En verden som er opplært til å hate
MENNESKENE har en medfødt selviskhet. Og hvis selviskheten ikke blir holdt under kontroll, kan den utvikle seg til hat. Som om den medfødte selviskheten ikke skulle være ille nok, gjør faktisk også samfunnet sitt til å lære folk opp til å være selviske.
Generelle uttalelser gjelder naturligvis ikke alltid og uten forbehold, men visse holdninger er så vanlige at de ikke kan avfeies som tilfeldige avvik fra det normale. Er ikke politikere ofte mer interessert i å vinne valgene enn i å hjelpe sine velgere? Er ikke forretningsfolk ofte mer interessert i å tjene penger, om nødvendig med hensynsløse metoder, enn i å hindre at skadelige produkter kommer på markedet? Er ikke visse prester og predikanter ofte mer interessert i å være populære eller i å tjene penger, enn de er i å lede sine hjorder på moralens og kjærlighetens stier?
Det begynner med barna og de unge
Når barn under oppveksten får lov til å gjøre som de vil, blir de faktisk lært opp til å være selviske fordi hensynsfullhet og uselviskhet blir ofret til fordel for deres barnslige ønsker. På skoler og høyskoler blir elevene mange steder lært opp til å anstrenge seg for å bli nummer én, ikke bare faglig, men også i sport og idrett. Mottoet er: «Blir du nummer to, er du en taper.»
Videospill som handler om vold, lærer de unge å løse problemer på en egoistisk måte — ganske enkelt ved å kvitte seg med fienden. Dette er neppe en holdning som stimulerer til kjærlighet. For over ti år siden kom helsedirektøren i USA med en advarsel om at videospill utgjorde en fare for de unge. Han sa: «Alt dreier seg om å plaffe ned fienden. Det er ikke noe konstruktivt i disse spillene.» I et brev til avisen The New York Times ble det pekt på at mange videospill «appellerer til de laveste instinkter hos mennesket». Det het videre: «De frambringer en generasjon av tankeløse, hissige ungdommer.» En ung gutt fra Tyskland som var oppslukt av videospill, var ærlig nok til å innrømme at det forholder seg slik. Han sa: «Mens jeg holdt på med disse spillene, befant jeg meg i en isolert drømmeverden hvor dette primitive slagordet gjaldt: ’Drep eller bli drept.’»
Når hat kobles sammen med rasisme, blir det enda mer uhyggelig. Mange tyskere er derfor tydeligvis bekymret fordi det finnes videoer fra høyreekstremistisk hold som dreier seg om vold mot utlendinger, og spesielt mot tyrkere. Og deres bekymring er ikke grunnløs, for den 1. januar 1994 utgjorde den tyrkiske befolkningsgruppen 27,9 prosent av de 6 878 100 utlendingene som bodde i Tyskland.
Rasistiske følelser gir næring til det som barn helt fra de er små, lærer av nasjonalismen, nemlig at det ikke er galt å hate sin egen nasjons fiender. I en artikkel av George M. Taber i tidsskriftet Time het det: «Av alle historiens politiske ismer er nasjonalismen kanskje den sterkeste.» Forfatteren sa videre: «Det er blitt utgytt mer blod i dens navn enn på grunn av noe annet, bortsett fra religion. Demagoger har i hundrevis av år hisset opp fanatiske folkemasser ved å legge skylden for alle deres vanskeligheter på en eller annen etnisk gruppe i deres nærhet.»
Gammelt hat til andre etniske grupper, raser eller nasjonaliteter ligger bak mange av problemene i dagens verden. Og fremmedhat, frykten for utlendinger, tiltar. Men det er interessant å se at en gruppe tyske sosiologer har funnet ut at fremmedhat gjør seg sterkest gjeldende der hvor det bor få utlendinger. Dette kan tyde på at fremmedhat oftere skyldes fordommer enn personlige erfaringer. «De unges fordommer er hovedsakelig framkalt av deres venner og familier,» ifølge disse sosiologene. Ja, 77 prosent av dem som ble spurt, hadde ingen direkte kontakt, eller svært liten kontakt, med utlendinger, selv om de gav sin tilslutning til fordommene.
Det er ikke vanskelig å lære andre å være selviske, for vi har alle arvet et visst mål av selviskhet fra ufullkomne foreldre. Men hvilken rolle spiller religion i konflikten mellom kjærlighet og hat?
Hva lærer folk av religionssamfunnene?
Folk flest tror at religion framelsker kjærlighet. Men hvorfor er da religiøse forskjeller den underliggende årsaken til de spente forholdene i Nord-Irland, Midtøsten og India, for bare å nevne tre eksempler? Noen vil naturligvis hevde at uroen skyldes politiske og ikke religiøse motsetninger. Dette er en påstand som kan diskuteres. I alle fall er det tydelig at organisert religion ikke har klart å inngi folk en kjærlighet som er sterk nok til å overvinne politiske og etniske fordommer. Mange katolske og ortodokse og andre troende tolererer faktisk fordommer, noe som fører til vold.
Det er ikke noe galt i å argumentere mot feil ved et religionssamfunns lære og skikker hvis man mener at slike feil finnes. Men gir dette noe menneske rett til å gripe til vold for å bekjempe dette samfunnet eller dets medlemmer? Et leksikon innrømmer åpent: «I Midtøstens og i Europas historie har religiøse ledere gang på gang oppfordret til voldshandlinger mot andre religiøse grupper.» — The Encyclopedia of Religion.
Dette leksikonet peker på at vold er uløselig knyttet til religion: «Darwinistene er ikke alene om å godta konflikter som nødvendige forutsetninger for både sosiale og psykologiske vekstprosesser. Religion har virket som en uuttømmelig kilde til konflikter, til vold, og dermed til framgang.»
Vold kan ikke rettferdiggjøres som en nødvendig forutsetning for framgang, for dette ville være i strid med et velkjent prinsipp som Jesus Kristus knesatte da apostelen Peter forsøkte å beskytte ham. Peter «rakte hånden ut og drog sitt sverd, og . . . slo til øversteprestens slave og kuttet øret av ham». Da sa Jesus til ham: «Stikk ditt sverd på plass igjen, for alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd.» — Matteus 26: 51, 52; Johannes 18: 10, 11.
Det å øve vold mot enkeltmennesker — enten de er gode eller onde — er ikke å følge kjærlighetens vei. Folk som tyr til vold, viser derfor at de ikke etterligner en kjærlig Gud, selv om de hevder at de gjør det. Forfatteren Amos Oz uttalte for ikke lenge siden: «Det er typisk for religiøse fanatikere . . . at de ’befalingene’ de får fra Gud, alltid stort sett går ut på det samme: Du skal drepe. Den guden alle fanatikere dyrker, minner mer om djevelen.»
Bibelen sier noe lignende: «Guds barn og Djevelens barn kjennes på dette: Enhver som ikke øver rettferdighet, er ikke av Gud, og det er heller ikke den som ikke elsker sin bror. Enhver som hater sin bror, er en manndraper, og dere vet at ingen manndraper har evig liv blivende i seg. Hvis noen sier: ’Jeg elsker Gud’ og likevel hater sin bror, da er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror, som han har sett, kan ikke elske Gud, som han ikke har sett. Og dette budet har vi fra ham, at den som elsker Gud, skal også elske sin bror.» — 1. Johannes 3: 10, 15; 4: 20, 21.
Sann religion må være preget av kjærlighet, og det innbefatter også kjærlighet til fiender. Om Jehova kan vi lese: «Han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige.» (Matteus 5: 44, 45; se også 1. Johannes 4: 7—10.) For en kontrast til Satan, hatets gud! Han lokker og forleder folk til å leve et liv i utsvevelser, kriminalitet og selviskhet, slik at livet deres blir fullt av lidelser og elendighet. Samtidig med at han gjør dette, er han fullstendig klar over at denne fordervede livsstilen til slutt vil føre til at de blir tilintetgjort. Er dette en gud som fortjener å bli tilbedt, denne guden som ikke er i stand til — og tydeligvis heller ikke villig til — å beskytte sine egne?
Frykt, sinne eller en forestilling om krenkelse
Det er lett å slå fast at disse faktorene utløser hat. I en artikkel i tidsskriftet Time heter det: «Ikke siden de problemfylte 1930-årene har Europas brokete blanding av høyreekstreme bevegelser klart å utnytte så mange tilsynelatende gode anledninger. . . . Folk som er redd for å miste arbeidet sitt, blir rasende på sentrumsregjeringenes maktesløshet og gjør utlendingene blant seg til syndebukker.» I en artikkel i den tyske avisen Rheinischer Merkur/Christ und Welt rettet Jörg Schindler oppmerksomheten mot de titusener av politiske flyktninger som har strømmet inn i Tyskland i de to siste tiårene. Ukemagasinet The German Tribune kommer med følgende advarsel: «Rasismen tiltar over hele Europa.» Den store tilstrømningen av immigranter skaper uvilje. Mange sier: «De koster oss penger, de tar jobbene våre, og de utgjør en fare for døtrene våre.» Theodore Zeldin ved St. Antony’s College i Oxford har sagt at folk «griper til vold fordi de føler seg truet eller ydmyket. Det er årsakene til deres harme som krever oppmerksomhet».
Den britiske TV-journalisten Joan Bakewell kommer med en treffende beskrivelse av dagens verden, en verden som lærer sine borgere å hate. Hun skriver: «Jeg er ingen aktiv kristen, men jeg finner en dyp og absolutt sannhet i Jesu lære: det onde er det katastrofale resultat av fraværet av kjærlighet. . . . Jeg vet at vi lever i et samfunn som har liten tiltro til en lære om kjærlighet. Ja, vi lever i et samfunn som er så arrogant at det avviser en slik lære som naiv, sentimental og utopisk, og som forakter ethvert hint om at omtanke og uselviskhet bør komme foran fortjeneste og egeninteresse. ’La oss være realistiske,’ sier folk når de undertegner sine forretningskontrakter og unndrar seg sine forpliktelser og på en lettvint måte avfeier beviser for at de har begått feil. En slik verden produserer tapere, ensomme mennesker, folk som har falt gjennom i et samfunn som prioriterer suksess, selvfølelse og lykkelige familier.»
Det er tydelig at denne verdens gud, Satan, lærer menneskene å hate. Men som enkeltpersoner kan vi lære å elske. Neste artikkel vil vise at dette er mulig.
[Bilde på side 7]
Kan det tenkes at videospill lærer barna dine å hate?
[Bilde på side 8]
Vold i form av krig er et symptom på uvitenhet og hat
[Rettigheter]
Pascal Beaudenon/Sipa Press