Vil hatet noen gang ta slutt?

HVIS du har sett om så bare noen få nyhetssendinger på TV, er ikke hat noe ukjent begrep for deg. Hat er fellesnevneren for de blodige massakrene som finner sted nesten daglig. Fra Belfast til Bosnia, fra Jerusalem til Johannesburg, blir uheldige forbipasserende massakrert.

Angriperne kjenner vanligvis ikke ofrene. Ofrenes eneste «forbrytelse» er gjerne at de tilhører «de andre». Det kan dreie seg om en makaber hevnaksjon hvor man gjengjelder en tidligere ugjerning, eller en form for «etnisk utrenskning». For hver runde med voldshandlinger ser det ut til at hatet flammer opp enda mer mellom de stridende parter.

Det virker som om denne onde sirkelen hvor hat avler hat, viser seg stadig flere steder. Det bryter ut blodige feider mellom stammer, raser og etniske eller religiøse grupper. Er det mulig å få slutt på hatet noen gang? For å få svar på dette spørsmålet må vi forstå hva som får mennesker til å hate hverandre; hat er jo ikke noe vi er født med.

Hvordan hatet blir sådd

Zlata Filipovic, en liten bosnisk jente i Sarajevo, har ikke lært å hate ennå. I dagboken sin skriver hun utførlig om etnisk vold: «Igjen og igjen spør jeg: Hvorfor? Hva er vitsen? Hvem har skylden? Jeg spør, men får ikke noe svar. . . . Blant venninnene mine, blant vennene våre, i familien vår er det både serbere, kroater og muslimer. . . . Vi omgås de gode, ikke de onde. Og blant de gode er det både serbere, kroater og muslimer, akkurat som det er blant de onde.»

Mange voksne tenker imidlertid ikke slik. De mener at de har god grunn til å hate. Hvorfor?

Urettferdighet. Urettferdighet og undertrykkelse er sannsynligvis den viktigste årsaken til at folk hater hverandre. Som Bibelen sier: «Undertrykkelse kan få den vise til å handle vettløst.» (Forkynneren 7: 7, NW) Når noen blir behandlet urettferdig eller brutalt, har de lett for å nære hat til undertrykkerne. Og da retter de gjerne hatet mot en hel gruppe, selv om dette er urimelig, eller «vettløst».

Urettferdighet — virkelig eller innbilt — kan nok være den viktigste årsaken til hat, men det er ikke den eneste. Fordommer er også en viktig årsak.

Fordommer. Fordommer bunner ofte i uvitenhet om en etnisk eller nasjonal gruppe. På grunn av det folk sier, tradisjonelt fiendskap eller en negativ erfaring med en eller to enkeltpersoner kan noen tillegge en hel rase eller nasjon negative egenskaper. Når fordommene først har slått rot, kan de gjøre folk blinde for de faktiske forhold. «Noen mennesker hater vi fordi vi ikke kjenner dem, og vi vil ikke bli kjent med dem, fordi vi hater dem,» sa den engelske forfatteren Charles Caleb Colton.

Politikere og historikere kan på den annen side med vilje oppmuntre til fordommer for å nå politiske eller nasjonalistiske mål. Hitler er et typisk eksempel. Georg var medlem av Hitlerjugend på den tiden. Han sier: «Nazipropagandaen lærte oss først å hate jødene, så russerne, så alle ’Rikets motstandere’. Som tenåring trodde jeg på det folk fortalte. Senere oppdaget jeg at jeg var blitt bedratt.» Både i Nazi-Tyskland og andre steder har man rettferdiggjort rasemessige og etniske fordommer ved å appellere til nasjonalisme, som er enda en kilde til hat.

Nasjonalisme, stammemotsetninger og rasisme. I sin bok The Cultivation of Hatred beskriver historikeren Peter Gay hva som skjedde da den første verdenskrig brøt ut: «I kampen om lojalitet overskygget nasjonalismen alle andre hensyn fullstendig. Kjærligheten til fedrelandet og hatet til dets fiender viste seg å bli det mest effektive middel til å rettferdiggjøre følgene av den aggresjon som ble framkalt i det 19. århundre.» Den sterke tyske nasjonalfølelsen førte til at en kampsang som er kjent som «Hatets hymne», ble populær. For å vekke hat fabrikkerte britiske og franske propagandister historier om tyske soldater som voldtok kvinner og drepte småbarn, opplyser Gay. Den engelske soldaten Siegfried Sassoon beskriver kjernen i den britiske krigspropagandaen: «Det virket som om mennesket var skapt i den hensikt å drepe tyskere.»

I likhet med nasjonalisme kan en overdreven forherligelse av en etnisk gruppe eller en rase bidra til å hisse til hat mot andre etniske grupper eller raser. Stammemotsetninger utløser gang på gang voldshandlinger i mange afrikanske land, mens rasisme fremdeles er et stort problem i Vest-Europa og Nord-Amerika. Et ytterligere splittende element som ofte går hånd i hånd med nasjonalisme, er religion.

Religion. Mange av de mest uløselige konfliktene på jorden har et sterkt religiøst preg. I Nord-Irland, i Midtøsten og andre steder hater folk hverandre på grunnlag av hvilken religion de bekjenner seg til. For over 200 år siden skrev den engelske forfatteren Jonathan Swift: «Vi har akkurat nok religion til å hate, men ikke nok til å få oss til å elske hverandre.»

I 1933 erklærte Hitler overfor biskopen av Osnabrück: ’Hva jødene angår, viderefører jeg bare den politikken som den katolske kirke har fulgt i 1500 år.’ De fleste tyske kirkelederne fordømte aldri hans hatske forfølgelse og utryddelse av jøder. Paul Johnson skriver i sin bok A History of Christianity at «kirken ekskommuniserte katolikker som skrev i sitt testament at de ønsket å bli kremert, . . . men den forbød dem ikke å arbeide i konsentrasjonsleirer eller dødsleirer».

Noen religiøse ledere har ikke bare sett gjennom fingrene med hatet — de har helliget det. I 1936, da den spanske borgerkrigen brøt ut, fordømte pave Pius XI republikanernes ’virkelig sataniske hat til Gud’ — og det selv om det var katolske prester blant republikanerne. På lignende måte hevdet erkebiskopen av Spania under borgerkrigen, kardinal Gomá, at ’fredsslutning var umulig uten væpnet kamp’.

Det er ingenting som tyder på at det religiøse hatet skal avta. I 1992 kritiserte bladet Human Rights Without Frontiers den måten den ortodokse kirke i Hellas oppildnet til hat mot Jehovas vitner på. Det omtalte blant annet en ortodoks prest som anmeldte to 14 år gamle Jehovas vitner. Hva lød anklagen på? Han beskyldte dem for å ’prøve å få ham til å skifte religion’.

Hatets konsekvenser

Verden over blir hatet sådd og vannet ved hjelp av urettferdighet, fordommer, nasjonalisme og religion. De uunngåelige fruktene av dette er sinne, aggresjon, krig og ødeleggelse. Bibelens ord i 1. Johannes 3: 15 hjelper oss til å se alvoret i dette: «Enhver som hater sin bror, er en manndraper.» Ja, der hvor hatet vokser, visner freden.

Nobelprisvinneren Elie Wiesel, som overlevde holocaust, skriver: «En som har overlevd, er forpliktet til å fortelle om det som skjedde . . . Man må advare folk om at slikt kan skje, at ondskapen kan bli utløst. Rasehat, vold, dyrkelse av idoler — det florerer fremdeles.» Historien i vårt århundre viser tydelig at hatet ikke vil dø ut av seg selv.

Vil hatet noen gang bli rykket opp med roten fra menneskenes hjerte? Er hat alltid destruktivt, eller finnes det en positiv form for hat? La oss se på det.