Foreldreansvar — et likevektig syn

OFTE er det etter skilsmissen at den virkelige utfordringen kommer, i en kamp om foreldreansvar og om barnets hengivenhet. Ordtaket «det må to til å føre krig» er ikke alltid riktig. Det kan være at det holder med én dominerende forelder som vil ha tingene på sin måte. En advokat i Toronto i Canada sa: «I saker som angår familierett, er det sterke følelser i sving.»

Istedenfor å tenke på barnets beste sørger noen foreldre for å holde tvisten gående ved å bringe spørsmål som ikke har noe med saken å gjøre, inn for retten. Noen har for eksempel prøvd å bevise at avgjørelsen om hvem barnet skal bo hos, bør endres fordi den andre av foreldrene er et Jehovas vitne og vil berøve barnet et «normalt oppvekstmiljø».

Den som ikke er et Jehovas vitne, gjør kanskje et nummer av fødselsdagsfeiringer, julefeiring og andre høytider. Noen hevder kanskje at det vil gå ut over barnets sosiale tilpasningsevne og omgang hvis barnet ikke er med på slike ting. Eller det kan være at noen sier at barnet vil ta psykisk skade av å bli med moren eller faren når han eller hun snakker med andre om Bibelen. Noen påstår til og med at barnets liv er i fare fordi den andre av foreldrene ikke vil gi sitt samtykke til at barnet skal kunne få blodoverføring.

Hvordan møter en kristen den utfordringen som slike følelsesladede argumenter medfører? En følelsesbetont reaksjon — å sette hardt mot hardt — vil ikke gi resultater. Hvis saken blir lagt fram for en dommer, vil begge foreldrene få anledning til å uttale seg. Det er viktig å huske på dette bibelske rådet: «Kast din byrde på Jehova, og han skal støtte deg. Aldri skal han tillate at den rettferdige vakler.» (Salme 55: 22) Ved å meditere over dette og ved å følge bibelske prinsipper kan foreldre, med Jehovas hjelp, takle en hvilken som helst eventualitet i forbindelse med barnefordeling. — Ordspråkene 15: 28.

Viktig å være rimelig

Hovedsaken er hva som er til barnets beste. Hvis en forelder er altfor forlangende, kan det være at vedkommende mister foreldreansvaret og til og med får begrenset samværsrett. En fornuftig forelder opptrer på en fredelig måte og husker Bibelens råd: «Gjengjeld ikke noen ondt med ondt. . . . gi plass for vreden . . . La deg ikke overvinne av det onde, men fortsett å overvinne det onde med det gode.» (Romerne 12: 17—21) Foreldre må «la [sin] rimelighet bli kjent for alle mennesker», enten de befinner seg i en rettssal, på et advokatkontor eller sammen med en sakkyndig. — Filipperne 4: 5.

Noen ganger prøver en fraskilt eller fraseparert ektefelle å bedra andre ved å komme med villedende og spekulative problemstillinger. Det er fornuftig å bekjempe tendensen til å overreagere på disse verbale angrepene. Helse, religion og utdannelse er yndlingsemner som blir brukt av fraskilte eller fraseparerte ektefeller som «tenker ut ondt» i en barnefordelingssak. — Ordspråkene 14: 22.

Rimelighet innbefatter evnen til å vurdere kjensgjerningene og forhandle seg fram til en rettferdig ordning. Ingen forelder bør glemme at barnet også etter skilsmissen har to foreldre. Ved en skilsmisse blir de ekteskapelige bånd brutt, ikke båndene mellom foreldre og barn. Bortsett fra i ekstreme situasjoner bør derfor begge foreldrene ha frihet til å oppføre seg som forelder når han eller hun har barnet hos seg. Begge foreldrene bør ha frihet til å gi uttrykk for sine følelser, meninger og verdier og la barnet delta i hans eller hennes lovlige aktiviteter, det være seg religiøs virksomhet eller andre ting.

Vi skal nå ta for oss de mulige utfallene av en rettsavgjørelse: (1) Foreldrene får foreldreansvaret sammen; (2) den ene får foreldreansvaret alene; (3) samværsretten blir begrenset. Hva innebærer det å ha felles foreldreansvar? Hva kan du gjøre hvis du mister foreldreansvaret eller den daglige omsorgen? Hva om den andre av foreldrene er utstøtt av den kristne menighet?

Felles foreldreansvar

Noen dommere ser det som viktig at barnet får beholde kontakten med begge foreldrene. De baserer sin oppfatning på undersøkelser som viser at en skilsmisse kan være mindre belastende for barna og påføre dem mindre følelsesmessig skade hvis foreldrene kan ha foreldreansvaret sammen. Barnet føler seg ikke sviktet av den ene av foreldrene, men føler at begge foreldrene er glad i det, og føler at det hører hjemme hos begge to. «Felles foreldreansvar er en måte å holde begge foreldrene involvert i barnets liv på,» sier en advokat.

Dr. Judith Wallerstein, som er direktør for et familiesenter i Corte Madera i California, sier imidlertid at for at ordningen med felles foreldreansvar skal fungere, må foreldrene være samarbeidsvillige, og barnet må være fleksibelt og omgjengelig. Disse egenskapene er helt nødvendige, for når foreldrene har foreldreansvaret sammen, har begge to lovfestet rett til å treffe avgjørelser i større saker som gjelder barnets helse, utdannelse, religiøse undervisning og sosiale liv. Men dette fungerer bare hvis begge foreldrene er rimelige og er opptatt av hva som er til barnets beste, og ikke hva som passer dem selv best.

Når den ene har foreldreansvaret alene

Det kan være at domstolen tilkjenner foreldreansvaret til bare den ene av foreldrene, den som etter dens mening er best skikket til å ha omsorgen for barnet. Som oftest kommer domstolen fram til en slik avgjørelse etter at den har vurdert uttalelser fra psykologer eller andre sakkyndige.

De som forsvarer ordningen med at den ene av foreldrene får foreldreansvaret alene, mener at dette gir barnet mer stabilitet. Noen dommere kommer til denne konklusjonen når foreldrene ikke klarer å kommunisere ordentlig med hverandre, eller når det er lite trolig at de skal klare det. Den andre av foreldrene blir selvfølgelig ikke skjøvet helt ut av bildet. Han eller hun får som regel samværsrett, og begge foreldrene kan fortsette å gi barnet den nødvendige rettledning, kjærlighet og hengivenhet.

Samværsrett

Det er urealistisk for foreldre å se det slik at det i en barnefordelingssak er én som «taper», og én som «vinner». Foreldrene lykkes og «vinner» når de ser barna sine utvikle seg til modne, respekterte voksne mennesker. En vellykket barneoppdragelse har ikke direkte sammenheng med det juridiske barnefordelingsspørsmålet. Ved å rette seg etter det som en domstol har bestemt i en barnefordelingssak, selv om avgjørelsene kan virke urettferdige, viser en kristen at han ’underordner seg under de høyere myndigheter’. (Romerne 13: 1) Det er også viktig å huske at dette ikke er en tid da man skal konkurrere om barnas hengivenhet eller lojalitet ved å snakke nedsettende om den andre av foreldrene i et forsøk på å ødelegge hans eller hennes forhold til barna.

Bibelen forteller om gudfryktige foreldre som av forskjellige grunner ble skilt fra barna sine. Vi kan for eksempel nevne Amram og Jokebed, foreldrene til Moses. Av hensyn til guttens beste la de ham i en liten flytende kiste «i sivet ved bredden av Nilen». Da faraos datter fant ham, satte de fortsatt sin lit til Jehova. Disse kloke og trofaste foreldrene ble belønnet med en sjenerøs «samværsordning» som de gjorde god bruk av for å lære opp gutten i Jehovas veier. Da Moses var blitt voksen, ble han en fremtredende tjener for den sanne Gud. — 2. Mosebok 2: 1—10; 6: 20.

Men hva om den ene av foreldrene er utstøtt av den kristne menighet? Bør den kristne forelderen medvirke til at samværsretten blir gjennomført? Når menigheten utstøter noen, er det bare det åndelige forholdet mellom personen og den kristne menighet som blir forandret. De åndelige båndene blir brutt. Men forelder-barn-forholdet forblir intakt. Den som barnet bor fast hos, må respektere den utstøtte forelderens samværsrett. Men hvis den samværsberettigede forelderen utgjør en fare for barnets fysiske eller følelsesmessige ve og vel, kan domstolen (ikke den som har barnet boende hos seg) bestemme at en tredje part skal føre tilsyn under samværet med barnet.

Du er aldri alene

En skilsmisse og en barnefordelingssak er følelsesmessig belastende. Et samliv som begynte så lovende, er blitt ødelagt, sammen med parets drømmer, planer og forventninger. Det kan for eksempel være at utroskap eller ekstrem mishandling tvinger en lojal kone til å søke rettslig beskyttelse for seg selv og barnet. Likevel kan det være at hun nages av skyldfølelse eller en følelse av ikke å strekke til, når hun tenker over hva som gikk galt, eller hvordan saken kunne ha vært løst annerledes. Mange par er bekymret for hvordan barna deres skal reagere på samlivsbruddet. Rettssaken om foreldreansvaret eller hvem som skal ha den daglige omsorgen, kan bli en følelsesmessig berg-og-dal-bane som ikke bare blir en prøve på ens integritet som en omsorgsfull forelder, men også en prøve på ens tro på Jehova og tillit til ham. — Jevnfør Salme 34: 15, 18, 19, 22.

Når en uskyldig ektefelle velger å ta affære på grunn av barnemishandling eller fordi han eller hun blir ekstremt mishandlet av sin ektefelle, eller for å beskytte seg mot risikoen for å bli smittet med en seksuelt overført sykdom av en utro ektefelle, har denne uskyldige ektefellen ingen grunn til å ha skyldfølelse eller å føle seg forlatt av Jehova. (Salme 37: 28) Det er den ektefellen som mishandler eller er utro, som har brutt den hellige ekteskapskontrakten og «handlet forrædersk» imot sin ektefelle. — Malaki 2: 14.

«Bevar en god samvittighet» overfor mennesker og Jehova ved å anvende bibelske prinsipper, ved å behandle din fraseparerte eller fraskilte ektefelle på en redelig måte og ved å vise fleksibilitet i forbindelse med barnefordeling og samværsordning. «Det er bedre å lide fordi dere gjør det gode, hvis Guds vilje ønsker det, enn fordi dere gjør det onde.» — 1. Peter 3: 16, 17.

Barna trenger å bli forsikret om at det ikke var deres skyld at foreldrene gikk fra hverandre. Noen ganger går tingene rett og slett ikke slik som man hadde tenkt. Men hvis man anvender bibelske prinsipper, kan man dempe skilsmissebelastningen ved å oppmuntre til åpen og forståelsesfull dialog mellom foreldre og barn. Man kan for eksempel gjøre dette ved å la barna få være aktivt med på å planlegge hvordan familielivet skal bli etter skilsmissen. Ved å være tålmodig og vennlig og ved å være interessert i barnas følelser og lytte til det de har å si, vil man langt på vei kunne hjelpe dem til å tilpasse seg nye rutiner og en ny bosituasjon.

Andre kan være til hjelp

Det er ikke bare foreldrene som kan hjelpe et barn som opplever at familien går i oppløsning. Familiemedlemmer, lærere og venner kan støtte og hjelpe skilsmissebarn. Særlig besteforeldre kan gjøre mye for å bidra til stabile forhold rundt barna og til at de skal føle seg trygge.

Kristne besteforeldre kan gi barna åndelig veiledning og ta dem med på sunne aktiviteter, men de må respektere foreldrenes avgjørelser angående religiøs opplæring, for det er foreldrene, ikke besteforeldrene, som i moralsk og juridisk forstand har myndighet til å treffe slike avgjørelser. — Efeserne 6: 2—4.

Med en slik støtte kan skilsmissebarn klare seg gjennom foreldrenes samlivsbrudd. Og de kan fortsette å se fram til de velsignelsene som det vil være mulig å få oppleve i Guds nye verden, der alle familier «skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få Guds barns herlige frihet». — Romerne 8: 21; 2. Peter 3: 13.

[Ramme på side 11]

Oppklaring av misforståelser

«De vises tunge gjør godt med kunnskap», og en kristen forelder har en fin mulighet til å oppklare misforståelser eller halve sannheter. (Ordspråkene 15: 2) Når det gjelder sine barns helse, for eksempel, «godtar Jehovas vitner medisinsk og kirurgisk behandling», men når et Jehovas vitne blir tilkjent den daglige omsorgen for barna i en barnefordelingssak, forbeholder han eller hun seg retten til informert samtykke hva medisinsk behandling angår.a — The Journal of the American Medical Association.

Jehovas vitner tar sin religion, som er basert på Guds Ord, Bibelen, alvorlig. Det gjør at de blir bedre fedre, mødre, barn, venner, naboer og samfunnsborgere. Kristne foreldre irettesetter barna sine i kjærlighet. De hjelper dem på den måten til å få respekt for myndighet og gir dem sunne verdinormer å leve etter.b — Ordspråkene 13: 18.

Utdannelse er en viktig del av et barns oppdragelse, og Jehovas vitner ønsker at barna deres skal ha den beste skoleutdannelse som er tilgjengelig.c — Se Ordspråkene 13: 20.

[Fotnoter]

[Bilde på side 10]

Den som har den daglige omsorgen for barnet, bør høre tålmodig etter når barnet forteller hvordan det har hatt det hos den andre av foreldrene