikanske kattedyret er ikke bare vanskelig å få øye på, men også vanskelig å definere. The Guinness Book of Animal Records sier at pumaen «har flere navn enn alle andre pattedyr i verden». I tillegg til de drøyt 40 navnene den er kjent under på engelsk, «har den også minst 18 navn på innfødte språk i Sør-Amerika og ytterligere 25 navn på innfødte språk i Nord-Amerika».

Puma, det navnet som blir mest brukt av zoologer, kommer fra det peruanske språket quechua. Fjelløve, cougar, kuguar og amerikansk løve er noen av de andre navnene som er blitt brukt om dette kattedyret.

Dr. Faiçal Simon, som er konservator ved São Paulos zoologiske hage og ekspert på pumaer, bemerket: «Pumaens atferd og fysiske evner har lite til felles med det man finner hos de andre store kattedyrene.» Dette er virkelig en annerledes art av katteslekten og en som varierer i størrelse og farge. Man regner med at det finnes oppimot 30 underarter rundt om på det amerikanske kontinent, og av dem finnes 6 i Brasil.

Bør den utryddes?

Mange kvegeiere i Brasil og andre steder betrakter pumaen som et skadedyr og mener at den bør skytes straks anledningen byr seg. Men fortjener virkelig pumaen å ha et rykte som nådeløs kvegdreper? «Hvis ville dyr er tilgjengelige, dreper pumaen sjelden kveg,» forklarer dr. Simon. «Det at det skjer noen få ganger, rettferdiggjør på ingen måte en systematisk utryddelse av dette dyret. Ved å skyte pumaer skader i virkeligheten kvegeierne sine egne interesser.» På hvilken måte?

Et eksempel er Pantanal i Brasil, et sumpområde som er større enn Sør-Korea, der store kvegflokker streifer fritt omkring. Kvegeierne her dreper pumaer. Som følge av det har bestanden av beltedyr — pumaens foretrukne byttedyr i dette området — tatt seg kraftig opp, forteller dr. Simon. Beltedyr er pansrede pattedyr som er på størrelse med kaniner og graver hull. Ettersom pumaene er ute av bildet, forvandler beltedyrene beitemarkene i Pantanal til drapsmarker. Hvordan det?

Jo, kveget tråkker i hullene, brekker bena og dør. «Kvegeierne mister nå mer kveg enn tidligere fordi de har drept pumaene,» sier dr. Simon. «Dette er bare enda et eksempel på hva som skjer når mennesket gjør inngrep i naturen.»

Et økende antall personer over hele Amerika ønsker å bevare pumaen. Derfor har myndighetene i noen deler av Nord-Amerika innført pumavennlige lover som regulerer jakten og bevarer dyrets livsmiljø.

Som følge av det gjør pumaen nå comeback i det vestlige USA og tar på nytt i bruk tidligere tilholdssteder. Sant nok er det ikke alle som hilser dette velkommen, men mange gjør det. Bladet Smithsonian sier at pumaen «har gjennomgått en flott . . . forvandling på forholdsvis kort tid, fra å bli betraktet som et skadedyr til å være et svært ønsket dyr».

Pumaen er ønsket av både naturelskere og jegere. For de førstnevnte er den et majestetisk symbol på villmarken, men for de sistnevnte er den fremdeles et trofé. Spørsmålet er: Hvor lenge kan pumaen være begge deler?

[Fotnote]

[Ramme på side 26]

«Leve og la leve»?

Lovgivning som beskytter pumaen, eller kuguaren, i det vestlige USA, har ikke bare ført til en økning i pumabestanden, men også til flere sammenstøt mellom pumaer og mennesker. Årsaken er innlysende: Et økende antall mennesker bosetter seg i utkanten av villmarken — i pumaens land — noe som skaper problemer for den offentlige sikkerhet. Likevel forekommer det sjelden at pumaer går til angrep.

Forskere har sikre beviser for at pumaer har angrepet mennesker 65 ganger i USA og Canada siden 1890 — det tilsvarer omtrent tre angrep for hver femårsperiode. Av disse 65 angrepene har kanskje 10 fått dødelig utgang. Hvert år er det til sammenligning omkring 40 mennesker i USA som dør av bistikk.

Biologen Kevin Hansen sier: «Tatt i betraktning de foreliggende muligheter er angrep på mennesker noe som forekommer overraskende sjelden, og dette gir oss en pekepinn om kuguarens store villighet til å leve og la leve, i det minste i forholdet til mennesker.»

[Bilderettigheter på side 25]

Bilder: Gjengitt med tillatelse av São Paulo Zoo