Et besøk på Omdurmans dromedarmarked

«HVOR er Mowaleeh?» spør vi. Vi har kjørt med den firehjulsdrevne bilen vår fra hovedstaden, Khartoum, til den vestlige delen av gamle Omdurman, Sudans største by.

Det finnes ingen veiskilt her, bare en labyrint av grusveier. Derfor stiller vi spørsmålet ovenfor til noen menn som kommer ridende på eslene sine. Lastedyrene deres bærer på tønner med drikkevann. Rytterne er hjelpsomme og viser oss riktig vei. Etter at vi har kjørt åtte kilometer, passerer vi en høy ås av sand, og så får vi se et bemerkelsesverdig syn, Omdurmans dromedarmarked, Mowaleeh.

Hvorfor her?

Dette er noe ganske annet enn de luftkondisjonerte kjøpesentrene i Vesten. Markedet ligger utendørs under Saharas varme sol. Det er omkring tre kvadratkilometer stort, har ingen tydelige grenser og er uten trær og planter. Det er faktisk bare sand så langt øyet kan nå. Men du kan også se hundrevis av dromedarer, i tillegg til gjetere som er kledd i den tradisjonelle nasjonaldrakten, som kalles jalabeeya.

Når vi betrakter den fine, gule sanden som blåser over den ugjestmilde ørkenen, spør vi oss selv: «Hvorfor plasserte de markedet her?» Vi får snart et tydelig svar på dette spørsmålet. Vi får nemlig øye på en stor vanntank som er hengt opp og bryter med den ensformige flate horisonten. Vannet kommer fra en såkalt artesisk brønn, der grunnvann som står under trykk, presses opp til overflaten. Denne dyrebare vannkilden gjør at dette er et ideelt sted for et slikt marked. De fleste av dyrene her vil bli eksportert til Egypt og Libya.

Vi blir tatt imot av smilende arabiske gjetere. Hver dromedareier holder sine dyr samlet. Vi legger merke til at mange av dyrene har fått venstre forben bundet opp. Hvorfor gjør de dette med dromedarene, slik at de ikke kan stå på det benet? Det skyldes en overtro som går ut på at venstrebenet tilhører Satan. Men bortsett fra overtroen så hindrer det også dyrene i å bevege seg, og det gjør det lettere for kundene å undersøke dem.

Svært ettertraktet

Hvorfor er dromedaren så ettertraktet? Jo, fordi den er glimrende utrustet for de tøffe forholdene i ørkenen; den er et svært bra transportmiddel i dette golde området. De lange, smale neseborene lukker seg fort i en ørkenstorm. Ørene sitter bak på hodet og er utstyrt med en tett krans av hår som holder sanden ute. Den store pukkelen, som stort sett består av fett, tjener som matreserve under lange reiser. Tykke puter under huden på brystet og knærne beskytter dromedaren mot den varme sanden og skadelige insekter. Dromedaren kan dessuten spise selv de tørreste og mest tornefulle ørkenplantene som finnes, og den kan også klare seg uten vann i dagevis.a

Interessant nok er det mange dromedarer som ikke brukes som transportmiddel, men som bare blir kjøpt som en investering. Inntil ganske nylig ble faktisk dromedarer brukt til å betale brudepris med. Mange av dyrene vil til og med ende opp på et middagsbord. I Omdurman er det faktisk en rekke spisesteder som har spesialisert seg på grillet dromedarkjøtt. En annen populær rett, basturma, blir ofte tilberedt av saltet dromedarkjøtt og betraktes som en delikatesse i Egypt og andre land i Midtøsten.

Det er ikke rart at det yrer av liv på dromedarmarkedet i Omdurman når dyrene blir brakt inn to ganger i uken, for det meste fra Vest-Sudan. Kjøperne blir nesten overfalt av arabiske gjetere som er oppsatt på å vise fram flokken sin.

Harde forhandlinger

Potensielle kjøpere vil først granske dyrene med et erfarent og kritisk blikk. De vil kjenne på pukkelen for å se om det er et sunt fettlager der. Men dromedarer prises etter størrelse og alder. Ettåringer kalles heowar, toåringer mafrood og treåringer wad laboon. De mest verdifulle dyrene er imidlertid de som har nådd pubertetsalderen. Hunndyrene er da omkring fire år gamle og hanndyrene omkring åtte år. Hunnene kalles heek og hannene sudaies. Når en mulig kjøper får se et fullvoksent dyr, undersøker han det for å se om det virkelig har nådd pubertetsalderen.

Når kjøperen har funnet en dromedar han er fornøyd med, begynner forhandlingene. Det å kunne kjøpslå er en helt nødvendig ferdighet i Midtøsten. Handelen innledes med ordene «be esm Allah» (i Guds navn), og så kan prutingen begynne. Forhandlingene foregår i fred og ro, uten noe roping. Hvis kjøperen og selgeren ikke kommer til enighet, avslutter de rett og slett ved å si «Yeftaah Allah» (Gud vil åpne en annen mulighet).

Vi har imidlertid ikke kommet hit for å kjøpe, men for å se. Selv om vi bare har stått i den brennende middagsheten en kort tid, er vi nå rede til å dra hjem. Dromedarene virker imidlertid usjenert av varmen. Det minner oss om hvor godt tilpasset disse «ørkenens skip» er til det miljøet de lever i. Så handelen vil uten tvil fortsette her på Omdurmans fascinerende dromedarmarked.

[Fotnote]