Kaptein James Cook — en fryktløs oppdagelsesreisende i Stillehavet

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I AUSTRALIA

DET kan tenkes at navnet James Cook ikke betyr noe særlig for folk flest andre steder enn i England og Australia og på New Zealand, Hawaii og stillehavsøyene. Men her har til gjengjeld nesten hver eneste skoleelev kjennskap til kaptein Cook — til dels på samme måte som amerikanske barn kjenner til Christofer Columbus.

Det er imidlertid uten tvil i Australia — øykontinentet i det sørlige Stillehavet — og på New Zealand denne sjøfareren og oppdagelsesreisende er best kjent, for her finnes navnet James Cook overalt. Originalversjonen av sangen «Advance Australia Fair», som ble Australias nasjonalsang i 1974, synger bokstavelig talt den fryktløse kapteinens pris.

Personen James Cook

James Cook var en landsens gutt som var født i Yorkshire i England i oktober 1728. Man vet lite om hans tidligste år, men han fikk tydeligvis en viss skolegang på landsbyskolen i Ayton, som fremdeles eksisterer. Senere ble han lærling hos en kjøpmann i fiskerhavnen Staithes. Etter at han hadde bodd der ved kysten en stund, begynte han å arbeide med frakting av kull, og dermed fikk han opplæring som sjømann ved den værharde Nordsjøkysten.

Arbeidet på kullbåtene var ikke den eneste opplæringen Cook fikk før han drog ut på de senere reisene sine. Når han var i land, studerte han matematikk, og med tiden vervet han seg i den britiske marinen i 1755. Selv om han utførte en del aktiv tjeneste i marinen, ble han mest kjent for sine kart og oversikter over Newfoundland, Nova Scotia og Labrador.

Verden i 1769

Storbritannia ble i 1763 den fremste kolonimakt og kommersielle verdensmakt. Etter 200 år med sporadiske stridigheter hadde landet beseiret Spania, Nederland og Frankrike. Den siste av disse rivalene, Frankrike, hadde lidd store tap. Det var en dramatisk tid. Vitenskapelige framskritt var hurtig i ferd med å overvinne overtro og skapte en omfattende higen etter kunnskap. Navigasjonsmetodene var også blitt vesentlig forbedret. Den britiske marinen og vitenskapelige kretser trengte sårt en som både var sjømann og forsker, til å lede en ekspedisjon til Stillehavet. James Cook ble valgt til denne utfordrende oppgaven.

Cooks reiser begynner

Cook fikk på sin første reise, som varte fra 1768 til 1771, i oppdrag å «oppdage land som hittil ikke er kjent, og å tilegne seg kunnskap om fjerne områder som bare delvis er blitt utforsket på tidligere oppdagelsesreiser». Instruksene hans sa videre at «det er grunn til å tenke seg at det kan finnes et kontinent eller fastland med stor utstrekning i sør», og at han skulle «fortsette sørover for å oppdage dette kontinentet». Den første oppgaven gikk imidlertid ut på å observere Venus’ passasje over solskiven i håp om å kunne bestemme avstanden mellom jorden og solen helt nøyaktig. Det skulle gjøres på Tahiti.

Den første reisen varte, på 43 dager nær, i tre år. Cook hadde utført sitt oppdrag og vel så det. Det var under denne første reisen han foretok sin berømte landgang i Botany Bay, bare noen kilometer sør for det vakre Sydney Harbour, som ikke ble oppdaget før senere. Han hadde også seilt rundt de to øyene som utgjør New Zealand, og han var den første europeer som kartla Australias østkyst. Men han fant naturlig nok ikke det tenkte, store kontinentet i sør.

Enda en vellykket reise

På sin andre ekspedisjon, 1772—1775, fikk kaptein Cook i oppdrag å dra ut med de to skipene «Resolution» og «Adventure» på en reise som skulle vise seg å bli enda en vellykket omseiling. Denne gang reiste han i antarktiske farvann og foretok flere tokt i de øde strøkene i det sørlige Stillehavet. Men mange måneder med kuldegrader og bitende vind bidrog til å overbevise ham om at det ikke fantes noe bortgjemt kontinent i sør. Det utslitte mannskapet var glad for å forlate de kalde farvannene og komme tilbake til Tahiti.

Cooks andre reise var en ubetinget suksess og fikk sin plass i historiebøkene. Alan Moorehead sa i sin bok The Fatal Impact: «I slutten av juli 1775 ankret de opp i Plymouth. De hadde vært borte i tre år og atten dager. De hadde seilt mer enn . . . [60 000 nautiske mil] — tre ganger jordens omkrets — og Cook hadde ikke mistet flere enn fire menn . . . Denne reisen hadde gitt ham en plass blant de største sjøfarerne opp gjennom tidene.»

Den tredje reisen får en katastrofal slutt

Formålet med den tredje ekspedisjonen var å undersøke Canadas stillehavskyst og å søke etter den antatte nordvestpassasjen som skulle forbinde Stillehavet og Atlanterhavet via Nordishavet. Den viste seg å bli kaptein Cooks siste reise. Han drog ut fra England den 12. juli 1776 med den nyoppussede skuten «Resolution» og dessuten skipet «Discovery». Den 18. januar 1778 kom han til det som nå er kjent som Hawaii, hvor han og mennene hans ble gjestfritt mottatt. De fikk nye forsyninger på disse vakre øyene, og da sommeren kom til den nordlige halvkule, prøvde de forgjeves å finne en passasje til Atlanterhavet. Så vendte de tilbake til Hawaii for å overvintre der.

Historikere er usikre på hva det var som nå forårsaket en tilsynelatende forandring i Cooks opptreden. Det stilles spørsmål ved hans behandling av hawaierne da han kom tilbake. Noen mener at han nå brutalt begynte å utnytte dem. Andre spør om han krenket deres religion. Uansett hva svaret virkelig er, var det her han møtte sitt endelikt den 14. februar 1779.

Hvordan døde han? Da de oppdagelsesreisende var kommet tilbake til Kealakekua-bukten 17. januar, var de blitt møtt av 10 000 hawaiere. Øyboerne feiret makahiki for sin gud Lono, fruktbarhetsguden. Det ser ut til at Cook ble feiret som guden Lono, og han og mennene hans ble igjen vist uvanlig vennlighet og gjestfrihet. Tre uker senere, den 4. februar, lettet de anker og seilte av gårde. Men etter å ha vært i sjøen i bare fire dager ble de hjemsøkt av en kraftig orkan, og «Resolution» mistet en mast. Nå vendte Cook tilbake til Hawaii.

Til Cooks overraskelse fikk han denne gangen en fiendtlig mottagelse. Noen mener at hawaierne nå kanskje hadde tenkt bedre gjennom saken og funnet ut at de var blitt utnyttet av Cook og mennene hans. Andre mener at Cooks gjenkomst ikke harmonerte med at han skulle være en «gud». Uansett hva grunnen var, tydde uheldigvis Cooks forbausede menn til vold. Det førte til at det ble stjålet en båt fra «Discovery». Cook prøvde å få den tilbake ved å ta høvdingen, Kalaniopu’u, som gissel. Det kom til kamp, og Cook ble stukket ned og deretter slått i hjel på stranden.

Dagboken til en av mannskapet på «Resolution», kadett George Gilbert, beskriver utførlig de siste minuttene av Cooks liv. «Kaptein Cook hadde ikke før gått ned til vannkanten og vinket til båtene for å få dem til å stanse skytingen, før en av høvdingene som var modigere enn de andre, kom bak ham og stakk ham mellom skulderbladene med en jerndolk. I samme øyeblikk var det en annen som slo ham i hodet med en klubbe, slik at han falt i vannet; de sprang straks etter og holdt ham under i noen minutter, og så slepte de ham opp på klippene og slo hodet hans mot dem flere ganger; så det kan ikke være tvil om at han utåndet hurtig.»

En personlighetsforandring

Cooks atferd begynte øyensynlig å forandre seg på den tredje reisen, og han la ikke lenger den samme sinnsro og selvbeherskelse for dagen som han hadde gjort under de to første reisene i Sørhavet. På den tredje reisen hadde han brukt pisken på 37 prosent av mannskapet, og det var nesten dobbelt så mange som på den første reisen. Denne gangen var også behandlingen av de polynesiske øyboerne mindre human. Han hadde for eksempel med fullt overlegg gitt ordre til at en del hus skulle brennes og kanoer ødelegges på den tahitiske øya Eimeo på grunn av tyveri av en drektig geit. Han hadde til og med skåret ørene av innfødte som ble tatt for nasking. Var han syk eller trøtt eller rett og slett brutal?

Arven etter reisene

Professor Bernard Smith sier i sin bok Captain James Cook and His Times at «Cook ikke var noen oppdager av nytt land i ordets grunnleggende betydning». Dette kan sies å stemme, ettersom de fleste stedene Cook fant, allerede var befolket. Ikke desto mindre sier Grenfell Price: «Hans enestående bidrag til vår geografiske viten var fullførelsen av oversiktskartet over Stillehavet gjennom oppdagelsen av Australias lange østkyst, skisseringen av New Zealand, undersøkelsen av store deler av Nord-Amerikas kyst, oppdagelsen av nye øyer, for eksempel Hawaii og Ny-Caledonia, og gjenoppdagelsen og den nøyaktige lokalisering av andre øygrupper. Cook står som sjøfareren som bokstavelig oppdaget . . . det antarktiske kontinent, og i Arktis verifiserte han Berings oppdagelse av det stredet som bærer dennes navn.» Cooks oversikter og kart var nyttige lenge etter at han selv pløyde Stillehavets bølger.

Men i Cooks kjølvann fulgte dessverre også kjønnssykdommer, bruk av skytevåpen, nedslakting av dyrelivet i Antarktis og utnyttelse av øyboerne på stillehavsøyene. Alan Moorehead skrev om Cooks oppdagelser i Antarktis: «Enda en gang viste det seg at tragediene fulgte i Cooks kjølvann. Han hadde snublet over noe som sannsynligvis var den største ansamling av dyreliv på jorden, og han var den første som lot den øvrige verden få vite om dette. . . . Cooks inntrengen på Tahiti og i Australia hadde vært ille nok for de innfødte; men for dyrene i Antarktis var det et holocaust.»

Jegere og hvalfangere fulgte Cooks utførlige rapporter og kart og kastet seg ut i jakten. Moorehead fortsetter: «Nedslaktingen fortsatte til det bokstavelig talt ikke var noe igjen å drepe, noe som det kunne være relativt lett og lønnsomt å ta livet av.»

[Bilder på side 15]

Cooks voldsomme død på Hawaii

Oppdagelsen av Botany Bay i Australia

[Rettigheter]

Bilder: Med tillatelse av Australian International Public Affairs

[Bilderettigheter på side 12]

Maleri av John Weber/Dictionary of American Portraits/Dover. Bakgrunn: The Complete Encyclopedia of Illustration/J. G. Heck