Motivert av min families lojalitet overfor Gud
FORTALT AV HORST HENSCHEL
«Vær glad hvis du mottar dette brevet, for jeg har holdt ut til enden. Om to timer skal jeg henrettes.» Slik begynte det siste brevet jeg fikk fra far. Den 10. mai 1944 ble han henrettet fordi han nektet å tjene i Hitlers hær. Hans lojalitet overfor Gud, og også mors og min søster Elfriedes lojalitet, har hatt stor innvirkning på mitt liv.
I 1932, omtrent på den tiden da jeg ble født, begynte far å lese Jehovas vitners litteratur. Han la blant annet merke til presteskapets hykleri og ville derfor ikke lenger ha noe med kirken å gjøre.
Kort tid etter at den annen verdenskrig begynte i 1939, ble far innkalt til å tjenestegjøre i den tyske hæren. «Ifølge Bibelen bør jeg ikke dra,» sa han til mor. «Det er ikke riktig å drepe.»
«De dreper deg hvis du ikke drar,» svarte mor. «Hvordan vil det da gå med familien din?» Far ble derfor soldat.
Mor hadde ennå ikke studert Bibelen, men senere forsøkte hun å få kontakt med Jehovas vitner. På den tiden var det svært risikabelt å gjøre noe slikt. Hun kom i kontakt med Dora, som hadde en mann som satt i konsentrasjonsleir på grunn av sin tro. Dora gav mor et nummer av Vakttårnet, men sa bestemt: «Husk at jeg kan bli drept hvis Gestapo (det hemmelige politiet) oppdager at jeg har gitt deg det.»
Med tiden skaffet mor seg mer litteratur fra Jehovas vitner og begynte å sette pris på de bibelske sannhetene den inneholdt. Max Ruebsam begynte å komme hjem til oss i Meissen. Han kom fra Dresden, en by like i nærheten. Han studerte Bibelen med oss trass i at det innebar stor fare for ham selv. Ikke lenge etter ble han arrestert.
Mors bibelstudium gav henne tro på Jehova, og hun innviet seg til ham og ble døpt i vann som symbol på sin innvielse i mai 1943. Far og jeg ble døpt noen måneder senere. Min 20 år gamle søster, Elfriede, som arbeidet i Dresden, ble også døpt på den tiden. Så midt under den annen verdenskrig innviet vi alle fire vårt liv til Jehova. I 1943 ble vår lillesøster, Renate, født.
Forfulgt på grunn av vår tro
Før jeg ble døpt, sluttet jeg i Hitlerjugend. Da jeg nektet å framsi Hitler-hilsenen, noe vi måtte gjøre hver dag på skolen, slo lærerne meg. Men jeg gledet meg over at jeg med mine foreldres hjelp hadde forblitt trofast.
Det hendte imidlertid at jeg på grunn av fysisk avstraffelse eller av frykt sa «Heil Hitler!» Da gikk jeg hjem med tårer i øynene. Foreldrene mine bad så sammen med meg om at jeg måtte være modig, slik at jeg kunne motstå fiendens angrep neste gang. Mer enn én gang fikk frykt meg til å unnlate å gjøre det som var rett, men Jehova gav meg aldri opp.
En dag kom Gestapo og gjennomsøkte huset vårt. «Er du et av Jehovas vitner?» spurte en Gestapo-agent mor. Jeg kan fremdeles se for meg hvordan hun lente seg mot dørkarmen og svarte et bestemt «Ja» — selv om hun visste at det betydde at hun senere ville bli arrestert.
To uker senere kom Gestapo for å arrestere mor. Hun holdt på med å stelle Renate, som ennå ikke var ett år. Mor protesterte: «Jeg holder på å mate barnet mitt!» Men kvinnen som var med politimannen, tok barnet ut av armene hennes og sa: «Gjør deg klar! Du må dra.» Det var sannelig ikke lett for mor.
Far var ennå ikke arrestert, så det var han som tok seg av min lillesøster og meg. En morgen om lag to uker etter at mor ble ført bort, gav jeg far en god klem før jeg gikk på skolen. Den dagen ble far arrestert fordi han nektet å gå inn i det militære igjen. Da jeg kom hjem den ettermiddagen, var han borte. Jeg så ham aldri mer.
Foreldreansvaret for min lillesøster og meg gikk nå over til våre besteforeldre og de andre slektningene våre. De var alle sammen motstandere av Jehovas vitner, og noen av dem var også medlemmer av nazipartiet. De nektet meg å lese i Bibelen. Men jeg gjorde det allikevel, etter at jeg i all hemmelighet hadde fått en bibel av en nabokvinne. Jeg knelte også foran sengen til lillesøsteren min og bad.
I mellomtiden hadde også min søster Elfriede gjennomgått trosprøver. Hun ville ikke lenger arbeide på en fabrikk i Dresden som framstilte ammunisjon, men fikk seg i stedet et arbeid som bestod i å stelle parker og hager i Meissen. Når hun gikk til kontoret for å få lønnen sin, nektet hun å framsi hilsenen «Heil Hitler!» Med tiden ble hun arrestert og fengslet.
Tragisk nok pådrog Elfriede seg difteri og skarlagensfeber og døde noen få uker etter arrestasjonen. Hun ble bare 21 år. I et av sine siste brev siterte hun Lukas 17: 10: «Således skal også I, når I har gjort alt det som er eder pålagt, si: Vi er unyttige tjenere; vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.» (Gjengitt etter Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1930.) Hennes lojalitet overfor Gud ble en styrkende hjelp for meg. — Kolosserne 4: 11.
Fars prøvelse
Mens far satt fengslet, besøkte min morfar ham for å få ham til å forandre innstilling. Med lenker på hender og føtter ble far ført fram for ham. Far avslo bestemt hans forslag om å gå inn i militæret igjen for barnas skyld. En av fangevokterne sa til morfar: «Denne mannen ville ikke ha handlet annerledes om han så hadde hatt ti barn.»
Morfar var forferdelig sint da han kom hjem. «Den banditten!» skrek han. «Han er fullstendig udugelig! Hvordan kan han late sine egne barn i stikken?» Selv om morfar var oppbrakt, var jeg glad for å høre at far var urokkelig.
Til slutt ble far dømt til døden og halshogd. En tid senere mottok jeg det siste brevet han hadde skrevet. Han visste ikke hvor mor satt fengslet, og derfor skrev han til meg. Jeg gikk opp på soverommet mitt på kvisten og leste de første ordene, som er gjengitt i begynnelsen av denne artikkelen. Jeg var lei meg og gråt, men det var godt å vite at han forble trofast mot Jehova.
Mors sorg
Mor var blitt sendt til et fengsel i den sørlige delen av Tyskland i påvente av at saken mot henne skulle komme opp. En dag kom en vokter til cellen hennes og sa på en vennlig måte at hun skulle bli sittende. Men mor reiste seg og sa: «Jeg vet at mannen min er blitt drept.» Senere sendte de henne de blodflekkete klærne hans, et taust vitnesbyrd om den torturen han hadde gjennomgått før han døde.
En annen gang ble mor innkalt til fengselskontoret og krast fortalt: «Datteren din døde i fengselet. Hvordan vil du ha henne gravlagt?» Det kom så raskt og uventet på mor at hun først ikke visste hva hun skulle si. Men hennes sterke tro på Jehova holdt henne oppe.
Stort sett tok slektningene mine seg godt av min søster og meg. De var veldig snille mot oss. En av dem tok faktisk kontakt med lærerne mine og bad dem være tålmodig med meg. Det førte til at lærerne også ble svært vennlige, og at de unnlot å straffe meg når jeg ikke hilste dem med «Heil Hitler!» Denne vennligheten ble imidlertid vist i et forsøk på å få meg bort fra min bibelske overbevisning. Dessverre lyktes det til en viss grad.
Bare noen få måneder før krigen endte i mai 1945, overvar jeg frivillig noen gudstjenester i den nazistiske ungdomsorganisasjonen. Jeg skrev til mor om dette, og ut fra det jeg skrev, fikk hun inntrykk av at jeg ikke lenger hadde som mål å tjene Jehova. Senere fortalte hun meg at disse brevene gjorde henne mer sønderknust enn å høre at far og Elfriede var døde.
Ikke lenge etter sluttet krigen, og mor ble løslatt fra fengselet og kom hjem. Med hennes hjelp gjenvant jeg min åndelige likevekt.
Jeg begynner i heltidstjenesten
I slutten av året 1949, fire år etter at den annen verdenskrig var slutt, drøftet en reisende tilsynsmann det som står i Malaki 3: 10: «’Bring alle tiendedelene inn i forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus; og jeg ber dere, prøv meg i denne henseende,’ har hærstyrkenes Jehova sagt.» Det fikk meg til å fylle ut en søknad om å bli heltidsforkynner. Den 1. januar 1950 ble jeg derfor pioner, som heltidsforkynnere blir kalt. Senere flyttet jeg til Spremberg, hvor behovet for pionerer var større.
I august det året mottok jeg en invitasjon til å tjene ved Jehovas vitners avdelingskontor i Magdeburg i Øst-Tyskland. Men bare to dager etter at jeg kom dit, den 31. august, stormet politimenn inn på eiendommen og hevdet at kriminelle skjulte seg der. De fleste vitnene ble arrestert og fengslet, men jeg klarte å komme meg unna og reise til Vest-Berlin, hvor Selskapet Vakttårnet hadde kontor. Der fortalte jeg hva som hadde skjedd i Magdeburg. Samtidig fikk jeg høre at mange vitner var blitt arrestert over hele Øst-Tyskland. Jeg fikk også vite at politiet i Spremberg var på utkikk etter meg.
Arrestert og fengslet
Jeg fikk i oppdrag å tjene som pioner i Øst-Berlin. Noen måneder senere, da jeg tjente som kurer og brakte bibelsk litteratur fra Vest-Berlin til Øst-Tyskland, ble jeg arrestert og ført til byen Cottbus, hvor jeg ble stilt for retten og dømt til tolv års fengsel.
Jeg ble blant annet beskyldt for å hisse til krig. I rettssaken sa jeg i min avsluttende forklaring: «Hvordan kan jeg, et av Jehovas vitner, bli dømt som krigshisser når min far nektet å delta i krigen fordi han var et av Jehovas vitner, og derfor ble halshogd?» Men disse menneskene var selvfølgelig ikke interessert i sannheten.
Det var ikke lett for meg som 19-åring å tenke på å tilbringe 12 år i fengsel. På den annen side visste jeg jo at mange andre hadde fått lignende dommer. Noen ganger holdt myndighetene vitnene atskilt. Da benyttet vi anledningen til å drøfte bibelske sannheter med andre innsatte, og noen av dem ble selv vitner.
Andre ganger ble vi som var vitner, plassert i samme fengselsbygning. Da kunne vi konsentrere oss om å bli bedre kjent i Bibelen. Vi lærte hele kapitler i Bibelen utenat og forsøkte til og med å lære hele bøker i Bibelen utenat. Vi satte oss personlige mål for hva vi hver dag skulle gjøre og lære. Noen ganger var vi så opptatt at vi sa til hverandre: «Vi har for lite tid», enda vi tilbrakte hele dagen i cellene våre uten å ha fått noe arbeid å gjøre.
Forhørene hos det hemmelige politiet kunne være harde. De kunne pågå dag og natt, fulgt av alle mulige slags trusler. En gang ble jeg så forferdelig trett og motløs at det til og med var vanskelig for meg å be. Etter to—tre dager, og uten noen egentlig grunn, tok jeg det pappstykket som fengselsreglementet var skrevet på, ned fra celleveggen. Da jeg snudde det, så jeg at det var skrevet noe på baksiden. Ved å holde det opp mot det lille lyset jeg hadde, kunne jeg se ordene: «Frykt ei dem som dreper kroppen», og: «Jeg min tjener vil bevare som min egen øyesten.» Disse ordene er nå en del av sang nummer 27 i Jehovas vitners sangbok!
En annen bror i en lignende situasjon hadde tydeligvis vært i denne cellen, og Jehova Gud hadde styrket ham. Jeg følte meg med én gang åndelig styrket og takket Jehova for denne oppmuntringen. Jeg kommer aldri til å glemme dette, for det lærte meg at jeg ikke kan lykkes ved egen styrke, men at ingenting er umulig med Jehova Guds hjelp.
Mor hadde flyttet til Vest-Tyskland, så hun hadde ikke kontakt med meg på den tiden. Det hadde imidlertid Hanna, som var vokst opp i den samme menigheten som meg, og som var nær knyttet til familien vår. Hun besøkte meg alle de årene jeg satt fengslet, og sendte meg også oppmuntrende brev og kjærkomne pakker med mat. Da jeg slapp ut av fengselet i 1957, etter å ha sonet seks av de tolv årene jeg var idømt, giftet jeg meg med Hanna.
Hanna har tjent trofast ved min side i de forskjellige oppgavene vi er blitt tildelt, og har alltid vært en god støtte for meg. Det hun har gjort for meg i den tiden vi har vært opptatt i heltidstjenesten sammen, er Jehova alene i stand til å lønne henne for.
Tjenesten etter løslatelsen
Hanna og jeg begynte vårt samarbeid i heltidstjenesten ved det kontoret Selskapet Vakttårnet da brukte i Vest-Berlin. Jeg fikk i oppdrag å utføre byggearbeid der som tømrer. Senere begynte vi som pionerer i Vest-Berlin.
Willi Pohl, som førte tilsyn med arbeidet i Vest-Berlin på den tiden, oppfordret meg til å fortsette å lære meg engelsk. «Jeg har ikke tid,» svarte jeg. Men hvor glad er jeg ikke for at jeg allikevel lydig fortsatte! Som følge av det ble jeg i 1962 invitert til Gilead-skolens 37. klasse. Det var et timåneders kurs som skulle holdes i Brooklyn i New York. Etter at jeg kom tilbake til Vest-Tyskland den 2. desember 1962, var Hanna og jeg 16 år i reisetjenesten og besøkte menigheter over hele landet. I 1978 ble vi så invitert til å tjene ved avdelingskontoret i Wiesbaden. Da avdelingskontorets virksomhet ble flyttet til nye og større lokaler i Selters på midten av 1980-tallet, tjente vi ved dette vakre anlegget i flere år.
Et stort tjenesteprivilegium
I 1989 skjedde det noe fullstendig overraskende — Berlinmuren falt, og Jehovas vitner i østeuropeiske land kunne nå begynne fritt å utøve sin religion. I 1992 ble Hanna og jeg invitert til Lviv i Ukraina for å kunne hjelpe forkynnerne av Riket, som økte raskt i antall.
Året etter ble vi bedt om å dra til Russland for å hjelpe til med organiseringen av arbeidet der. I Solnetsjnoje, et tettsted cirka 40 kilometer utenfor St. Petersburg, ble det bygd et avdelingskontor hvorfra det skulle føres tilsyn med forkynnelsesarbeidet i Russland og i de fleste andre republikkene i det tidligere Sovjetunionen. Da vi kom dit, var de allerede i gang med oppføringen av boligbygninger og et stort kontor- og lagerkompleks.
Vi følte en grenseløs glede da vårt nye avdelingskontor ble innviet den 21. juni 1997. I alt var 1492 brødre og søstre fra 42 land samlet i Solnetsjnoje for å overvære det spesielle programmet. Dagen etter var mer enn 8400 samlet på Petrovskij stadion i St. Petersburg hvor høydepunkter fra innvielsesprogrammet ble gjengitt, og hvor de fikk høre oppmuntrende rapporter fra besøkende fra andre land.
De 15 republikkene i det tidligere Sovjetunionen har erfart en enestående økning. I 1946 var det cirka 4800 Rikets forkynnere i dette området. Nesten 40 år senere, i 1985, var tallet økt til 26 905. I dag fører avdelingskontoret i Solnetsjnoje tilsyn med mer enn 125 000 Rikets forkynnere i ti av de republikkene som utgjorde det tidligere Sovjetunionen, og i tillegg er det over 100 000 forkynnere i de fem andre republikkene! Hvor begeistret ble vi ikke da vi fikk vite at det i disse 15 republikkene hadde vært mer enn 600 000 som overvar minnehøytiden i mars i fjor.
Jeg fryder meg over å se på hvilken storslagen måte Jehova har sørget for at hans folk blir samlet inn og organisert nå i «de siste dager». (2. Timoteus 3: 1) Som salmisten sa, har Jehova gitt sine tjenere innsikt, lært dem den veien de bør gå, og gitt dem råd med sitt øye rettet mot dem. (Salme 32: 8) Jeg ser på det å få være en del av Jehovas internasjonale organisasjon som et stort privilegium!
[Bilde på side 13]
Sammen med mine to søstre i 1943
[Bilde på side 14]
Far ble halshogd
[Bilde på side 14]
Mor hjalp meg å gjenvinne min åndelige likevekt
[Bilde på side 15]
Sammen med min kone, Hanna
[Bilde på side 16]
Under innvielsestalen i Rikets sal på avdelingskontoret i Russland
[Bilder på side 17]
Plassen foran spisesalen ved vårt nye avdelingskontor i Russland