Regnskogen i Amazonas — innhyllet i myter

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I BRASIL

INDIANERNE langs elven Napo i Peru, irimaraiene, trodde ikke sine egne øyne! To skværriggere, noe helt annet enn deres egne slanke kanoer, kom seilende mot landsbyen deres. De kunne se skjeggprydede krigere om bord som ikke lignet på noen stamme de hadde sett før. Det var nok best å gjemme seg, og det litt kvikt. Fra sitt skjulested fulgte de de hvite menneskene med øynene. De fremmede hoppet i land, tømte landsbyens matforråd og seilte så av sted igjen — oppildnet av tanken på at de var i ferd med å skape historie ved å være den første ekspedisjonen som strevde seg fram tvers gjennom hele regnskogen, fra Andesfjellene til Atlanterhavet.

I løpet av det året, 1542, fikk den ene indianerstammen etter den andre lignende sjokkopplevelser, etter hvert som disse europeiske oppdagelsesreisende, med sine skinnende armbrøster og hakebørser, trengte lenger og lenger inn i Sør-Amerikas tropiske skog.

Francisco de Orellana, den spanske kapteinen som hadde kommandoen over conquistadorene, oppdaget snart at ryktene om plyndringen og skytingen deres hadde gått fortere enn de to seilskipene deres. Indianerstammer lenger nede langs elven (i nærheten av det stedet hvor den brasilianske byen Manáus ligger i dag) stod klare med sine piler og ventet på at de godt og vel 50 inntrengerne skulle komme.

Disse indianerne var gode bueskyttere. Det innrømmet Gaspar de Carvajal, en munk som var med på ekspedisjonen. Han snakket av erfaring, for en av indianernes piler hadde truffet ham mellom ribbena. «Hadde det ikke vært for at jeg hadde så tykk drakt på meg, hadde det vært slutten for meg,» skrev den sårede munken.

’Kvinner som sloss som ti menn’

Carvajal beskrev drivkraften bak disse modige indianerne. ’Vi så kvinner som kjempet foran mennene som kvinnelige kapteiner. Disse kvinnene er hvite og høye og har langt hår som er flettet og satt opp. De er robuste, og med pil og bue i hånd kjemper hver av dem like godt som ti menn.’

Vi vet ikke om de oppdagelsesreisendes syn av de kvinnelige krigerne var noe de så i virkeligheten, eller «rett og slett en luftspeiling som følge av jungelfeber,» som en kilde uttrykker det. Men i hvert fall noen beretninger forteller at da Orellana og Carvajal nådde munningen av den enorme elven og seilte ut i Atlanterhavet, mente de at de hadde fått et glimt av Den nye verdens utgave av amasonene, de aggressive kvinnelige krigerne i gresk mytologi.a

Munken Carvajal bevarte fortellingen om de amerikanske amasonene for ettertiden ved å innlemme den i sin reiseskildring fra Orellanas åtte måneder lange ekspedisjon. Kaptein Orellana på sin side seilte til Spania, hvor han gav en levende beskrivelse av sin reise langs den elven som han romantisk kalte Río de las Amazonas, «amasonenes elv». Det tok ikke lang tid før 1500-tallets karttegnere skrev et nytt navn tvers over kartet over Sør-Amerika — Amazonas. Slik gikk det til at Amazonas-skogen ble innhyllet i myter. Men nå er den hjemfallen til en virkelighet som gir grunn til bekymring.

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 3]

Bakgrunnsbildet: The Complete Encyclopedia of Illustration/J. G. Heck