Foreldreansvar — religion og loven

RELIGION kan være en viktig faktor i skilsmisse- og barnefordelingssaker — og en kompleks faktor. Slike spørsmål som de som er nevnt nedenfor, kan oppstå.

Bør domstolen ta hensyn til utsagn som går ut på at den ene av foreldrene er uskikket til å ha den daglige omsorgen for et barn fordi han eller hun tilhører et bestemt trossamfunn? Er dette særlig aktuelt hvis det er snakk om en minoritet? Bør dommeren ta hensyn til utsagn om foreldrenes religiøse trosoppfatninger og skikker, slik at han kan avgjøre hvilken religion som etter hans mening vil være best for barnet? Bør han så bestemme at barnet skal oppdras i den religionen, og forby påvirkning fra andre religioner?

I vår tid er det flere og flere som gifter seg med en som har en annen religiøs og etnisk bakgrunn enn de selv har. Så når disse parene skiller seg, kan det være at barna allerede har tilknytning til to religionssamfunn. Noen ganger har den ene av foreldrene skiftet religion kort tid før skilsmissen. Det kan være at den nye religionen er en stabiliserende faktor i vedkommendes liv og er svært viktig for ham eller henne, men ukjent for barna. Da oppstår det et annet spørsmål: Kan domstolen forby denne moren eller faren å ta med barna på religiøse møter eller gudstjenester bare fordi religionen er annerledes enn den religionen som foreldrene utøvde tidligere?

Dette er vanskelige spørsmål. De krever at en dommer ikke bare tar hensyn til barnets behov, men også foreldrenes interesser og rettigheter.

Grunnleggende rettigheter som foreldre og barn har

Det er sant at dommere kan bli påvirket av sine personlige religiøse oppfatninger. Men i mange land er det ikke sannsynlig at foreldrenes eller barnets religiøse rettigheter vil bli ignorert. Disse landene har kanskje en grunnlov som forbyr en dommer å innskrenke foreldrenes grunnleggende rett til å ha ansvaret for sitt barns oppdragelse, deriblant retten til å undervise det, også på det religiøse område.

Barnet har på sin side rett til å få slik opplæring av foreldrene sine. Før en dommer med loven i hånd kan blande seg opp i et barns religiøse opplæring, må domstolen få overbevisende dokumentasjon for at bestemte religiøse handlinger utgjør en fare for skade på barnet. Det at foreldrene er uenige i religiøse spørsmål, er ikke tilstrekkelig til at myndighetene har rett til å blande seg inn, ikke engang om uenigheten får en fiendtlig karakter.

I en barnefordelingssak i Nebraska i USA viste moren, som er et av Jehovas vitner, rimelighet, og hun erfarte at disse rettslige foranstaltningene beskytter både foreldrene og barna. Hennes eksmann, som ikke er et Jehovas vitne, ville ikke at datteren skulle gå på Jehovas vitners møter i Rikets sal. Første rettsinstans var enig med faren.

Moren anket så til Nebraskas høyesterett. Hun argumenterte med at det ikke var noe som helst som tydet på at noen av Jehovas vitners aktiviteter utgjorde en fare for at datteren skulle ta skade. Moren sa «at når datteren får overvære og delta i den religiøse virksomheten til begge foreldrene, . . . vil hun på det grunnlag kunne bestemme hvilken religion hun foretrekker, når hun blir gammel nok til å forstå dette ordentlig».

Høyesterett omgjorde den lavere domstolens avgjørelse og uttalte at den lavere domstolen «misbrukte sitt skjønn ved å legge begrensninger på den rett som moren, som har den daglige omsorgen, har til å bestemme over sitt mindreårige barns religiøse oppdragelse». Det var absolutt ingenting som tydet på at barnet tok skade av å overvære religiøse møter i Jehovas vitners Rikets sal.

Den som ikke har den daglige omsorgen, har også rettigheter

Noen ganger prøver fraskilte foreldre å bruke uenighet om religiøs opplæring som et middel til å få myndighet over barna. Et eksempel på det er saken Khalsa v. Khalsa i staten New Mexico i USA. Begge foreldrene hadde vært sikher da de var gift. Men kort tid etter at de var blitt skilt, gikk moren over til katolisismen og begynte å få barna fra å utøve sikhismen.

Faren tok dette ille opp og gikk rettens vei i et forsøk på å få større myndighet til å gi barna religiøs opplæring og å påvirke dem i retning av sikhismen. Hvordan reagerte domstolen på det faren forlangte? Den avviste hans anmodning. Retten sa at «når barna var hos [ham], kunne de verken frivillig eller ufrivillig delta i noen som helst aktivitet knyttet til sikhismen, det være seg religionsutøvelse, sikh-leir eller sikh-barnehage».

Faren anket denne avgjørelsen til en høyere domstol. Denne domstolen var enig med faren og omgjorde den tidligere avgjørelsen. Ankedomstolen sa: «Domstoler bør holde seg til den linje å være upartiske mellom religioner, og de bør intervenere på dette følsomme og konstitusjonelt beskyttede området bare i de tilfeller der barna klart og påviselig tar skade. Restriksjoner på dette området medfører fare for at rettslig bestemte begrensninger skal innskrenke en forelders religionsfrihet i strid med konstitusjonen eller bli oppfattet som en slik innskrenkning.»

En slik avgjørelse blir fattet på grunnlag av en lang rekke prinsipper som er grunnfestet i mange land. En fornuftig forelder vil tenke over disse prinsippene. Dessuten vil en forelder som er kristen, nøye tenke over barnets behov for samvær med begge foreldrene så vel som barnets forpliktelse til å hedre både mor og far. — Efeserne 6: 1—3.

Megling

Selv om det kanskje kan være mindre formelt å delta i utenrettslig megling enn i et rettsmøte framfor en dommer, bør en forelder ikke ta lett på meglingen. Gjensidige avtaler eller bestemmelser som foreldrene kommer fram til under slik megling, kan bli gjort bindende av etterfølgende rettsavgjørelser. Det vil derfor være klokt av en forelder å rådføre seg med en advokat som har erfaring i familierett, for å forvisse seg om at alle spørsmål som gjelder foreldreansvar og samværsrett, blir behandlet riktig og rettferdig.

Begge foreldrene bør ta seg tid til å forberede seg til meglingen. En forelders opptreden og oppførsel under meglingsprosessen kan få stor betydning for utfallet. Det hender altfor ofte at foreldrene er så opptatt av selve skilsmissen at de taper av syne de viktige spørsmålene: Hva er til barnets beste? Hva er det barnet trenger for å kunne utvikle seg mentalt, følelsesmessig og fysisk?

Husk at hovedsaken i meglingen sett fra et rettslig synspunkt ikke er religiøse eller andre personlige uoverensstemmelser, men hvordan foreldrene kan finne en felles plattform og komme fram til en avtale som vil være til barnas beste. En forelder vil kanskje møte fordommer på grunn av religion eller andre ting, få uventede spørsmål eller bli utsatt for manipulasjoner som tar sikte på å gjøre ham eller henne opphisset eller nervøs. Det kan være at begge foreldrenes feil blir avslørt eller til og med overdrevet. Når partene er rimelige, kan de imidlertid finne fram til en løsning.

Noen ganger kan meglingen virke langvarig og frustrerende. Alternativet er å få saken avgjort for domstolen, noe som vil føre med seg økonomiske byrder og en skadelig virkning på barnet og kanskje til og med negativ omtale i massemediene. Dette er så avgjort enda mindre ønskelig. En kristen forelder vil ta meglingen med i sine bønner, akkurat som i tilfellet med alle andre alvorlige problemer i livet, og huske på denne oppfordringen, som er skrevet ned under inspirasjon: «Velt din vei på Jehova, og stol på ham, og han skal selv gripe inn.» — Salme 37: 5.

Men hva om man ikke kommer fram til en løsning og en domstol tilkjenner den andre av foreldrene den daglige omsorgen for barnet? Eller hva om den ene av foreldrene er utstøtt av den kristne menighet? Og hvordan bør man betrakte felles foreldreansvar og det at den ene får foreldreansvaret alene? Disse spørsmålene og bibelske prinsipper som kommer inn i bildet, blir drøftet i den neste artikkelen.

[Ramme på side 6]

Tre viktige egenskaper

Våkn opp! intervjuet en dommer ved en familiedomstol. Han sa at tre av de viktigste egenskapene som han ser etter hos en forelder, er:

Rimelighet — villighet til å strekke seg så langt som mulig når det gjelder den andre forelderens rett til å være sammen med barnet (der det ikke er noen fysisk eller moralsk trussel mot barnet)

Følsomhet — årvåkenhet med hensyn til barnets følelsesmessige behov

Selvkontroll — et likevektig hjemmeliv som vil bidra til en rolig atmosfære der barnet kan trives

[Ramme på side 6]

Juridiske retningslinjer

I et forsøk på å unngå unødig strid omkring en forelders religiøse verdier har noen dommere utformet en del retningslinjer. For eksempel:

1. Man bør oppmuntre til et meningsfylt forhold mellom et barn og begge foreldrene. Den kanadiske høyesterettsdommeren John Sopinka sa at hver forelder bør få lov til «å delta i de aktiviteter som bidrar til å identifisere vedkommende som den person han eller hun i virkeligheten er [deriblant utøve sin religion]. Det forventes ikke at den samværsberettigede forelderen skal forstille seg eller anta en livsstil som er kunstig for ham eller henne, når vedkommende har barnet hos seg».

2. Å forby den samværsberettigede forelderen å lære barnet om sin religiøse tro er et brudd på hans/hennes religionsfrihet, bortsett fra i tilfeller der det kan dokumenteres at det er fare for at barnet skal ta skade av det.

[Bilde på side 7]

Dommere har et stort ansvar i barnefordelingssaker

[Bilde på side 8]

En megler kan hjelpe foreldre med å løse uoverensstemmelser, slik at de slipper en langvarig rettssak