De unge spør . . .

Hvorfor klarer jeg ikke å holde på vennene mine?

«Jeg hadde en venninne som hadde mange av de samme interessene som jeg; vi var mye sammen og trivdes med det. Men plutselig begynte vennskapet å kjølne mer og mer. Jeg ble virkelig nedtrykt på grunn av det.» — Maria.

ENDELIG har du fått deg en venn, en som forstår deg, og som ikke setter seg til doms over deg. Men plutselig begynner dere å gli fra hverandre. Du prøver å forhindre at det skjer, men til ingen nytte.

Å ha lojale venner er meget verdifullt. (Ordspråkene 18: 24) Og det kan være hardt å miste en slik venn. Bibelen forteller at Job kom med følgende klagerop da vennene hans sviktet ham: «Mine nærmeste er blitt borte, de som kjenner meg, har glemt meg.» (Job 19: 14) Hvis du i den senere tid har opplevd at et vennskap har kjølnet, føler kanskje du også det slik. Som en ungdom som heter Patrick, uttrykte det: «Det er nesten som om en man er glad i, er død.» Men hva om du har mistet praktisk talt alle de vennene du har hatt?

Skjøre vennskap

Boken Adolescence av Eastwood Atwater peker på at vennskap blant tenåringer «har lett for å være veldig omskiftende, med plutselige, dramatiske forandringer, og det oppstår mye bitterhet når et vennskap går i stykker». Hvorfor er vennskap blant tenåringer så skjøre? Én årsak er at ens følelser, holdninger, mål og interesser forandrer seg med årene. (Jevnfør 1. Korinter 13: 11.) Det kan være at du på visse punkter har kommet lenger — eller sakker akterut — i forhold til dine jevnaldrende.

Det hender altså at venner vokser fra hverandre. Ikke fordi de er irritert på hverandre, men fordi de etter hvert får forskjellige mål, interesser og verdinormer. Noen ganger er det til og med bare en fordel at det blir slutt på et vennskap. Etter hvert som du blir eldre og begynner å ta det åndelige mer alvorlig, oppdager du kanskje at enkelte av de vennene du har hatt, ikke var særlig god omgang. (1. Korinter 15: 33) Du bryr deg fremdeles om dem, men setter ikke så stor pris på å være sammen med dem lenger.

Hva som kan ødelegge et vennskap

Men hva om du stadig mister venner som du helst ville ha beholdt? Da kan det rett og slett være at det er noen trekk ved din måte å være på som du trenger å arbeide med. Misunnelse kan for eksempel virke ødeleggende på et vennskap. Tenk deg at du har en venn som er mer velstående, mer begavet, penere eller mer populær enn du er. Hvis han eller hun får mer oppmerksomhet enn deg, går du da rundt og ergrer deg over det? «Skinnsyke er råttenskap i benene.» (Ordspråkene 14: 30, NW) «Jeg hadde en venn som jeg var virkelig misunnelig på fordi han var så populær, og fordi han hadde alt mulig som jeg ikke har,» innrømmer en ungdom som heter Keenon. «Dette gikk ut over vennskapet mellom oss.»

Sjalusi kan virke nedbrytende. Hva om du oppdager at en venn av deg er mer og mer sammen med andre og mindre og mindre sammen med deg? En ungdom innrømmet: «Bare det at andre snakket med noen av vennene mine, gjorde meg sjalu.» Kanskje du mener at en venn forråder deg hvis han hygger seg sammen med andre.

At man krever fullkommenhet, kan også være ødeleggende for et vennskap. Du får kanskje kjennskap til at en av vennene dine har snakket om deg bak din rygg og kanskje til og med røpet hemmeligheter. (Ordspråkene 20: 19) «Ham/henne kan jeg aldri mer stole på,» utbryter du sint.

Vennskap — handler det om å gi eller om å ta imot?

Hvis misunnelse, sjalusi eller en tendens til å kreve fullkommenhet har utgjort en belastning i forholdet til de vennene du har hatt, kan du spørre deg selv: «Hva er det jeg forventer av et vennskap?» Vil du ha noen til å stå på pinne for deg, en slags tjener som lystrer ditt minste vink? Velger du venner ut fra et ønske om å oppnå prestisje, bli populær eller få andre fordeler? Forventer du udelt hengivenhet, så det blir lite rom for andre? I så fall bør du nok forandre syn på vennskap.

Ut fra Bibelens lære ser vi at det ikke er ved å ta imot, men ved å gi at man får et godt forhold til andre. I Matteus 7: 12 sier Jesus Kristus: «Alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» Det er bare naturlig å vente visse ting av sine venner. Boken Understanding Relationships innrømmer: «Vi venter gjerne at en venn er ærlig, åpen, vennlig og medfølende overfor oss, innvier oss i sine hemmeligheter og bekymringer, hjelper oss når vi trenger hjelp, stoler på oss og også er . . . rede til å løse uoverensstemmelser.» Men dette er ikke alt som skal til. Boken tilføyer: «Dette er noe som man venter at en venn skal gjøre for en, og som man er innstilt på å gjøre for en venn til gjengjeld.» — Uthevet av oss.

Tenk på hvordan Jesus behandlet dem som stod ham nær. Han sa til disiplene: «Jeg kaller dere ikke lenger slaver, for en slave vet ikke hva hans herre gjør. Men jeg har kalt dere venner.» Var Jesu vennskap med disiplene basert på hva de kunne gjøre for ham? Nei, tvert imot. Han sa: «Ingen har større kjærlighet enn denne, at en overgir sin sjel for sine venner.» (Johannes 15: 13, 15) Ja, det egentlige grunnlaget for vennskap er selvoppofrende kjærlighet. Når et vennskap bygger på kjærlighet, kan det komme helskinnet gjennom krangler og problemer.

Når det oppstår problemer

Tenk deg for eksempel at du har en venn som har mer penger enn deg, er smartere enn deg eller er flinkere enn deg til et eller annet. Uselvisk kjærlighet vil hjelpe deg til å glede deg med ham eller henne. «Kjærligheten er ikke skinnsyk,» sier jo Bibelen. — 1. Korinter 13: 4.

Eller la oss si at du har en venn som sier eller gjør noe som sårer deg. Behøver det å bety slutten på det vennskapet? Nei. Apostelen Paulus ble svært skuffet da hans venn Markus forlot ham på en misjonsreise. Han ble så skuffet at han ikke ville ha Markus med på neste reise. Det kom faktisk til en heftig krangel mellom Paulus og Markus’ fetter Barnabas om saken. Men noen år senere snakket Paulus positivt om Markus, og han inviterte ham til Roma for å utføre tjeneste for ham. De hadde tydeligvis bilagt striden. — Apostlenes gjerninger 15: 37—39; 2. Timoteus 4: 11.

Hvorfor ikke prøve å gjøre det samme når det oppstår knuter på tråden mellom deg og en av vennene dine? La ikke uoverensstemmelsene ligge og ulme! (Efeserne 4: 26) Før du trekker noen forhastede slutninger eller kommer med hissige beskyldninger, bør du la den andre få sjansen til å forklare seg. (Ordspråkene 18: 13; 25: 8, 9) Kanskje det bare dreier seg om en misforståelse av et eller annet slag. Men hva om vennen din virkelig har vist dårlig dømmekraft? Husk at han eller hun bare er et menneske. (Salme 51: 7; 1. Johannes 1: 10) Vi kommer alle i skade for å si eller gjøre noe som vi senere angrer på. — Jevnfør Forkynneren 7: 21, 22.

Uansett kan du åpent fortelle vedkommende om hvor såret du ble. Det får kanskje ham eller henne til å komme med en oppriktig unnskyldning. Kjærligheten «holder ikke regnskap med krenkelsen», så kanskje du klarer å legge det hele bak deg. (1. Korinter 13: 5) Keenon sier om et vennskap som gikk over styr: «Hvis jeg hadde fått sjansen til å gjøre det hele på nytt, ville jeg ikke ha ventet fullkommenhet. Jeg ville ha lyttet mer og støttet ham og ikke gjort et stort nummer av feilene hans. Jeg skjønner nå at det som skaper et godt vennskap, er å jobbe seg igjennom påkjenningene og utfordringene.»

Hva om du har en venn som ikke tilbringer så mye tid sammen med deg som før, eller så mye som du skulle ønske? Kan det være at du legger beslag på for mye av hans tid og oppmerksomhet? Dette kan virke ødeleggende på et vennskap. I sunne mellommenneskelige forhold gir man hverandre et visst albuerom. (Jevnfør Ordspråkene 25: 17.) Man gir rikelig rom for det å hygge seg sammen med andre. Bibelen oppfordrer tross alt de kristne til å «gjøre større plass» og gi rom for flere venner. (2. Korinter 6: 13) Når en venn av deg gjør nettopp det, skulle det altså ikke være noen grunn til å mene at han eller hun er illojal.

Det er faktisk heller ikke så lurt å bli altfor avhengig av ett menneske. (Salme 146: 3) Det er klokt å skaffe seg venner også blant andre enn dine jevnaldrende, for eksempel foreldrene dine, de eldste og andre ansvarlige voksne som bryr seg om deg. Ana forteller begeistret: «Moren min er den beste vennen jeg har. Henne kan jeg snakke med om hva det skulle være.»

Det er mulig å knytte varige vennskap!

I 1. Peter 3: 8 sier Bibelen: «Til slutt: Vær alle likesinnete, idet dere viser samfølelse, nærer broderlig hengivenhet, har inderlig medfølelse, er ydmyke av sinn.» Ja, vis vennlighet, medfølelse, moralsk karakter og omtenksomhet overfor andre, så kommer du alltid til å få venner! Det krever selvsagt innsats og besluttsomhet å få et vennskap til å vare, men velsignelsene gjør at det er anstrengelsene vel verdt.

Det er interessant å se at Bibelen forteller om David og Jonatan. Det var et helt spesielt vennskap mellom dem. (1. Samuelsbok 18: 1) De klarte å heve seg over smålig misunnelse og uheldige personlighetstrekk. Grunnen til at dette var mulig, var at både David og Jonatan lot vennskapet og sin lojalitet mot Jehova Gud gå foran alt annet. Hvis du gjør det, får nok heller ikke du særlig store problemer med å holde på dine gudfryktige venner!

[Bilder på side 26]

Et vennskap vil ofte gå i stykker hvis den ene mener at det er illojalt å ha andre venner