Ungen til en frosk

«Ungen til en frosk er en frosk.»

Dette er et japansk ordtak som betyr at et barn blir som sine foreldre. Min mor var geisha.

JEG vokste opp i et geishahus som ble drevet av min mor. Helt fra jeg var liten, var jeg derfor omgitt av vakre kvinner som var iført de kostbareste kimonoer. Jeg visste at jeg skulle tre inn i deres verden når jeg ble stor. Min opplæring begynte i 1928 på den sjette dagen i den sjette måneden, da jeg var seks år gammel. De tre sekstallene skulle være en garanti for et godt resultat.

Jeg studerte Japans tradisjonelle kunstarter — dans, sang, musikk, det å forestå teseremonien og så videre. Hver dag etter skoletid skyndte jeg meg hjem, skiftet klær og gjorde lekser. Også hjemme var jeg sammen med mine skolevenninner, for vi var alle geishabarn. Det var en travel tid, og jeg trivdes med tilværelsen.

Før den annen verdenskrig varte den obligatoriske skolegangen bare til barna var tolv år, og jeg begynte derfor å arbeide i så ung alder. Som nyutdannet geisha kledde jeg meg i flotte kimonoer med ermer som hang nesten ned til føttene. Jeg var i løftet stemning da jeg gikk til mitt første arbeidsoppdrag.

Mitt arbeid som geisha

Mitt arbeid bestod først og fremst i å underholde og opptre som vertinne. Når velstående menn planla middagsselskaper på eksklusive spisesteder, henvendte de seg gjerne til et geishahus og bad om et visst antall geishaers tjenester. Man ventet at geishaene skulle live opp kvelden og sørge for at hver enkelt gjest gikk fornøyd hjem og følte at han hadde hatt det hyggelig.

For å klare det måtte vi gjette den enkelte gjests behov og dekke det — helst før gjesten selv var klar over at han hadde et behov. Det vanskeligste var nok å omstille seg på et øyeblikks varsel. Hvis gjestene plutselig ønsket å se dans, danset vi. Hvis de ønsket musikk, fant vi fram instrumentene våre og spilte den musikken de ønsket, eller vi sang den slags sanger de forlangte.

Det er en vanlig misforståelse at alle geishaer er eksklusive og dyre prostituerte. Slik forholder det seg ikke. Det finnes nok geishaer som lever av å selge seg selv, men en geisha behøver ikke å nedverdige seg på den måten. Jeg vet det, fordi jeg aldri gjorde det. En geisha er en artist, og hvis hun er dyktig, vil hennes ferdigheter sikre henne arbeid, dyre gaver og rikelig med drikkepenger fra kundene.

Det skal innrømmes at det ikke er mange som er dyktige nok til å nå toppen i dette yrket. De fleste geishaer blir profesjonelle utøvere av bare én av Japans tradisjonelle kunstarter. Men jeg hadde diplomer i sju slike disipliner, nemlig japansk dans, blomsteroppsetting, teseremonien, japansk tromme (taiko) og tre typer musikk som blir spilt på den trestrengete shamisen. Hvis jeg ikke hadde hatt disse kvalifikasjonene, ville jeg kanskje ha følt meg tvunget til å gjøre hva som helst kundene forlangte, bare for å tjene til livets opphold.

På den tiden, da de økonomiske forholdene i Japan var utrygge, hendte det at piker valgte å bli geishaer for å underholde sin familie. De lånte penger til opplæring og kimonoer. Andre ble solgt til geishahus av sine familier. Deres eiere, som hadde betalt mange penger for dem, krevde vederlag av pikene. De som ble geishaer under slike forhold, var uheldig stilt, for opplæringen deres begynte sent, og de startet med en tyngende gjeld. Mange av disse geishaene tydde til eller ble tvunget til umoral for å klare sine økonomiske forpliktelser.

Mine tjenester ble etterspurt av kjente mennesker innen sport, underholdning, forretningsliv og politikk. Statsråder og statsministere var blant mine klienter. Disse mennene behandlet meg med respekt og takket meg for mitt arbeid. Jeg deltok ikke i samtalene uten at jeg ble oppfordret til det, men av og til ble jeg bedt om å gi uttrykk for min mening. Jeg leste derfor aviser og hørte på radio hver dag, så jeg til enhver tid var orientert om nyhetsbildet. De selskapene jeg gjorde tjeneste ved, ble ofte holdt med tanke på forhandlinger, og jeg måtte derfor vise diskresjon og ikke røpe det jeg hørte.

Hvem er min mor?

En dag i 1941, da jeg var 19 år, ble jeg tilkalt til et spisested hvor to kvinner ventet på meg. En av dem opplyste at hun var min biologiske mor, og at hun hadde kommet for å ta meg med hjem. Den andre kvinnen hadde geishaer i sin tjeneste og tilbød meg arbeid. Hun mente at jeg burde arbeide for å underholde min biologiske mor framfor min adoptivmor. Det hadde aldri falt meg inn at den kvinnen som hadde oppfostret meg, ikke var min virkelige mor.

Jeg løp forvirret hjem og fortalte min adoptivmor hva som hadde skjedd. Hun hadde alltid hatt full kontroll over sine følelser, men nå fikk hun tårer i øynene. Hun sa at hun hadde ønsket å være den som fortalte meg at jeg var blitt anbrakt i et geishahus da jeg var ett år gammel. Da jeg fikk vite sannheten, mistet jeg all tiltro til menneskene og ble innesluttet og taus.

Jeg nektet å godta min biologiske mor. Det framgikk tydelig ved vårt korte møte at hun kjente til min framgang og ville at jeg skulle arbeide for å underholde henne. Adressen til hennes venninnes arbeidssted sa meg at det ville medføre umoral å arbeide der. Jeg var villig til å selge mine kunstneriske ferdigheter, men ikke kroppen min. Jeg mente da, og jeg mener fremdeles, at jeg traff et riktig valg.

Selv om jeg var skuffet over min adoptivmor, måtte jeg innrømme at hun hadde gitt meg en slik opplæring at jeg alltid ville kunne tjene til livets opphold. Jo mer jeg tenkte på det, desto sterkere følte jeg at jeg stod i gjeld til henne. Hun hadde omhyggelig og målbevisst valgt mitt arbeid og beskyttet meg mot menn som hadde umoralske hensikter med å søke en geishas tjenester. Jeg er henne fremdeles takknemlig for det.

Hun lærte meg å være prinsippfast. Et av de prinsippene hun la vekt på, var at mitt ja skulle bety ja og mitt nei skulle bety nei. Hun lærte meg også å påta meg ansvar og være streng mot meg selv. Ved å følge de prinsippene hun lærte meg, gjorde jeg det godt i arbeidet mitt. Jeg tvilte på at jeg ville ha fått slik hjelp fra min biologiske mor. Det at jeg ble adoptert, sparte meg sannsynligvis for et meget hardt liv, og jeg kom til at jeg var svært glad for at det hadde skjedd.

En sønn i krigens dager

Jeg fikk en sønn i 1943. Fordi jeg var et produkt av japanske kulturtradisjoner, som ikke regner med «synd», mente jeg ikke at jeg hadde gjort noe galt eller skammelig. Jeg var strålende glad for min sønn. Han var det dyrebareste jeg hadde — en å leve og arbeide for.

I 1945 ble Tokyo utsatt for intense bombeangrep, og jeg måtte flykte ut av byen med sønnen min. Det var lite mat å få, og han var meget syk. Folk trengte seg sammen på jernbanestasjonen i full forvirring, men på en eller annen måte klarte vi å komme oss på et tog som skulle nordover, til Fukushima. Der overnattet vi på et gjestgiveri, men før jeg kunne komme til et sykehus med gutten min, døde han av underernæring og uttørring. Han var bare to år. Jeg var sønderknust. Fyrbøteren på gjestgiveriet kremerte min sønns legeme i den fyrkjelen han benyttet til oppvarming av badevann.

Like etter at dette skjedde, sluttet krigen, og jeg reiste tilbake til Tokyo. Byen var jevnet med jorden av bombingen. Hjemmet mitt og alt jeg eide, var borte. Jeg gikk hjem til en venninne. Hun lånte meg sine kimonoer, og jeg begynte å arbeide igjen. Min adoptivmor, som hadde evakuert til et sted utenfor Tokyo, forlangte at jeg skulle sende penger og bygge et hus til henne i Tokyo. Slike krav gav meg en større ensomhetsfølelse enn jeg noen gang før hadde erfart. Jeg sørget fremdeles over sønnen min og lengtet etter trøst, men det forekom ikke at min adoptivmor så mye som nevnte barnet mitt. Hun var utelukkende opptatt av seg selv.

Familieforpliktelser

Tradisjonen lærte oss at vi skylder våre foreldre og forfedre alt vi har, og at det er barnas plikt å gi sine foreldre vederlag ved å adlyde dem ubetinget og ta seg av dem til de dør. Derfor gjorde jeg min plikt, men min adoptivmor stilte urimelige krav. Hun ventet at jeg også skulle forsørge hennes brors to barn, som hun hadde adoptert. Til jeg var 19 år, hadde jeg oppfattet dem som min bror og søster.

Mange geishaer giftet seg aldri og unngikk å få egne barn. De adopterte ofte småpiker fra fattige familier og lærte dem opp til å bli geishaer ene og alene for å sikre seg økonomisk støtte så de kunne leve godt i alderdommen. Jeg begynte dessverre å forstå hvorfor jeg hadde fått all den omsorg og opplæring. Det hele hadde bare vært et spørsmål om økonomisk trygghet i framtiden.

Jeg aksepterte alt dette, selv om jeg spekulerte på hvorfor jeg ikke bare måtte forsørge min adoptivmor, men også min «bror» og «søster», som begge var friske og arbeidsdyktige. Ikke desto mindre underholdt jeg dem alle tre og gjorde alt de bad meg om. Dagen før min mor døde i 1954, fikk jeg endelig oppleve at hun knelte på sengen sin, bøyde hodet og takket meg formelt. Hun sa at jeg hadde gjort nok. Denne eneste anerkjennelsen og takksigelsen gjorde opp for alle mine arbeidsår. Jeg blir fremdeles rørt når jeg tenker på den tilfredsstillelsen jeg følte ved vissheten om at jeg hadde oppfylt alle mine forpliktelser.

Jeg sørger for min datter

I 1947 ble jeg mor til en liten pike, og jeg bestemte meg for å arbeide hardt for å legge meg opp en formue til beste for henne. Hver kveld gikk jeg ut på arbeid. Jeg begynte også å opptre ved Japans fremste teatre, for eksempel Kabukiza i Ginza. Også dette tjente jeg godt på.

Enten jeg danset eller spilte på shamisen, fikk jeg alltid hovedrollen. Men til tross for at jeg hadde en suksess som andre geishaer bare drømte om, var jeg ikke lykkelig. Kanskje jeg ikke ville ha vært så ensom hvis jeg hadde giftet meg, men geishatilværelsen og ekteskapet passer ikke så godt sammen. Min eneste trøst var Aiko, min lille datter, og hun ble midtpunktet i livet mitt.

Det vanlige er at en geisha lærer opp sine døtre i sitt eget yrke. Dette gjelder både kjødelige døtre og adoptivdøtre. Jeg fulgte også denne skikken, men senere begynte jeg å tenke på hva slags liv jeg forberedte henne til. Hvis skikken ble videreført, ville det bety at generasjon etter generasjon ville vokse opp uten å få vite hvordan det var å ha en virkelig familie. Jeg ville bryte denne kjeden. Jeg ønsket at Aiko og hennes barn etter henne skulle gifte seg og ha et normalt familieliv. Jeg ville ikke at ungen til denne frosken skulle bli en frosk.

Da Aiko kom opp i tenårene, ble hun uregjerlig. Etter at min adoptivmor døde noen år tidligere, hadde Aiko ikke hatt andre å være sammen med hjemme enn de hushjelpene jeg hadde i min tjeneste. Hun hadde et desperat behov for at jeg ofret henne oppmerksomhet og tilbrakte tid sammen med henne. Så selv om jeg bare var midt i 30-årene og stod på høyden av min karriere, bestemte jeg meg for å legge geishalivet bak meg og bare påta meg oppgaver som gikk ut på å danse og spille på shamisen. Jeg sluttet for Aikos skyld. Vi begynte å spise sammen om kveldene, og nesten umiddelbart ble hun mer medgjørlig. Det at jeg gav henne av min tid, hadde en fabelaktig virkning.

Etter en tid flyttet vi til et stille boligstrøk, hvor jeg åpnet en kafé. Aiko vokste opp og giftet seg til min glede med Kimihiro, en snill mann som viste forståelse for det livet jeg hadde levd.

Religion blir et stridsspørsmål

I 1968 fødte Aiko mitt første barnebarn. Ikke lenge etterpå begynte hun å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Dette overrasket meg fordi vi allerede hadde en religion. Jeg hadde installert et stort buddhistalter i hjemmet vårt etter at min adoptivmor døde, og jeg dyrket henne ved å knele regelmessig foran det. Jeg besøkte også familiegravstedet hver måned for å avlegge rapport for henne om alt som skjedde.

Fedredyrkelse tiltalte meg. Jeg følte at jeg gjorde det jeg burde for å hedre mine forfedre og vise dem takknemlighet, og jeg hadde oppdratt Aiko til å gjøre det samme. Jeg ble derfor skrekkslagen da hun kom og sa at hun ikke lenger ville være med på fedredyrkelse og heller ikke ville dyrke meg når jeg døde. Jeg spurte meg selv: «Hvordan kan jeg ha fått et slikt barn, og hvordan kan hun slutte seg til en religion som lærer folk å være så utakknemlige mot sine forfedre?» I de neste tre årene var det som om det hang en svart sky over meg.

Det kom til et vendepunkt da Aiko ble døpt som et av Jehovas vitner. En venninne av Aiko, som også var et av Jehovas vitner, var overrasket over at jeg ikke var til stede ved min datters dåp, og sa til Aiko at hun ville besøke meg. Jeg ble rasende, men da hun kom, tok jeg imot henne, ganske enkelt fordi vanlig høflighet var blitt så grundig innpodet i meg. Av samme grunn kunne jeg heller ikke si nei da hun sa at hun ville komme tilbake uken etter. Hun fortsatte å komme uke etter uke, og det gjorde meg så rasende at jeg til å begynne med ikke oppfattet noe av det hun sa. Men etter hvert fikk disse samtalene meg til å tenke.

Jeg begynte å huske noe av det mor hadde sagt. Selv om hun ønsket å bli tilbedt etter sin død, var hun ikke overbevist om at det var et liv etter døden. Hun sa gjerne at det foreldre først og fremst ønsker, er at barna er gode mot dem og snakker vennlig til dem mens de fremdeles lever. Da jeg leste skriftsteder som Forkynneren 9: 5, 10 og Efeserne 6: 1, 2 og forstod at Bibelen legger vekt på det samme, var det som om det falt skjell fra mine øyne. Andre lærdommer mor hadde gitt meg, stod også i Bibelen, for eksempel det at mitt ja skulle bety ja og mitt nei skulle bety nei. (Matteus 5: 37) Jeg begynte å lure på hva Bibelen ellers lærte, og gikk med på å ha et regelmessig bibelstudium.

Etter hvert som jeg fikk mer bibelkunnskap, forsvant den tristhet og frustrasjon jeg hadde følt det meste av livet. Da jeg begynte å gå på Jehovas vitners møter, gjorde det et dypt inntrykk på meg. Her møtte jeg en helt annen verden. Folk var oppriktige og vennlige, og jeg følte meg vel. Det betydde spesielt mye for meg å lære om Jehovas barmhjertighet. Han tilgir kjærlig alle angrende syndere. Ja, han ville tilgi meg alle mine tidligere feiltrinn og hjelpe meg til å begynne et nytt liv.

Forandringer i livet mitt

Selv om jeg ønsket å tjene Jehova, hadde jeg også sterke bånd til underholdningsverdenen. Jeg var da i 50-årene, men opptrådte fremdeles på teatret. Jeg var også musikalsk leder og én av de to som organiserte shamisenmusikerne når Danjuro Ichikawa framførte «Sukeroku» på Kabukizateatret. Det er svært få shamisenmusikere som behersker det spesielle katoubushi-akkompagnementet som kreves i forbindelse med oppføringen av «Sukeroku», og det var ingen som kunne ta min plass hvis jeg sluttet. Jeg følte derfor at jeg var fanget i en felle.

Et av Jehovas vitner, en eldre mann, som også var engasjert i en tradisjonell form for japansk underholdning, spurte meg hvorfor jeg mente at jeg måtte slutte. «Folk må arbeide for å forsørge seg,» sa han. Han hjalp meg til å innse at jeg ikke gjorde noe som var i strid med Bibelen, og at jeg kunne tjene Jehova og samtidig fortsette å opptre.

En stund fortsatte jeg derfor å arbeide ved Kabukiza, Japans fremste teater. Så begynte forestillingene å kollidere med møtekveldene, og jeg bad da om å få avløsning på disse kveldene. Men snart ble våre møtetider forandret, og jeg kunne innpasse både arbeid og møter på timeplanen. Men for å komme tidsnok på møtene måtte jeg ofte hoppe inn i en ventende drosje like etter at forestillingen var slutt, i stedet for å slappe av med de andre aktørene slik det var vanlig å gjøre. Til slutt bestemte jeg meg for å si opp.

På den tiden var vi godt i gang med prøver og forberedelser til en seks måneders turné i Japans største byer. Det ville ha ført til store problemer å bringe en oppsigelse på bane akkurat da. Uten å si noe om mine hensikter begynte jeg derfor å lære opp en som kunne etterfølge meg. Da turneen var over, forklarte jeg alle det angikk, at jeg hadde oppfylt mine forpliktelser, og at jeg ville slutte. Noen ble sinte. Andre beskyldte meg for å være innbilsk og for å skape vanskeligheter for dem med overlegg. Det var ingen lett tid for meg, men jeg holdt fast ved min avgjørelse og sluttet etter 40 år som artist. Siden da har jeg undervist i shamisenspill, og det har gitt meg en beskjeden inntekt.

Jeg lever i samsvar med min innvielse

Noen år tidligere hadde jeg innviet mitt liv til Jehova Gud. Jeg ble døpt den 16. august 1980. Den følelsen som fyller meg nå, er en dyp takknemlighet mot Jehova. Jeg følte at jeg på en måte hadde vært lik den samaritanske kvinnen som er nevnt i Bibelen i Johannes 4: 7—42. Jesus talte vennlig til henne, og hun angret. Jehova, som «ser på hjertet», har likeledes i sin godhet vist meg den rette vei, og på grunn av hans barmhjertighet har jeg kunnet begynne å leve et nytt liv. — 1. Samuelsbok 16: 7.

I mars 1990, da jeg var nesten 68 år gammel, ble jeg pioner, som heltidsforkynnerne blant Jehovas vitner blir kalt. Aiko er også pioner, og det samme er hennes tre barn. De vokste opp og ble som sin mor, i samsvar med det japanske ordtaket: «Ungen til en frosk er en frosk.» Aikos mann er en kristen eldste i menigheten. Det er en stor velsignelse for meg å være omgitt av min familie og se at de alle vandrer i sannheten, og det er en stor velsignelse å ha kjærlige åndelige brødre og søstre i menigheten.

Jeg er nok takknemlig mot mine forfedre, men framfor alt takker jeg Jehova, som har gjort mer for meg enn noe menneske har kunnet. I takknemlighet for hans store barmhjertighet og gode trøst ønsker jeg å lovprise ham i all evighet. — Fortalt av Sawako Takahashi.

[Bilde på side 19]

Jeg øver, åtte år gammel

[Bilde på side 20]

Jeg og min adoptivmor

[Bilde på side 21]

Min datter var min stolthet

[Bilde på side 23]

Jeg dyrket min mor ved dette familiealteret

[Bilde på side 24]

Jeg og min datter, hennes mann og mine barnebarn