Dødsvirus rammer Zaïre
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I AFRIKA
KIKWIT er en voksende by i Zaïre som grenser opp mot den tropiske regnskogen. Den 42 år gamle Gaspard Menga Kitambala, som bodde i utkanten av byen, var den eneste i sin familie som var et av Jehovas vitner. Han livnærte seg ved å selge trekull. Han framstilte trekullet langt inne i skogen og bar det på hodet til Kikwit.
Den 6. januar 1995 begynte han å føle seg syk. Han falt sammen to ganger på vei hjem fra skogen. Da han kom hjem, sa han at han hadde hodepine og feber.
Han ble verre i løpet av de neste dagene. Den 12. januar sørget familien for å få ham innlagt på Kikwit sentralsykehus. Vitnene i den menigheten Menga tilhørte, hjalp familien med å pleie ham på sykehuset. Dessverre ble han bare verre og verre. Han begynte å kaste opp blod. Han blødde ukontrollert fra nesen og ørene. Den 15. januar døde han.
Snart var det flere i Mengas familie som hadde vært i nær kontakt med ham, som ble syke. I begynnelsen av mars var allerede tolv nære slektninger døde, blant andre hans kone og to av de seks barna deres.
I midten av april begynte noen av dem som tilhørte sykehuspersonalet, og også noen andre å bli syke og dø, og sykdomsforløpet var omtrent det samme. Snart spredte sykdommen seg til to andre byer i regionen. Det var tydelig at det var behov for hjelp utenfra.
Professor Muyembe, Zaïres mest framstående virolog, reiste til Kikwit den 1. mai. Han sa senere til Våkn opp!: «Vi trakk den slutning at det var to epidemier som herjet i Kikwit: Den ene var diaré forårsaket av bakterier, og den andre var en alvorlig blødningsfeber som skyldtes et virus. Vi måtte selvsagt få diagnosen bekreftet. Vi tok derfor litt blod fra noen pasienter og sendte til det amerikanske senter for sykdomskontroll (CDC) i Atlanta i USA til analysering.»
CDC bekreftet det som Muyembe og andre leger i Zaïre hadde mistanke om. Det dreide seg om en ebolaepidemi.
En dødelig sykdom
Ebolaviruset er glupsk. Det kan ta livet av et menneske på kort tid. Det finnes ingen vaksine mot det, og det finnes heller ikke noen kjent effektiv behandling.
Sykdommen ebola, som har navn etter en elv i Zaïre, ble registrert første gang i 1976. Den brøt ut i Sør-Sudan, og kort tid senere rammet den Nord-Zaïre. I 1979 fikk den et nytt, mindre utbrudd i Sudan. Deretter forsvant den og var borte i mange år, hvis man ser bort fra noen enkeltstående tilfeller da noen døde med ebolalignende symptomer.
Ebolaviruset er så dødelig at vitenskapsfolkene i Atlanta driver sin forskning i et spesialsikret laboratorium med et ventilasjonssystem som sikrer at ingen mikrober slipper ut med luften. Før forskerne går inn i laboratoriet, tar de på seg beskyttelsesdrakter som ser ut som romdrakter. De må dusje i desinfeksjonsmiddel før de forlater laboratoriet. De legeteamene som reiste til Kikwit, hadde med seg beskyttelsesutstyr — engangshansker, engangsluer, beskyttelsesbriller og spesielle kjeledresser som viruset ikke kan trenge igjennom.
Folk flest i Kikwit derimot manglet både den kunnskapen og det utstyret de trengte for å kunne beskytte seg. Det var også noen som med vitende og vilje risikerte livet for å pleie sine nærmeste. Mange bar syke og døde venner og slektninger på ryggen eller skuldrene uten noen form for beskyttelse. Dette førte til at mange menneskeliv gikk tapt; hele familier ble utradert av viruset.
Utbruddet blir brakt under kontroll
Det internasjonale samfunn reagerte på ropet om hjelp fra Kikwit ved å sende penger og medisinsk utstyr. Det kom forskergrupper fra både Europa, Sør-Afrika og USA. Hensikten med at de kom, var todelt: For det første skulle de være med på å få utbruddet under kontroll. For det andre skulle de prøve å finne ut hvor viruset hadde holdt til i den tiden som hadde gått mellom epidemiene.
For å få stanset epidemien finkjemmet helsepersonellet byen, gate for gate, for å finne alle som hadde symptomer på sykdommen. Disse ble brakt til sykehuset, hvor de ble holdt i karantene, og hvor de kunne pleies trygt. De som døde, ble straks pakket inn i plast og begravet.
Det ble satt i gang en omfattende kampanje for å få nøyaktig informasjon om sykdommen ut til helsepersonell og til folk flest. Det ble sterkt advart mot tradisjonelle begravelsesskikker, som blant annet går ut på at de pårørende tar seg av de døde og vasker dem på seremonielt vis.
På jakt etter smittekilden
Forskerne ville gjerne finne ut hvor viruset kom fra. Det man vet, er at virusorganismer ikke er frittlevende; de er ikke i stand til å spise, drikke og formere seg på egen hånd. For å kunne leve videre og formere seg må de trenge inn i levende celler og utnytte cellenes komplekse struktur.
Når et virus kommer inn i et dyr, vil det ofte være et fredelig forhold mellom de to organismene — dyret tar ikke livet av viruset, og viruset tar ikke livet av dyret. Men når et menneske kommer nær et dyr som er bærer av et virus, og viruset på en eller annen måte blir overført til mennesket, kan det bli dødelig.
Fordi ebolaviruset nokså raskt tar livet av mennesker og aper, går forskerne ut fra at det må holde til i en annen type organisme. Hvis man finner ut hva slags organisme som er bærer av viruset, kan man kanskje klare å treffe effektive tiltak for å unngå framtidige utbrudd. Det spørsmålet som står ubesvart, er altså: Hvor oppholder ebolaviruset seg mellom de epidemiene som rammer mennesker?
For å finne svar på dette spørsmålet må forskerne oppspore smittekilden. Man har prøvd å finne vertsdyret i kjølvannet av tidligere utbrudd, men det har ikke lykkes. I og med Kikwit-epidemien fikk man imidlertid en ny mulighet.
Forskerne regnet med at Gaspard Menga var Kikwit-epidemiens første offer. Men hvordan ble han smittet? Smitten kom kanskje fra et dyr, men i så fall hva slags dyr? Logisk nok kan kanskje svaret være å finne i den skogen hvor Menga arbeidet. Egne samlergrupper satte opp 350 feller på steder hvor Menga pleide å produsere trekull. De fanget gnagere, spissmus, padder, firfisler, slanger, moskitoer, papataciamygg, flåtter, sengeteger, lus, jordmidder og lopper — alt i alt 2200 smådyr og 15 000 leddyr. Forskere som var iført beskyttelsesutstyr, tok livet av dyrene med en bedøvende gass. Deretter sendte de vevsprøver til USA, hvor man kunne undersøke dem og finne ut om de inneholdt viruset.
Ettersom et virus har et nærmest ubegrenset antall mulige skjulesteder, er det ikke sikkert at smittekilden blir funnet. Lederen for CDCs patogenetiske avdeling, dr. C. J. Peters, har uttalt: «Jeg tror ikke det er mer enn 50 prosents sjanse for at vi skal finne ebolavirusets vertsorganisme i denne omgang.»
Epidemien opphører
Den 25. august kom det en offisiell erklæring om at epidemien var over. Da var det ikke registrert noen nye tilfeller på 42 dager, det dobbelte av den maksimale inkubasjonstiden. Hvorfor hadde ikke sykdommen spredt seg over et stort område? En av årsakene var den internasjonale innsatsen for å få epidemien under kontroll. Noe annet som førte til at epidemien ble såpass kortvarig, var nettopp det at sykdommen var så alvorlig som den var. Fordi den dukket opp plutselig og drepte på kort tid, samtidig som smitten bare spredte seg ved nær kontakt, spredte den seg ikke til et virkelig stort antall mennesker.
Ifølge offisielle kilder var det 315 personer som ble smittet av viruset, og 244 som døde — en dødelighet på 77 prosent. For øyeblikket holder ebolaen seg i ro. I Jehovas nye verden kommer denne sykdommen til å være borte for bestandig. (Se Jesaja 33: 24.) I mellomtiden er det mange som spør seg om ebolaviruset kommer til å dukke opp igjen og ta flere menneskeliv. Sannsynligvis. Men når og hvor er det ingen som vet.
[Ramme på side 25]
Epidemien satt i perspektiv
Ebola er en dødelig sykdom, men det finnes mer anonyme sykdommer som utgjør en større trussel mot afrikanerne. Samtidig med ebolautbruddet var det andre sykdommer som i all stillhet krevde sine ofre. Det ble nylig meldt at 250 mennesker ble rammet av polio i en by som ligger bare noen hundre kilometer øst for Kikwit. I nordvest ble Mali herjet av en dødelig type kolera. I Angola i sør var det 30 000 personer som fikk sovesyke. I et stort område i Vest-Afrika døde tusenvis av mennesker av hjernehinnebetennelse. Avisen The New York Times sa: «For afrikanerne må det være et tankekors at alle de daglige, dødbringende konfrontasjonene med sykdommer som stort sett kan forebygges, knapt skaper den minste flimring på verdenssamfunnets samvittighet.»
[Bilde på side 24]
Forskerne leter etter dødsvirusets smittekilde