Møt verdens minste hjortedyr

ÅRET var 1935. En chilensk bonde holdt på med å pløye jorden i den vakre, fjellendte provinsen Curicó. Plutselig hørte han noen hunder jage et dyr som han gikk ut fra var en kanin. Tenk deg hvor overrasket han ble da et dyr som var på størrelse med en beagle og lignet litt på en geit, løp ut av skogen og søkte tilflukt mellom bena hans. Da han så ned på den skjelvende skapningen, oppdaget han at det var en pudu, det minste hjortedyret i verden.

Dette harmløse lille hjortedyret blir sjelden sett, for det holder til i isolerte områder i høylandet. Det våger seg bare ut når det skal spise frukt, blad og annen vegetasjon, men løper fort i dekning når den gode hørselen og luktesansen varsler om at det er fare på ferde. Puduen foretrekker områder med tett skog, for den kan dø hvis den blir utsatt for direkte sollys i så lite som tre timer.

Man har visst så lite om denne sky skapningen at det ikke var før ved århundreskiftet at zoologer innså at den ikke er en geit eller en sau. De fastslo at den er et hjortedyr, siden hannen feller sitt gevir på mellom seks og ni centimeter hvert år. Det finnes egentlig to puduarter. Den arten som en gang var utbredt i det sørlige Chile og Argentina, har rødlig pels. Den nordlige arten, som holder til i urskogen i Colombia, Peru og Ecuador, er litt mørkere. Puduen, som er cirka 40 centimeter høy og mellom 70 og 80 centimeter lang, veier rundt ti kilo når den er voksen. Forbena er litt kortere enn bakbena.

Et truet lite dyr

Selv om puduen er ytterst sky, liker den tydeligvis mennesker og kan få tillit til dem. Mange puduer har fulgt sauer og kveg inn fra beite, bare for å bli jaget bort av hundene på gården. Ofte blir forskere som vinner en pudus tillit, belønnet ved at deres nye venn slikker hendene eller ansiktet deres. En veterinær som drev undersøkelser, gjorde seg til venns med en hunnpudu som hoppet opp i fanget hans, slikket ham i ansiktet og så puffet ham med hodet bort til tilholdsstedet sitt, tydeligvis for å vise ham sitt nyfødte avkom.

Puduen har slike naturlige fiender som reven, pumaen, villkatter og ugler, men dens største fiende er mennesket. Før streifet det lille hjortedyret mer fritt omkring. Det brukte sin hurtighet og intelligens til å slippe unna rovdyr. Man har sett at puduen har gått tilbake i sine egne spor den vei den kom fra, eller har svømt oppover en elv, for å narre en rev eller en puma. Men nå som menneskene ødelegger skogene, blir puduens område mindre og mindre. Så den har begynt å bo i tunneler i den tette underskogen. Den liker å ha det ryddig og rent rundt seg, så den har faste steder i tunnelene for hvor den skal spise, hvor den skal sove, og hvor den skal gjøre fra seg, og den flytter ikke disse stedene i løpet av hele sitt liv. Nøkkelen til fortsatt eksistens er at den kjenner tunnelene godt. Selv om puduen løper raskt og svømmer ganske fort, er den et lett bytte ute på åpen mark. Men det er den ikke inne i tunnelene sine, hvor den, som en forsker sier, «flyr som en kule» og slipper unna den som jager den.

Selv om det er forbudt å drive jakt på puduen, er det noen skruppelløse menn som har lært seg å fange eller drepe denne fredelige lille skapningen. Disse jegerne blir drevet av et ønske om å få tak i dyrets pels, dets velsmakende kjøtt eller den sum som dyrehager i fremmede land er villige til å betale for et levende, friskt eksemplar. De har lært opp små hunder til å jage puduen ut av tunnelene og ut i det fri. Men siden puduer kan svømme fortere enn en hund, setter de kursen mot nærmeste elv. Der er det imidlertid menn som venter i båter for å fange dem. Dyrene blir ofte skadet, og ifølge en som undersøker slike forhold, er det så mange som 80 prosent som simpelthen dør av frykt.

Puduens svakhet er nemlig at den er så sky og redd. Når den blir redd, ser det ut til at øynene dens blir fulle av tårer, den skjelver, og hårene står rett opp, og ofte dør dyret av hjerteattakk. Det ser derfor ikke ut til at disse hjortedyrene lever lenge i fangenskap, selv om puduer er blitt temmet av universiteter og av familier på landet. De dør ofte uten åpenbar årsak som offer for den belastning fangenskapet medfører. Puduen elsker frihet.

Man fryktet at puduen snart kom til å bli utryddet, som 68 andre arter pattedyr er blitt i vårt århundre. Men nye undersøkelser som er foretatt av en forsker som arbeider for Verdens Villmarksfond, tyder på at puduen kanskje overlever likevel. Hvordan da? Ved at den lærer å tilpasse seg nye omstendigheter i forbindelse med sitt tunnelsystem. Dette er ikke tilfellet med den chilenske fjelløven, pumaen, som klart står i fare for å bli utryddet. Ja, under stressende eller skiftende omstendigheter viser det seg ofte at det er bedre å kunne tilpasse seg og å være godlynt enn å være olm og aggressiv.

La oss håpe at puduen overlever til den fredelige, nye ordning kommer, når slike skapninger kan forlate sine beskyttende tunneler og komme ut i det fri og nyte friheten uten å frykte. Kommer du til å være der og møte verdens minste hjortedyr?

[Bilderettigheter på side 26]

Foto: New York Zoological Society