Skygger over regnskogen
SETT fra luften kan Amazonas-regnskogen minne om et gigantisk knytteteppe og gi inntrykk av å være like grønn og uberørt som den gjorde den gangen Orellana satte den på kartet. Når du kaver deg fram gjennom den varme, fuktige skogen nede på bakken og prøver å gå utenom småkrypene, som kan være så store som små pattedyr, oppdager du at det er vanskelig å se hvor virkeligheten stopper og fantasien overtar. Noe som ser ut som løv, viser seg å være sommerfugler; lianer er slanger; tørre trestykker er i virkeligheten oppskremte gnagere som piler av sted så fort de bare kan. I Amazonas-skogen er det ikke så lett å skille fakta og fantasi.
«Den største ironi er at i Amazonas er virkeligheten like fantastisk som mytene,» sier en som har vært der. Og dette området er virkelig fantastisk. Se for deg en skog som er like stor som Vest-Europa. Fyll den med over 4000 forskjellige treslag. Pryd den med mer enn 60 000 plantearter som blomstrer. Sett farge på den med de strålende sjatteringene hos 1000 fuglearter. Føy til 300 pattedyrarter. Fyll luften med summingen fra kanskje to millioner insektarter. Nå ser du hvorfor de som beskriver regnskogen i Amazonas, slipper opp for superlativer. Det er ikke lett å beskrive den vrimlende artsrikdommen i verdens største tropiske regnskog.
De isolerte «levendedøde»
For 90 år siden beskrev den amerikanske forfatteren og humoristen Mark Twain denne fascinerende skogen som «et fortryllende land, et land utrolig rikt på tropiske undere, et romantisk land der alle fuglene og blomstene og dyrene var museumsvarieteter, og der alligatoren og krokodillen og apekatten virket like hjemmevante som om de var i dyreparken». I dag kan vi legge noe mer alvorlig i Twains vittige bemerkninger. Snart er museer og dyreparker kanskje de eneste stedene hvor stadig flere av Amazonas’ tropiske undere holder til. Hvorfor?
Den viktigste årsaken er helt klart at menneskene hogger ned store deler av Amazonas-regnskogen og på den måten ødelegger det naturlige habitatet for områdets flora og fauna. Men i tillegg til den omfattende ødeleggelsen av habitater er det andre — mer kompliserte — årsaker til at dyre- og plantearter blir «levendedøde». Det er med andre ord autoriteter på området som mener at det ikke er noe som kan hindre artene i å dø ut.
Én slik årsak er isolering. Offentlige tjenestemenn som er opptatt av naturvern, nedlegger kanskje forbud mot motorsagen i et skogsområde for å sikre at de artene som holder til der, ikke skal dø ut. Men disse artene i en liten øy av skog har ikke muligheter til å holde seg i live i det lange løp. En rapport om de tropiske skogene (Protecting the Tropical Forests—A High-Priority International Task) nevner et eksempel som illustrerer hvorfor små skogsområder ikke kan holde liv i livsformene særlig lenge.
Tropiske treslag består ofte av hann- og hunntrær. Til formeringen får de hjelp av flaggermus som tar med seg pollen fra hannblomstene til hunnblomstene. Denne bestøvningen er selvsagt bare mulig hvis trærne vokser innenfor flaggermusens flyradius. Hvis avstanden mellom et hunntre og et hanntre blir for stor — noe den ofte blir når en øy av skog er omgitt av et hav av avsvidd jord — kan ikke flaggermusen bygge bro over den. Trærne blir da «levendedøde,» heter det i rapporten, «siden det på lang sikt ikke lenger er mulig for dem å formere seg».
Denne forbindelsen mellom trær og flaggermus er bare ett eksempel i Amazonas på samspill i naturen. Enkelt sagt er Amazonas-skogen som et svært hus som skaffer kost og losji til mange ulike individer som er avhengige av hverandre. For å unngå «overbefolkning» bor regnskogens innbyggere i forskjellige etasjer, forskjellige sjikt. Noen bor nær skogbunnen, mens andre bor høyt oppe i løvtaket. Alle har en jobb, og de arbeider utrettelig — noen om dagen, andre om natten. Hvis alle artene får gjort det de skal, fungerer dette komplekse livssamfunnet av flora og fauna like presist som et urverk.
Økosystemet («øko» kommer fra oikos, det greske ordet for «hus») i Amazonas er imidlertid skjørt. Selv om menneskene drev rovdrift på bare noen få arter i dette skoghuset, ville denne forstyrrende inngripen få ringvirkninger i alle etasjene. Naturverneren Norman Myers regner med at hvis en eneste planteart blir utryddet, kan det med tiden bidra til at så mange som 30 dyrearter dør ut. Og ettersom de fleste tropiske trær i sin tur er avhengige av dyr til frøspredningen, kan det at menneskene utrydder dyrearter, føre til at også trær blir utryddet. (Se rammen «Samarbeid mellom trær og fisk».) Å ødelegge samspillet mellom artene gjør i likhet med isolering flere og flere arter «levendedøde».
Små innhogg, små tap?
Noen rettferdiggjør avskoging av små områder ved å si at skogen vil komme seg igjen, og at det kommer til å vokse ny vegetasjon der det har vært snauhogst, omtrent som når det dannes ny hud over et sår på en finger. Er dette riktig? Ikke helt.
Det er selvfølgelig sant at skogen vokser opp igjen hvis menneskene lar et hogstfelt stå uberørt lenge nok. Men det er også sant at etterveksten ligner like lite på den opprinnelige skogen som en dårlig fotokopi ligner på en tydelig utskrift. Ima Vieira, en brasiliansk botaniker, studerte et hundre år gammelt område med gjenvekstskog i Amazonas og kom til at bare 65 av de 268 treslagene som hadde vokst i den gamle skogen, vokste i den nye skogen i dag. Botanikeren sier at det også er en slik forskjell når det gjelder dyrearter i området. Så selv om avskogingen ikke gjør grønne skoger til røde ørkener, som noen hevder, gjør den deler av Amazonas-regnskogen til en dårlig etterligning av det den en gang var.
Selv om bare et lite område blir hogd, får det dessuten ofte alvorlige følger for mange planter og dyr som vokser, kryper og klatrer i bare det området av skogen og ingen andre steder. Forskere i Ecuador fant for eksempel 1025 plantearter i et 1,7 kvadratkilometer stort område med tropisk skog. Over 250 av disse artene vokste ingen andre steder på jorden. Den brasilianske økologen Rogério Gribel nevner som et lokalt eksempel en art tamarin (sauim-de-coleira på portugisisk), en liten, sjarmerende ape som ser ut som om den har på seg en hvit T-skjorte. Gribel sier: «De få som er igjen, lever bare i et lite skogsområde i nærheten av Manáus i det sentrale Amazonas, men ødeleggelsen av dette lille habitatet vil utslette denne arten for bestandig.» Små innhogg, men store tap.
Avskoging
Det er imidlertid direkte avskoging som kaster de mørkeste skygger over regnskogen i Amazonas. Veibyggere, tømmerhoggere, gruvearbeidere og mange andre driver skogen tilbake, ruller «gulvteppet» sammen, for å si det slik, og raserer hele økosystemer på et øyeblikk.
Det er stor uenighet omkring nøyaktig hvor mye av Brasils skog som blir ødelagt hvert år. Forsiktige beregninger går ut på at 36 000 kvadratkilometer blir ødelagt hvert år. Uansett kan det være at minst ti prosent av Amazonas-regnskogen allerede er ødelagt, det vil si et område som er større enn Tyskland. Brasils ledende uketidsskrift, Veja, meldte at bønder som driver svebruk, forårsaket omkring 40 000 skogbranner i Brasil i 1995 — fem ganger så mange som året før. Menneskene svir av skogen med en slik iherdighet, skrev Veja, at deler av Amazonas ligner på et «inferno i den grønne randsonen».
Arter utryddes — og hva så?
«Men trenger vi egentlig alle disse millioner av arter?» er det noen som spør. Ja, vi trenger dem, sier naturverneren Edward O. Wilson ved Harvard universitet. «Siden vi er avhengige av fungerende økosystemer til å rense vannet vårt, berike jordsmonnet vårt og lage selve den luften vi puster inn,» sier Wilson, «er biologisk mangfold helt klart noe som vi ikke skal stille oss likegyldige til og kvitte oss med.» Boken People, Plants, and Patents sier: «Tilgang til genetisk artsrikdom vil bli nøkkelen til menneskets fortsatte eksistens. Hvis mangfoldet forsvinner, kommer snart vi også til å gjøre det.»
Det at arter utryddes, får faktisk konsekvenser langt utover felte trær, truede dyr og hardt pressede innfødte. (Se rammen «Den menneskelige faktor».) Det at skogene skrumper inn, kan få betydning for deg. Tenk på dette: En bonde i Mosambik som kutter kassavastengler, en mor i Usbekistan som tar en p-pille, en såret gutt i Sarajevo som får morfin, eller en kunde i en butikk i New York som lukter på en eksotisk duft — alle disse menneskene bruker produkter som skriver seg fra den tropiske skogen, sier Panos-instituttet. Den skogen som fortsatt står, tjener altså mennesker i hele verden — også deg.
Kan bidra til å forebygge hungersnød
Regnskogen i Amazonas kan riktignok ikke sørge for at det blir overflod av mat i hele verden, men den kan bidra til å forhindre en verdensomfattende hungersnød. (Se rammen «Myten om regnskogens fruktbarhet».) På hvilken måte? I 1970-årene begynte man i stor stil å dyrke noen vekster som gav rekordavlinger. Selv om disse supersortene har gjort sitt til å brødfø ytterligere 500 millioner mennesker, er det en hake ved det. Siden de mangler genetisk variasjon, er de svake og utsatt for sykdom. Et virus kan ødelegge store deler av et lands superavling og forårsake sultkatastrofer.
For at det skal bli produsert mer hardføre plantesorter og det skal bli avverget sultkatastrofer, oppfordrer nå FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) til «bruk av større variasjonsbredde i det genetiske materiale». Og det er her regnskogen og urbefolkningen der kommer inn i bildet.
De tropiske skogene huser over halvparten av verdens plantearter (deriblant omkring 1650 arter som kan dyrkes som matvekster). Amazonas-regnskogen er derfor et ypperlig sted for forskere som leter etter ville plantearter. Dessuten vet skogens innbyggere hvordan man kan nyttiggjøre seg disse plantene. Kayapóindianerne i Brasil, for eksempel, foredler nye varieteter de kan dyrke, men tar også vare på varieteter i genbanker i åssidene. Når slike viltvoksende sorter blir krysset med sårbare, dyrkede sorter, blir disse sterkere og mer robuste. Og denne forbedringen er det stort behov for, sier FAO, for «det er nødvendig med en 60 prosents økning i matvareproduksjonen de neste 25 årene». Likevel fortsetter bulldoserne å trenge dypere og dypere inn i Amazonas-regnskogen.
Hvilke følger får dette for menneskene? Det at regnskogen blir ødelagt, kan sammenlignes med det at en bonde spiser det kornet han skal så — han stiller sulten der og da, men på bekostning av framtidige avlinger. En gruppe eksperter på biologisk mangfold advarte nylig om at «bevaringen og utviklingen av det mangfold vi fortsatt har når det gjelder matvekster, er noe som gir grunn til alvorlig bekymring verden over».
Lovende planter
Ta deg nå en tur innom skogens «apotek», så får du se at menneskets skjebne er knyttet til tropiske slyngplanter og andre planter. Alkaloider utvunnet av slyngplanter i Amazonas-området blir for eksempel brukt som muskelavslappende midler før operasjon, og takket være kjemiske stoffer i skogsblomsten rosegravmyrt forlenges levetiden til fire av fem barn som har leukemi. Fra skogen får man også kinin, som blir brukt til å bekjempe malaria; digitalis, som blir brukt til å behandle hjertesvikt; diosgenin, som blir brukt i p-piller. Andre planter har vist seg å være lovende i kampen mot AIDS og kreft. En FN-rapport sier: «Bare i Amazonas-området er det registrert 2000 plantearter som den innfødte befolkning har brukt som medisin, og som har et farmasøytisk potensial.» En annen undersøkelse viser at åtte av ti personer i verden tyr til medisinplanter for å få behandlet sykdom.
Det er derfor fornuftig å redde de plantene som redder oss, sier dr. Philip M. Fearnside. «Det at skog i Amazonas går tapt, blir betraktet som et mulig alvorlig tilbakeslag for bestrebelsene på å finne behandling mot kreft hos mennesker,» sier han og tilføyer: «Den oppfatning at de strålende prestasjonene til den moderne legevitenskap tillater oss å unnvære en stor del av disse forrådene, kan vise seg å være en dødelig form for overmot.»
Likevel fortsetter menneskene å utrydde dyr og planter raskere enn de kan finne dem og identifisere dem. Det får deg kanskje til å spørre: Hvorfor fortsetter avskogingen? Kan tendensen snus? Har Amazonas-regnskogen noen framtid?
[Ramme på side 8]
Myten om regnskogens fruktbarhet
Den oppfatning at jorden i Amazonas-området er fruktbar, er «en myte som det er vanskelig å få bukt med,» sier bladet Counterpart. I forrige århundre beskrev den oppdagelsesreisende Alexander von Humboldt Amazonas-området som «verdens kornkammer». Hundre år senere mente også den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt at Amazonas var et lovende jordbruksområde. «Et slikt rikt og fruktbart område kan ikke få ligge der unyttet,» skrev han.
En bonde som tror det samme som disse to, kommer til å erfare at jorden gir brukbar avkastning et år eller to fordi asken fra de brente trærne og plantene tjener som gjødning. Men så blir jorden ufruktbar. Selv om skogens frodige vegetasjon kan tyde på at jordsmonnet er rikt, er jordsmonnet i virkeligheten skogens svake side. Hvorfor?
Våkn opp! snakket med dr. Flávio J. Luizão, en forsker ved det brasilianske institutt for forskning i Amazonas. Han er ekspert på jordsmonnet i regnskogen. Her er noe av det han sa:
’I motsetning til skogbunnen mange andre steder får ikke det meste av jorden i Amazonas-bekkenet næringsstoffer nedenfra, fra berggrunn som forvitrer, for fjellgrunnen er næringsfattig og ligger for langt ned. Utvaskingsjorden får isteden næringsstoffer ovenfra, fra regn og døende plantemateriale. Men både regndråpene og løvet som er falt ned, trenger hjelp for å kunne gi næring. Hvorfor?
Det regnvannet som faller over regnskogen, inneholder ikke mange næringsstoffer i seg selv. Men når det treffer bladene og renner nedover trestammene, opptar det næringsstoffer fra blad, grener, mose, alger, maurtuer og støv. Når vannet trenger ned i jorden, er det blitt god planteføde. For at denne flytende føden ikke bare skal renne ut i bekkene, bruker jorden en næringsfelle som er dannet av en matte av fine røtter spredt utover de øverste centimeterne av jordlaget. Et bevis for at fellen er effektiv, er at de bekkene som mottar dette regnvannet, har enda fattigere næringsinnhold enn selve skogbunnen. Så næringsstoffene kommer inn i røttene før vannet renner ut i bekkene eller elvene.
En annen næringskilde er råtnende plantemateriale — løv, kvister og frukter som er falt ned. Hvert år havner det omkring åtte tonn fint organisk materiale på ett hektar [ti mål] skogbunn. Men hvordan kommer det seg under det øverste jordlaget og inn i plantenes rotsystemer? Termittene hjelper til. De kutter bladene opp i skiveformede biter og bærer dem inn i sine underjordiske reir. De er særlig aktive i den våte årstiden og flytter faktisk 40 prosent av alt det humusmaterialet som ligger på skogbunnen, under bakken. Der bruker de bladene til å lage hager hvor de kan dyrke sopp. Denne soppen bryter i sin tur ned plantematerialet og frigir nitrogen, fosfor, kalsium og andre grunnstoffer — verdifulle næringsstoffer for plantene.
Hva får termittene igjen for dette? Mat. De spiser soppen og svelger kanskje noen biter løv også. Så får mikroorganismene i termittenes tarmer det travelt med å forvandle termittenes mat kjemisk, slik at det som kommer ut igjen, blir næringsrik føde for plantene. Regnvann og resirkulering av organisk materiale er altså to av de faktorene som holder regnskogen frisk og får den til å vokse.
Det er lett å se hva som skjer hvis man snauhogger og brenner skogen. Da er det ikke lenger et løvtak som kan fange opp regnvannet, eller et lag organisk materiale som kan resirkuleres. Isteden blir bakken hard når det kommer regnskyll som hamrer direkte mot den nakne jorden. Samtidig fører sollys som faller rett på bakken, til at temperaturen på bakken stiger, og til at jorden blir kompakt. Det fører til at regnvannet nå renner bort fra jorden og nærer elvene istedenfor jorden. Næringstapet fra områder hvor skogen er hogd og avsvidd, kan til og med være så stort at elvene i nærheten får altfor mye næring, slik at livsformene i vannet blir truet. Det er klart at skogen ville ha klart seg godt på egen hånd, men menneskenes inngripen er ensbetydende med katastrofe.’
[Ramme/bilde på side 7]
Den menneskelige faktor
Avskogingen og ødeleggelsen av økosystemet skader ikke bare planter og dyr, men også mennesker. Av de fem millioner indianerne som en gang holdt til i den brasilianske delen av regnskogen, er det fortsatt en rest på omkring 300 000 som lever i pakt med sitt skogsmiljø. Men flere og flere tømmerhoggere, gullsøkere og andre griper forstyrrende inn i indianernes liv. Mange av dem betrakter indianerne som «en hemsko på utviklingen».
Så har vi dem som går under betegnelsen caboclos, hardføre mennesker som er en blanding av indianere og hvite, og som stammer fra dem som slo seg ned i Amazonas-området for rundt hundre år siden. De bor i hytter på pæler langs elvene og har kanskje aldri hørt ordet «økologi», men de lever av skogen uten å ødelegge den. Tilværelsen deres blir imidlertid berørt av at nye immigranter nå strømmer til skogen deres.
I virkeligheten er framtiden uviss for omkring to millioner nøttesankere, gummitappere, fiskere og andre innfødte i Amazonas-regnskogen som lever i harmoni med skogens syklus og elvenes rytme. Mange mener at vernet av skogen må omfatte mer enn vern av mahognytrær og sjøkuer. De menneskene som holder til der, må også beskyttes.
[Ramme/bilder på side 9]
Samarbeid mellom trær og fisk
I regntiden stiger Amazonaselven, og trær som vokser på lavtliggende steder, kommer under vann. Når flommen er på sitt sterkeste, bærer de fleste trærne i disse skogene frukt, og frøene frigjøres — men det er selvfølgelig ingen gnagere der, under vannet, som kan spre frøene. Her kommer tambaqui-fisken (Colonnonea macropomum) inn i bildet. Den er som en flytende nøtteknekker med god luktesans. Når den svømmer blant grenene til trær som står under vann, kan den lukte hvilke trær som skal til å kaste frø. Når frøene faller i vannet, knuser fisken skallet med sin kraftige kjeve, svelger frøene, spiser og fordøyer fruktkjøttet rundt dem og sender frøene ut igjen på skogbunnen, hvor de kan spire når flomvannet trekker seg tilbake. Både trærne og fiskene får noe igjen for dette. Fiskene lagrer fett, og trærne formerer seg. Hvis man hogger disse trærne, står tambaqui-fisken og omkring 200 andre arter fruktspisende fisker i fare for å bli utryddet.
[Bilde på side 5]
Flaggermus tar med seg pollen fra hann- til hunnblomster
[Rettigheter]
Rogério Gribel
[Bilde på side 7]
Genbank og apotek
[Bilde på side 7]
Skogbranner er en trussel
[Rettigheter]
Philip M. Fearnside