De unge spør . . .

Er det bra å være med i lagidrett?

«Jeg elsker å drive idrett. Det gir meg en veldig god følelse. Og så liker jeg å være sammen med vennene mine.» — Fjorten år gamle Sandy.

«DET er gøy!» «Det er spennende!» «Jeg liker å vinne!» Dette var noen av de grunnene amerikanske og kanadiske ungdommer oppgav da de ble spurt om hvorfor de deltok i organisert idrett. Det er liten tvil om at også mange andre ungdommer deler deres begeistring.

Ta for eksempel forholdene i USA. Ifølge boken Your Child in Sports av Lawrence Galton er det «hvert år 20 millioner amerikanske barn og ungdommer fra seks år og oppover som deltar, eller prøver å få delta, i organisert lagidrett». Og mens det bare for få år siden nesten utelukkende var gutter som drev med dette, er det nå også et stort antall jenter som spiller baseball, basketball og til og med konkurrerer med hverandre på fotballbanen.

Kanskje du er av den sportslige typen og tenker at det ville ha vært gøy å melde seg inn i en klubb. Eller kanskje du får mange oppfordringer til å gjøre det — av foreldrene dine eller av lærere eller trenere. Det kan til og med være at du blir utsatt for et visst press. Men uansett hvordan det forholder seg, er det et faktum at det går med mye tid og krefter hvis man skal engasjere seg i lagidrett. Det er derfor lurt å tenke over noen av fordelene og ulempene. La oss først se på noen av de positive sidene.

Nytten av å drive idrett

«Kroppslig øving er nyttig til litt,» sier Bibelen. (1. Timoteus 4: 8) Og unge mennesker kan uten tvil ha nytte av fysisk aktivitet. I USA er det urovekkende mange ungdommer som er sterkt overvektige og har høyt blodtrykk og høyt kolesterolnivå. Regelmessig mosjon gjør det lettere å få slike problemer under kontroll. Ifølge en artikkel i bladet American Health får ungdommer som mosjonerer regelmessig, «en bedre evne til å oppta og utnytte oksygen enn stillesittende ungdommer. De som mosjonerer flittig, gjør det også bedre i sport og har lettere for å holde vekten under kontroll». Forskerne sier dessuten at mosjon kan minske stress, redusere tretthet og til og med føre til bedre søvn.

Interessant nok sier boken Your Child in Sports: «Det er blitt fastslått at mange helseproblemer hos voksne kan spores tilbake til ungdomsårene.» Mange leger mener derfor at fordelene med regelmessig mosjon kan strekke seg opp i voksen alder. Skribenten Mary C. Hickey sier: «Forskning har vist at barn som driver idrett, sannsynligvis vil bli mer fysisk aktive som voksne.»

Mange mener at det å drive lagidrett også er til stort gagn på andre måter. En far sa følgende om det at sønnen hans spiller fotball: «Det holder ham borte fra gaten. Det lærer ham disiplin.» Andre peker på at ungdommer som spiller på et lag, lærer hvordan de skal samarbeide med andre — en evne som de kan ha nytte av hele livet. I lagidrett lærer de unge også å følge regler, å vise selvdisiplin, å lede andre og å takle både medgang og motgang. «Idretten er som et stort laboratorium for unge mennesker,» sier legen George Sheehan. «Den gir skoleungdommer muligheten til å høste erfaring med ting de ofte hører lærerne snakke om: mot, ferdigheter, plikttroskap.» — Current Health, september 1985.

Om ikke annet kan det å være med på et vinnerlag i hvert fall øke selvfølelsen. «Når jeg skårer mål, blir jeg temmelig stolt av meg selv,» forteller en ungdom som heter Eddie.

Berømmelse, suksess og popularitet

Det mange andre ungdommer synes er mest tiltrekkende ved lagidrett, er at de får skryt og anerkjennelse fra kameratene. «Når jeg gjør noe som er bra, gir de andre meg alltid en klapp på skulderen,» sier 13 år gamle Gordon.

I boken Teenage Stress medgir Susan og Daniel Cohen: «Hvis det overhodet finnes en sikker vei til popularitet, særlig for gutter, så går den via idrett. . . . Det er neppe stor sjanse for at du vil finne en stjerne på et fotballag eller basketballag som ikke er godt likt.» En undersøkelse viste klart hvor høyt ansett idrettsutøvere faktisk er. En rekke skoleungdommer ble spurt om de ville foretrekke å bli husket som enten en idrettsstjerne, en svært dyktig elev eller den mest populære på skolen. Blant guttene hadde flesteparten «idrettsstjerne» som førstevalg.

At en fotballspiller eller basketballspiller høster mer anerkjennelse enn en akademiker, er ikke så overraskende når man tenker på hvordan profesjonelle idrettsfolk blir dyrket i massemediene. Mye av oppmerksomheten rettes mot de astronomiske pengesummene de får utbetalt, og det luksuriøse livet de lever. Det er ikke til å undres over at mange ungdommer, særlig de som lever i fattige strøk i bykjernene, betrakter skoleidretten som et springbrett til et bedre liv — en billett som fører dem ut av fattigdommen.

Dessverre svarer ikke virkeligheten til disse skyhøye forventningene. En artikkel i bladet Current Health med tittelen «Hvor mange idrettsutøvere blir profesjonelle?» inneholdt en del tankevekkende statistikk. Den sa: «Mer enn én million gutter [i USA] spiller fotball på videregående skole; nesten 500 000 spiller basketball; om lag 400 000 spiller baseball. Fra videregående skole til college synker dette tallet drastisk. På college er det bare om lag 11 000 til sammen som spiller fotball, basketball og baseball.» Etter collegestadiet blir statistikken enda mer bedrøvelig. «Bare om lag åtte prosent [av idrettsungdommene fra college] får henvendelser fra profesjonelle lag, og bare om lag to prosent undertegner en profesjonell kontrakt.» Artikkelen kommer så med denne påminnelsen: «Selv om en idrettsutøver får en kontrakt, har han ingen garanti for at han kommer med på laget.»

Alt i alt er det derfor «bare én av 12 000 idrettsungdommer på videregående skole som blir profesjonell». Muligheten er altså ikke stort bedre enn sjansen for at man skal vinne førstepremien i et lotteri. Men du tenker kanskje: Kan ikke en idrettsutøver i det minste få en gratis collegeutdannelse til gjengjeld for alt strevet? Nok en gang viser det seg at sjansen ikke er spesielt stor. Richard E. Lapchick og Robert Malekoff skriver i boken On the Mark: «Av de millioner av unge som driver idrett på videregående skole . . . , får bare én av 50 stipend for at de skal spille på et collegelag.» En annen nedslående statistikk viser: «Av de toppspillerne som får stipend for å utøve en idrett der det er mye penger i omløp, for eksempel fotball og basketball, er det færre enn 30 prosent som tar eksamen etter fire år på college.»

For de aller fleste spillerne viser det seg at drømmen om å bli rik og berømt bare er et fantasibilde — en utopi.

Utøvere som gir seg

Når du tenker over utsiktene til å få en bedre helse, utvikle gode egenskaper og bli mer populær, synes du kanskje likevel at det må være lurt å være med i organisert lagidrett. Men før du springer ut av døren for å delta i uttakingskonkurranser, bør du tenke over noe som stod i bladet Ladies’ Home Journal: «I dag er det flere barn og ungdommer som melder seg inn i idrettsklubber, enn det har vært i noen tidligere generasjon. De dårlige nyhetene: Det er svært mange av disse som gir seg med idretten etter en tid.» Dr.philos. Vern Seefeldt, som har studert denne tendensen, uttaler til det samme bladet: «Syttifem prosent av de ungdommene som på et eller annet tidspunkt driver med idrett, slutter før de er 15 år gamle.»

Tenk for eksempel på situasjonen i Canada, hvor ishockeysporten er enormt populær. I én hockeyliga for amatører er 53 prosent av de over 600 000 spillerne under 12 år gamle, mens bare 11 prosent er over 15 år gamle. Hvorfor så få eldre tenåringer? De fleste ungdommene gir seg før de blir så gamle. Men hva er grunnen til det?

Forskerne sier at de som slutter, ofte oppgir en overraskende enkel grunn: Det er ikke noe gøy å spille lenger. Det henger utvilsomt sammen med at lagidrett kan være slitsomt og kreve mye tid. Bladet Seventeen fortalte sine lesere at bare det å prøvespille for et lag, kan innebære økter på «tre timer om dagen, fem dager i uken . . . i én eller to uker». Hvis du kommer deg helskinnet gjennom den prøvelsen og blir tatt opp på laget, venter det deg mange flere timer med systematisk trening. Et typisk eksempel er en jente på et basketballag som bruker over tre timer om dagen til å trene. Den tiden kunne ha vært brukt på viktigere ting.

Nå er det jo mange ungdommer som ikke har noe imot et anstrengende treningsprogram. De synes det er morsomt og utfordrende å prøve å perfeksjonere seg i sin idrett. Men det finnes også andre grunner til at ungdommer slutter med organisert idrett. Du trenger å være oppmerksom på dem for å kunne avgjøre om du skal melde deg inn i en klubb eller ikke. Ordspråkene 13: 16 sier: «Den som er klok, gjør alt med forstand.» En senere artikkel vil derfor komme med flere opplysninger om dette emnet.

[Uthevet tekst på side 14]

’De fleste toppspillere som får et idrettsstipend for at de skal spille på et universitetslag, tar ikke eksamen’

[Bilde på side 13]

Det at idrettsutøvere er så populære, får mange ungdommer til å begynne med organisert idrett