Hva Bibelen sier

Den rolle du selv spiller i forbindelse med dine bønner

OPPE i en åsside med utsikt over hovedstaden tar kongen, som er på flukt, en liten pause for å betrakte den vidstrakte byen og det imponerende slottet og for å tenke over den triste tilstanden som rår i familien hans. Det har samlet seg en stor hær i sør, og nå marsjerer den mot byen. Høytstående embetsmenn har gått over til rivalen, og de fleste av folket støtter opprørerne. Den motløse kongen, som er dypt religiøs, ber en bønn. Han har tillit til at Gud vil høre hans inntrengende bønn og forpurre de sammensvornes planer. Så snur han seg bort fra den strålende byen, går ned fra åssiden og fortsetter nordover i retning av ødemarken bortenfor elven. Hva mer kan han gjøre? Situasjonen er nå i Guds hender.

Ydmyke troende i vår tid vender seg også til Gud i bønn når de har det vanskelig, for i tillegg til at Bibelen inneholder klare retningslinjer for hvordan man skal be, kommer den også med den trøstende forsikring at Jehova Gud «hører bønner». (Salme 65: 3) Vi blir forsikret om at Gud hører alle som oppriktig søker ham.

Men er tro og bønn nok? Hvilken rolle spiller vi selv i forbindelse med utfallet av våre bønner?

Hvordan kan vi gjøre vårt?

Den kongen som er omtalt ovenfor, er kong David i det gamle Israel. Han stod overfor en sammensvergelse som hans sønn Absalom og hans hyklerske rådgiver Akitofel hadde fått i stand. Han valgte derfor å flykte fra Jerusalem og søke ly i den befestede byen Mahanajim i ødemarken på østsiden av Jordan-elven. Han var nok både skuffet, deprimert og bekymret da han bønnfalt Jehova: «Herre, vis at Akitofels planer er dårskap!» (2. Samuelsbok 15: 11—15, 30, 31) Men David gjorde noe mer enn å be. Han gjorde sitt for at hans bønn skulle få et heldig utfall. Hvordan det?

Det David bidrog med i denne forbindelse, begynte lenge før trengslene begynte. I en periode på mange år, også før han ble konge, hadde han vist seg å være en lojal tilbeder av Jehova Gud. (1. Samuelsbok 16: 12, 13; Apostlenes gjerninger 13: 22) Han kom i et fortrolig forhold til Jehova. Når David befant seg i vanskeligheter, hadde han derfor tro på at Jehova ville høre hans bønn og besvare den på en passende måte.

Slik er det også i dag. Det at vi har for vane å følge Bibelens råd i hverdagen, er ofte den viktigste måten vi kan gjøre vårt på for at våre bønner skal få et gunstig utfall. Når vi lojalt følger gudgitte prinsipper, kommer vi i et nært forhold til Gud. Dette nære forholdet til Gud og dette faste mønster når det gjelder tro, bør være der før vanskelighetene begynner. Det bør være lik en sterk grunnvoll som et hus kan bygges på; grunnvollen er der før huset med all sin tyngde blir plassert oppå den. Vi kan altså allerede nå — før trengslene kommer — bidra til at mange av våre bønner skal få et vellykket utfall.

Gjør noe aktivt!

Selv om det er sant at Davids forhold til Gud spilte en viktig rolle, var David også klar over at han ikke kunne stå passivt og se på hvordan hans bønn ble besvart. David gjorde tvert imot noe aktivt. Det framgår av den fornuftige handlemåten han fulgte etter at han hadde bedt.

En av Davids lojale venner var Husjai av Arak-ætten. Husjai møtte kong David der på Oljeberget. Selv om Husjai ville være med David i eksil, gjorde han som David bad ham om, og ble værende i byen. Han skulle late som om han var tro mot Absalom, prøve å forpurre den forræderske rådgiveren Akitofels planer og holde David informert om hvordan det gikk. (2. Samuelsbok 15: 32—37) Det gikk som de håpet — Husjai klarte å vinne Absaloms tillit. Nå skulle Jehova gripe inn.

Den kløktige, men utspekulerte Akitofel foreslo en glimrende plan. Han bad Absalom gi ham 12 000 mann for å angripe David samme natt mens David var på flukt, uorganisert og sårbar — et dødsstøt som ville sikre en vellykket revolusjon! Men til manges overraskelse ville Absalom høre hva Husjai mente om saken. Husjai rådet Absalom til å ta seg tid til å samle en tallrik hær som Absalom selv skulle ha kommando over. Jehova ledet det slik at det var Husjais råd som ble fulgt. Akitofel, som tydeligvis mente at Husjais råd ville bety et sikkert nederlag, drog hjem. Så begikk han selvmord. — 2. Samuelsbok 17: 1—14, 23.

Det var ingen tvil om at Jehova hadde bønnhørt David. Det at David handlet i samsvar med det han bad om, er et verdifullt eksempel til etterfølgelse for alle som søker Guds hjelp gjennom bønn.

Jehova vil gjøre sitt

Jesus lærte sine etterfølgere å be om det daglige brød og lovte at Gud ville gi dem det de trengte, hvis de satte Guds interesser på førsteplassen. (Matteus 6: 11, 33) Hvis for eksempel en person er arbeidsløs, må han handle i samsvar med sin bønn om å få det nødvendige til livets opphold, ved at han gjør alt han kan, for å finne seg en jobb eller selv finne på en jobb.

Vår evne til å bidra til utfallet av våre bønner varierer sterkt, uansett hva det er vi nevner i våre bønner. Noen ganger kan vi gjøre mye, og andre ganger kan vi gjøre svært lite, om noe i det hele tatt. Det viktigste er ikke hva vi kan eller ikke kan bidra med, men at vi gjør så godt vi kan.

Vi kan være sikker på at Jehova kjenner vår situasjon og våre evner fullt ut. Han vet hva det er mulig for oss å gjøre, og han vil aldri kreve av oss at vi gjør mer enn vi kan klare. Enten vi kan gjøre en hel del eller svært lite, vil Jehova kompensere for det vi ikke kan. Han setter pris på de anstrengelsene vi gjør oss, og hjelper oss med dem. Når vi gjør vårt, vil han gjøre sitt for at utfallet blir det beste for alle berørte parter. — Salme 3: 4—8.

Midt oppe i store vanskeligheter kunne kong David tillitsfullt erklære: «Hos Herren er det frelse. La din signing hvile over ditt folk!» (Salme 3: 9) Måtte vår tillit til Jehovas makt og det at vi gjør vårt, mye eller lite, føre til at våre bønner blir besvart på beste måte.