Menneskenes kamp mot katastrofer

DET hadde gått tre år, og FNs generalsekretær, Boutros Boutros-Ghali, var ikke særlig fornøyd. «Vi har ikke handlet raskt nok,» sa han til en ekspertgruppe i begynnelsen av 1993. «Når jeg bad dere om å møte nå istedenfor senere, var det fordi jeg ønsket å se om vi kunne ta igjen noe av den tiden som er gått tapt.» Tid som var gått tapt? Hva var det han hadde i tankene? Fem bokstaver: IDNDR. Hva står disse bokstavene for? Og hvorfor slik hast?

En av ekspertene på dette møtet var geofysikeren Frank Press, IDNDRs «far». For elleve år siden begynte dr. Press å mønstre forskermiljøet verden over til kamp mot naturkatastrofer. Fem år senere, i desember 1989, reagerte FN positivt på hans anmodning om å gjøre slutt på passiviteten og utropte årene 1990 til 2000 til det internasjonale tiår for begrensning av naturkatastrofer, eller IDNDR (International Decade for Natural Disaster Reduction). Hva var målet med det?

Nødvendig med en holdningsendring

Den brasilianske geologiprofessoren Umberto G. Cordani, som er medlem av IDNDRs vitenskapelig-tekniske komité, sier til Våkn opp! at IDNDR er et forsøk på å motivere det internasjonale samfunn til å slå sine kunnskaper og ressurser sammen og samarbeide om å begrense lidelsene, ødeleggelsene, fortvilelsen og tapet av menneskeliv på grunn av naturkatastrofer. «For å nå dette målet må man verden over begynne å konsentrere seg om aksjon forut for katastrofer istedenfor reaksjon etter katastrofer.»

Å forandre folks tenkemåte verden over er imidlertid mye vanskeligere enn å sette navn på et tiår, for «beslutningstagerne har,» ifølge bladet UNESCO Environment and Development Briefs, «en tendens til å fokusere på nødhjelp i den grad at forebyggende tiltak blir skjøvet til side». Av alle de pengene som i dag blir brukt i forbindelse med farlige naturfenomener i Latin-Amerika, går over 90 prosent til nødhjelp og under 10 prosent til forebyggelse. Når alt kommer til alt, får politikerne «mer støtte når de hjelper katastrofeofre, enn når de krever inn skatt for å finansiere de mindre iøynefallende tiltakene som ville ha avverget eller begrenset katastrofen,» bemerker IDNDR-tidsskriftet Stop Disasters.

Målene defineres

For å forandre på denne måten å disponere midlene på har FN definert tre mål som man skal prøve å nå før tiåret er omme. Innen år 2000 skal alle land ha utarbeidet (1) en vurdering av de farene som er forbundet med naturfenomener som kan inntreffe, (2) langsiktige planer med tanke på beredskap og forebyggelse og (3) varselsystemer. Det ble opprettet nasjonale komiteer som skulle omsette IDNDRs filosofi og gode intensjoner i konkrete handlingsplaner, og i mai 1994 var Japan vertsland for en verdenskonferanse i regi av FN om begrensning av naturkatastrofer. I betraktning av all denne virksomheten som er enten planlagt eller igangsatt, kan vi spørre: Hvorfor var ikke Boutros-Ghali fornøyd? Det var på grunn av en foruroligende tendens.

En foruroligende tendens

IDNDRs bestrebelser bærer jo frukt. Forskerne vier katastrofebegrensning større oppmerksomhet enn før, og visse tiltak, for eksempel forbedrede varselsystemer, redder liv og begrenser de materielle tapene. Men til tross for disse landevinningene «fortsetter både antall katastrofer og omfanget av dem å øke, og stadig flere blir berørt,» opplyser dr. Kaarle Olavi Elo, lederen for IDNDRs sekretariat. En annen FN-ekspert sier at det skjedde «en tredobling fra og med 1960-årene til og med 1980-årene», og at «økningen i høy grad har fortsatt i 1990-årene». Ja, i 1991 mistet 162 000 mennesker livet i 434 større katastrofer verden over, og i 1992 kom tapene opp i over 380 milliarder kroner. Lederen for FNs utviklingsprogram (UNDP), James G. Speth, konkluderer med at verden er blitt «en katastrofemaskin; den produserer kriser med urovekkende regelmessighet». (UNDP Update, november 1993) Hva er det som ligger bak denne foruroligende tendensen?

Hva kommer økningen av?

For å kunne besvare dette spørsmålet må vi ha klart for oss forskjellen mellom et voldsomt naturfenomen og en naturkatastrofe. Det førstnevnte er en naturforeteelse — for eksempel en flom eller et jordskjelv — som har potensiale i seg til å bli en katastrofe, men som ikke nødvendigvis blir det. Flommer i det tynt befolkede nedbørfeltet til Amazonas gjør for eksempel ikke mye skade. Men når det tett befolkede Gangesdeltaet i Bangladesh blir rammet av flom, fører det til store menneskelige, materielle og miljømessige skader. Ofte er skadene så alvorlige at folk ikke klarer seg uten hjelp utenfra. I så fall er naturfenomenet blitt en naturkatastrofe. Men hvorfor blir det stadig flere katastrofeartede kollisjoner mellom menneskene og naturen?

Katastrofeekspert James P. Bruce sier at «en medvirkende årsak» til det kan være at «naturfenomenene blir mer voldsomme og inntreffer oftere». Han og andre forskere er imidlertid enige om at det ikke er dette, men det at stadig flere blir eksponert for slike naturfenomener, som er den viktigste årsaken til økningen i naturkatastrofer. Bladet World Health peker på at den økende eksponeringen skyldes en «blanding av demografiske, økologiske og teknologiske forhold». Hva er noen av komponentene i denne ulykksalige blandingen?

For det første har vi befolkningsveksten. Etter hvert som antall mennesker på jorden (nå 5,6 milliarder) øker, øker også sannsynligheten for at noen befinner seg på steder hvor voldsomme naturkrefter utfolder seg. Dessuten fortsetter befolkningstrykket å tvinge millioner av fattige mennesker til å bosette seg i utrygge hus i områder som er beryktet for regelmessige angrep fra naturens side. Resultatet er ikke overraskende: Siden 1960 er verdens befolkning fordoblet, mens tapene i forbindelse med katastrofer er nesten tidoblet.

Miljømessige forandringer gjør problemene enda større. Fra Nepal til Amazonas og fra de nordamerikanske slettene til øyene i Stillehavet driver menneskene snauhogst, utpiner jorden, ødelegger barriererev og setter andre økologiske spor etter seg. Men det har sin pris. «Når vi presser miljøets bæreevne og får det til å forandre karakter, øker sannsynligheten for at et naturfenomen skal bli en naturkatastrofe,» sier tidligere IDNDR-direktør Robert Hamilton.

Men hvis menneskelig virksomhet bidrar til at det kommer stadig flere overskrifter om katastrofer, skulle også det motsatte være tilfellet: Ved å treffe forebyggende tiltak kan menneskene forandre morgendagens avisoverskrifter. Antall dødsfall og skadenes omfang kan reduseres til det minimale. Ekspertene sier for eksempel at 90 prosent av alle dødsfall på grunn av jordskjelv kan unngås. Men selv om det er tvingende grunner til å treffe forebyggende tiltak, er det mange som fremdeles betrakter katastrofer som noe uunngåelig. Et slikt fatalistisk syn er «den største enkelthindring for katastrofebegrensning,» melder UNESCO Environment and Development Briefs. På hvilken side av denne hindringen, eller barrieren, befinner du deg?

Uunngåelig eller mulig å begrense?

Særlig i utviklingslandene er denne følelsen av hjelpeløshet utbredt — og det er ikke så rart. Av alle mennesker som har mistet livet på grunn av naturkatastrofer de siste 50 årene, har 97 prosent bodd i et utviklingsland! Stop Disasters nevner at det i noen land «inntreffer katastrofer så ofte at det er vanskelig å se hvor én katastrofe slutter og den neste begynner». Hele 95 prosent av alle katastrofer i verden inntreffer faktisk i utviklingsland. Føy så til en endeløs syklus av personlige katastrofer — fattigdom, arbeidsledighet, en elendig levestandard — så forstår du hvorfor de fattige synker ned i hjelpeløshetens hengemyr. De aksepterer de tapene som de stadige katastrofene forårsaker, som en tragisk, men skjebnebestemt del av livet. Men er tapene uunngåelige?

Hva du kan og hva du ikke kan gjøre

Du har selvfølgelig ingen mulighet til å styre hvor ofte naturfenomener skal inntreffe, eller hvor voldsomme de skal bli, men det betyr ikke at du er helt hjelpeløs. Du kan redusere risikoen for å bli rammet av slike foreteelser i naturen. Hvordan? Tenk over følgende sammenligning.

La oss tenke oss at en person ønsker å utsette seg for mindre sol (naturforeteelsen) for å unngå hudkreft (katastrofen). Hvilke forholdsregler kan han ta? Han kan selvsagt ikke hindre solen i å stå opp og gå ned (hyppigheten). Han kan heller ikke begrense mengden av sollys som når fram til hans omgivelser (intensiteten). Men er han hjelpeløs av den grunn? Nei, for han kan sørge for å bli utsatt for mindre sol. Han kan for eksempel holde seg innendørs når det er som varmest, og hvis dette ikke er mulig, kan han ha noe på hodet og bruke beskyttende klær mens han er utendørs. På den måten får han bedre beskyttelse mot solen (naturforeteelsen), og han reduserer risikoen for å få hudkreft (katastrofen). De forebyggende tiltakene kan få mye å si.

På lignende måte kan også du ta skritt som gir deg bedre beskyttelse mot virkningen av en naturforeteelse. På den måten vil du kunne være mindre sårbar når en katastrofe rammer. Rammen «Er du forberedt?» inneholder nyttige tips for dem som bor i et industriland. Og for dem som bor i et utviklingsland, kan eksemplene i rammen «Tiltak som fungerer, til en overkommelig pris» være en pekepinn om hva slags enkle forholdsregler det er mulig å ta. Slike forholdsregler kan redde liv og begrense skadene. Med den teknologien som er tilgjengelig i dag, «er fatalisme ikke lenger akseptabelt,» påpeker Frank Press, som er geofysiker. Det er utvilsomt bedre å forebygge enn å helbrede, også når det gjelder naturkatastrofer.

[Ramme på side 6]

Er du forberedt?

ET FØDERALT katastrofehjelpsorgan i USA (U.S. Federal Emergency Management Agency) anbefaler flere måter å forberede seg på en katastrofe på. Her følger noen av de viktigste punktene.

Innhent informasjon. Ta kontakt med et lokalt beredskapsorgan og finn ut hva slags katastrofer som kan ramme det lokalsamfunnet du bor i. Noen farer kjenner du kanskje til fra før av; andre kan du bli overrasket over. Hvis du får vite at det huset du bor i, ligger utsatt til, er følgende tiltak å anbefale:

◻ Drøft med familien de forskjellige farene som kanskje truer. Forklar hva som skal gjøres i hvert tilfelle.

◻ Planlegg hvordan dere skal gjenopprette kontakten hvis dere blir skilt fra hverandre under en katastrofe. Velg to forskjellige møtesteder — ett utenfor huset, i tilfelle det oppstår en plutselig krisesituasjon, for eksempel brann, og ett et stykke unna, i tilfelle det skulle være umulig å komme tilbake til huset.

◻ Be en venn om å være familiens kontaktperson. Hvis dere ikke har mulighet til å komme til de avtalte møtestedene, kan da alle i familien ringe kontaktpersonen og fortelle hvor de er. Benytt en venn som bor langt unna, for etter en katastrofe er det ofte lettere å ringe riks enn lokalt. Lær barna hvordan de skal ringe vedkommende. Snakk om hva dere skal gjøre hvis dere må evakuere. Tenk over hvordan dere kan hjelpe naboer som har spesielt behov for hjelp. Planlegg hvordan dere skal ta dere av eventuelle husdyr.

◻ Sett opp nødnumre ved alle telefonapparater.

◻ Finn ut hvor sikringsboksen og hovedkranen er. Vis dem i familien som er ansvarsbevisste, hvordan og når de skal stenge av strømmen og vannet, og ha nødvendig verktøy liggende i nærheten.

◻ Vær forberedt på brann. Sett opp røykvarslere, særlig nær soverommene.

[Ramme på side 8]

Tiltak som fungerer, til en overkommelig pris

SÅ VIDT under halvparten av verdens befolkning har mindre enn 35 kroner å leve av hver måned, opplyser Verdensbanken. Men selv for dem som er i en slik situasjon, finnes det ifølge ekspertene velprøvde tiltak som de kan benytte. De bør skaffe seg informasjon om dem; den peruanske katastrofespesialisten Alberto Giesecke understreker at kunnskap «er viktig med tanke på skadebegrensning for en billig penge». Her følger to eksempler på dette, hentet fra Sør-Amerika:

FN-håndboken Mitigating Natural Disasters (Skadebegrensning ved naturkatastrofer) forklarer hvordan man kan bygge bedre leirsteinshus:

◻ I bergrike områder bør man grave ut tomten når man skal lage et fundament til huset.

◻ Kvadratiske hus er sterkest. Hvis man må bygge rektangulært, bør langveggene være to og en halv gang lengre enn kortveggene.

◻ Et fundament av stein eller betong gir best beskyttelse mot seismiske krefter.

◻ Bygg parallelle vegger med lik vekt, styrke og høyde. Bygg tynne, ikke for høye vegger. Hus som har vært bygd slik, er blitt mindre skadet enn vanlige leirsteinshus under jordskjelv.

Den tradisjonelle gitterverkkonstruksjonen (quincha) er også en velprøvd byggeteknikk. Tidsskriftet Stop Disasters sier at quincha-hus har et skjelett av vevde takrør og små grener som holdes oppe av horisontale og vertikale stenger og bare er dekket med litt jord. En slik konstruksjon, med 10 til 15 centimeter tykke vegger, gjør at huset kan gi etter og bevege seg under et jordskjelv, og når skjelvet er over, kan det anta sin opprinnelige form igjen. Under et jordskjelv i 1991 ble alle slike hus stående, mens 10 000 hus med solide, metertykke vegger falt sammen, slik at 35 mennesker mistet livet. Ifølge UNESCO-arkitekten John Beynon er det ikke jordskjelvene, men bygninger som raser sammen, som tar livet av folk.

[Bilder på side 7]

Noen steder driver mennesker uansvarlig skoghogst, noe som åpner for flere naturkatastrofer